Essay

På troens knivsegg

Med sin katolske bakgrunn var det nesten uunngåelig at Shūsaku Endō fikk tilnavnet «Japans Graham Greene». Endōs litteratur lodder imidlertid også andre dyp enn de rent religiøse. Hva kan romanen «Taushet» lære europeere om vår blinde tro på sannheten som én og udelt?

Publisert digitalt

Å oversette er et intimt arbeid. I flere måneder om gangen, mange timer om dagen lever jeg under huden på teksten jeg oversetter, puster inn forfatterens språk, ikler meg romanskikkelsenes personlighet, prøver og forkaster ord, setningsstrukturer, rytmer og stemmer – alt i et forsøk på å gjenskape opplevelsen jeg selv hadde første gang jeg leste originalen.

Shūsaku Endō

(1923–1996) regnes som en av Japans mest sentrale forfattere i etterkrigstiden. Som japaner og katolikk hadde han et særegent blikk både på det japanske samfunnet og på møtet mellom japansk og vestlig kultur og religion, og fikk tilnavnet «Japans Graham Greene». Han skrev om trosspørsmål i et omfang som er svært sjeldent i Japans litteratur, men var i like stor grad opptatt av å utforske moralske spørsmål i en japansk kontekst. Taushet (1966) er hans mest kjente roman, og er tidligere oversatt til norsk i 1971 under tittelen Taus himmel.

Men noen romaner kommer tettere på enn andre. For å gjengi en skjønnlitterær tekst med hele sitt spekter av stil, musikalitet og følelser, må jeg som oversetter trekke på det jeg har av egne erfaringer. Heldigvis er det ikke slik at jeg bare kan oversette det jeg selv har opplevd ­– ellers er jeg redd oppdragstilfanget ville blitt nokså begrenset. Like viktig som egen erfaring er forestillingsevne. Noen ganger hender det likevel at det oppstår en egen samklang mellom tekst og oversetter, og det var nettopp dette jeg erfarte da jeg skulle oversette Shūsaku Endōs Taushet fra 1966.  

Den tause Gud

Taushet er Endōs uten tvil mest kjente verk, både i Japan og internasjonalt. Romanen er utgitt på en rekke språk og filmatisert to ganger, sist med tittelen Silence av Martin Scorsese i 2017. Taushet omhandler den portugisiske jesuittpresten Sebastião Rodrigues, som i 1638 reiser til Japan for å finne ut hva som har skjedd med hans læremester og forbilde, den historiske skikkelsen Christovão Ferreria, som ifølge ryktene har frafalt sin tro og lever som hedning blant japanerne. Rodrigues reiser fra Portugal, brennende i troen, for å renvaske Ferreira, forkynne evangeliet for de forfulgte japanske kristne og – som han ser for seg i bittersøte visjoner – lide en ærerik martyrdød. I Japan oppdager han at virkelighetens misjonsmark overhodet ikke ligner den valplassen for troens ærerike kamp som han har sett for seg i fromme dagdrømmer. Og at den Gud han sto klar til å ofre sitt liv for, forholder seg taus til både hans egne og de japanske troendes lidelser.

Ved første øyekast er Tausheten en roman som står fjernt fra vår tid, hvor de færreste har noe sterkt forhold verken til misjonskallet eller den inderlige gudstroen som driver Rodrigues. Men for meg, som er vokst opp på den japanske misjonsmarken og har brukt store deler av det påfølgende livet på å prøve å finne mening i den gudstroen jeg fikk med meg derfra, var det som om alle disse erfaringer jeg bar med meg, var med på å forberede meg på oppgaven. Ikke bare kjente jeg landet og kulturen godt ­– noe som er en selvsagt forutsetning for all oversettelse ­– men jeg kjente også Japan som misjonsmark, og var ikke minst så altfor fortrolig med det språket den troende ikler sin virkelighet – de bibelske referansene, de internaliserte metaforene. Og ikke minst, jeg har selv vært nødt til å konfrontere min egen tro på en nidkjær, allkrevende og, som det skulle vise seg, taus Gud.  

Å vokse opp på misjonsmarken betyr fremfor alt å høre hjemme i to verdener – et såkalt «hjemland» som man hører om gjennom oppveksten og bare en sjelden gang får se, og det såkalt «fremmede» landet som i lange perioder er den eneste virkeligheten man kjenner. Og den som tilhører to verdener, føler seg aldri helt hjemme i noen av dem, slik var i alle fall min erfaring. Selv om jeg ikke skal påstå at mine erfaringer er de samme som drev Endō til å skrive denne romanen, innbiller jeg meg likevel at vi med våre ulike bakgrunner deler en nokså spesifikk følelse av dobbelt utenforskap.

Troen som slagmark

Som meg tilbragte Shūsaku Endō en viktig del av oppveksten i utlandet. Han ble født i Tokyo i 1923, men familien flyttet snart til byen Dalian i det japanskokkuperte Kina, hvor de bodde til foreldrene ble skilt. Etter skilsmissen tok moren med seg de to sønnene sine og flyttet tilbake til Japan. Der flyttet de inn hos Shūsakus tante, som var praktiserende katolikk, og under hennes innflytelse lot Shūsaku seg døpe som elleve- eller tolvåring. Denne hendelsen skulle mer enn noen annen komme til å prege hans liv. Som japaner og katolikk måtte Endō forholde seg til to svært ulike virkeligheter som utgjorde hver sin del av hans identitet, og som samtidig forble fremmede verdener. Dette gjorde at han kunne betrakte både det japanske samfunnet og den kristne troen med nærhet og distanse, innforstått og som utenforstående. I et land der majoriteten av befolkningen tilhører buddhismen og shintoismen, bare mellom en og to prosent regnes som kristne, og en halv prosent som katolikker, tilhørte Endō en forsvinnende liten minoritet som ble – og fortsatt blir – møtt med skepsis av samfunnet for øvrig. Ikke minst gjør de kristne kirkenes krav om å tilbe kun én Gud det utfordrende for deres troende å leve som vanlige japanere i et samfunn ellers preget av nokså flytende grenser mellom ulike trossystemer.

Selv om Endō forble katolikk til sin død, var hans forhold til kirken ambivalent. Da han i 1950 reiste til Frankrike for å fordype seg i fransk litteratur ved universitetet i Lyon, var det ikke bare den franske kulturen han opplevde som ugjennomtrengelig. Også møtet med det som for ham hadde stått som den europeiske moderkirken, var preget av fremmedhet. Dette kan kanskje forklare hvorfor troen i Endōs forfatterskap framstår mer som en slagmark for idealer og virkelighet enn et åndelig hjem.

En unik skikkelse

Litterært regnes Endō til etterkrigstidens såkalte tredjegenerasjonsdebutanter, en gruppe forfattere som sto fram mellom 1953 og 1955. Kronologisk plasserer dette ham mellom annengenerasjonsdebutanter som Yukio Mishima og Kōbō Abe på den ene siden, og senere etterkrigsforfattere som nobelprisvinneren Kenzaburō Ōe på den andre. Tredjegenerasjonsdebutantene var blant annet inspirert av den franske eksistensialismen, og deres tilnærming til litteraturen var grunnleggende politisk. For Endō var det imidlertid ikke samtidens brennende spørsmål – som Korea-krigen, den japansk-amerikanske sikkerhetsavtalen og nymarxistismens framvekst på 60-tallet – som sto øverst på dagsorden, men å utforske forholdet mellom det japanske og det vestlige verdensbildet fra hans unike ståsted som japaner og katolikk. Slik føyer han seg inn i etterkrigslitteraturens mange forsøk på å forstå og rekonstruere en japansk identitet i en tid da alle tidligere verdier og ideologier hadde blitt forkastet over natten.

Samtidig var Endō med sin katolske bakgrunn en unik skikkelse i samtidens litterære miljø. Religiøse problemstillinger spiller en viktig rolle i mange av hans romaner og skimtes under overflaten i resten. I Taushet, som han skrev i 1966, ligger trosspørsmålet oppe i dagen, det formelig skriker mot leseren. Samtidig preges romanen, som Endōs forfatterskap for øvrig, av et annet grunnleggende tema, nemlig forholdet mellom et tradisjonelt japansk verdensbilde, og vestlig innflytelse.

Nøktern brutalitet

For å utforske dette temaet griper Endō i Taushet tilbake til tiden omkring Japans første møte med Europa. Etter at Frans Xavier, en av jesuittordenens grunnleggere, kom til landet i 1549, etablerte misjonærer fra Portugal og Spania seg på den sørvestlige øya Kyūshū, og i tiårene som fulgte spredte virksomheten deres seg også til store deler av hovedøya Honshū. Misjonærene drev målrettet arbeid overfor de lokale lensherrene – de såkalte daim – vel vitende om den øvrige befolkningen i lenene ville følge dem i omvendelsen. Det var på denne tiden borgerkrig i Japan, og flere av lensherrene tok gladelig imot europeernes religion – og de fordelaktige handelsavtalene og skytevåpnene som fulgte.

Misjonsarbeidet hadde stor framgang, og man regner med at det på et tidspunkt kan ha vært flere hundre tusen kristne i Japan. Hærføreren Oda Nobunaga, som la stadig større deler av landet under seg, var også i utgangspunktet vennlig innstilt til den europeiske kulturen og religionen. Etter at han ble drept i 1582, var det imidlertid vasallen Toyotomi Hideyoshi som videreførte arbeidet med å samle Japan til ett rike. Hideyoshi var langt mer kritisk innstilt til kristendommen, og i 1587 kunngjorde han at alle kristne prester skulle utvises fra landet. Byen Nagasaki, som var knutepunkt for all handel med Europa og et sentralt åsted for mye av handlingen i Taushet, ble satt under direkte styre av sentralmakten, og japanske kristne ble forfulgt. Forfølgelsene eskalerte til 1597, da 26 kristne ble henrettet på Nishizaka-åsen i Nagasaki. Etter dette roet situasjonen seg en stund, for igjen å toppe seg da en stor gruppe opprørere forskanset seg under kristne faner i Hara-borgen ved Shimabara i 1637. Shimabara-opprøret endte i blodbad, sentralmaktens hærstyrker stormet borgen, og 37 000 opprørere ble henrettet.

Denne brutale episoden markerte startskuddet for den mest intense perioden med forfølgelser av kristne i Japans historie, og det er her Taushet utspiller seg. Nøkternt, men uten omsvøp skildrer Endō de brutale måtene som kristne ble avhørt, torturert og henrettet på, alt basert på historiske kilder. Mistenkte kristne ble tvunget til å fornekte den fremmede troen ved å håne og forbanne Kristus og Maria, eller ved å tråkke på relieffer med hellige motiver – såkalte fumie, eller «trampebilder», som myndighetene hadde fått laget etter modell av bilder og medaljonger som de hadde beslaglagt fra kristne. De som nektet, ble utsatt for tortur – noen ved å overrisles med skåldende vann fra de såkalte «helvetskildene» i Unzen-fjellene, andre ved å henges etter føttene i en grop – men bare etter å ha fått skåret et snitt bak øret som blodet kunne dryppe ut av, slik at offeret ble holdt ved bevissthet lengst mulig. Mange falt fra, men noen nektet å gi etter og ble lovprist som martyrer i brevene som gjenlevende trosbrødre smuglet ut av landet.

Som man ser, det er nok av dramatikk å ta av i det historiske materialet, og en mindre disiplinert forfatter kunne lett ha falt for fristelsen til å male ut torturscenene og de kristnes lidelser, og karikere de japanske bødlenes ondskap. Men Endōs skildringer kjennetegnes av tilbakeholdenhet. Han skjuler og forskjønner ingenting, men fråtser heller ikke i råskap og blodige detaljer. Selv når to av Rodrigues’ sognebarn korsfestes i fjæra mens tidevannet skyller inn over dem, er det fremfor alt tausheten som runger mellom linjene.

For Endō er det ikke de storslåtte historiene om martyrenes tapperhet, de frafalnes svik og forfølgernes ondskap som interesserer. Romanens egentlige spenning oppstår i de grålige halvskyggene mellom lys og mørke, i glidningene mellom godt og ondt. Og disse nyansene av menneskelighet finner han ikke hos de utvalgte få martyrene, men hos resten, alle de andre, de som ikke hadde den overmenneskelige styrken til å stå imot, som ikke sto fram som troens fryktløse forkjempere, men som falt fra eller levde ut sin tro i det skjulte, i konstant frykt for å bli avslørt. Det er gjennom skildringene av disse glemte menneskene – de som skulle forsvinne i historiens taushet – at romanens nerve oppstår.

Sommerfuglen i spindelvevet

Da Rodrigues i begynnelsen av romanen ankommer Japan, blir han forbløffet over å finne hele landsbyer av kristne som lever ut sin tro uten kontakt med prester eller legbrødre fra moderkirken i Europa. Endōs beskrivelser av disse landsbyene er basert på kilder om de såkalte kakure kirshitan – eller skjulte kristne – som trosset myndighetenes forbud, organiserte egne menigheter, skapte og bekledte sine egne kirkelige embeter og døpte og underviste barna sine på egen hånd. For å kunne utøve troen i skjul for myndighetene, lærte de seg å forkle de kristne ritualene og symbolene: Nattverdbrødet og -vinen ble erstattet med ris og sake, og krusifikser og andre forbudte symboler ble skjult. Eller de kunne kamufleres som buddhistiske figurer, som når statuetter av boddhisattvaen Kannon stedfortredende ble tilbedt som den hellige Maria. Slik prøvde de å bevare troens essens ved å tilpasse dens ytre form, og da europeiske misjonærer mot slutten av 1800-tallet igjen fikk komme til landet, oppdaget de til sin forbløffelse at det fantes hele landsbyer av skjulte kristne som fortsatt praktiserte sin tro etter 250 års kristendomsforbud.

På ett plan kan historien om disse skjulte kristne leses som en beretning om standhaftighet og kløkt. Men når Endō trekker fortellingen deres frem i lyset, er det ikke av beundring for deres evne til å bevare troen ren, men i dyp forståelse for det faktum at de ikke maktet det. For da de skjulte kristne på slutten av 1800-tallet kunne stå frem igjen, viste det seg nemlig at den troen de hadde videreført fra sine forfedre på 1600-tallet, ikke lenger stemte overens med Kirkens offisielle lære. De ytre tilpasningene som skulle beskytte troens innhold, hadde langsomt og umerkelig endret det. Mange valgte å føye seg etter moderkirkens krav og forkaste skikkene og ritualene de hadde fått overlevert, men for en del var det snarere europeernes religion som var den fremmede og falske, og disse fortsatte å videreføre sin egen stedbundne variant av kristendommen helt opp til 1990-tallet, noen kanskje enda senere. I romanen observerer Rodrigues’ gamle læremester Ferreira det slik – 250 år forut for sin tid: «Slik gikk det […] med vår Gud i Japan – som sommerfuglen i spindelvevet ligner han fortsatt en gud i form og utseende, men det er bare et tomt skall, uten substans.» For Endō, derimot, er det nettopp i dette oppblandede og urene at kristendommens dypere sannhet er å finne. I de skjulte kristnes historie søker han en tro som kan favne alle mennesker, ikke bare de sterke og fryktløse, men også de svake og usle.

Samtidig stiller han spørsmål ved kirkens dyrking av sine troskjemper og ikke minst dens strenge krav til sine tilhengere om å bevare sin tro ren under alle forhold. For selv den nidkjære Rodrigues, som har stått klar til å ofre livet for Guds sak helt siden han forlot Europa, kommer til å vakle. Da forfølgelsene når landsbyen han oppholder seg i, blir han med fortvilelse vitne til at de japanske bøndene som har beskyttet ham, og som har klamret seg til forkynnelsen hans, blir torturert og drept for troens og – som han med skrekk innser – for hans skyld. Tvilen begynner å nage, det ondes problem melder seg: Hvordan kan en allmektig og allgod Gud være vitne til slik lidelse uten å gripe inn? Hvordan kan Gud forholde seg taus? Og når Rodrigues selv tas til fange av myndighetene, trues han ikke med døden, slik han har sett for seg, og på mange måter drømt om. I stedet tvinges han til å ta et langt vanskeligere valg: Å trampe på Kristusbildet, eller la sine medtroende lide en grusom død. Tråkker han, svikter han alt det han har viet livet til, men skal han forbli tro mot Gud, må han svikte sine medmennesker.

Renhetens forbannelse

Her står vi ved kjernen av Taushets religiøse problemstilling: Er det mulig å tro på en Gud som krever at man ofrer sine medmennesker for hans skyld? De fleste vil nok instinktivt si nei, eller kanskje avfeie hele problemstillingen i det øyeblikket ordet «Gud» nevnes. Men selv om Taushet er en religiøs roman, er dens problemstilling dypest sett eksistensiell. Den handler ikke så mye om Guds eksistens som om den underliggende forestillingen om at sannheten må være én, ren og udelt. For Endō representerer dette uuttalte premisset essensen av det dualistiske verdensbildet som Rodrigues bærer med seg. Som europeer er Rodrigues ute av stand til å forholde seg til mer enn én sannhet: Hvis én kjensgjerning er riktig, kan ikke den motsatte også være det; hvis den kristne Gud er til, kan ingen andre guder være det. Men i Japan møter han en pragmatisk relativisme som forvirrer ham. For embetsmennene som avhører ham, er sannhetsspørsmålet direkte irrelevant, eller som de sier: «Vi vet godt at kristen­dommen regnes som sann – og det sikkert med rette – både i Spania, Portugal og mange andre land foruten, men når disse doktrinene nå er forbudt i Japan, er det fordi vi etter grundige overveielser har kommet frem til at de er uten verdi her» (min kursivering). Det er ikke kristendommens iboende sannhet eller falskhet som interesserer de japanske myndighetene, men hvorvidt den har praktisk verdi. Og i de realpolitiske forholdene som råder på 1600-tallet, er kristendommens monoteisme, som krever av sine tilhengere at de forkaster alle andre guder og sverger troskap til en ytre religiøs – og politisk – autoritet, uforenlig med godt samfunnsstyre. For Rodrigues står imidlertid troens renhet så sentralt at han er ute av stand til å vurdere sine egne overbevisninger i en politisk og kulturell kontekst, eller som han sier: «Hvordan kan sannheten være sann om den ikke gjelder for alle land til alle tider?» For ham er det største anstøtet ikke at japanerne tilber fremmede guder og nekter å slutte seg til hans tro, men at de ikke egentlig ser noe motsetningsforhold mellom sine egne religioner og hans. Det eneste de krever, er at kristendommen skal oppgi sitt krav om eksklusivitet.

Men for Rodrigues er dette et umulig krav, umulig til og med å forstå. Argumenter mot kristendommens Gud kunne han uten vansker ha møtt, for hadde japanerne stemplet hans tro som løgn, ville de ha rettet seg etter det dualistiske verdensbildet som for ham stikker dypere enn troen. Men i møte med forestillingen om kristendommen som én religion blant mange, mister han fotfestet. Det han frykter mest av alt, er ikke Guds fravær i og for seg, men fraværet av det absolutte. Hans største skrekk er at Gud skal vise seg å eksistere, men som en avmektig og utblandet guddom blant mange. Forut for troen på den sanne Gud går overbevisningen om at sannheten er, og må være, ren og udelt. I Rodrigues’ vestlige verdensbilde finnes ingen forestilling om at motsetninger og selvmotsigelser kan bli stående uavklart, ikke noe rom for å la ulike sannheter eksistere side om side.

En konsekvens av denne uuttalte grunntanken er at alt som ikke passer inn hans virkelighetsbilde, må motbevises med logiske argumenter. Dette kritiske tankesettet, som hos Endō antydes som et spesifikt vestlig karaktertrekk, hindrer Rodrigues i det lengste i å forstå det japanske samfunnet han har havnet i. Som europeer kan han godta at hans sannhet motsies og kritiseres, men ikke at den relativiseres. Dette vekker assosiasjoner til forfatteren og poeten Yoko Tawadas beskrivelser av «Europa» – hos henne en personifisert størrelse – som ute av stand til å møte virkeligheten med annet enn kritikkens blikk. Som hun skriver i ett av sine essayer: «For Europa er det uærlig, løgnaktig eller nesten umoralsk ikke å kritisere seg selv og andre. Europa forteller aldri om en person, en hendelse eller en institusjon uten å kritisere den. Ikke fordi det vil rakke ned på alt, men fordi kritikk ligger til grunn for all dets tenkning.» Å henvise Europa, eller i Taushets tilfelle Europas Gud, til en plass i mengden, er utenkelig for Rodrigues. For som Tawada skriver: «Når Europa ikke kritiserer, forsvinner det. Mest av alt frykter det ikke-eksistensen.» Da Rodrigues omsider innser muligheten av sannheten som mangfoldig, selvmotsigende og uren, rives grunnen bort under ham. Ingen av de intellektuelle redskapene han har med seg, er til nytte, og han tvinges til samme erkjennelse som hans forbilde Ferreira: At den absolutte, ene og sanne Gud han har viet sitt liv til, er relativ og avmektig, formet av kulturen og erfaringene til den enkelte troende. Endō beskriver ikke bare en religiøs krise, men et eksistensielt sammenbrudd: punktet der Vestens argumenter og logikk mister sin kraft. Det eneste som gjenstår, er nettopp tausheten – en taushet som ikke bare er et fravær av Gud, av mening, av helhet og av enhet, men også den eneste mulige konklusjonen på Rodrigues’ eksistensielle kamp: Et ordløst rom der motsetninger mellom ulike sannheter ikke avgjøres og oppløses, men tillates å leve side om side, ikke i fredelig sameksistens, men i den evig uavklarte uroen som preger hele Endōs forfatterskap.

Magne Tørring (f. 1978) er skjønnlitterær oversetter som tilbrakte sju år av oppveksten i Japan. Han har oversatt blant andre Haruki Murakami, Hiromi Kawakami og Mieko Kawakami, og ble nominert til Bastianprisen for oversettelsene av Tetsushi Suwas En hinsides mann og Shūsaku Endōs Taushet i henholdsvis 2014 og 2020. Tørring er også en av redaktørene og oversetterne bak korttekstantologien Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012.

BLA 9/20.

Powered by Labrador CMS