Essay

Privilegert prokrastinering

Lockdown ga meg mer tid til å skrive. I stedet for å gripe muligheten, prokrastinerte jeg og lullet meg inn i en tåke av Ben and Jerry’s-is, forsovelser og Youtube-videoer om falske martial arts-mestere.

Publisert digitalt

Da Johan Sebastian Welhaven bodde i Christiania i 1833, slet han med å fullføre sin første diktsamling. Han tvilte på sine egne evner, han klarte ikke arbeide. Da jeg leste dette i Demringstid – Johan Sebastian Welhaven og nasjonen av Anne-Lise Seip, tenkte jeg OMG! Jeg bor også i Christiania og holder på med en diktsamling! O.M.G! Også jeg sliter med å arbeide! O.M.F.G! For et sammentreff. Jeg følte et sterkt fellesskap med Welhaven gjennom vår felles last, prokrastineringen.

Til alle tider

har mennesket prokrastinert. I dette essayet stiller Jonas Hansen Meyer seg i en rekke av prokrastinatorer: William Shakespeares Hamlet, Henrik Ibsens Skule Baardson, Søren Kierkegaards forelskede forteller, Bibelens Jona, og ikke minst Johan Sebastian Welhaven. Men han ønsker ikke å være slik. Kan amerikansk

selvhjelpslitteratur hjelpe ham?

_________

Å prokrastinere kommer av latin og betyr ganske enkelt «Til i morgen». Å prokrastinere er ikke kun å tenke: «Jeg skal bare se en episode av Friends før jeg begynner», men også å gi etter for den tanken. Å prokrastinere er å innbille seg at man gjør «research» når man leser i sengen fremfor å sette seg ned ved skrivepulten, bøye hodet og bare komme i gang.

_________

I min tilværelse som lærer på en ungdomsskole i Oslo, og selv om jeg har 12 uker ferie i året, synes jeg allikevel det er vanskelig å få tid til å gjøre det jeg helst vil. Ikke bare skriver jeg artikler og anmeldelser, men jeg driver altså med et skjønnlitterært prosjekt, en diktsamling i den økokritiske tradisjonen, for som poeten Lars Skinnebach sier: Å skrive om noe annet er bortkastet tid. I den travle hverdagen har jeg mange unnskyldninger for å utsette det poetiske arbeidet. Jeg rekker ikke å skrive i dag fordi jeg må rette stiler! Jeg rekker ikke å skrive fordi jeg skal trene etter jobb! Jeg skal til frisøren, jeg skal kjøpe en ny kommode, jeg skal på kino! Da koronakrisen kom, følte jeg meg befridd: Alle unnskyldningene ble feid vekk over natten. Jeg hadde hjemmekontor og sparte 1,5 time i transport hver dag. Jeg kunne gjøre unna trening i løpet av arbeidsdagen. De fleste aktiviteter etter jobb ble avlyst. FOMO – fear of missing out– forduftet. Mitt dypeste ønske ble bønnhørt: Ut av det blå, som når kjøleskapet plutselig slutter å summe, fikk jeg all tiden og roen jeg hadde lengtet etter. Men i møte med stillheten og den enorme blokken av tid som manifesterte seg, merket jeg hvor lett det var å bukke under. «Intet er utåleligere for mennesket enn den fullkomne ro», skrev Blaise Pascal. For hva gjør menneskesinnet når alle muligheter ligger til rette? Man forsøker å unngå, man finner utveier. Man blir regressiv og umoden; man legger seg sent og søker på nettet i timevis, man spiser smågodt hver dag. Jeg skriver «man», men jeg mener «jeg». Det var jeg som søkte på nettet. Det var jeg som spiste smågodt hver dag. Det var jeg som, med alle de lavere nivåene i Maslows behovspyramide dekket, lå i sengen og stirret inn i diverse apper på mobilen i en vekslende syklus av Facebook, Instagram og Youtube og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke jobbet med diktsamlingen.

Jeg prokrastinerer, derfor er jeg

Hvorfor prokrastinerer vi? Det korte svaret: For å unngå vanskelige følelser.

En ting er å utsette traurige oppgaver – da unngår vi anstrengelse og kjedsomhet. Men hvorfor utsetter vi det som betyr mye for oss? Når jeg skriver på diktsamlingen, blir jeg konfrontert med min egen tvil og tilkortkommenhet. Slik den unge mannen i Kierkegaards Gjentagelsen (1843) avbrøt forlovelsen med kvinnen han var forelsket i fordi han ville leve med sin kjære i lengselen heller enn i den grå hverdagen, kan jeg ved å utsette, beholde potensialet og drømmen om diktsamlingen.

_________

Ordet prokrastinering tas i bruk i det engelske språket på 1500-tallet. Er det tilfeldig at dette er Hamlets tidsperiode, den mest kjente prokrastinatøren i litteraturhistorien? Enkelte har kalt Hamlet det første moderne mennesket og knyttet det nært opp til nølingen og tvilen han legger for dagen når han skal drepe onkelen. Man kunne si at det er prokrastineringen og hans refleksjon over denne som gjør ham moderne. Den tvilende monark er et gjentagende motiv hos Shakespeare og får frem en eksistensiell dimensjon ved prokrastineringen: Er det egentlig meningen at jeg skal gjøre dette? Hvor sikker kan jeg være på at dette er riktig vei? I norsk litteratur er Skule Baardson i Ibsens Kongsemnerne (1863) et beslektet eksempel. Skule er misunnelig på Haakon Haakonsøn som føler seg kallet av gud til å bli konge og kjenner «Herrens usvikelige røst» rope i ham. Skule, derimot, tviler på seg selv. Han spør skalden, Jatgeir, om råd. Kan tvil være fruktbart? «Bare om tvilen er sterk og frisk», sier Jatgeir, og Skule undrer seg over hva en ufrisk tviler er. «Den som tviler på sin tvil», svarer Jatgeir. Ibsen selv er et eksempel på en dikter med en sterk og frisk tvil. På tross av det litteraturprofessor Francis Bull kalte et splittet sinn, produserte han jevnt og mye.

___________

Jeg går ut ifra at alle mennesker prokrastinerer fra tid til annen, men enkelte av oss prokrastinerer mer enn andre. Ettersom jeg ikke har tenkt til å spekulere rundt og psykologisere min egen tendens til prokrastinering, vil jeg heller spekulere rundt og psykologisere Welhaven.

Det var en alminnelig mening, skriver professor Anne-Lise Seip, at Welhavens far var for overbærende mot sønnen og ville verne ham mot livets bitterhet. Som barn slapp Welhaven unna danseskolen når han gråt og protesterte. Hvilken effekt kan dette ha hatt på Welhavens evne til å takle vanskelige følelser?

Når Welhaven senere i livet blir anklaget for å være for doven til å få et universitetslektorat, skriver han om sin skolegang: «I Bergens Latinskole havde Elevene den gang meget løse Tøiler, og Skolegang der var i mere enn een Henseende en ludus». Beskrivelsen av skolegangen som en ludus, en lek, viser hvordan skolen var enda et sted der Welhaven ikke fikk treningen i å takle motstridende følelser.

Det er for øvrig interessant at Welhavens første publiserte tekster er sterke angrep på Wergelands poetiske fremstøt. Kanskje er det vanskeligere å komme i gang med egen diktning når man offentlig har gått hardt ut og slaktet andres diktverk? Welhavens kritiske gemytt må nødvendigvis også ha vendt seg mot egen diktning. Det er åpenbart at for å kunne fullføre et skjønnlitterært arbeid, må man i deler av prosessen klare å skru av den indre kritiske stemmen og bare skrive.

Get shit done

En av Welhavens beste venner, Anton Martin Schweigaard, anbefaler Welhaven i et brev å lese brevvekslingen mellom de store tyske romantikerne Goethe og Schiller for å få hjelp til å få ut fingeren. Alle store diktere opplever tvil og indre kamper, skriver Schweigaard. Welhaven skriver siden at oppmuntringen hjalp, selv om han har «Efterveer etter tvilen». Han klarer omsider å fullføre sitt første diktverk, Norges Dæmring, en samling politiske sonetter. Det er uvisst om det var lesningen av Goethe og Schillers brevveksling som hjalp Welhaven å fullføre. Selv søkte jeg ikke hjelp hos de tyske romantikerne, jeg vendte meg mot den amerikanske selvhjelpslitteraturen.

Jeg har sikkert lest over 20 selvhjelpsbøker bare om temaet prokrastinering og hvordan man kan «Get shit done». Min favoritt er The War of Art, skrevet av den skjønnlitterære forfatteren Steven Pressfield. Han skriver illusjonsløst om kreativitet. Et sentralt begrep i boken er «Resistance» ­– Motstand. Han skriver ordet konsekvent med stor forbokstav og definerer Motstand som en indre, negativ kraft som står mellom oss og det livet vi ønsker å leve: «Rule of thumb: The more important a call or action is to our soul’s evolution, the more Resistance we will feel towards pursuing it.» Dette er så alvorlig at det er lattervekkende. Den aktiviteten vi vil ha mest glede av å gjøre, og som vil forandre livet vårt i mest positiv retning, er på samme tid den aktiviteten vi har mest Motstand mot.

________

En av de første prokrastinatørene i verdenslitteraturen er profeten Jona. I Det gamle testamentet får han et oppdrag av Gud: «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over den at jeg har sett ondskapen der!». Jona forsøker å rømme, men det er begrenset hvor lenge man kan skjule seg fra JAHVE. Jona drar til sjøs, det blåser opp, han hopper frivillig over bord og Gud sender en stor fisk for å sluke ham: «Vannet omsluttet meg på alle kanter. Tang slynget seg om mitt hode. Til fjellenes grunn fòr jeg ned. Jordens bommer lukket seg etter meg for alltid.» Dette er en utmerket metafor for hvordan det føles å prokrastinere. Man blir nummen, man føler seg tynget; tangen slynger seg rundt hodet. Historien eksemplifiserer den alvorligste form for utsettelse: Flukten fra kallet og tendensen til å unngå det eneste som kan gi oss sjelefred.

Hverken Hamlet eller profeten Jona føler noen som helst ro eller tilfredstillelse all den tid de ikke gjør det de vet de må gjøre. Uten sammenligning for øvrig: Jeg har det på samme måte. Når jeg ikke skriver, føler jeg meg elendig. Den første dagen merker jeg ikke all verden, men etter et par dager med unngåelse, befinner jeg meg, umerkelig – som en hummer som ikke merker at vannet sakte varmes opp – i et mørke.

Pressfield beskriver etter min mening Motstand svært presist: Vi blir ulykkelige, men også rastløse. «We can’t get no satisfaction». Vi føler en ubestemmelig skyldfølelse. «We want to go back to bed; we want to get up and party. We feel unloved and unlovable. We’re disgusted. We hate our lives. We hate ourselves.» Det kan høres dramatisk ut, men jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen. Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg føler så lite glede når jeg er ute i naturen. Nå vet jeg at det er fordi jeg prokrastinerer. Trærne blir likegyldige for meg, de fem fuglene som flyr i formasjon, sier meg ingenting, den våte bakken blir stygg, ikke ktonisk og fruktbar, selv solen er meg uvedkommen.

Hjelp fra selvhjelpslitteraturen

Pressfields bok er enestående for å forstå fenomenet Motstand, men tilbyr ingen raske løsninger. For å finne konkrete metoder, måtte jeg lese mer selvhjelp. Jeg leste The four Disciplines of Execution, opprinnelig skrevet for å hjelpe private firmaer til økt effektivitet: 1. «Focus on the wildly important.» Jeg definerte det viktigste målet: Å skrive på diktsamlingen. Jeg satte meg ingen andre store mål den nærmeste tiden. 2. «Act on the lead measures». Jeg lærte å sette mål basert på aktivitet, ikke basert på resultat. «Å skrive ferdig diktsamlingen» er et resultatmål som kan bli vagt og vanskelig å måle. «Å skrive fire dikt hver dag» er bedre, men dikt er uhåndterlige fenomener. De lar seg ikke så lett temme og fange inn. Et godt aktivitetsmål derimot kan være: «Jeg skal bruke minst 15 minutter hver dag på diktsamlingen». Dette kan jeg kontrollere. Det kan høres lite ut, men 15 minutter i intens konsentrasjon er mer verdifullt enn man skulle tro. Dessuten er det lettere å fortsette å skrive etter de første 15 minuttene. Det er ofte det å komme i gang som er det vanskeligste. 3. «Keep a compelling scoreboard». Boken anbefaler et «scoreboard» som er synlig for alle i «firmaet». Jeg hang opp mitt over kjøkkenbenken. Hver dag førte jeg opp hvor mye jeg hadde skrevet i effektiv skrivetid, ikke inkludert pauser. 4. «Create a cadence of accountability.» Jeg opprettet en gruppe med to venner med korte ukentlig møter der vi gjennomgikk hva vi hadde gjort siden sist. Når du står ansvarlig overfor andre mennesker, sier forskningen, er det større sjanse for å få gjennomført.  

Disse metodene er klassisk New Public Management, og hadde jeg blitt tvunget til å gjøre noe sånt i lærerjobben, ville jeg protestert.  Å gjøre det frivillig derimot, kan anbefales.

Jeg leste Deep work, som påstår at i en verden med flere og flere distraksjoner, vil evnen til å konsentrere seg over lengre tid bli mer og mer verdifull. Det viktigste jeg tok med meg, foruten en historie om Theodore Roosevelts enormt produktive studietid, var denne lille vanen: Å skru av internett og mobiltelefon og skrive ned et tidspunkt for når du «får lov» til å skru det på igjen. Du verden så mye tid jeg sparte på det lille trikset. Det letteste av alt er å kaste bort tid på internett. Hvordan Welhaven prokrastinerte i hybelen sin nede ved Akershus på 1830-tallet da han jobbet med diktsamlingen, sier biografien ingenting om. Hvordan prokrastinerte man egentlig før internett? Internett er som sirenene som fristet og drepte sjøfarerne i Odysseen gjennom sangen: «Vit, vi har kunnskap om alt som skjer over jorderik vide». Det var ikke melodien som var så forlokkende, det var informasjonen.

Det viktigste jeg gjorde for å konfrontere min egen prokrastinering var å komme i kontakt med de vanskelige følelsene. Jeg hadde lest i The subtle art of not giving a f*ck, at livet uansett vil innebære lidelse (det er tankevekkende at jeg måtte lese dette i en selvhjelpsbok for å forstå det). Men i noen tilfeller kan man velge hvilken lidelse man foretrekker. Jeg kan velge mellom smerten i å utsette, eller smerten ved å bryte igjennom og arbeide. Jeg opprettet kontakt med det lille barnet i meg som protesterte. Hvordan har du det nå? spurte jeg meg selv. Hvordan er det å komme i gang med skrivingen? Jeg skrev ned protesten og skriket i et Word-dokument. Jeg tillot og anerkjente min egen lidelse. Dermed kunne jeg starte arbeidet. Når jeg ser tilbake på scoreboardet mitt fra denne perioden, ser jeg at de første to dagene i lockdown var relativt produktive. Deretter skrev jeg ingenting de neste ti dagene. Ti dager i hvalfiskens buk. Men så, etter at jeg hadde implementert de nevnte teknikkene og mer, begynte jeg å få det til. Det løsnet! Sakte, men sikkert opprettet jeg en jevn arbeidsrytme. Jeg husker fortsatt beruselsen. I pausene når gikk jeg turer i skogen, så jeg en mening i trærne og i skyenes duse rødfarge. Jeg så fem fugler fly over tretoppene og ble fylt av glede over fuglenes ville, men disiplinerte formasjon. Verden åpnet seg for meg, og fylden jeg opplevde hvilte i at jeg gjorde fremskritt med mitt viktigste mål, mitt Wildly important goal. «Koronakrisen er det beste som har skjedd meg», skrev jeg i dagboken.

Et samfunn uten lidelse – et samfunn uten prokrastinering?

Selvhjelpslitteraturen blir av mange forfattere, kritikere og andre intellektuelle sett på som et utyske og et uttrykk for nyliberalismens bløff. Selvhjelpslitteraturen forsøker å lure deg til å tro at problemene dine er individuelle, at det finnes en løsning på problemene dine bare du blir mer disiplinert, bare du blir flinkere til å skaffe deg allianser og venner, dyktigere til å styre tankene dine. Roten til problemet, sier kritikerne av nyliberalismen, ligger i samfunnsstrukturen. Det er samfunnet som er sykt og ikke enkeltmennesket som skal forbedre seg. Dette er både en tiltrekkende og frastøtende posisjon på samme tid.

Det er mulig jeg gjør meg dummere enn jeg er nå, men betyr dette at dersom jeg sliter med å oppfylle mine plikter som lærer, så kan jeg skylde på nyliberalismen? Dersom jeg ikke får skrevet på diktsamlingen min, kan jeg da skylde på det travle, overfladiske samfunnet? Det er åpenbart hvorfor dette er tiltrekkende: Ansvaret ligger ikke hos meg. Jeg er tilsynelatende uten skyld. Det eneste jeg trenger å gjøre, er å stemme Rødt eller MDG og agitere for at alle i min bekjentskapskrets skal gjøre det samme, og deretter, når samfunnsstrukturen engang i fremtiden endrer seg, vil jeg slutte å prokrastinere.[1] Problemet er bare at selv om min prokrastinering utelukkende skulle skyldes samfunnsstrukturen, har jeg ikke tid til å vente 20-30-40-100 år på Revolusjonen/Messias. Jeg må lære meg å arbeide her og nå innenfor det systemet jeg faktisk lever i. Det er noe åpenbart tåpelig å skulle påstå at det var nyliberalismens skyld at Jona unngikk å varsle Ninive om den forestående utslettelsen, eller at det var nyliberalismens skyld at Hamlet unngikk å hevne faren sin. Mennesker i alle kulturer har prokrastinert til alle tider.

Samtidig er det strukturer i dagens samfunn, som i stor grad oppfordrer til utsettelser og distraksjoner. Den tidligere nevnte Pressfield anerkjenner hvordan krefter i samfunnet forsøker å utnytte vår ulykkelige grunnstemning som er forårsaket av vår tendens til prokrastinering: «What makes it tricky is that we live in a consumer culture that’s acutely aware of this unhappiness and has massed all its profit-seeking artillery to exploit it. By selling us a product, a drug, a distraction.» Vi kan aldri kurere vår rastløshet ved å konsumere mer, skriver Pressfield, Vi kan utelukkende kurere rastløsheten ved å gjøre det vi må gjøre: Følge det indre kallet. Å vente på en strukturell endring før vi konfronterer vår egen prokrastinering ville vært enda en form for utsettelse og nok en seier for Motstanden.

Som jeg har vært inne på flere ganger i dette essayet, er det særlig vår manglende evne til å kjenne på vanskelige følelser, som gjør at vi utsetter. Vi forsøker å unngå lidelse. Konsumsamfunnet og kapitalismen har en tendens til å fyre opp under denne flukten. Kapitalismens blinde krefter peiler oss inn mot en søken etter det smerteløse. Reklamene lokker med det perfekte liv der nytelsen kan beherskes og smerten unngås. Paradoksalt nok er også kritikken av kapitalismen, som for eksempel kritikken av nyliberalismen, ofte en tilsvarende higen etter en fantasi. I det den påstår at nyliberalismen/kapitalismen er roten til vanskelighetene menneskene møter på sin vei i livet, tar den ikke innover seg at den menneskelige tilstanden implisitt vil innebære en viss mengde fortvilelse og smerte. Marx er flink til å påpeke menneskelig lidelse i det kapitalistiske samfunnet, men i det kommunistiske samfunnet han ser for seg, er lidelsen tilsynelatende borte. Kapitalismen, men også mange av dens kritikere, underslår, undertrykker eller skjuler, på hver sin måte fenomenet lidelse. For å si det bombastisk: Ettersom prokrastinering er et forsøk på å unngå lidelse, og lidelse vil oppstå i absolutt alle kropper i absolutt alle samfunn, vil alle kropper i alle samfunn prokrastinere i større eller mindre grad.

Tilbakefall

Jeg kunne åpnet denne teksten med å omtale Welhaven som en hvit privilegert mann. Dette ville i så fall ikke bare vært for å tilfredsstille Kaja Schjerven Mollerin[2] og andre lesere som er opptatt av privilegier. Observasjonen er relevant: Riktignok var Welhaven lutfattig da han skrev Norges Dæmring, men han hadde en rik kulturell bagasje og kunne bevege seg fritt blant overklassen i Norge. Hamlet var en dansk prins. For å kunne forfølge et kall, må de mest grunnleggende behov være ivaretatt. At koronaviruset ble en positiv erfaring for meg, kommer av at jeg har en fast jobb i det offentlige, en trygg økonomi, et fredelig sted å bo. Det var ingenting i min umiddelbare, nære sirkel som ble truet. Det tragiske er naturligvis at ikke alle mennesker får muligheten til å følge kallet, slik Welhaven gjorde, og slik jeg har forsøkt den siste tiden. Det jeg har utforsket i denne teksten, er den eksistensielle situasjonen som oppstår når alle de lavere nivåene i Maslows behovspyramide er oppfylt. Hva skjer når alle forhold ligger til rette? Klarer man[3] å bruke muligheten?

__________

Welhaven fullførte sin første diktsamling, men var resten av karrieren plaget av det Seip kaller en dyptsittende hemning eller arbeidsangst som førte til en relativt lav produksjon både akademisk og dikterisk. «Koronaviruset er det beste som har skjedd meg», skrev jeg, men visste ikke da at jeg kom til å få tilbakefall. Mange av dem. Det er dette Pressfield ettertrykkelig slår fast i sin bok om Motstand: Man tror man har kontroll, at man har knust prokrastineringen en gang for alle, men hver eneste dag begynner kampen på nytt. Pressfield avslører løgnen mange selvhjelpsbøker er basert på: En retorikk som lover permanente løsninger på problemer som krever kontinuerlig oppfølging.

Det verste av alt er at hele denne teksten, som det har tatt meg lang tid å skrive, og som jeg til tider har utsatt å jobbe med og blitt regressiv og umoden av, i seg selv er en form for prokrastinering. Jeg har samtidig utsatt å skrive på diktsamlingen, det eneste som egentlig betyr noe for meg.

Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er lærer. I tillegg skriver han for BLA og Aftenposten, og er en av to programledere i podkasten BLA-podden.


[1] Det kan vel ikke være så enkelt? Send meg gjerne en mail på hansenmeyer@hotmail.com og forklar meg hvordan man kan løse prokrastineringens problem fra et antikapitalistisk standpunkt.

[2] Mollerin kritiserte nylig Åsne Seierstads korona-tekst for å ikke reflektere rundt sin egen posisjon (Klassekampen, 9.5.2020). Da jeg leste Mollerins kritikk, stusset jeg over at hun ikke nevnte denne passasjen hos Seierstad:  «We might think we are all in the same race, competing in the categories of hand-washing, disinfection, the rule of one meter, and the rule of two meters. But we are not. We are so very lucky. We have all of these buffers. The starting conditions are not the same for everyone. The truth is that if you suffered from anxiety before, you get panic attacks now; if you were lonely before, now you are isolated. Marte’s words ring in my ears. Where there is already an emergency, this virus is a catastrophe.»

[3] Igjen skriver jeg «man», men mener «jeg».

Powered by Labrador CMS