Entusiastiske essays

Jeg forstår, men jeg forstår ikke

"Kan jeg kreve at litteraturen skal speile meg, men også endre meg", spør Kjersti Halvorsen i lesninga av Hanne Ramsdals "Jeg kaller deg Pjotr".

Publisert digitalt

En stund nå har jeg lurt på om det er det samme rommet i meg som trekker meg mot både litteratur og terapi. Begge deler gir muligheten til å bli invitert inn i en annen opplevelsesverden enn sin egen. Iblant har jeg spurt meg om dette i det hele tatt er mulig, fordi man alltid bruker seg selv som filter: Kan man egentlig tre inn i en annens erfaring og fullt ut forstå den? Kanskje ikke. Litteraturen (og terapien) gir det i alle fall et forsøk.

Terapi tar som kjent sikte på å forårsake endring hos en person som oppsøker dette. For å skape endring, må terapeuten spille på to hester: Han eller hun må validere, anerkjenne og bekrefte personens opplevelse av virkeligheten og egen situasjon. Men for å skape forandring kan man ikke unngå helt å utfordre personens oppfatninger av seg selv og andre. Hvis det blir for mye av det første, går man glipp av store deler av potensialet for endring. Men utfordres personen for mye og for tidlig uten å oppleve støtte, vil ikke han eller hun være klar for å ta imot nye innspill. Denne måten å tenke på gir mening også som leser av skjønnlitteratur. Jeg vil påstå at det optimale spenningsfeltet å lese i, vil være i krysningen mellom å nikke gjenkjennende og å smalne øynene i skepsis. På den ene siden å kunne kjenne seg igjen, vite at man ikke er alene. Det er godt å oppleve at noe som er vanskelig blir satt ord på og forstått gjennom noen andres blikk på samme fenomen. På den andre siden, å bli eksponert for noe rart, nytt, kanskje ubehagelig. Er dette for langt vekk for meg, eller enda verre: for nærme meg selv? Det må være noe som skurrer. Eller rettere sagt; det bør være noe som skurrer.

Det er allerede etablert at litteraturens evne til å underliggjøre er sentral i hvordan vi vurderer om den er god eller mindre god. De fleste som leser har også lagt merke til litteraturens potensial for trøst og støtte. Kan jeg kreve begge disse tingene av skjønnlitterære verk, som et kvalitetsmål? At den skal speile meg, men også endre meg? Å bli presentert for noe nytt og ukjent gjennom lesning føles som et langt mer ærbart mål enn bare å lete etter seg selv. Men det stemmer jo ikke egentlig at jeg først og fremst leser for å bli utfordret. Jeg leser også for å kjenne meg igjen, for å si: ja, dette gir mening, sånn kan det være. Majoriteten av bøkene jeg leste i 2019 var skrevet av kvinner som bor i byer, og handlet om trøblete relasjoner og å finne ut av disse og seg selv.

En av disse var Jeg kaller deg Pjotr av Hanne Ramsdal. Jeg leste den på kafé, på trikken. Jeg leste den i kinosaler før lyset ble slukket. Boka begynner sånn:

«Noen holder ansiktet ditt i hendene. Noen legger seg i snøen for deg. Noen ser på et kart, lurer på hvor du befinner deg. Noen barberer deg. Noen grer håret ditt med fingrene. Noen vil få deg til å le. Noen tenker på deg du når snur deg vekk og går nedover trappa. Noen lurer på om du har et yndlingsord. […] Noen spytter på navnet ditt. Noen ber en bønn for deg. Noen håper du ikke får sove. Noen ser en som minner om deg».

En stund fortsetter teksten å beskrive noens granskende, ambivalente blikk. Følgende setning introduserer oss så for tekstens jeg: «Hvis du ber meg komme, så kommer jeg.»

Lone møter Paul på en fest blant felles venner. Det oppstår noe mellom de to. Lone fanger Pauls oppmerksomhet når hun spontant iscenesetter et slags alter-ego: den drøye og farlige Olga, som snakker seksualisert tullepolsk. Paul kaster seg på dette, og tar navnet Lone gir ham: Pjotr. Denne fellesvitsen utvikler seg etter hvert til en egen kommunikasjonsform hvor de er Olga og Pjotr. De innleder en intens og begjærdrevet seksuell lek som får store konsekvenser for Lone, som på et plan håper at relasjonen skal utvikle seg. Hun forlater familien sin, forsømmer arbeidet sitt som oversetter, og går helt opp i forholdet til Paul. Men kan det egentlig kalles et forhold? Paul svarer bare når Lone snakker med Olga-stemmen. Hun er tilsynelatende mestrende, egentlig lengtende. Han er uforutsigbar og lukket. Det blir vanskelig å kvitte seg med Olga, når det er henne Paul vil ha. Det går ikke så bra for Lone.

Paul er arkitekt, og delvis for å komme nærmere ham og hvordan han tenker, takker Lone ja til et oversetteroppdrag om arkitektur. Lone er et skrivende menneske, hun har ordene i sin makt. Denne makten skal vise seg å også ha en farlig bivirkning, fordi den gjør det mulig for henne å fremstå mestrende i relasjonen til Paul, både overfor ham og ikke minst kanskje overfor seg selv. Utvekslingene hvor de snakker med Olga og Pjotrs stemmer gjør det enkelt for dem begge, Lone spesielt, å fremstille seg selv som mer tilbakelent enn i virkeligheten. Særlig er dette relevant når de sender meldinger til hverandre. Kontrollen som oppnås ved å kommunisere gjennom velkomponerte, skriftlige beskjeder gjør også at de slipper å være spontane i reaksjonene – de kan vise fram de beste sidene av seg selv. Lone og Paul utvikler et privat språk som de begge snakker flytende og som innehar en egen, skrudd logikk. Det er dette språket og denne logikken som gjør det mulig å fortsette forholdet, og som gjør det besettende og altoppslukende for Lone. Det største dramaet er det som pågår i henne: forvirringen og begjæret som river og sliter i henne, og den seige utviskingen av henne selv i det som til å begynne med virker som en lek, en jakt, et frigjøringsprosjekt.

Et av Lones bidrag til dynamikken er hennes villighet til å være noen andre enn seg selv. Kanskje lengter hun etter å være en annen Lone. Det som skjer med henne, gir assosiasjoner til det psykolanalytikeren Donald Winnicott kalte et falskt selv; hun viser bare fram de delene av egne egenskaper og behov som hun tror tilknytningsobjektet, Paul, ønsker å se. Han er interessert i den personen Lone gir seg ut for å være, ikke den hun faktisk er. Når han viser tegn til uro og motvillighet overfor delene av henne som krever noe tilbake, godtar hun det.

Lones ferd ned i avgrunnen er vond å lese, ubehagelig. Men i meldingene mellom Olga og Pjotr er stemningen god – lett, humoristisk. Det er stor diskrepans mellom de vitsete meldingsutvekslingene og de intense, malstrømaktige sexskildringene. Det som fyller og fargelegger denne avgrunnen, er Lones møysommelige svingning fra lengsel og uro til forløsning, og tilbake.

I boka Hekta på et håp om kjærlighet beskriver psykolog Sissel Gran begrepet «hekt»: en ondartet mekanisme som kan oppstå i romantiske forhold når en av partene er vekselvis varm og kald, og den andre tilpasningsdyktig og håpefull. Dynamikken ligger nært opp til det som i læringspsykologien kalles operant betinging. Dersom et dyr eller menneske mottar belønning for en gitt adferd eller handling, vil adferden gjentas. Når belønningen opphører, opphører snart adferden. Men hvis belønningen kommer med ujevne mellomrom tar dette lengre tid. Hvorfor? Organismen har håp. Den vet at det kan snu. Det er dette som skjer når vi satser flere penger enn planlagt og håper på å snart få en stor gevinst, når vi stadig sjekker sosiale medier i håp om å få øye på et rødt, lite tall. Belønningen kan komme. Vi vet bare ikke når.

Gran har ved en anledning trukket inn hekt-begrepet for å synliggjøre hva som skjer med Lone i Ramsdals bok. Det som gjør Lone både avhengig og utholdende, er nettopp forholdet mellom savn og tilfredstillelse. Paul/Pjotr er uforutsigbar. Lone har troen på at det kommer til å bli noe mellom dem. Etter hvert. Hvis hun bare venter og manøvrerer riktig. Tvetydigheten i relasjonen blir kilde til en doplignende avhengighet hos Lone. Hun bryter ut av det trygge forholdet hun allerede er i for å jage utrygghet og ambivalens. Dette bringer meg tilbake til innledningen, om balansen mellom gjenkjennelse og fremmedhet: Er det ambivalensen i meg selv jeg leter etter speiling for når jeg leser skjønnlitteratur? Er kombinasjonen av vondt og godt som jeg trekkes mot når jeg leser, den samme som trekker i Lone? En spenning mellom å forstå, og å ikke forstå? Er lesingen et uttrykk for den umulige lengselen etter å nøyaktig og overlappende dele en menneskelig opplevelse? Beveger jeg meg selv, gjennom lesningen, mot noe jeg egentlig aldri kan få, og er det akkurat det som gjør det så forlokkende?

Lones historie er både forståelig og uforståelig. Hekt-begrepet kaster lys over en destruktiv dynamikk og drar disse mekanismene ut i lyset, men noe blir fortsatt igjen i skyggene. Den manglende brikken er menneskelig uforutsigbarhet, det irrasjonelle, ville, uregjerlige, som ikke kan forstås gjennom årsak og virkning. Skjønnlitteraturens subjektivitet gjør at den likevel lar seg granske. Vi kan kanskje ikke fullt ut begripe hva det er som skjer med Lone og hvorfor. Men vi kan slippe inn i opplevelsen, dele den, dras med i det samme suget, ristes av de samme kastene.

I det siste har det sneket seg inn en ubehagelig erkjennelse: Hvis jeg skal drive med terapi (eller skriving av bøker), vil jeg aldri bli ferdig med å forstå hvordan verden og de som bor i den henger sammen. Det vil alltid være noe mer, noe som ennå ikke lar seg gripe. Både lytting og lesing kan utvide perspektivet. Man kan forstå mye, men aldri alt og aldri helt. Det er kanskje også akkurat dette som gjør begge deler farlig tiltrekkende.

Kjersti Halvorsen (f. 1993) er forfatter og vordende psykolog. Hun debuterte med romanen Ida tar ansvar i 2019. For denne er hun nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

BLA 2/20.

Powered by Labrador CMS