Intervju

Nye fortellinger, gamle strukturer

Jakob Lothe står bak lærebok-klassikeren Fiksjon og film. Vi møter ham for en oppdatering på forholdet mellom litteratur, film og etikk i streamingens tid.

Jakob Lothes Fiksjon og film er snart 30 år. I dette intervjuet snakker han om hvordan skjæringspunktet mellom film og litteratur har utvikla seg siden den gang. Bilde: Rolf Øhman / Aftenposten / NTB.
Jakob Lothes Fiksjon og film er snart 30 år. I dette intervjuet snakker han om hvordan skjæringspunktet mellom film og litteratur har utvikla seg siden den gang. Bilde: Rolf Øhman / Aftenposten / NTB.
Publisert digitalt

Jakob Lothe 

(f. 1950) er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo og har publisert en rekke bøker og artikler. Blant hans siste bøker er Kvinnelige tidsvitner, som presenterer leseren for historier fra Holocaust-overlevende, og Etikk i litteratur og film.

Dagen jeg skal møte Jakob Lothe, innser jeg at vi er naboer. Det forklarer hvorfor navnet og bildet hans dukket opp i et flygeblad jeg fikk i postkassa i sommer, tenker jeg på vei gjennom snøen, de få minuttene opp til huset hans. Lothe sitter i menighetsrådet i den lokale kirka jeg var innom en og annen søndag før pandemien. Allikevel har jeg aldri møtt ham, professoren i allmenn litteraturvitenskap, ikke i levende live. Han underviste ikke lenger da jeg studerte, men boka Fiksjon og film var ett av mine aller første møter med faget. Selv da, på midten av 2010-tallet, overrasket det meg at denne innføringen i narrativ teori lot filmen slippe inn her, i det aller helligste, at filmen menget seg med den utrydningstruede arten vi hadde satt oss fore å studere, og banket på døra til det skjøre indre rommet for stille lesning. Det skal vise seg at jeg muligens både er og har vært overdrevent beskyttende overfor en viss måte å ta til seg fortellinger på, en måte å tenke om fortelling på som også har forandret seg kraftig siden læreboka ble skrevet.

Den etiske vendingen

Den første utgaven av Fiksjon og film utkom i 1994. Det jeg leste som fersk student var en revidert versjon fra 2003.

– Det grunnleggende premisset for boka er todelt, begynner Lothe:

– For det første mener jeg at dette er to forskjellige medier som fungerer veldig ulikt. For det andre mener jeg at disse to mediene allikevel er like, fordi både film og litteratur er fortelling. Jeg bruker narrativ teori og analyse på begge mediene.

Da Lothe begynte arbeidet med boka rundt 1990, jobbet han på Universitetet i Bergen. Han smiler lurt når han forteller at flere stilte seg, om ikke skeptiske, så «undrende» til prosjektet.

– For de fleste var det skriften som gjaldt. Man kunne være interessert i film, men ville ikke knytte det til forskningen på litteratur. Det var nytt i Norge, selv om det ikke var nytt internasjonalt. Til min glede, og kanskje delvis til min overraskelse, ble boka snart pensum en rekke steder, og holder seg på noen av pensumlistene fremdeles.

Den første utgaven av Fiksjon og film var sterkt påvirket av strukturalismen, slik tidsånden i akademia tilsa på tidlig nittitall. Lothe så fortellingen som struktur, og var opptatt av det rent estetiske. Det var i høyeste grad en internasjonal trend, med særlig sterkt nedslag i Norge. Et tidlig eksempel Lothe trekker fram, er den mye brukte læreboka til Atle Kittang og Asbjørn Aarseth, Lyriske strukturer fra 1968.

– I denne strukturalistiske tilnærmingen til litteraturen var forfatteren nærmest regnet som en «uvesentlig forstyrrelse», sier Lothe og ler.

Han mener vi først ser en tydelig reaksjon på dette i Norge. Et eksempel er utviklingen i Hamsun-forskningen. Da nevnte Atle Kittang gav ut sin bok om Hamsun, Luft, vind, ingenting på midten av 80-tallet, var den biografiske forfatteren knapt nevnt.                           Kontrasten til Tore Rems Reisen til Hitler fra 1999 er slående: Her skriver litteraturforskeren om reisen den historiske Hamsun gjorde til Hitler under krigen, og impliserer at dette bør få konsekvenser for hvordan vi leser romanene hans. Men det var først i fjor at disse implikasjonene slo ut i full blomst, med Ståle Dingstads bok Knut Hamsun og det norske Holocaust. Her blir de etiske konsekvensene av Hamsuns nazisme nærmest at vi ikke kan lese bøkene hans lenger, noe som skapte enorm debatt.

Men vi ser flere reaksjoner på strukturalismen i norsk litteraturvitenskap. Lothes bok fra 2016, Etikk i litteratur og film, er en av dem.

– I Fiksjon og film tror jeg nesten ikke ordet etikk er nevnt. Jeg skriver om forfatteren, men ikke mye. Fokuset er helt tydelig på teksten. Og hadde det ikke vært slik, hadde den aldri blitt pensum i Norge på den tiden.

–  Internasjonalt fikk vi, rundt 1990, det som ofte kalles den «etiske vendingen» i litteraturforskningen. Den vektla forfatteren på en annen måte enn tidligere. Hvis du skal diskutere etikk i litteraturen blir det nesten umulig å kutte ut forfatteren. Men det tok tid før denne etiske vendingen fikk feste i Norge. Jeg vet faktisk ikke om den helt har gjort det enda. Å diskutere etikk i film og litteratur er på en måte mer krevende, for skal du være redelig, må du kanskje posisjonere deg selv også, og klargjøre ditt eget ståsted. Det er kanskje lettere å diskutere strukturer enn å gjøre rede for sine egne verdier.

Mer fortolkning enn vi tror

Nå synes Lothe det er påfallende hvor langt strukturalismen gikk i å holde den historiske forfatteren utenfor. Særlig er det interessant med tanke på hva det å trekke forfatteren inn i, eller holde utenfor, analysen av en tekst har gjort med samtalen om etikk og litteratur. Men hvis forfatteren har så mye å si for de etiske problemstillingene knyttet til en fortelling, hvordan skal vi tenke rundt de samme spørsmålene når det gjelder film?

I Etikk i litteratur og film skriver Lothe at selv om det er vanlig å tenke på regissøren som en slags forfatter, så er det mindre åpenbart i film hvem forfatteren er – for ikke å si hvor fortellerperspektivet ligger.

– En film har ikke én forfatter. Det finnes en tradisjon for å vektlegge arbeidet til regissøren, og det er riktig at regissøren tar mange av de store valgene som skaper filmen, men det er mange andre «medforfattere» til en film som er ekstremt viktige. Det er så komplisert å lage film, og mediene litteratur og film er så forskjellige, at denne sammenligningen er vanskelig. Mange vil nok mene at regissøren har et ansvar for etikken som formidles, samtidig som en film vil kunne presentere mange ulike og konfliktfylte etiske verdier. Dette er ikke det samme som å være moraliserende. Det er klart, didaktisk film eller litteratur kan være moraliserende, men da nærmer kunsten seg propagandaen. Slik kan etikk også misbrukes.

Føler vi ikke også et annet ansvar som betraktere av en film enn som lesere av en bok? Kanskje det har å gjøre med at vi gjerne ser film i felleskap?

– Jeg skjønner hva du mener. Filmen har mindre å gå på enn litteraturen. Gråsonene er mindre mellom hva som blir sagt eller skrevet, og hva du som leser kan forestille deg. Skriften appellerer til forestillingskraften vår og evnen til å visualisere på en helt annerledes måte enn film. Når vi leser en bok danner vi våre egne bilder, mens de i filmen blir presentert for oss. Men mens bildene vi danner oss under lesningen av en bok inngår i tolkningen vår, må vi også tolke bildene i filmen. Filmen er et mer eksplisitt medium enn den skrevne fortellingen, men jeg tror vi er mer delaktige som fortolkere, også når vi ser film, enn det vi er klar over.

– Men det kan innebære at det kan føles mer nødvendig å ta avstand fra en film man misliker, fordi man ikke aksepterer de bildene man blir presentert for?

Ja, det tror jeg er helt riktig. I lesningen av en bok kan du trekke litt fra, legge litt til, uten at du nødvendigvis reflekterer over det. Filmen er ganske brutal på den måten at du får sterke visuelle bilder og inntrykk slengt imot deg, ofte i rasende tempo, så du må gjøre fortolkningen underveis og prøve å henge med så godt du kan. En annen måte å si det på er at den narrative progresjonen i en film gjerne er mye sterkere enn i en roman. Du ser jo en film i løpet av et par timer, men det er sjeldent du bruker så lite tid på en bok. En effekt av det er at den estetiske virkningen kan bli veldig sterk når du ser film. Jeg mener at film har en estetisk struktur, men at den også har en etikk gjennom det estetiske. Det etiske blir ofte forsterket gjennom en virkningsfull estetikk. Samtidig kan den samme estetikken gjøre det vanskelig å identifisere det etiske, fordi de to dimensjonene er så nært sammenknyttet dersom resultatet er godt.

Serienes kraft

Siden Fiksjon og film først så dagens lys, har TV-serien fått en helt annen posisjon, ikke minst med streaming, som gir en annen opplevelse av et narrativ. Selv om jeg er en relativt stor konsument av seriefortellinger, eller kanskje nettopp derfor, opplever jeg dem som en inntrenger på både litteraturens og filmkunstens domene i eget liv. Jeg har den samme reaksjonære impulsen, samme defensive holdningen som da jeg først møtte Fiksjon og film i litteraturvitenskapen, men Lothe overbeviser meg om at jeg kan senke skuldrene litt. Han skjenker i mer kaffe og legger en vedkubbe på peisen før han utlegger:

Jeg mener at serien og kinofilmen er grunnleggende like fordi vi i begge tilfeller snakker om levende bilder som danner en fortelling. Du spiller av en filmrull, digitalt eller mekanisk, slik at du får en illusjon av bevegelse. Det er filmens grunnleggende prinsipp, som består. Dette med å tolke bilder forblir også likt. Det som er forskjellig, er ikke minst tilskuerens konsentrasjon om det du ser. Spesielt forandrer serieformatet muligheten til å se et kunstverk som et avsluttet hele. Går du på kino, så vet du at du skal se en film som varer i cirka to timer. Hvis du lar deg rive med av filmen, vil du sannsynligvis ha en veldig konsentrert kunstopplevelse. Det får du ikke på samme måte med en serie, og i alle fall ikke med streaming, som tar det hele et skritt videre. Du kan ta en pause, kombinere det å se TV-serien med andre ting, du går som regel ikke ut av huset for å se serien, og kanskje ser du oftere alene, eller i alle fall med færre mennesker enn i kinosalen. Det blir lettere å avbryte og kommentere underveis. Jeg mener det finnes en sterk forbindelse mellom opplevelse, respons og tolkning. Og denne opplevelsen blir ganske forskjellig i kinofilmen og TV-serien.

En annen forskjell Lothe er interessert i, er opplevelsen av retning, begynnelse og slutt.  

Når du ser en serie, vil det på en måte være mange slutter. Dermed blir det i en viss forstand ingen slutt. Selv i siste episode er muligheten der for en fortsettelse: Har serien blitt en suksess, vil det komme en sesong 2. Det påvirker innstillingen vår og måten vi ser serien på, kanskje sterkere enn vi tror.

Samspillet mellom estetikk og etikk mener imidlertid Lothe holder seg nokså stabilt i overgangen fra film til serie. Etiske spørsmål kan gjerne være drivkraften i et serie-plot. Ofte dreier selve intrigen seg om ulike valg og verdiprioriteringer mellom karakterene, og kanskje er det nettopp denne spenningen som gjør at du trykker deg videre til neste episode – om ikke den har rukket å spille seg selv av automatisk.

Serier og streaming, og den enorme suksessen mange av disse har, viser som nye filmvarianter filmens enorme kraft som medium.

– Så du synes ikke TV-serien er fortellerkunstens forfall?

Nei, det er ikke forfall. Snarere er TV-serien en annen variant av filmen og fortellingen som er nyskapende og interessant. Seriene viser hvor fleksibel og tilpasningsdyktig filmen er. Det er en ny type film, verken bedre eller dårligere. Seriene har filmens enorme kraft. At de virker på en litt annen måte, viser bare hvor enestående elastisk filmmediet er og hvor stort potensial filmen har.  

27.01.2022, BLA 1/2022

Powered by Labrador CMS