Prosa

Slik bærer vi byens forbindelser i hjertet

Tor Eystein Øverås vandrer og samtaler med gjenreiste byer i et essay som peker ut hva som gjør steder både levelige og levende.

Publisert digitalt

Tor Eystein Øverås
Å lese en by
Essay
Uten tittel, 2022
82 sider

Hva vil det si å lese en by? I stor grad handler det om å se, om oppmerksom bevegelse, å legge merke til at dine mest trådde ruter likevel kan gjemme nye elementer om du løfter blikket. Det kan handle om materialer, gatenavn, historie, fremkomstretning eller transportmiddel: En by er en annen fra sykkelsetet enn trillende på en barnevogn, en gates karakter endrer seg om vi går den fra den ene eller den andre enden.

Det handler også om å samtale, med byggene, med menneskene, med andres erfaringer og fortellinger. Slik utvides stedene, ikke ved at de blir større eller ved at nye fysiske elementer legges til, men ved at historien, kjennskapen, utvides. En by hvor vi kjenner byggenes funksjoner og historie, hvor vi husker bekjentes beboelse av ulike rom, hvor vi ser sammenhenger, er en by vi vil kjenne mer tilhørighet til. For ikke minst handler det å lese en by om å dra linjer, ja, det kan faktisk bli slik at «hvis du først begynner å trekke denne typen forbindelseslinjer mellom ting og hus og mennesker i byen, så kan du bli gal av det, for det blir så mange linjer at de ligner soppenes nær uendelige nettverk av røtter under bakken». Disse nettverkene er det Tor Eystein Øverås viser oss i essayet Å lese en by, som skriver seg vandrende gjennom Berlin, Bodø, Kristiansund og Trondheim.

Byens partyfiksere

Å lese en by er skrevet i forbindelse med den nylig avsluttede utstillingen Drawings belonging to heart av kunstnerduoen Hertling & Andreassen. Før de inntok Trondheim kunstmuseum har de også jobbet med Bilhuset, et parkeringshus ved Nidelven; Sentrum brannstasjon, som nå huser byens Litteraturhus og Kunsthall; og konditoriet Bristol. Flere av stedene har vært undersøkt idet de har stått på randen av å forsvinne, eller endre innhold, slik tilfellet også er med Trondheim kunstmuseum.

Øverås’ essay er delt i tre deler: Den første i hovedsak en vandring gjennom ulike byer Øverås føler seg hjemme i, byer som alle har til felles at de er gjenreisningsbyer: De har blitt bombet, brent, gjenreist. Deretter trer vi nærmere inn på Hertling & Andreassens prosjekter, deres interesse for samtidsruiner og erindringsarkiv, deres arbeid med stedstap og hva det gjør med oss. I den tredje delen fortsetter vandringen i byene med et enda mer skjerpet blikk for nettopp hva det er som nå forsvinner i byene våre, og hva det erstattes av.

Det er i den første og siste delen, hvor Øverås’ i større grad går i dialog med kunstnernes virke enn i referatmodus, at Å lese en by riktig skinner. Men for de som ikke kjenner til Hertling & Andreassen sitt arbeid er bokens andre del en god innføring i deres metoder. Det er et sympatisk trekk at Øverås gir kunstnerne så mye plass til å komme til orde med direkte sitering, samtidig som han gir gode og konsise oppsummeringer av deres virke. For hva driver de egentlig med? «De tar vare på gjenstander. De lærer oss om byen. De mobiliserer. De iscenesetter rom for mennesker å møtes i. De arrangerer utflukter, fester, seanser. De får mennesker med ulike jobber og funksjoner i tale […] De kan minne om partyfiksere, men det de gjør, er å gi mennesker og bygninger en stemme. Noe er i ferd med å forsvinne, skal huskes, bli minnet om».

Å trekke fra og legge til

Det som forsvinner er en av Øverås’ ledetråder i sin vandring i Trondheim: «Hvor mange bygninger som ble tømt. Det var påfallende». Bygningene tømmes, omdefineres, rives, men hva er det som fjernes og hva er erstatningen? Ifølge Øverås, Hertling & Andreassen er det det rotete, det skitne, det som preges av det industrielle som forsvinner ut av byen: Vekk med bilverksted, med containerhavner, med brannstasjoner – inn med boligbygg, kaféer og kultur: «[I]ndustrikultur erstattes av kulturindustri».

At vi legger til rette for at bykjernen i større grad er gående, grønn og kulturell er kanskje ikke i seg selv et problem, men Øverås spør seg hva det er et symptom på. Hvilke kvaliteter mister vi med stadig mer funksjonelle og forskjønnede byer? Er all denne byutviklingen og -fornyingen egentlig bare en forlengelse av at vi skyver det vi ikke ønsker å konfronteres med i levemåtene våre ut av synsfeltet, eller vår tendens til å ha stadig kortere erindringshorisonter? Hvem er disse nye rommene for, hvilke materialer er de laget i, hvilken opplevelse gir de oss som beveger oss i og mellom dem av forståelse, tilhørighet, sammenheng?

På nabotomten min har de, mens jeg har skrevet denne omtalen, begynt rivningen av Trondheims gamle margarinfabrikk. Da jeg i dag syklet til jobb, var det kommet et hull i den første veggen. Hva som skal komme der? Nesten 200 leiligheter i komplekset «Basseløkka», et navn tatt fra spillet basse som Fredensborg bolig fremhever at «har sin opprinnelse tilbake i tid og til arbeiderklassen i Trondheim». Samboeren min har siden visningsbrakken kom håpet at noen skal tagge over b’en så «Basseløkka» blir «Dasseløkka», og jeg tror det er få mennesker i byen som mener at disse leilighetene, hvor den billigste ligger på 3,2 millioner kroner, har noe som helst med arbeiderklassen å gjøre. Linjene jeg er så glad i, dras her til de er tynnslitte og legger grunn for kapitalvekst heller enn betydningsvekst, og gjør oppmerksom på hvordan diskusjonene om en bys fortid også handler om dens fremtid.

Oppmerksomhet og samtale

Å lese en by er en lett og ledig bok, som likevel rekker over mye. Øverås’ essay og Hertling & Andreassens kunstneriske metode går godt sammen: Både essayets form og kunstnerduoens virke skaper koblinger, stiller spørsmål ved det bestående verdihierarkiet, viser hvordan noe kjent alltid inneholder kimen til noe ukjent.  Både essayet og kunstnerskapet er vandrende, oppmerksomt, dialogbasert. Her smitter også kunstnerduoen over på Øverås: I starten er det tydelig at hans dialog helst er av den skriftlige sorten, han beskriver hvordan han er en som rett og slett «ikke er så glad i å prate». Etter essayets midtre del åpner likevel også Øverås opp for en mer aktiv, verbal, samtale: «Man burde snakke mer med folk. Hvem som helst, hvor som helst».

Det er mange grunner til at Øverås’ essay resonnerer i meg. Koblingene han drar er hverdagslige, underfundige, konkrete. Ordbruken er lavmælt tenkende, koblet med de mer entusiastiske, provoserte, utropene («Hvilken forestilling om en by er dette, egentlig?» og «Måten vi navngir: Midtbyen: Hva faen er det?»). Plutselig kommer begrep som mildt bryter med våre forventninger: «Samlever», ikke samboer.

Men, som essayet kan invitere til, er det enkelte anstrøk av unødvendig distansering. Øverås er interessert i våre omgivelser, i det som er, «[m]en ikke hvordan vi innretter oss i det som er. Det siste er politikk, og det driver ikke jeg med. Jeg er den som betrakter og analyserer og kommenterer. Jeg er forfatteren. Jeg kommer ofte for sent». Uansett hvor slentrende gangen er, godtar jeg ikke denne avstandstagningen: Forventningene av, formuleringene om, hva en by er og bør være er høyst politisk, uansett hvor tvisynte dine fremlegg er. Hertling & Andreassen understreker at kunst for dem er «en måte å være i verden på», og at friheten ligger «i det å kunne endre på virkeligheten vår». Det er et utsagn som påpeker formuleringens, betraktningens, aktivitet, ikke dens passivitet. Se bare på «Basseløkka» og si meg at ordbruken ikke setter i spill byens politiske potensiale.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er kritiker og vitenskapelig assistent i nordisk litteratur ved NTNU.

BLA 3/2022.

Powered by Labrador CMS