Essay

Når dritten treffer vifta

Det er feil å bare kalle Georgi Gospodinovs Naturlig roman for en skilsmisseroman. Selv om den er det. Det er feil å bare beskrive den som en bok om WC-ets opprinnelse. Selv om den er det, også. Først og fremst åpner den opp for å snakke om hvem vi er når sammenbruddet har inntruffet.

Kilde: Wikimedia commons.
Kilde: Wikimedia commons.
Publisert digitalt

Georgi Gospodinov

(født 1968) er en av Bulgarias mest anerkjente og populære forfattere, bosatt i Sofia. Debutromanen Естествен роман, Naturlig roman, utkom i 1999 – og er utgitt på over 20 språk. På norsk første og eneste gang i 2011.

Jeg må begynne med en innrømmelse. Det sømmer seg godt all den tid dette er et essay om en roman av, om og med begynnelser.

Da jeg foreslo redaktørene å skrive om bulgarske Georgi Gospodinov, gjorde jeg det ved å si fire ting om ham: 1) Da debutboka Naturlig roman utkom i Bulgaria gjorde den tabularasa på den bulgarske litterære scenen (og det har de etterfølgende bøkene hans gjort også). 2) Hverken den – eller hans øvrige utgivelser – foreligger på norsk. 3) Jeg bor i Danmark, og de danske anmelderne rystet panegyrikk av anmelderfrakkene sine da boka forelå på dansk i 2006, og da den ble nyutgitt i 2017. Det er ikke noe de gjør så altfor ofte, iallfall ikke tilnærmet unisont. Og sist men ikke minst: 4) Den handler om et samlivsbrudd krydret med toalettets historie.

Et av punktene, viste det seg, var skammelig feil. Boka finnes i norsk drakt, utgitt på selvsamme forlag som eier herværende avis. For en blemme! Da jeg foreslo å lese boka på tampen av fjoråret, var det faktisk ti år siden den ble utgitt på norsk. Ti år!

Når jeg likevel ikke gjorde redaktørene oppmerksomme på fadesen, skyldes det imidlertid at mens det her i Danmark ikke stoppet med utgivelsen av bulgarerens debutroman, men fortsatte med Melankoliens fysik (dansk tittel), Blinde Vajsja og Tidsskjul, ville Norge seg det annerledes. De norske leserne som måtte ha blitt begeistret etter å ha stiftet bekjentskap med Naturlig roman, har ikke hatt annet å gjøre enn å lese den igjen og igjen, eller ty til Gospodinov på andre språk. Og jeg tenkte: Sånn kan vi jo ikke ha det! Så jeg har latt Gospodinovs norske tilstedeværelse være uuttalt, alt mens jeg gjøv løs på romanen.

Uuttalt inntil nå, som katten uvegerlig er ute av sekken.

Og på mange måter går det an å si at det er akkurat dét som setter Naturlig roman i gang også. Noen slipper en katt ut av sekken. Eller, sagt mer i tråd med bokas stil: Dritten treffer vifta. Og når det skjer – og det gjelder i Gospodinovs roman som i livet ellers – så oppstår det et behov for å snakke om det. Det er som om det finnes et indre imperativ i slike livshendelser, som sier: Italesett det. Vi må kort og godt formulere noe om hva som er skjedd oss, ja, det er som om det blir oss maktpåliggende inntil det maniske: Vi blir nødt til å si noe nå. Og Naturlig roman åpner like godt her:

«Vi skal separeres.» Værsågod, scenen er satt.

Kapittel 1: Starten er en B-film

Hva er det første hinderet vi står overfor når vi skal fortelle om noe? Jo, alltid dette: Hvor begynner vi?

Det er her skoen trykker i Gospodinovs Naturlig roman. For hva er en naturlig start på en fortelling? Vel, en naturlig start er … arbitrær. Du kan like gjerne starte på punkt A som du kan starte på punkt Å. Det tar Gospodinov konsekvensen av. Den innebygde påstanden i boka – ja, hele motoren for prosjektet som fortelleren går i gang med, handler om nettopp begynnelser. Men det betyr ikke at fortelleren tar lett på dem. Langt ifra:

«Å begynne på nytt. Et tåpelig uttrykk, som skapt for annenrangs romaner og kassasuksesser. Snu ryggen til alt. Reis deg, om du har falt. Finn viljen til å begynne på nytt. For noe pisspreik. Begynne hvor? Hva slags begynnelse er i det hele tatt mulig? Kanskje gå fem år tilbake. Nei, fem er altfor lite. Ti, femten … Alt må ha begynt lenge før det».

Likevel er det altså det han insisterer på å gjøre, fortelleren i denne boka, som i alt vesentlig er til forveksling lik forfatteren (de deler for eksempel navn): «Mitt ubeskjedne ønske består i å lage en roman bare av begynnelser. En roman som hele tiden setter i gang, lover noe, når side 17, og så begynner på nytt.»

Jeg sa at Gospodinov tar konsekvensen av at begynnelser er arbitrære. Men gjør han egentlig det? La oss dvele to sekunder til ved dette ganske vesentlige punktet. Det gjelder ikke bare akkurat denne bulgarske romanen, det gjelder de fleste bøker. Eller – mistenker jeg – så gjelder det ikke så mye bøkene, som det gjelder problemet vi står overfor etterpå, når vi har lest dem og skal svare på: Hvordan begynner historien?

Starten på en bok er som en B-film med kultstatus. Den har kanskje mindre betydning enn vi tillegger den. Likevel gjør vi det; gjør et søk på «famous first sentences» og du vil få din bolk å lese gjennom. Kanskje kan en briljant førstesetning eller åpningsavsnitt få noen på kroken, men jeg tenker som så: lever ikke fortsettelsen opp til starten, spiller det pent liten rolle om begynnelsen sitter i skapet.

Snarere har jeg ofte opplevd, etter å ha lest en bok ferdig, at jeg får en merkelig trang til å bla meg tilbake til starten og kikke nærmere på første side. Etter en historie som kanskje har føltes utrolig rik og sammensatt, er spørsmålet nesten påtvingende: Hvordan startet alt dette? Hvor var inngangspunktet?

En annen ting jeg har tenkt på når det gjelder bøker, er at når det gjelder de gode av dem, har jeg et halvanstrengt forhold til at de skal slutte på et tidspunkt. Når sidene som gjenstår utgjør en mindre tykkelse enn sidene som er lest, føler jeg ofte på noe som minner om fortvilelse. Kanskje er det akkurat dette Gospodinov også har følt, og bestemt seg for å gjøre noe med, når han i Naturlig roman insisterer på begynnelsene, en slags aldri sluttende start. For hvis noe alltid starter på nytt, da kan det jo ikke stoppe? Dette kan leses som et bilde på den ulykkelige mannen som ikke vil skilles, men det kan saktens løftes enda et hakk høyere opp, og da gjelder det livet, da. Hvis barndommen utspant seg igjen og igjen, da ble man ikke gammel, da skulle man ikke dø?

Kapitel 2: Fram og tilbake er like langt?

Den amerikanske poeten T.S. Eliot skrev en gang noe jeg ikke har klart å bli kvitt, det handlet om overgangen til et nytt år, og han skrev: «For last year’s words belong to last year’s language//And next year’s words await another voice».

Hva gjør en begynnelse for en fortelling, egentlig? Du kan si den setter tonen, skaper forventninger, peker fram, etc., etc., men om vi skjærer helt inn til beinet, sier den faktisk bare dette: Det finnes et før og et etter noe. Begynnelsen blir det punktet vi kan snakke om dette fra.

Naturlig roman har fått en hel masse karakteristikker klebet til seg. Langt de fleste er av positiv karakter, selv om ikke alle er det. Den er en kreativ, (post-)postmoderne lek med romansjangeren. Den tøyser med forteller- og forfatterposisjonen. Den gjør narr av et klassisk episk forløp med en utvikling, all den tid den insisterer, både i form og innhold, på å starte på nytt hele tiden. Den danske anmelderen Lillian Munk Rösing skrev i sin anmeldelse i 2006 at

«Og så er det alligevel, jeg ikke kan lade være med at læse bogen som en fraskilt ung mands flugt fra sin kærlighedskvinde ind i encyklopædiske drengestreger.»

Eller sagt på en annen måte: I stedet for å håndtere en drittsituasjon, velger han å prokrastinere ved å skrive om … dritt. Jo, bokstavelig talt. Fortelleren fordyper seg i WC-ets historie, og tar oss med tilbake til det første fasjonable vannklosettet i Storbritannia, til de mer primitive toalettene i gammel tid, alt mens han insisterer på at uansett hvor langt samfunnsutviklingen er kommet, er doens hull fremdeles en direkteforbindelse til en mørk og dyster underverden.

Men han skriver ikke bare om dritt! Langt ifra. I romanens snaue femti kapitler, av varierende lengde; men aldri veldig lange, finnes det foruten korte tekster fra vertshusets samtale om vannklosettets opprinnelse, flere tilfeller av det fortelleren kaller «øre-voyeurisme», der han lytter bak sin avis til kvinner som snakker om menstruasjon og sex; det er korte glimt fra ettermiddager med fortellerens venninne, «F.», som samtalepartnerne oppsummerer som «behagelige, formålsløse samtaler». Vi finner dype dykk tilbake til forfatteren/fortellerens oppvekst i etterkrigstidens Bulgaria; vi finner partier som gjemmer på setninger som nesten kan leses som aforismer, for eksempel denne: «Barn har ikke noe fedreland. Deres fedreland er selve barndommen.»; videre finner vi en annen fascinasjon fortelleren/forfatteren nærer: En intens fascinasjon for fluer. Han studerer rett og slett fluenes liv og levnet, og de fungerer naturligvis som (enda) en måte å snakke om det stykkvise og delte på, med sine fasettøyne: «Hvor kommer denne plutselige interessen for fluer fra. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det skyldes romanen jeg vil skrive. En fasettroman som ligner fluenes syn (…) en roman like hverdagslig som fluene».

I dette sammensuriet av tilsynelatende arbitrære byks, går det likevel an å ane sammenhenger. I fluenes hverdagslige surring, finnes det også en link til hva som skal med i denne «naturlige romanen» som hovedpersonen skriver: «Generelt skal alle slags historier med, også de som ikke er særlig betydningsfulle. Især de ikke særlig betydningsfulle». For hva har alt til felles? Jo: Mennesket som er midt i det. Han som sitter til knes i dritten.

For å skildre hvordan det føles, selv om det aldri er noe uttalt mål hos ham, er det akkurat det boka prøver på: Å få sagt noe om hvordan det føles, å skulle skilles fra den man elsker. Dette er en kjærlighetshistorie. Den er trist, fordi kjærligheten er et tilbakelagt kapittel. Og hvis han ikke kan snakke om det, på et vis, da finnes kanskje bare ensomheten.   

Nettopp derfor gyver han løs på begynnelse etter begynnelse. For til sist – og det er dette som kanskje kan kalles et «postmoderne grep» - å ende opp med å skrive den boka leseren sitter med i hånda.

Når fortelleren for eksempel like etter å kort ha beskrevet et møte hos en bulgarsk myndighet som skal godkjenne skilsmisseprosessens videre gang, går videre til å snakke om fascinasjonen for toaletter, er det ikke like tilfeldig som først antatt. Er det det bunnløse, dette glimtet ned i underverdenen som et slags bilde på juvet hovedpersonen kastes ned i etter skilsmissen? Joda. Men det er også noe annet og langt mer prosaisk. Det er en måte å få sagt noe mer om forholdet som er over:

«Når ekteskapet er forbi og det felles middagsserviset er stykket opp, gjenstår enda en siste fordeling, nemlig av parets venner (…) Hun var flink til å underholde dem. Jeg var et litt mer spesielt tilfelle. Når det ble for mye for meg, gikk jeg ut på toalettet og låste meg inne der. Alle visste at dette var et signal, og uten å bli fornærmet på noen måte takket de for seg, og vi sa farvel til hverandre gjennom døren.»

Hva med dryppene av barndom, er de tilfeldige? Niks. Han dykker så langt ned i barndommen at han kommer opp igjen, sier han, med skrubbsår på knærne. Ikke fordi den var så fordømt idyllisk – neida, far var stort sett ikke far, men på jobb, og Bulgaria var heller ikke den gangen en sosialdemokratisk drøm å vokse opp i – men det er én ting ved barndommen som ikke slipper taket i ham, og dette kan kaste lys over forfatterens insisterende omgang med begynnelser:

«Mennesket er sannsynligvis innrettet slik at det ikke husker begynnelsen. Vi har ingen minner fra vår egen fødsel. Hukommelsen fungerer ikke, dette senteret i hjernen vår er ennå ikke ferdig. Begynnelsen er uklar og formløs. Et kompleks av ulike tilfeldigheter, som setter i bevegelse en hel rekke nødvendigheter (…) Vi blir aldri mer elsket så høyt som vi ble da vi var barn. Og derfor er barndommen grusom. Grusomheten ligger i det som skal komme. For hvor blir all denne kjærligheten av senere?»

Og her, tror jeg, nærmer vi oss en forklaring på hvorfor det i det hele tatt interesserer forfatteren og fortelleren å skrive en roman av begynnelser. Fordi begynnelse på et vis blir hektet uløselig sammen med kjærlighet. Selv om ekteskapet har kullseilt, behøver det å bety at det er slutt på kjærligheten?

           

Kapittel 3: Mer enn et studium av dritt

I en amerikansk anmeldelse omtales Gospodinovs roman som skatologi, altså en litterær studie av avføring. Jeg tenker at den merkelappen sier mer om anmelderen enn den gjør om romanen, for de skatologiske elementene er langt fra det viktigste ved romanen. De peker snarere på noe annet, de blir som skilt langs veien. De er en måte å få frem prosesser på. Bevegelse. Liv. Transportetappen som er livet mellom barndom og alderdom. Veien fra å være barn i én familie til å danne en ny. Og umuligheten av å fortsette når denne nye familien går i stykker.

Fortelleren skilles fra kona fordi hun er gravid med en annen manns barn. Kona sier hun vil ha både barnet og ektemannen, men hovedpersonen klarer det ikke:

«Jeg ble hos Emma i to måneder til. Barnet vokste mellom syv og ni centimeter. Hver dag tok jeg farvel med henne i tankene, med kattene og med rommet mitt. To måneder der ingen tok en avgjørelse. For hver dag som går blir din kone mer og mer mor foran øynene dine, men du kan ikke bli faren».

Det Gospodinov gjør med denne romanen, er ikke bare at han forteller om den menneskelige déroute han havner i etter skilsmissen, han snakker ikke om bitterhet, han er ikke sjalu, han vil mer enn å gråte over kjærligheten som gikk tapt fordi kona ble gravid med en annen. For så enkelt er det ikke, synes han å mene. Ingenting er så enkelt at det kan begynne ett sted.

I all denne nedsenkningen i det som tilsynelatende kan se ut som en ung manns flukt fra omstendighetene, slik Lillian Munk Rösing antyder i sin anmeldelse, skjer det også noe annet. Hver ny vinkel han anlegger på sitt eget liv, hver ny inngangsport til samlivet, så å si, rydder enkelheten av banen. Det er ikke noens skyld, slik det er enkelt å spørre om. Det er ikke kona Emma sin feil, det er heller ikke Georgi Gospodinov (som hovedkarakteren heter) sin skyld. Det er begges skyld, og ingen av dem sin. Han blar gjennom albumet han sitter igjen med etter skilsmissen, alle syv årene, og ser på venner de engang hadde, venner han ikke husker, og siterer The Kinks: «Folk tar bilder av hverandre for å bevise at de virkelig har levd».

Kanskje er det også det han gjør, Gospodinov, når han insisterer på å skrive i sirkler om sin havarerte kjærlighet. Og når han overnatter en siste natt sammen med hun som er blitt ekskona, før lastebilen kommer, er han kjærlig overfor henne, men avstanden er enorm: «Min kones barn. Et eksempel på en grammatisk korrekt, men likevel feilaktig formulering.» Naturlig roman er en roman om begynnelser. Men i ordet naturlig ligger også en helt bestemt retningsangivelse, for alt som er naturlig har også en slutt. Kunsten er kanskje å akseptere det. Eller nekte.

Slik lever Naturlig roman opp til navnet sitt. Den begynner iallfall på nytt hver gang noen plukker den opp. Og like elegant spør den oss: Hvorfor begynner du å lese enda en ny roman?

Thomas J.R. Marthinsen (født 1984) er oppvokst i Sandefjord og bor i Danmark. Han har gitt ut bøkene Du (2010) og Selvportrett ved gravstøtte (2014). Siste utgivelse er sakprosaboka La oss snakke om 22. juli (2021).

23.02.2022, BLA 2/22.

Powered by Labrador CMS