Essay

Fire appelsiner og verdien av ruiner

Jean Rhys' romanpersoner er tilsynelatende passive. Men hvordan skille opposisjon fra underkastelse når de viser seg utad med identiske uttrykk?

Det er minst tre måter man kan se Jean Rhys som klassiker på, skriver Grethe Fatima Syéd. Bildet viser Rhys i 1968. Foto: NTB/Topfoto.
Det er minst tre måter man kan se Jean Rhys som klassiker på, skriver Grethe Fatima Syéd. Bildet viser Rhys i 1968. Foto: NTB/Topfoto.
Publisert digitalt

Det ser ut til å være en allment akseptert sannhet at det å ta vare på eldre kulturuttrykk er en god ting. At vi har en forpliktelse til å bevare det tidligere generasjoner har skapt, slik at det ikke skal gå tapt i det stadig skiftende flimmeret av jippoer. At det er god moral å engasjere seg i slikt. Det trenger nesten ikke begrunnes.

På bussen på vei til Litteratursymposiet i Odda i 2017 ble jeg sittende og tenke på dette. Jeg skulle blant annet ha en samtale om klassikere med Dag Solstad, som gjorde seg så upopulær i mine og enkelte andres øyene da han innledet Nasjonalbibliotekets serie Fortidens folkelesning med å lese Olav Duun og ikke like det. Det var dødt, mente han. Det var bare duunianerne som så noe av verdi i dette forfatterskapet. Og grunnen måtte være at de var gammeldagse og forstokkede, sneversynt nasjonale og lokale. For hvordan kunne all denne roingen over alle disse fjordene i dette ytterste ytre av det nordligste nord-Trøndelag interessere noen andre enn de som bodde der?

Dette hadde tirret meg overmåte. Duun, som jeg har hatt et så brennende engasjement for! Folk fortjener Duun! har jeg tenkt. Og Duun fortjener å bli lest!

Men der jeg satt på bussen og så ut vinduet mens jeg halvdøste, begynte jeg å lure på om det egentlig var helt sant. Det var en typisk vestlandsdag om høsten: kald, våt og grå. Etter at fergen hadde krysset Hardangerfjorden, ble det tettere og tettere mellom de fraflyttede småbrukene, og lenger og lenger mellom nymalte sveitservillaer i velholdte frukthager. Det var, for å si det rett ut, veldig langt mellom dem. I stedet så jeg naust der taksteinene var falt av, låver som nesten ikke hadde maling på seg, jorder som var inn­tatt av kratt, steingarder som var rast sammen og halvveis overgrodd av mose. Det er jo helt naturlig, tenkte jeg, med en av disse tankene som oppstår uten at man er forberedt på å tenke dem. Det er bare tiden som går. Ville jeg bodd så langt fra folk, så langt ute i ødemarken, så langt fra alle tilbudene byen gir meg? Mutters aleine, i mørke halve året, med arbeidsdager preget av en grad av slit jeg aldri har kjent og uten å kjenne ordet ferie?

Selvsagt ikke, tenkte jeg. Det er jo helt forståelig. Naturen tar tilbake sivilisasjonen der ingen holder den ved like, det er helt naturlig.

Så begynte jeg å tenke på alle språk som har dødd ut. Sannsynligvis flere enn de som blir snakket nå, og er det noen som savner dem? Det er klart de dør ut når så få behersker dem, språk er jo til for å kommunisere, og noen må man da kommunisere med! Og noe må man ha å kommunisere om!

Dette førte meg til en for meg nesten sjokkerende konklusjon: Kanskje gjør det ikke noe om forfattere blir glemt. Om store verk støver ned i bibliotekets magasinhyller eller blir gitt vekk for å gi plass til nye. Om hele forfatterskap som tidligere var household names bare blir en linje eller to i et litteraturhistorisk verk, klemt inne blant dusinvis andre, som ingen noensinne mer kommer til å løfte frem i lyset. Det er jo helt naturlig. Bygder fraflyttes. Hus gror over av kratt. Arter forsvinner og språk dør ut – det er sørgelig, kanskje, men ikke til å forhindre. Bøker står der til noen tar dem frem igjen. Alt dør. Kanskje skal vi dø som art vi også og jo, det er trist, men – forglemmegei er bare en blomst, og det er spilt møye å prøve å forhindre at den visner.

Jeg holdt på denne konklusjonen en stund. Det var en letthet i den, befriende, som om et ansvar ble tatt fra meg. Men noe strittet imot. Kanskje av egoistiske grunner, kanskje er det bare det at jeg vil de skal være tilgjengelige for meg, disse bøkene, i og med at jeg tilfeldigvis har så stor glede av å lese dem. Men jeg tror faktisk mest det er av noen trassige grunner. At jeg ikke vil at livene de før oss levde, skal være glemt. At jeg liker tanken på å vise frem noe og si Se! Sånn har det også vært! At dette kan utvide vårt repertoar av livsformer og forståelsesmodeller. Vi som lever nå og tror vi vet det meste.

For det står ikke til å nekte at jeg oftest blir grepet av forfattere som ikke står aller fremst i vår felles litterære bevissthet. Ikke Knut Hamsun, men Olav Duun. Ikke Sigrid Undset, men Torborg Nedreaas. Ikke Herbjørg Wassmo, men Lillian Clausen Mangerøy.

Og nå Jean Rhys. Som har en plass i verdenslitteraturen ingen kan ta fra henne, selv om hun ikke har fått så mye oppmerksomhet her til lands. Men som står litt og vakler i utkanten, ikke helt balansert på sentrum av scenen. Som om hun nesten kan rase.

Skrell ein appelsin til meg

Det er minst tre måter man kan se Rhys som klassiker på. Man kan se henne som en post-kolonial klassiker. Bare det å skrive med et perspektiv fra de tidligere koloniene slik Rhys gjorde i Wide Sargasso Sea (1966) var i seg selv ingen selvsagt ting. Og i alle fall ikke på en slik måte at man når gjennom i vesten. Det Rhys gjør, er dessuten å løfte frem den innestengte kvinnen som herr Rochester i Charlotte Brontës Jane Eyre er gift med, gi hennes historie verdighet og bryte opp den autoritative beskrivelsen av henne som the madwoman in the attic, et primitivt, utemmet vesen, en som knapt er menneske. Et klart omkalfatrende prosjekt, som også er et feministisk prosjekt. Men før jeg kommer til det feministiske, la oss kort slå fast at Rhys også har to i seg som modernistisk klassiker: Den skjøre jeg-identiteten, byvandringen, den fragmentariske formen, oppbruddet fra tid som orden, outsiderperspektivet og utenforskapet, selvbe­visstheten, menings­tapet, det at det ikke lenger er selvsagt å være, verken i kroppen, mellom menneskene, i bylandskapet eller språket og teksten. «Eg høyrer ikkje til nokon stad. Det er for trist. Altfor trist. … Det speler inga rolle, her er eg som eitt av desse stråa som flyt omkring i utkanten av ein malstraum og gradvis blir soge inn i midten, det daude midtpunktet, der alt er urørleg, alt er ro.»

Men la oss kikke på Rhys som en feministisk klassiker. Nå har modernismen i seg selv blitt beskyldt for å inneholde strategier som holder kvinners livserfaringer og skrivemåte unna og slik favorisere det maskuline. Så allerede her ligger et mulig motset­ningsforhold. Uansett: Rhys’ hovedpersoner er på ingen måte forbilder i den forstand at de kan vise veier for andre kvinner å gå, være pedagogiske fyrlykter å styre etter eller tilby trøst, oppmuntring eller styrke i egne frigjøringsprosjekter, om de så er individuel­le eller på det politiske plan (det måtte i så fall være indirekte, slik tragediens katarsis gjennom frykt og medlidenhet kan tilby renselse, og dermed en estetisk mentalhygiene som i neste instans kan virke empowering). Hennes protagonister er så langt fra å være rollemodeller som det er mulig å komme. De er pyntesyke, nytelsessyke, viljeløse, gir etter for smiger, lar seg kjøpe og betale og herse med, er usikre når det kommer til beslutninger og handling.

Scenen med appelsinen i del 3 av God morgon, midnatt er blant dem som klarest ikke er til å misforstå. Etter å ha klandret Sasha for ikke å være god nok seksuelt, stikker ektemannen Enno av, forblir borte i flere dager, og når han kommer tilbake, sitter hun fortsatt på hotellrommet. Hun er nå over­be­vist om at hun er gravid, og har vært ute og blant annet kjøpt fire appelsiner når Enno dukker opp igjen og kommanderer henne til å skrelle en til ham.

«No er det tid for å seie ‘Skrell han sjølv’, no er det tid for å seie ‘Dra til helvete’, no er det tid for å seie ‘Eg finn meg ikkje i å bli behandla på denne måten’. Men altfor sterkt – rommet, gata, det i meg sjølv, å, altfor sterkt. … Eg skreller appelsinen, legg han på ein tallerken og gir han til han.» 

Også før dette, når paret på sitt haltende vis er på vei fra Amsterdam til Paris og strander i Brussel, der hun drar ut for å skaffe penger, lar seg kysse og ydmyke av det som virker som en tidligere elsker, husherren herr Lawson med glassaktige øyne, som ikke engang kjenner henne igjen, noe hun straks tolker som at hun ser fryktelig ut, men som også kan skyldes at han aldri egentlig har sett henne. «Eg hatar han meir enn eg har hata nokon i mitt liv, likevel kjen­ner eg munnen min bli mjuk under hans, og armane blir kraftlause». Med hundre franc i lommen lyver hun om det for Enno etterpå. Ikke akkurat et eksempel til etterfølgelse.

Radikal passivitet

I en artikkel i BLA 3/2020, «Litt mindre menneske, takk», problematiserer Thea Sundstedt Baugstø det passive i Rhys’ karakterer. Det samme gjør hun i masteroppgaven som artikkelen bygger på. Baugstø mener Sasha er passiv som resultat av et bevisst, strategisk valg.

Dette er tanker som balanserer på en egg. Hvordan skille opposisjon fra under­kastelse når de viser seg utad med identiske uttrykk? Rhys’ kvinner kan nære en nesten masochistisk lengsel etter mannlig autoritet. Når Sasha forteller om dagen hun ble sikker på at hun elsket Enno, virker vekslingen hans mellom omtanke og brutalitet ikke som et minus. Og de er ikke alene om dette i litteraturhistorien. Det er litt som når Jenny i Sigrid Undsets klassiker med samme navn (1911), drømmer om en herre: «Hun levde, fordi hun ventet. Hun ville ikke ha en elsker, for hun ventet på sin herre. Og hun ville ikke dø, ikke nu, for hun ventet». Trass i deres forskjeller på andre plan, ikke minst Jennys ual­minnelig strenge moralske krav. En herre. Mindre kan ikke gjøre det.

Å se passiviteten som opprør og protest, ikke underkastelse og kapitulering, er en deilig omsnuing av verdier. Queer-teoretikeren Judith, seinere Jack, Halberstam, har omtalt dette som unbecoming, shadow feminism og the art of failure. I disse termene ligger en avvisning av noe av premisset for hvordan vi leser kvinnelig frigjøring. Denne har nemlig vært modellert etter mannlige forbilder, mener Halberstam. Men passivitet kan også være noe annet enn resignasjon og fravær av handling. Det kan være en form for motstand, og dermed ha et feministisk potensial.  

Noe av det siste Sasha tenker i den berømte avslutningen av boken, er at hun nå «foraktar ein stakkars djevel av eit anna menneske for siste gong». Altså at hun inntar en posisjon over overgriperen. Som også innebærer å sette det mentale – hun kaller seg jo en «cérébrale» – over det fysiske. Eller er det et fortvilet forsøk på fattig trøst, og dermed først og sist et selvbedrag? Hjelper det å forakte? Kan man gjøre seg usårlig ved å si at man er det?

Er dette passivitet, og er den i så fall selvvalgt? Det forblir, og må forbli, tvetydig. Nyere lesinger av Rhys problematiserer uansett denne oppfatningen av det passive. Er det i det hele tatt passivitet det er snakk om, eller er det slik at kvinnelig revolt ser annerledes ut, og fortoner seg som passiv sett med mannssamfunnets briller? I disse lesingene spørres det, skriver Baugstø, «hvordan vi kan kreve at kvinner i patriarkalske sam­funnsstrukturer skal kunne gjøre noe annet enn å mislykkes i en verden som ikke er til for dem». Jeg kommer til å tenke på noe av det første jeg leste som kan kalles litteratur­vitenskap, en artikkel jeg aldri seinere har funnet igjen, som leste James Joyces Dubliners gjennom begrepet paralyse, som forfatteren mente var kjennetegnende for modernite­ten. Vi må holdes nede. Og det er mest effektivt når vi gjør det selv.

I Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen (2007) blir Rhys kontrastert med det som ofte fremstår som den ultimate foregangskvinnen for feministiske litteraturprosjekt: «Det er langt fra Virginia Woolfs rolle som modernistisk og feministisk premiss­le­veran­dør i Bloomsbury, til Jean Rhys’ anonyme outsidertilværelse», leser vi her. «[D]et er som om Rhys gjør narr av selve det utopiske fundamentet i ideen om et eget rom». Siden det å gjøre narr av, forakte, spotte og håne går igjen og igjen i God morgon, midnatt, kjennes det nødvendig å legge til at en slik holdning også inneholder en fortapt lengsel. Like fullt er denne påpekingen av klasseperspektivet relevant. Det samme er det faktum at bøkene har blitt lest selvbiografisk i en slik grad at det til og med har smittet tilbake fra fiksjonstekstene til det man har antatt om Rhys liv (for eksempel skriver Diane Athill, Rhys’ mangeårige redaktør, at det i en av nekrologene ble antatt at Rhys ektemann satt i fengsel for en forbrytelse en av romanpersonene hennes hadde begått). Helen Carr sammenligner Rhys med Sylvia Plath på dette punktet, og kaller fortellingen som skapes «a myth of feminine distress», som har skygget for en forståelse av kompleksiteten i tekstene og hvilket betydningsfullt forfatterskap vi har med å gjøre.

Gode og dårlige feminismer

Bad Feminist, heter en bok som ser på meg fra bokhyllen, men som jeg ikke har lest. Den er skrevet av Roxane Gay, og tittelen appellerer veldig. Feminism Seduced, heter en annen, av Hester Eisenstein, jeg har heldigvis god unnskyldning for ikke å ha lest den, den koster en formue og er knapt å få tak i på bibliotekene.

Årsaken til at jeg blir dradd mot slike titler, er selvsagt min egen ambivalens. Det er i 2022 vanskelig å være uenig i det rådende frigjøringsnarrativet uten å bli stemplet som reaksjonær og satt i bås med religiøse fundamentalister og erkekonservative. Å være frigjort er å komme fortest mulig inn i jeansen man gikk i før man ble gravid, og så sprette ut i arbeid og forbruk og bli et tannhjul i maskineriet. Grønnvasking heter det når klimaforhold blir brukt som sminke, rosavasking når skeivt engasjement utnyttes. Jeg har ikke sett et begrep for bruken av kvinners rettigheter i denne varegjøringen, men den fins nok. For det ville være naivt å tro at ikke feminismen på samme måte er sugd opp i det kapitalistiske systemet.

Ifølge Tove Nilsen i podcasten Feministisk leseliste var det på 1990-tallet at historiene i skjønnlitteraturen endret seg i denne retning. Wenche Mühleisen formulerer det i en annen episode som at feminismen har gitt opp den samfunns­om­veltende ambisjonen den hadde på 70-tallet og har underkastet seg systemet. Og jeg har selv nylig erfart det: Høsten 2021 ga jeg sammen med Kjersti Sandvik ut debattboken Hva snakker vi om når vi snakker om abort, et tema som har vært svært sentralt i 1900-tallets feministiske litteratur, og som Rhys også berører. Der etterlyser vi at flere skal reflektere ikke bare over aborttemaet snevert forstått, men i videre sirkler: over synet på kropp, kjønn, liv, verdier. Men hva skjedde etter at vi i forbindelse med utgivelsen skrev et dobbelsideessay i Klassekampen? Langt over femti positive eposter privat, fra høyt kompetente og utdannede mennesker, flere innenfor helsevesenet eller med politisk bakgrunn, hvorav et flertall takket for motet vi utviste ved å gå inn i en så polarisert debatt. Ikke én som påtok seg å skrive støttende i avisen. Der travet derimot inn i manesjen de samme sirkushestene som melder seg på hver gang temaet er til diskusjon og har gjort det i tretti år, samt noen som var trigget av at vi våget å se for oss en kvinnelig gjenerobring av verdier knyttet til omsorg, hus og hjem.

Men som Cecilie Løveid sier i Kamerat livet, den nylig utgitte samtaleboken med Kaja Schjerven Mollerin, når hun ser tilbake på 60- og 70-tallet: «jeg har dårlig samvit­tighet for måten vi, min generasjon kvinner, rakket ned på husmoren på». Det er forståe­lig, sett på bakgrunn av tiden det skjedde i, at det særlig for de som var litt eldre enn Løveid var «blodig alvor. De var redd for å bli slukt. De fleste hadde gjennom hele opp­veksten hørt, fra den ene eller andre kanten, at kvinner var dumme». Men, konkluderer Løveid: «Det ligger ingen lykke i generell frihet». Også lykken er gjort til vare. Rhys’ romaner bekrefter dette. Hennes hovedpersoner viser at tilhørighet er viktigere.

Det er godt at noen tar til motmæle, og at det sakte, men sikkert blir vanligere å spørre om arbeidslinja og vekstprinsippet virkelig er så entydig gode som lenge har vært antatt. Når God morgon, midnatt munner ut i en omfavnelse som er ekstremt tvetydig, gjør den seg til en god tekst å tenke videre med. Slik klassikere kan og må, hvis det skal være bryet verdt å tørke støvet av dem.

Livskart

Første gang jeg leste Wide Sargasso Sea, var jeg også på reise. Frem og tilbake London–Cardiff, med avstikkere til Oxford, Brighton, Torquay, Cornwall, altså i de samme delene av sør-England der Rhys hadde flere boliger i løpet av andre halvdel av livet. Jeg hadde hentet en bit av hjertet mitt, datteren min, som hadde vært på utveksling et år, jeg hadde de to småsøskenbitene med, vi hadde ferie og underveis, på et av togene eller bussene, åpnet en plastboks med pastasalat seg i vesken, slik at boken ble skitten og våt. Da den hadde tørket, var den svulmet opp, alle sidene var ruglete og gulnet, det uklare svart-hvitt-fotografiet på forsiden var enda mer uklart. «Det ser ut som om du har druknet med den», sa datteren min. Selv tenkte jeg den lignet på et skattekart. Med litt godvilje kunne man ane at flekken var hjerteformet. Et kart over hjertet?

Den som åpner en av Rhys bøker, kan fort bli interessert i å finne veien. Ikke til mørkets hjerte, heller ikke til Boulevard St. Michel eller Tottenham Court Road der hennes hovedpersoner traver, men, som den gamle patriarken Henrik Ibsen sa, til noen av de vindinger og passasjer som fins «i hjertets og hjernens hvelv».

Grethe Fatima Syéd (f. 1968) er litteraturviter, forfatter og oversetter. Hun tok doktorgrad på Olav Duuns forfatterskap og har bl.a. gitt ut En sommer med Nedreaas (2019) og Eventyr for voksne (2020).

23.02.2022, BLA 2/22.

Powered by Labrador CMS