Essay

Kritikk av materien

Hva er galt med verden? Vi har latt en teolog bale litt med spørsmålet.

Publisert digitalt

«One sunny Tuesday morning on 4 June in the grate over the storm drain to the Chesapeake Bay in front of Sam’s Bagel on Cold Spring Lane in Baltimore, there was:

one large men’s black plastic work globe
one dense mat of oak pollen
one unblemished dead rat
one white plastic bottle cap
one smooth stick of wood»

Umiddelbart oppfattes denne tilfeldige samlingen av søppel som «stuff», som avfall fra menneskelige prosesser uten nevneverdig egenverdi, skriver statsviteren og filosofen Jane Bennett i boken Vibrant Matter (2009). Samlingen kan imidlertid også oppfattes som en sammenstilling av ting, enestående objekter som unndrar seg de menneskelige relasjonene vi setter dem inn i.

Bevegelsen som gjerne kalles nymaterialisme, og som har vært på fremmarsj i senere år blant filosofer, sosiologer og litteraturkritikere, står og faller på hvorvidt forskjellen Bennett her antyder er meningsfull. Jeg kan allerede avsløre at jeg er interessert i, men grunnleggende sett kritisk til, denne bevegelsen, ikke minst fordi den etter min mening setter til side det kritiske standpunkt overhodet. Men før vi kommer til slike kritiske bemerkninger, må vi trenge inn i materien. For Bennett jo vil ta oss tilbake til materien, ikke som et passivt og formløst grunnlag for menneskers manipulasjon, men som et livlig og enerådig univers av merkelige objekter. Materie slik forstått frustrerer det moderne menneskets behov for å klassifisere verden i binære kategorier som kultur eller natur, subjekt eller objekt.

Nymaterialistene hevder at deres nysgjerrighet for tingene ikke kan forstås som en romantisk retur til den uplettede naturen, selv om de uttrykker en vemmelse over modernitetens domestisering av naturen som tangerer det romantiske. Og for de fleste av oss er det innlysende nok at klimakrisen og utbredt økologisk kollaps har gjort naturen til et problemfelt vi ikke kan unnslippe. Det sies at den «antroposene tidsalderen» er en geologisk periode som kjennetegnes ved at det er blitt tilnærmet umulig å skjelne mellom det menneskelige og naturlige, mellom de tilstandene som er berørt av oss og det landskapet vi betegner som uberørt. Vi kan ikke gjøre annet enn å revurdere vår posisjon i forhold til naturen, sier nymaterialistene.

I Carl Frode Tillers Begynnelser forutsettes og forutses det nesten allerede på første side at mellommenneskelige relasjoner, men kanskje særlig menneskets forhold til naturen, utgjør en spiral som kan ende i det kollektive og individuelle selvmordet. Naturvernskonsulenten Terjes uavklarte forhold til familie og ektefelle, samt kommunepolitikeres utilslørte forakt for naturen, er alle krefter som driver mot hans eget selvmord. Terje finner et øyeblikks fred kun i samlingen av arter langs elveleiet, og titulerer seg selv som «byråkratiets Noa» idet han noterer ned alle artene som ellers ville blitt ignorert i regionale utbyggingsplaner.

Vanlig økologisk visdom sier at steget ut av det antroposentriske kan åpne oss for en holistisk naturlig orden der tingene flettes sammen av utallige gjensidige avhengigheter. Det menneskelige møtet med det holistiske universitet er således en neddykking i den relasjonelle verden. Tor Ulven skriver for eksempel om Sigbjørn Obstfelders verk at «det rastløst rytmiske verdensmylderet truer med å sprenge subjektet innenfra». Hvis det menneskelige subjektet utfordres i møtet med naturen, er det fordi alle relasjonene truer med å oppløse subjektets suverene posisjon.

Men for nymaterialistene er interessen for tingene annerledes å forstå. Der dikteren i Obstfelders En præsts dagbog (1900) transporteres til det relasjonelle verdensmylderet («Kaffe fra Arabien, the fra Kina, appelsiner fra Italien, fisk fra sjøen, kjød fra landet, – hele verden i vor mave!»), består Bennetts liste (en svart arbeidshanske av plastikk, et tykt teppe av eikepollen, en plettfri død rotte, og så videre) av en samling udelelige ting hvis vesen ikke bestemmes av deres kontekst og som heller ikke kan fordøyes i menneskets mave. Når tingene slippes fri fra relasjonen til det menneskelige kan de beskrives med en lang rekke karakteristikker hittil forbeholdt oss mennesker: en tarmbakterie kan bli en aktør i et presidentvalg, en regnsky kan tilskrives affekt og intensjon.

Den store utsiden

Ønsket er ikke å kritisere menneskets relasjon i beskrivelsen av naturen, men å suspendere den.

I Après la finitude (2008) angriper den franske filosofen Quentin Meillassoux det moderne erkjennelsesproblemet, altså at vi bare har tilgang til verden gjennom vårt menneskelige perspektiv. Det moderne subjektet lever i et «gjennomsiktig bur»: Det kan se utsiden, men alltid gjennom sosiolingvistisk betingede kategorier. Finnes egentlig treet på gårdsplassen i Trinity College Dublin når ingen er der for å se det, spurte biskop George Berkeley seg selv. Immanuel Kant – som alltid har en reservert plass når fortellingen om det moderne subjektet skal skrives – påpekte at hvis vi tar bort alle de delene av vår erfaring som bestemmes av at det nettopp er vår erfaring, står vi trøstesløst igjen med tanken om en «ting-i-seg-selv», et helt abstrakt og tomt begrep.

Meillassoux vil bryte ut av dette buret som bare slipper lyset inn gjennom menneskelige vinduer. Han forsøker ikke å vise hvordan menneskets språklige og kognitive skjema virkelig gjenspeiler en ytre virkelighet der ute, og aksepterer at alle relasjoner i den erfarte verden, alle kontekster vi plasserer tingene i, er preget av vårt antroposentriske perspektiv og således forpurres av deres relasjon til oss. Vi er, for å si det med Tillers naturkonsulent Terje, «sosialiserte inn i ein menneskesentrert kultur der andre artar blir tilkjente verdi etter kor lett vi menneske kan nyttiggjere eller idenifisere oss med dei.»

Meillassoux gjør likevel ikke denne innsikten til utgangspunkt for kulturkritikk, men anser det som en sprekk i buret gjennom hvilken vi kan skue «den store utsiden». For om det er slik at alle relasjoner i vår erfaringsverden er sammenbundet med vår menneskelighet, har vi likevel et alternativ: å betrakte tingene ved å sette til side alle de relasjonene de tross alt står i. Nymaterialistene kappes derfor om å være den første til å beskrive det relasjonsløse blikk. De er på let etter et utsiktspunkt fra hvor man kan se tingene som radikalt singulære størrelser, ikke som en del av et holistisk nettverk. Om vi finner dette perspektivet, påstår de, kan vi overvinne antroposentrismen og anerkjenne verden som en radikal eventualitet, altså som en ren tilfeldighet.

Vanligvis fanger vi tingene i et nett av relasjoner og fremstiller dem som nødvendigheter. Men ifølge Meillassoux er vi i stand til å gripe tingene som singulære objekter først når vi anerkjenner at deres vesen aldri kan reduseres til å være et nødvendig resultat av deres historiske, naturlige eller kulturelle kontekst. Hvis holismens natursyn representeres ved treets dype og gjennomgripende røtter, som både livnærer og binder jorden sammen, representerer den henslengte hvite skrukorken nymaterialismens syn på objektet—noe som ligger der på grunn av ren tilfeldighet, men som ubestridelig er seg selv nok.  

Alle ting kan derfor være annerledes enn det de er, hevder Meillassoux, ikke kun å forstå som et tenkt utfall om begivenhetenes gang hadde vært annerledes, men som en aktiv og vedvarende mulighet som kjennetegner tingene som de er nå. Som i Mallarmés dikt «Et terningkast vil aldri avskaffe tilfeldigheten», hjemsøkes vi av en virtuell mulighet for at det som nå er tilfellet kan være annerledes – en slags terning med uendelig mange sider.

Kritikk eller forflating?

Graham Harman er professor ved Southern California Institute of Architecture og den selvoppnevnte skaperen av «objektorientert ontologi», en teori som blant annet informerte kunstutstillingen The Noing Uv It ved Bergen Kunsthall i 2015. Han mener at nymaterialismen gir et nytt grunnlag for litteraturktikken. Som en motbør til nyhistorisismens reduksjon av teksten til de historiske og kulturelle forhold den står i («alt er kontekstuelt») og dekonstruksjonens oppløsning av tekstens binære termer i en evinnelig lenke av forskjelligheter, kan nymaterialismen bidra med dekontekstualisering ved å vise hvordan tekstene også kan trosse og undergrave sin egen kontekst. Det gjelder å løsrive tekstene fra det samme nettverket av menneskelige meningsrelasjoner som også bidrar til å domestisere naturen.

Jeg må imidlertid spørre om nymaterialismen er en prisverdig utvikling i det kritiske prosjektet, eller om den innleder en suspensjon av kritikken som sådan. Kritikkens oppgave – i filosofisk, kulturell og litterær forstand – kan minst spores tilbake til opplysningstenkernes interesse for spenningene og den indre dialektikken i den moderne verden. Kritikken er relasjonell, uten unntak: Den har, på sitt beste, tatt på alvor de mange problematiske relasjonene som preger moderniteten. Den har utforsket de ustadige sammenhengene mellom subjekt og objekt, moral og politikk, mellom teksten og forfatterens autoritet, tingene og konteksten.

I Tillers Begynnelser er sammenhengen mellom det menneskelige mordet på naturen og det menneskelige selvmordet gjort eksplisitt. Men betydningen av denne sammenhengen kan ikke skrives rett frem—den må utforskes gjennom hele romanen. Tiller antyder slik kritikkens grunnleggende aksiom: at menneskets relasjon til naturen er betydningsfull, men alltid tvetydig og problematisk, med andre ord uløst. Hvis man omgår denne forbindelsen ved å formulere den uanskuelige forskjellen mellom tingene i sin kontekst og tingene forut for alle relasjoner, setter man til side kritikken av det menneskelige, altså selv-kritikken.

Når man avskriver relasjonene, skjer også en forflating av den samme virkeligheten man forsøker å finne tilbake til. Alle ting fremstår som nye, som radikale eventualiteter, men alltid på samme vis. Borte er relasjonene og hierarkiet som kjennetegner kritikken og som lar oss skjelne det ene fra det andre, til fordel for en verden der «en mygg er like virkelig som Napoleon, og plastikk på søppeldynge er ikke mindre en aktant enn et kjernefysisk stridshode», som Harman skriver et sted. Derfor må jeg spørre: Gir nymaterialismen oss ressurser for en ny kritikk av det kapitalistiske samfunns utnyttelse av naturen, eller er den bare det seneste uttrykket for dette samfunnets tendens til å gjøre mennesket til unnværlig avfall?

Ragnar Misje Bergem (f. 1990) er postdoktor i systematisk teologi ved MF Vitenskapelig Høyskole. For tiden jobber han med bokprosjektet Guddommelig makt: En bok om politisk teologi.

BLA 5/19. 16.05.19

Powered by Labrador CMS