Prosa

Et stort øde landskap

Heidi Sævareid dyrker uhyggen i denne nærgående studien av et ekteskap på Svalbard under den kalde krigen, som også er hennes første roman for voksne.

Publisert digitalt

Heidi Sævareid

Longyearbyen

Roman

Gyldendal, 2020

317 sider

Det hender riktignok ikke så ofte, men om jeg tilfeldigvis skulle sneie forbi NRKs såkalte feelgood-dokumentarserie Der ingen skulle tru at nokon kunne bu på TV, om folk som lever i selvvalgt isolasjon på den ydderste nøgne ø eller tilsvarende, blir jeg alltid grepet av en uro som tvinger frem tause, høyst urimelige spørsmål: Hvem er det disse menneskene gjemmer seg for? Hva har de flyktet fra? Og nøyaktig hvor mange ille tilredte lik ligger under gulvbordene hjemme hos denne fåmælte, skjeggete mannen i strikkegenser? Det skal, vil jeg hevde, ikke de store mentale anstrengelsene til for å ane noe dypt uhyggelig ved den rotnorske lengselen etter å kutte tvert og bosette seg lengst mulig vekk fra folk, eller for å se en grunnleggende menneskefiendtlighet i vår kulturelle higen etter å forlate sivilisasjonen, en higen som bare brer om seg nå som avstand er blitt en livsbetingelse. Idet jeg begynner å lese Longyearbyen, Heidi Sævareids femte roman og første roman for voksne, føler jeg umiddelbart at her, her er det noen som forstår.

Husmor i mørketid

Romanen utspiller seg altså i Longyearbyen i andre halvdel av femtitallet, hvor vi følger den unge, hjemmeværende småbarnsmoren Eivor. Mannen hennes, Finn, er verkslege for Store Norske Spitsbergen Kulkompani, som står for den norske gruvedriften på øya. Begge er opprinnelig fra Oslo, men da Finn øynet en karrieremulighet, sa han opp jobben på Ullevål sykehus uten å hverken blunke eller høre med Eivor om hun ville synes det var greit å flytte til Svalbard. Farvel, St. Hanshaugen, god dag, isbjørner og mørketid. (Bare å taste disse setningene gjør meg fortørnet på nytt. Knus patriarkatet, folkens.) Eivors isolasjon tematiseres fra første side, og Sævareid maner frem de fysiske begrensningene ved å overvintre på Svalbard så klaustrofobien formelig kveiler sine kalde fingre rundt halsen på leseren:

«Ingen skip kan anløpe her. Vinter på Svalbard er å være fanget, med så og så mange hermetikkbokser, så og så mange fyrstikkesker, så og så mye brennevin. Får man en alvorlig sykdom om vinteren, kommer man seg ikke til fastlandet. Man skal helst ikke begraves på Svalbard, man råtner ikke, og permafrosten presser de døde opp igjen.»

Skiturer og hverdagsliv skyggelegges av en nærmest overnaturlig uhygge, en fornemmelse av å befinne seg oppå et gigantisk, slumrende monster som når som helst kan bråvåkne og sluke dem hele; det tomme landskapet fremstår trangt som en likkiste.  

Kald krig hjemme …

For Eivor speiles den fysiske isolasjonen i den sosiale; der Finn har drømmejobben sin, kollegaer og venner, mangler hun et voksenfellesskap. I det lille samfunnet, med strenge klasseskiller og klart definerte grupper, er hun først og fremst «doktorfrue», samtidig som hun mangler de personlige egenskapene som forventes i en slik rolle. Hun er for innesluttet, for spiss i tonen, frustreres synlig av husmortilværelsen. Mens Finn har det travelt på jobben, blir hun derfor stadig sterkere knyttet til huskyen Jossa, som i likhet med Eivor er et dårlig flokkdyr.

Etter hvert som dette båndet styrkes, utvikler det seg et genuint og overraskende intenst trekantdrama mellom mann, kone og hund, hvor hvem som egentlig står Eivor nærest blir et stadig mer betent spørsmål. Forholdet mellom Eivor og Finn er i det hele tatt en nærgående studie i intrikate kjønnsmaktrelasjoner; Finn er sindig og trygg og logisk, men kan også kunsten å gjøre all denne rasjonaliteten om til et våpen, slik at han blir stående som fornuftens dype, mannlige røst, mens Eivor presses inn i rollen som deprimert, uberegnelig, irrasjonell kone-pone.

Det er en litterær risikosport å begi seg inn på spørsmål om kjønn og makt i gamledager, man står alltid i fare for å bikke over i selvgratulerende harselas, men Sævareid fremstiller heller dynamikken de to imellom som levende og relevant. At hun ikke går helt amok med tidskoloritten og femtitallssjargong forsterker dessuten de mer tidløse, nesten mytiske kvalitetene over dramaet slik det spiller seg ut.   

… og ute

Som delvis russisk territorium var Svalbard et meningsladet stykke jord under den kalde krigen, og periodens overhengende atomangst gjør seg gjeldende også her, ikke minst i romanens andre trekantdrama, mellom Eivor, Finn og Finns underlige venn Heiberg. Den intense, grublende mannen ser farer der andre ikke gjør det, og begir seg støtt ut på høylytte haranger til alle og enhver om trusselen fra øst. Da han begynner å dukke opp hjemme hos Eivor og Finn i tide og utide, faller det på Finn å håndtere hans åpenbart krakelerende psyke, samtidig som taushetsplikten hindrer ham i å fortelle en stadig reddere Eivor noe om hva som foregår. Med tiden blir det klart at Heiberg trenger akutt psykiatrisk hjelp, at han er til fare for både seg selv og andre. Men det er fortsatt vinter, og lenge til neste båt; i en skjebnens ironi, er Heiberg selv blitt en tikkende bombe.

Som plottelement glir Heiberg og hans tidsriktige paranoia sømløst inn i romanens univers, hvor fornemmelsen av at noe er i ferd med å gå skrekkelig galt, aldri er langt unna. I tråd med romanens trolske uhygge, er det noe varulvaktig over Heibergs gradvise forvandling, en prosess som tvinger frem bristepunktene i den skjøre freden mellom Eivor og Finn. På ett plan leverer romanen en Michel Foucault-aktig meditasjon over makten, i Finns skikkelse, som en subtil, halvveis skjult størrelse. Samtidig maner den frem og stiller spørsmålstegn ved den veletablerte forestillingen om heterofile parforhold som en slags naturgitt kampsituasjon, hvor mye av spenningen, tiltrekningen, oppstår nettopp i konflikten.

Et strammere grep

Det er mye å like ved Longyearbyen. Sævareid skriver klart og nøkternt, uten store fakter, men med sporadiske og kledelige små lyriske utbrudd som bidrar til den tette, ulmende stemningen som rår gjennom romanen. Persontegningene er tydelige, det sosiale spillet mellom dem håndteres stødig og nyansert, og forfatteren viser seg som en dyktig naturskildrer, med et følsomt blikk for det golde landskapets uforsonlige skjønnhet, så vel som for den deprimerende kulden, isolasjonen, mørket.

Men: Denne gode boken er for lang. Det kan høres ut som en merkelig innvending mot en roman på drøyt 300 sider, men denne bokas kvelende klaustrofobi og gufne nerve ville kledd en strammere struktur. Ved å strekke seg over to vintre, med et sommerlig mellomspill i Oslo, blir handlingsforløpet noe utflytende, der det kunne vært langt mer kompakt. Romanen kretser stadig tilbake til sine kjernemotiver, finner stadig nye måter å illustrere Eivors utenforskap i det lille samfunnet, de trange kjønnsrollene, slektskapet hun føler med Jossa, den skjeve maktbalansen mellom henne og Finn. Hver for seg er det ikke noe å si på disse scenene, de er velkomponerte og velskrevne, men samlet sprer de sin egen slagkraft for tynt utover. Resultatet blir at romanens dramatiske klimaks ikke smeller som det kanskje burde.

Slike innvendinger til tross, er dette likevel en roman skrevet med smittende innlevelse og som kryper under huden på leseren. Etter flere prisbelønte og -nominerte ungdomsromaner, varsler Longyearbyen at Sævareid også kan ha en svært lys fremtid innen det litterære voksenfeltet.

Leif Bull (f. 1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA.

BLA 5/20.

Powered by Labrador CMS