Essay

Pust

Skriv en reiseskildring fra hjemmekontoret, ba vi. Johannes Grytnes svarte med en refleksjon fra arbeidet som gårdsdreng i Hardanger.

Illustrasjon: Tim Ng Tvedt.
Illustrasjon: Tim Ng Tvedt.
Publisert digitalt

De siste dagene har jeg tilbragt i intim nærhet med min egen pust, kjent hvordan bevegelsene jeg gjør forplanter seg i kroppen, anstrengelsene forrykker pusterytmen – jeg holder igjen, svinger kantklipperen i store bevegelser gjennom gresset, slipper pusten løs. Den jevne buldringen av bensinmotoren på ryggen. Den nesten fistel-aggressive lyden av plasttrådene som spinner skummelt raskt mot strå, sliter seg mot stilker og løvetann, kontrasteres av den ujevne, anstrengte, men velkjente lyden av min egen pust som lager ekko mellom ørene mine bak hørselsvernet.

Alt rister, maskinen har sin egen vilje, humper av gårde over tuer, gjenstridige klynger av alt for høye løvetann og høymoler. Jeg oversprøytes av allslags gress, støvlene glipper tak, armene slites ut, men likevel er det en slags makt i dette. Jeg ser hvordan gresset gir etter, hvordan radene mellom epletrærne gradvis blir luftige. En sterk opplevelse av å være et menneske, jeg former mine egne omgivelser – voldelig, maskinelt, uten omtanke for de tusenvis av insektene og andre livsformene som forsvinner i dragsuget – men like fullt, en følelse man ikke kan benekte.

Artikuleringen av kroppens forhold til pusten, til omgivelsene og til tankene, står i sterk motsetning til koronapandemien slik den fremsto for meg før jeg rekrutterte meg selv som gårdsdreng på en eplegård i Hardangerfjorden. Den usynlige, ukjente fienden, en emmen følelse av hysteri, manglende samsvar mellom kroppens kriseberedskap og omgivelsenes tilsynelatende ro: Jeg sjekker nettavisene om og om igjen, liksom for å bekrefte usikkerheten, redselen. Gatene er tomme, jeg blir redd for mine medmennesker på butikken, irritert på mine samboere, hvorfor i alle dager er de nødt til å sitte der, dag ut og dag inn, og puste, i denne lille stuen, som nå utgjør hele mitt livs omdreiningspunkt?

Konspirere – å sammensverge, av latin: conspirare – å puste sammen. Nettopp det som nå er blitt så farlig, umulig, ulovlig. Og samtidig så viktig, så vanskelig. For hvem kan utstå å leve i andres åndedrett, med deres tunge, ubevisste, sukkende, tilgjorte eller lette pusting i øret hele dagen? Bedre da å dra til Hardanger og jobbe, alene, med kroppen, pusten.

Jeg tvinger meg selv til å se videoen. Maktesløsheten i møte med politiet, alt han kan gjøre er å trygle: «please, please, please».

«I can’t breathe!»

De sjokkerte tilskuerne som heller ikke kan gjøre noe. De tusenvis av andre gangene dette har skjedd. De uendelig mange menneskene som holder pusten i møtet med politiet, som kun kan stotre frem «Yes, sir», av frykt for sitt eget liv. Ensomheten politiet fremtvinger hos hver og en av dem. Følelsen av at dette ikke vil ende.

Det franske teorikollektivet Tiqqun skriver i Introduction to Civil War at «livsformen» er kroppens clinamen, dens helning eller dreining, det som får en kropp til å tiltrekkes av en annen, en rytme til å treffe en annens rytme. Den italienske kulturteoretikeren Franco «Bifo» Berardi beskriver sjelen som kroppens clinamen.

Kanskje vi kan si det samme om pusten? Pusten, som trekkes inn og ut, som stopper opp, blir rask, reagerer instinktivt og med voldsomme konsekvenser for kroppen, på omgivelsene. Du holder pusten når du har sagt noe du vet at du ikke burde si, venter på svaret. Pusten i det lille rommet som åpner seg opp før et første kyss. Pusten når du tar ordet i en forsamling, skjeller noen ut, står opp for deg selv.

«I can’t breathe!» Dette slagordet som de siste dagene har blitt tagget på tusenvis av vegger og plakater. Som blir gjentatt av millioner av andre stemmer. Å bli fratatt pusten: samsvaret mellom kroppene, omgivelsene, rytmene, muligheten til å bestemme over sitt eget liv, sin egen helning. Raseriet vi alle kjenner når vi ser voldsmonopolet bryte inn – plutselig og arbitrært – som for å si: «Hvor lenge klarer du å holde pusten?»

Mot dette, leser jeg på mobilen i pausene på det nyslåtte gresset: Kropper som lengter etter hverandre, lengter etter å puste fritt, puste sammen.

Les også Elin Kittelsen, Heidi SævareidEirik S. Røkkum og Live Lundh sine reiseskildringer fra hjemmekontoret.

Johannes Grytnes (f. 1994) er frilanser, kritiker i BLA og seminarleder ved Universitetet i Bergen, for tiden boende på en eplegård i Hardanger.


BLA 6-7/20.

Powered by Labrador CMS