Intervju

Ligner, ligner ikke

I februar ble Jan Grue nominert til Nordisk råds litteraturpris for levnetbeskrivelsen Jeg lever et liv som ligner deres, noe som må kunne kalles en milepæl for norsk sakprosa. BLA har tatt en prat med forfatteren.

Foto: Anne Valeur / Gyldendal.
Foto: Anne Valeur / Gyldendal.
Publisert digitalt

BLA 3/19. 07.03.2019. 

Jan Grue

(f. 1981) er forfatter og professor i kvalitativ metode ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO. Han har utgitt flere novellesamlinger, en roman, og dessuten fag- og barnebøker. Hans siste bok, Jeg lever et liv som ligner deres, skildrer Jan Grues liv som rullestolbruker.

Først og fremst: Gratulerer så mye med nominasjonen! Hvordan er det å få en slik beskjed?

– Ganske overveldende, og fullstendig overraskende. Dette er en bok som jeg i utgangspunktet tenkte på som det smaleste og særeste jeg hadde skrevet, men ganske raskt etter lansering skjønte jeg at jeg hadde tatt feil – dette er den boken jeg har skrevet (det er vel min ellevte eller tolvte, alt i alt) som har truffet flest lesere. Så det har vært en ganske fantastisk opplevelse. Og det gir meg fornyet tro på at det er mye viktigere å forfølge grunntanken i et prosjekt helt ut, heller enn å henge seg opp i tilvante ideer om hva som er etablerte sjangermønstre, hva som er den gode, konvensjonelle måten å fortelle noe på, alt dette. Dette ble den rare sjangerhybriden jeg ville skrive, som mange lesere (og noen jurymedlemmer) også likte, så jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

I Jeg lever et liv som ligner deres kommer det fram at det har vært ei vanskelig bok for deg å skrive, og at du har brukt lang tid – ti år – på å få det til. Hvorfor ville du skrive denne boka?

– Det korte svaret er at jeg var ute etter å finne en god måte å skrive om kroppslig sårbarhet på. Det er et viktig tema for meg fordi det er min måte å være i verden på, min erfaring av å være kropp, men også fordi jeg har måttet forholde meg til så mange språkformer som på en eller annen måte beskriver det feil – som øver vold mot mine og mange andres erfaringer. Det lange svaret handler om disse språkformene – det medisinske språket, det byråkratiske språket, men da er vi fort over i selve boka, som jeg håper er det beste svaret på dette spørsmålet. Jeg tematiserer det ganske aktivt underveis i boka, både hvorfor jeg følte behovet for å skrive den og hvorfor jeg måtte gjøre det på akkurat denne måten.

I boka skriver du at kulturelle framstillinger av mennesker med ulike funksjonsnedsettelser enten skildrer dem som skurker eller som engler. Til forskjell fra dette opplever jeg at boka di gjør prosjekt ut av å vektlegge det (flåsete sagt kanskje) menneskelige. Da tenker jeg på at du skriver om erfaringer som både er prega av begrensninger og muligheter, noe som, på ulikt vis, gjelder alle mennesker?

– Ja. Og nei. Det er en balansegang der, mellom å søke de universelle erfaringene og å skrive om det som spesifikt handler om meg. Men det er klart, det er jo der litteraturens godartede paradoks befinner seg; jo mer spesifikt og konkret, jo mer allmenngyldig. Så hører det med til historien at jeg har hatt flere lesere, ikke minst innad på forlaget, som har sagt veldig tydelig til meg at dette er eksistensielle og universelle problemstillinger. Jeg er ikke sikker på om jeg visste det eller trodde det i utgangspunktet. Men ettersom jeg har hatt flere og flere samtaler om boka har det vært fint å se hvor mye av seg selv ulike lesere ser i den. Og slik har jo jeg det med bøker jeg liker godt, enten det er romaner, essayistikk, poesi eller teori, det er når jeg på en eller annen måte ser forbindelsen til mitt liv (om det så bare er som en radikal utvidelse, en kontrast) at jeg blir berørt.

– Så finnes det også, som du er inne på, et langt og ganske forferdelig bakteppe av kulturelle (feil)framstillinger av mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette er ting jeg av åpenbare årsaker er mer var for enn mange andre, og jeg trekker noe av det inn i boka for å vise at det slett ikke er opplagt at mine erfaringer er allmennmenneskelige, eller blir regnet som det. I mange historiske faser og kulturelle sammenhenger, også den vi lever i nå, er det påfallende ofte slik at mine erfaringer, erfaringene til en rullestolbruker, til et menneske med en muskelsykdom, blir avfeid som sære, eller irrelevante for andre. Dette har jeg skrevet en del om i en fagbok som heter Kroppsspråk. Fremstillinger av funksjonshemming i kultur og samfunn. Så de spesifikke begrensningene og forutsetningene er en viktig del av historien her, inkludert de kulturelle og språklige begrensningene og forutsetningene.

Boka framstår som et forsøk på å finne et språk som kan romme livserfaringene dine – på dine egne premisser. Det er med andre ord et svært personlig prosjekt, som så møter offentligheta. Hvordan har det vært å se boka di bli møtt av avisenes og medienes språk i etterkant av utgivelsen?

Helt ok. Intervjuene og oppslagene i … enkelte medier … ble jo ganske bredt vinkla, men sånn er verden. Det er et kompromiss jeg visste var nødvendig, det å la andre beskrive prosjektet. Og jeg tror det er verdt det, innenfor visse grenser. Jeg har hatt noen kjøreregler både for hva jeg har villet snakke om, hvilke bilder jeg har stilt opp på. Så håper jeg at vurderingsevnen har holdt. Det vet man jo aldri helt sikkert. Jeg var kanskje litt nervøs i starten, men etter halvåret-og-litt som har gått siden utgivelsen føler jeg meg rimelig trygg på at denne boka vil ha et ganske langt liv, og i hvert fall lengre enn avisartiklene som har omtalt den. Jeg vil nødig høres veldig grandios ut, men jeg tror at det språklige prosjektet jeg forsøkte meg på har lyktes i så pass stor grad at denne boka klarer seg selv fremover. Det må jo bøker uansett, når de er ferdig skrevet og sendt ut i verden; man må gi opp det meste av kontroll når det gjelder lesning og tolkning.

Et sted sier du at om du hadde brukt ordet «funksjonshemmet» i boka ville du ha «tapt». Hva ligger i dette?

– Det er en ganske spesifikk tanke bak det, som dessverre ikke kom med i den opprinnelige konteksten. «Funksjonshemmet» er et veldig nyttig og anvendelig ord – politisk sett. Det har vært i norsk offentlighet siden 1966, og har fungert samlende for en stor koalisjon. Dette ordet innvarslet en stor omlegging på det politiske feltet, det erstattet eldre og mer stigmatiserende ord, og det markerte nok et slags vannskille, ikke minst når det gjaldt det å samle gode krefter. Rundt regnet 1 av 7 mennesker i Norge er funksjonshemmede, det er landets kanskje største minoritet, med mange felles kampsaker. Men det er også en ekstremt heterogen gruppe. Jeg har mange politisk-økonomiske saker til felles med synshemmede, for eksempel, eller med allergikere, men min verdenserfaring er radikalt annerledes. Det er viktig at vi møtes og samarbeider; vi er mange som er funksjonshemmede. Jeg har også brukt dette ordet svært mye i mitt akademiske arbeid, der passer det utmerket, jeg kan bruke det til analyse, historisk, politisk, diskursivt, men for dette litterære prosjektet var det ikke egnet. Hadde jeg brukt det hadde det politiske og byråkratiske språket fått sette premissene for boken. Det ville jeg ikke. Jeg bruker det én gang, men det er når jeg forteller om hva jeg jobber med, som universitetsansatt. For meg er det litt viktig å forbeholde bruken av det til riktig kontekst.

Nordisk råds litteraturpris er vel i hovedsak innretta mot skjønnlitteratur. Har du noen tanker om hva det vil, eller kan, bety for sakprosaen at Jeg lever et liv som ligner deres nå er blitt nominert til den nordiske litteraturens mest høythengende pris?

– Det er jo veldig hyggelig. Jeg har ikke finlest kriteriene, men har forstått det slik at litterær kvalitet er det avgjørende, uavhengig av sjanger. Så tenker jeg at det i mange land ikke er et like skarpt skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur som i Norge; hadde boka mi vært utgitt i USA ville den vel blitt kalt literary memoir. Det er jo også en innkjøpsordning her i landet som er langt mer dekkende og forutsigbar for skjønnlitteratur enn for sakprosa. Når det er sagt var jeg helt sikker på at dette var en sakprosabok, fra starten av, rett og slett fordi jeg ville ha sakprosaens leserkontrakt – leseren skal kunne forutsette at det som står her er så sant som jeg kan få det, så direkte orientert mot virkeligheten som mulig. Jeg har ikke funnet opp karakterer eller scener, og har etter beste evne rekonstruert det som faktisk skjedde. Den kontrakten er for meg fullt ut forenlig med litterær kvalitet, som ligger i språklig presisjon, fortellerteknikk, billedbruk og så videre – i utøvelsen av det litterære håndverket. 

Og til slutt: Hva vil du jobbe med framover?

Jeg har ei bok som snart er ferdig, den heter Det var en gang et menneske. Posthumanisme som tanke og tendens – og er mer av en fagessayistisk utgivelse. Hvis alt går bra i innspurten er den i handelen i mai. Etter det får vi se, jeg har alltid noen noveller jeg jobber med, og et litt mer ullent litterært prosjekt som jeg ikke skal si så mye om. Jeg er ikke voldsomt overtroisk, men noen skriveprosjekter har veldig godt av å forbli litt anonyme, mystiske og uforklarte, også for den som jobber med den, inntil tiden er moden.

7. mars, altså etter at vi gjennomførte dette intervjuet, ble det annonsert at Jan Grues bok Jeg lever et liv som ligner deres også er vinner av Kritikerprisen for sakprosa. Vi gratulerer!

Powered by Labrador CMS