Prosa

Subutex til folket

I "Vernon Subutex" er spenningen mellom det parodiske og inderlige med på å gjøre Vernon til en uavklart skikkelse: Er fellesskapet rundt ham starten på en varig livsform, eller begrenser det seg til et midlertidig substitutt?

Publisert digitalt

Virginie Despentes
Vernon Subutex 1 og 2
Romaner
Oversatt av Gøril Eldøen
Gyldendal, 2018/2019
360 sider, 358 sider

Hvilken kraft ligger det i ett enkelt menneskes forvandling? Under lesningen av Vernon Subutex 1 og 2 slår dette meg som et vesentlig spørsmål å stille. I første bind av trilogien om den avdankede punkeren Vernon følger vi hans sosiale fall. Han har måttet legge ned platebutikken han har eid i over 20 år, og sitter pengelens og venter på å bli kastet ut av leiligheten sin: «Han har sittet og sett tilværelsen sige nedover i sakte film, for så å klappe sammen i full fart. Men Vernon lar seg ikke påvirke, han holder stilen». Likevel havner Vernon til slutt på gata. I siste kapittel gjennomgår han, febersyk med nær-døden-opplevelser på en regnvåt benk i Paris, en tilnærmet metamorfose: «Da det blir stille, oppdager han til sin overraskelse at han fremdeles er i live. […] Aldri har han kjent en så deilig ro. […] Han løfter blikket og oppdager at han har fri sikt, han ser hele Paris ovenfra». Andre bind begynner der første bind slapp: Vernon har gitt opp å holde stilen, og en annen tilstand har tatt over. Ved romanens åpning befinner han seg på høydedraget Butte Bergeyre i Paris, hvor han tilbringer dagene på en benk og nettene i et forlatt hus. Angsten for å havne på gata er avløst av det som kan ligne likegyldighet:

«Han ser for seg en ordentlig seng. Et varmt bad. Men tankene fester seg ikke. Han gir blaffen. Det eneste han kjenner, er en følelse av absolutt tomhet, og den burde skremme vettet av ham, det vet han, for dette er ikke tida for å føle seg bra, men likevel fylles han bare av en stille og uforstyrrelig ro.»

Ambivalensen i denne tilstanden er toneangivende for den fortellingen som utspiller seg over de neste om lag 300 sidene. Et spørsmål som melder seg i møte med andre bind er hvordan vi skal forstå den påvirkningskraften Vernon får på sine omgivelser i kraft av sin nye tilstand; det som startet med hans individuelle livsomveltning i bind én, bereder grunnen for en serie forvandlinger blant venner og bekjente i bind to.

Bare humbug?

I likhet med i første bind fungerer hovedpersonen Vernon vel så mye som et fortellerprinsipp, et utgangspunkt for å fortelle om livene til hans gamle venner. Der han i bind én søker husly hos vennene etter at han kastes på gata, er det nå vennene som oppsøker ham. På hver sine måter avdekker disse menneskene sider ved det franske samfunnet, enten det gjelder rasistiske strømninger, politikerforakt, mannsidealet eller postkolonial identitet. Noe av det mest slående med Vernon Subutex er hvor uanstrengt flerstemmigheten i romanen gir inntrykk av å være. På denne måten har Despentes som forfatter en musikalitet av sjelden vare. Slående er det også at menneskene vi møter på én og samme tid fremstår karakteristiske og paradoksale – her er, for å nevne noen, en marxistisk konemishandler, en høyreorientert manusforfatter, en muslimsk pornostjerne og en lesbisk privatdetektiv.

Mens første bind er preget av en status quo, der Vernon oppsøker vennene i deres respektive hjem, er det som om de indre motsetningene begynner å virke i bind to, i den forstand at kategorier og merkelapper opphører å gjelde. På tross av personenes vidt forskjellige sosiale bakgrunn og politiske overbevisninger forenes de i Vernons selskap. Det er nettopp Vernon de alle sammen trekkes mot. Men hva er det med denne skikkelsen som gir ham en slik dragningskraft? Den mislykkede manusforfatteren Xavier stiller seg på et tidspunkt det samme spørsmålet:

«Fyren var så psykisk knekt at han nekta å sove i en seng. Et sørgelig syn. Og etter at han hadde dratt, roste alle ham opp i skyene og gnålte om poesi og frihet – som om alle disse idiotene ikke så hva dette var: en elendig stakkar som har mista grepet, ferdig snakka. De ville gjøre ham til en Rimbaud, men han var jo bare et sosialt kasus.»

Vernons rolle som ufrivillig åndsleder ligger farlig nær en parodi. Som leser føler jeg meg aldri sikker på om jeg skal ta denne skikkelsen på alvor eller ikke. Kunststykket til Despentes er at hun ikke tillater teksten å konkludere i dette henseendet. Her tror jeg at flerstemmigheten i romanen spiller inn; bind to er i enda mindre grad enn bind én dvelende i stilen. Vernon er mer av en omstreifer enn en introspektiv skikkelse. Gjennom hele romanen fortsetter jeg å spørre meg: Er fellesskapet som oppstår rundt ham bare humbug, et skinn av noe ekte? Eller er den verdien romanpersonene tillegger ham substansiell og menneskelig sann?

Et noe forhastet preg

Despentes balanserer mellom en inderlig og en parodisk fremstilling av menneskene hun portretterer. Jevnt over er dette fornøyelig lesning, noe den nevnte musikaliteten i språkføringen, solid bevart i Gøril Eldøens norske oversettelse, bidrar til. Imidlertid tar jeg meg noen steder i å tenke at forfatteren lar det parodiske elementet bikke over, at det blir for mye. Når Vernon og vennene er samlet på en bar mot slutten av andre bind – de har nettopp vært i begravelse og atmosfæren er dyster – skjer det at stemningen uten videre snur. Idet uteliggeren Olga setter i å danse foran bardisken, forventer alle at den til da gretne og uvennlige bartenderen omsider vil få nok og kaste dem ut:

«Men denne urkvinnen som vrikker på hoftene foran bardisken hans i innbitt utakt, hensetter ham tvert imot i en helt uventet tilstand av eufori. Han holder opp en ny flaske og erklærer ‘denne er på huset’, og da han har fylt alle glassene og Big Mama Thornton ruller ut de første tonene av sin versjon av ‘You ain’t nothing but a hound dog’, stiller han seg ved siden av Olga og begynner å vrikke på hoftene med en underlig knekk i knærne, han hiver armene i været, og på sett og vis danser de twist.»

Bind to av Vernon Subutex inneholder flere slike brå stemningsskifter og halvt absurde innslag. De er morsomme og underholdende, men fremstår i varierende grad motiverte. I tilfellet ovenfor heller jeg mot å synes at det går litt vel fort i svingene, at det fremstår mer som forfatterens innfall enn som romanpersonens. Muligens henger dette sammen med at det alt i alt gir et noe forhastet preg med et persongalleri på 24 stykker gjennom de litt over 300 sidene? Selv om teksten i all hovedsak har undertoner av alvor i seg i tillegg til å underholde eller bidra med fyllstoff, er enkelte partier av den mer forglemmelige sorten.

I denne sammenhengen må det også nevnes at det ligger et kriminalplott til grunn for den aktiviteten som oppstår i fellesskapet rundt Vernon. Tidlig i bind to avsløres innholdet i den mystiske videokassetten sistnevnte har vært i besittelse av siden første bind; kassetten er etterlatt Vernon av den nå avdøde musikervennen Alex Bleach. Det skal vise seg at kassetten inneholder en anklage om voldtekt og drap begått av den mektige filmprodusenten Dopalet. Avsløringen får et knippe av medlemmene i Vernons gjeng til å initiere et hevnkomplott, som hovedsakelig går ut på å tagge ned filmprodusentens leilighet, men som etter hvert beveger seg over i mer voldelige metoder.

Despentes er ikke alene om å anvende kriminalsjangerens plottlinjer innenfor rammene av en annen sjanger. I en omtale i Klassekampen påpeker førsteamanuensis i fransk litteratur Marius Warholm Haugen at de franske samtidsforfatterne Leïla Slimani og Nicolas Mathieu «Begge trekker […] veksler på krimsjangeren, noe som vitner om en i fransk sammenheng økt interesse for denne sjangerens muligheter for sosial kritikk».[1] I Despentes’ tilfelle er den sosiale kritikken særdeles dagsaktuell, ved at den omhandler sivilister som tar loven i egne hender når maktstrukturene i samfunnet nærmest freder slike mektige seksualforbrytere som Dopalet. «Hva gjør man med sannheten?» spør privatdetektiven Hyena seg et sted i romanen: «Dopalet vil oppheve den, benekte den, ødelegge den. Der er det i det minste en som har planen klar». Jeg opplever at kritikken i Despentes’ kriminalplott ligger i det langt på vei nytteløse og komiske ved utførelsen av hevnkomplottet – som riktignok setter en støkk i gjerningsmannen, men som ikke gir noen varige konsekvenser for ham: Sannheten faller tilbake i det skjulte. Kanskje er det, innenfor denne romanens rammeverk, nettopp inntrykket disse partiene gir av å være forglemmelige som gjør at man likevel husker dem?

Ned til det grunnleggende

Der mangfoldet i andre bind kan fremstå vel heseblesende, er, på den annen side, effekten av denne fremstillingsformen at den skjerper leserens oppmerksomhet om hva som forener menneskene i Vernons omkrets. I romanens siste kapittel står det i et oppsummerende utsagn at «Fellesnevneren for alle menneskene som strømmer hit, er umulig å definere. Det er når de samles at de blir til en gigantisk stjerne – de har kommet for å danse». Gjennom å søke etter mønstre og sammenhenger i det lappeteppet av mennesker vi blir presentert for, trer det smått absurde ved romanens virkelighet frem som et substitutt for fraværet av slike sammenhenger. Det er selve fraværet av definisjoner og kategorier, av sosiale konstruksjoner, som forener dem – det er fraværet de samles rundt. Eksempelvis kan nevnes den høyreorienterte Xaviers forsøk på å forklare sin kompis Loïc hvorfor også han har sluttet seg til Vernon og gjengen:

«Jeg var helt på bånn. Alle sier ‘jeg driter i hva folk mener’, men hva folk mener, er en del av oss, det vanskelige er å røske det ut av systemet sitt. Det var frigjørende for meg å se at Vernon greide det. Jeg slutta å gå rundt og si til meg selv at jeg skulle være en helt. Jeg ga opp tanken på å vinne. Det plager meg ikke lenger. Jeg har faktisk forandra meg, tror jeg.»

I kraft av sin forvandling fungerer Vernon som en negasjon av den sosialt påførte identiteten til de menneskene som fester blikket i ham. Når slike som Xavier opplever dette som frigjørende, er det fordi han ikke lenger ser nødvendigheten av å være en ‘helt’, å være noen; enn så lenge bare er han. Det er forvandlingen i seg selv som virker frigjørende. Her er det verdt å minne om at metamorfosen som litterært grep har eksistert helt siden antikkens dager. Leo C. Curran skriver om den romerske dikteren Ovids Metamorfoser: «I believe that what makes Ovid’s metamorphosis so moving […] is the fact that metamorphosis causes reverberations deep within us in our own sense of identity».[2] Vernons forvandling beveger nettopp menneskene rundt ham, får dem til å forandre seg, og setter samtidig romanens handling i spill. Spørsmålet er hva slike som Xavier vil forandre seg til? Vil han fjerne seg fra den ytre verden, der muligheten for forandring ligger? Eller vil han oppnå en sterkere bevissthet om sin egenverdi som menneske og slik skaffe seg et større handlingsrom?

Innvandrerfaren Sélims opplevelse av å miste sin tidligere sekulære datter til islam reflekterer noe av den samme livsfølelsen som hos Xavier: «Han greide ikke å holde hodet kaldt, som vennene hans rådet ham til. De kom med tåpelige argumenter. Om viktigheten av postkolonial identitet […] Han gir da vel faen i innvandring, han, dette handler om en jentunge han har oppfostret her». I den grad det finnes noen fellesnevner for disse menneskene, må det være at de alle søker å bryte ut av kategorier og betydningsdannelser som holder dem fra å handle på idiosynkratiske måter, i pakt med sine naturlige instinkter. De vil ned til det grunnleggende. Her vil jeg mene at Vernon Subutex tar pulsen på tidsånden, all den tid klimakrisen har tredd inn som en alltid tilstedeværende betingelse: Det holder ikke lenger å forhandle frem forandring innenfor systemet, men det trengs mer grunnleggende endringer i vår levemåte. Vår tids største utfordring er fellesmenneskelig.

Det springende punktet i bind to er om Vernon og gjengens holdning om å vende systemet ryggen representerer noen egentlig løsning. Er det å søke en slik form for individuell nærhet og fortrolighet med verden progressivt, eller er det i bunn og grunn å gi opp? Fordi vi lever i så usikre tider, der tiltroen til politikere i mange land er synkende, kan det bane vei for en introspektiv tilnærming til omgivelsene, og en kunstig fastholdelse av det midlertidige og marginale som noe varig og allmenngyldig. Fellesskapet rundt Vernon er utpreget subkulturelt i formen, men hva som forener det er ennå ikke satt på begrep. Dette gir det karakter av å stå åpent mot omverdenen, samtidig som det når som helst kan opphøre å eksistere. På denne måten problematiserer Despentes hva et fellesskap er og kan være, eller hva som knytter det sammen. Kan et fellesskap som mangler definerte fellesnevnere også overleve i større skala, eller er det nettopp det lille formatet som tillater så forskjelligartede mennesker å holde sammen? Er den formen for fellesskap som oppstår rundt Vernon dømt til å være midlertidig, som en forbigående hendelse mer enn en varig tilstand?

Kimer til konflikt

På sett og vis er det dette spørsmålet bind to munner ut i. I det siste kapitlet har gruppen flyttet seg, ikke bare fra parken i Butte Bergeyre, men ut av Paris. Fra nå av skal de leve som nomader ved å slå opp leir på avsidesliggende steder i Frankrike, hvor de holder seremonier med Vernon som midtpunkt. Sistnevnte opptrer som en slags blanding av DJ og sjaman, og igjen opplever jeg at romanen balanserer på en knivsegg mellom parodi og inderlighet. Kanskje er det nettopp uavklarheten ved denne spenningen som er det vesentlige i fortellingen om Vernon Subutex? Her vender vi tilbake til spørsmålet om Vernon som en åndelig leder: Er den verdien de andre tillegger ham imaginær eller ekte? Representerer han noe nytt, eller gir han bare en ny form til de samme strukturene? Når den misantropisk anlagte Loïc reflekterer over skillet mellom høyre- og venstresida, lander han på at høyresida, til tross for at de har «akkurat de samme klovnene som på venstresida», er ærligere, fordi de ikke legger skjul på at det eneste mennesker til syvende og sist vil, «er å ha en leder»: «Det eneste som kan hindre menneskene i å drepe hverandre, er at de blir holdt i øra. Det trengs en leder». Loïc blir ikke fremstilt som noen skarpskodd analytiker, men slutningen han trekker er likevel et av flere signaler som bidrar til å lade Vernons rolle med ambivalens i romanen. Også tittelen spiller inn for dette, all den tid Subutex er et legemiddel som brukes til å behandle avhengighet av narkotiske stoffer. Med andre ord: Er Vernon nok en form for opium til folket, eller er erstatningen han tilbyr av en mer varig substans?

Et sted helt mot slutten av andre binds siste kapittel får vi høre at det er kimer til konflikt i leiren: «men de har ennå ikke brutt ut. Det kommer. […] Det kommer til å bli trøbbel med penger, med egoer, med manipulasjon, med svik». Dette, kan vi tenke oss, er hva vi har i vente i det tredje og avsluttende bindet av Vernon Subutex.

BLA 6-7/19. 13.06.2019

[1] «Fra Proust til proletarer». Klassekampen Bokmagasinet, 18. mai.

[2] Leo C. Curran. 1972. «Transformation and anti-augustanism in Ovid’s Metamorphoses». I Arethusa 5 (1), s. 71–91

 


Powered by Labrador CMS