Essay

Bak farger og figurer

Under lupen er H. P. Lovecraft en forfatter som klarer å kombinere sjangergrøss med modernismens tankegods.

Publisert digitalt

Idet vi stiger ut av den usynlige pesten som har plaget oss alle det siste året, tar av oss munnbindet og igjen kan klemme våre medmennesker, er det som om vi forlater en parallell verden. Et samfunn der man opplever et sterkt ubehag når noen nyser bak deg på butikken, et intenst behov for å skrubbe hendene når man kommer hjem, skifte klær og sprite ned alle innkjøpte matvarer. Det er som om vi alle befant oss i en kollektiv fiksjon og høytlesningen ikke endte før Abid Raja tok dansefoten fatt. Hadde det siste året vært en fortelling, ville den unektelig blitt plassert i sjangeren weird fiction.

Weird fiksjon er betegnelsen på en litteratur som befinner seg (ifølge Justin Everett og Jeffrey Shanks, forfatterne bak boka The Unique Legacy of Weird Tales (2015)) i en unik posisjon mellom modernisme og kiosklitteratur. Den tar ofte i bruk sjangerkonvensjoner, men insisterer på samme tid på å tematisere mange av problemstillingene modernistene også balet med. Kjente forfattere som gjerne plasseres i sjangeren er eksempelvis Edgar Allen Poe, Franz Kafka, Bruno Schulz, Julio Cortázar, William S. Burroughs og Stephen King. Men først og fremst H.P. Lovecraft, ikke nødvendigvis for hans nære tilknytning til det litterære magasinet Weird Tales, men fordi han var den første til å utforme en form for sjangerpoetikk i essayet «Supernatural Horror in Literature». Her skrev han at en ekte weird tale skulle inneholde «a certain atmosphere of breathless and unexplainable dread of outer, unknown forces», «the most terrible conception of the human brain» i kombinasjon med en viss tøyning av naturlovene.

I etterkant av korona er det dermed kun passende at vi kler på oss den karakteristiske trenchcoaten og som ekte Lovecraft-protagonister undersøker novellen «The Dunwich Horror» (1929) nærmere. For til tross for at forfatteren unektelig var en problematisk type, og kan beskrives som både rasist og misogyn, har litteraturen hans mer å by på enn billige grøss og dårlige holdninger.  La oss da dra til Dunwich, Massachusetts, stedet man kommer til om man tar feil vei ved Aylesbury pike: «a lonely and curious country» der «the planted fields appear singularly few and barren; while the sparsely scattered houses wear a surprisingly uniform age, squalor, and dilapidation». Et sted der det tidligere kultiverte landet nå ligger infertilt. Bergene er «too rounded and symmetrical to give a sense of comfort and naturalness» og flere av husene ligger «deserted and falling to ruin». I denne Amerikas utkant har selve kulturen falt fra hverandre, og igjen henger en ekkel eim: «a faint, malign odour about the village street, as of the massed mould and decay of centuries».

Den kulturelle fordervelsen i Dunwich fungerer som et eksempel på modernismens søken etter et språk som forbinder den indre opplevelsen med den faktiske verden. I weird fiksjon generelt befinner man seg gjerne i en subjektiv verden der menneskets indre problemer projiseres ut mot omgivelsene som dermed fremstår som skjeve, forderva, merkelige. Weird. Dette er litteraturens svar på Edvard Munchs psykiske naturalisme, det angstfulle skriket omkranset av en blodrød himmel. På samme måte inneholder beskrivelsen av Dunwich også symbolske kvaliteter om modernismens kriseerfaring og meningstap. Mennesket har gjennom vitenskapen blitt redusert til biologiske organismer som over tid har utviklet seg gjennom evolusjonære tilfeldigheter. Som Max Weber og Nietzsche var så opptatt av, har vi med vår rasjonalitet frarøvet oss selv alt av guder og andre helligdommer, og følgelig også moralske sannheter og en entydig mening med livet. I Lovecrafts fortelling blir dette synlig ved at byens kirke, «the broken-steepled church», nå «harbours the one slovenly mercantile establishment of the hamlet». Kirkespiret, som tidligere pekte opp mot større makter, ligger nå på bakken, og Guds bedehus befolkes av kapitalismens krefter.

Det rasjonelle og vitenskapelige settes i forbindelse med fordervelsen i Dunwich ved at fortelleren plasserer handlingen i «our sensible age». Og den fysiske fordervelsen gjør seg videre gjeldende på byens befolkning: «The natives are now repellently decadent, having gone so far along the path of retro-gression […] they have come to form a race by themselves, with the well-defined mental and physical stigmata of degeneracy and inbreeding». Innavl og degenerasjon har forårsaket at innbyggernes menneskelighet har forfalt i så stor grad at de kun kan beskrives som en ny rase. De er rett og slett blitt dekadente, et begrep som stod sterkt på Lovecrafts tid og som oppsto i kjølvannet av modernismen. Dekadansen ble sett på som en patologisk sykdom, en perversjon av den sunne naturtilstanden. Paradokset er at det moderne samfunnets rasjonalitet ikke bare førte til et tap av mening, men også en retrett fra intellektet til sansene og fra realitet til fantasi. Menneskets forsøk på å skape sin egen mening er forgjeves, og i stedet søker vi øyeblikkelig tilfredsstillelse av basale behov.

Til tross for det kulturelle forfallet ligger stadig vekk kimen av noe større begravet under jorden i Dunwich. Noe større og potensielt overmenneskelig; makter som mennesket for lengst har avslått som folketro og fabuleringer. Stedet er «ridicoulously old» og stammer fra «an earlier architectural period than that of the neighbouring region», og her ligger muligens håpet begravet. Landsbyen har i tillegg til de tidligere nevnte avrundede bergene, som minner om vikinggraver, flere arkeologiske rester av en gammel kultur, i form av «queer circles of tall stone pillars» som kroner fjellene rundt Dunwich og «deposits of skulls and bones found within these circles». Disse etterlatenskapene representerer det transcendentale som dormer under overflaten og gjør seg gjeldende i form av «loud cracklings and rumblings from the ground» og ubestemmelige lyder som «continued to be reported from year to year» and «form[ed] a puzzle to geologists and physiographers». Muligheten for et møte med noe som overskrider mennesket ligger begravet, men ikke dypt, og det ønsker å bryte seg fri fra rasjonalitetens lenker. Og som vi skal se muliggjøres dette gjennom det skrevne ord, ved hjelp av litteraturen.

Wilbur Whateley, en mørk og geitelignende unge som vokser usedvanlig fort, fødes i Dunwich og viser seg å inneha en dragning mot det overnaturlige. Det er denne Wilbur som skal vekke til live det sovende transcendentale. Ved hjelp av sin farfar, Old Whateley, som betaler gamle gullmynter for kyr til en flokk som aldri synes å øke i antall, får han tak i Necronomicon, en mystisk bok med magiske formler som nevnes i flere av Lovecrafts noveller. Boka er skrevet av den gale araberen Abdul Alhazred, trykket i Spania på 1600-tallet, en referanse til den tidligere forståelsen av at renessansen begynte da arabere brakte med seg greske og romerske tekster til Toledo. Men der europeerne opplevde en kulturell og humanistisk oppblomstring i møte med hedensk filosofi, skal Abduls Dødebok bidra til en gjenfødelse av det guddommelige. Denne gang på grusomt vis. For det overnaturlige kan i en vitenskapelig tid kun fremstå som et veldig monster med unevnelige dimensjoner, «infinite grotesqueness and impressiveness». Først fremstår det usynlig, deretter som «a kind of force that doesn’t belong in our part of space; a kind of force that acts and grows and shapes itself by other laws than those of our sort of Nature».

Den gamle tekstens manifestasjon i den virkelige verden kan verken beskrives eller plasseres innenfor vitenskapens rammer. Som en antikrist kan den kun bringe kaos til en rasjonell verden og må følgelig beseires. Men samtidig som monsteret beseires i Lovecrafts fortelling, lever det videre i teksten og leserens fantasi. For det er nettopp fantasien som er «the most terrible conception of the human brain». Den menneskelige fatteevnen, i kombinasjon med litteraturen, har muligheten til å transcendere universets rasjonelle lover og dykke ned i det uoppdagede dypet. «The Dunwich Horror» beskriver ikke bare den moderne tilstanden og det transcendentales død, men muliggjør samtidig leserens evne til å forestille seg det ubeskrivelige som ikke lenger kan nås med rasjonelle midler. Bak figurene og fargene på overflaten er det alltid noe annet, et annet rike, en annen betydning.

Fredrik Guneriussen (f. 1986) er filmviter og litteraturentusiast.

BLA 10/21.

Powered by Labrador CMS