Essay

Frisør og sufflør, eller: Hvordan lese

Hva er verdt å lese? BLA inviterer engasjerte skribenter til å plukke fra egen hylle.

I 1739 malte Jean-Baptiste-Siméon Chardin «Portrett av maleren Joseph Aved», også kalt «Kjemikeren i sitt laboratorium» og «Suffløren». Maleriet henger i Louvre. Som vi ser, er han fordypet og fornøyet av det han leser, og lyset faller klart og ansporende på boksiden. Alt virker behagelig og ligger til rette for en lang og god lesestund. Men er det ikke et timeglass som renner der på bordet? Og hva med snorene som henger der, er de til for å heise forhenget? På hvilket sted befinner denne «maleren» seg egentlig?
Kilde: Wikimedia.
I 1739 malte Jean-Baptiste-Siméon Chardin «Portrett av maleren Joseph Aved», også kalt «Kjemikeren i sitt laboratorium» og «Suffløren». Maleriet henger i Louvre. Som vi ser, er han fordypet og fornøyet av det han leser, og lyset faller klart og ansporende på boksiden. Alt virker behagelig og ligger til rette for en lang og god lesestund. Men er det ikke et timeglass som renner der på bordet? Og hva med snorene som henger der, er de til for å heise forhenget? På hvilket sted befinner denne «maleren» seg egentlig? Kilde: Wikimedia.
Publisert digitalt

«Verweile doch! du bist so schön!», heter et bevinget ord i Goethes Faust: «Bli her! du er så vakker!» Lik mange lar jeg meg fortrylle av de skjønne stedene i litteraturen. Disse stedene er der tekstene dugger av ømhet, nytelse og sjel; de pirrer eller fjetrer oss, gjør oss oppløftet og drømmende. I romanen, dramaet eller diktet som hvert av våre liv etter sigende utgjør, finnes det nok både lyse og dunkle steder, bemerkelsesverdige og intetsigende, men også, innimellom, noen skjønne steder. 

Men hvordan står det egentlig til med sansen for litteraturens skjønne steder i vår tid? Møblerer vi fortsatt vårt mentale rom med dem, slik man angivelig gjorde det før? Mye har skjedd fra tidligere tiders entusiastiske dyrking av de vakre litterære miniatyrene til våre dagers mer kritiske innstilling. Med utviklingen av en moderne hermeneutikk bredte nemlig forestillingen seg om at et litterært verk må tolkes snarere enn å nytes, og forstås i sin helhet snarere enn med begrenset fokus på enkeltsteder. Den gamle kulturteknikken med å lære seg skjønne steder utenat og dvele nytende ved dem, kom slik i vanry. Filosofen Theodor Adorno målbærer denne moderne holdningen når han kritiserer «skjønne steder» for å være et «vulgært begrep» som vitner om teoretisk umodenhet og uforpliktende omgang med kunsten. Slik viser han at i vår tid er «skjønne steder» blitt ensbetydende med klisjeer og noe som vi ikke identifiserer oss med i det hele tatt. Å slå om seg med slike steder – «Shall I compare thee to a summer’s day?», for eksempel, eller «Away! away! for I will fly to thee» – er rett og slett en overfladisk måte å forholde seg til skjønnlitteratur på.

Problematiseringen av skjønne steder kan spores tilbake til perioden rundt 1800. Dette var en tid da ikke bare den moderne hermeneutikken var i støpeskjeen, men også et nytt syn på litteraturen: dens oppgaver og verdi. Dermed blir det interessant å se hvordan tidens diktere lar de skjønne stedene bli gjenstand for både parodi, refleksjon og undring.  

Vi kan begynne med Clemens Brentanos brevroman Godwi fra 1801. I et av brevene i denne «forvillede romanen», som Brentano kalte den, skriver en enkel ung mann, Jost von Eichenwehen, om sine erfaringer med stedets frisør:

«Man får vite av frisøren hva som leses mest for tiden, for det ser han når han friserer sine kunder: Han kikker over skuldrene deres og leser skjønne steder som han lærer seg utenat. Slik fortalte han meg at man finner mange skjønne steder i Wallenstein (…) Når han friserer meg, skal jeg imidlertid slett ikke lese noen bok med skjønne steder i, for jeg har merket at han ofte rykker til når han ser slike steder, og slik vil det å lese bøkene til disse glupe hodene etterlate noen svært heslige steder på mitt lille hode.»

Passasjen latterliggjør dyrkingen av skjønne steder. Den antyder at det å samle på skjønne steder uten hensyn til resten av teksten, er å klippe den til, å frisere den, og samtidig en måte å gjøre seg lekker på, slik man anlegger en ny frisyre. I samme brev hører vi at denne frisøren har spesialisert seg på å frisere skuespillere. Åpenbart sitter de altså og innstuderer skuespill mens de lar seg klippe. Selv har Jost imidlertid liten interesse av å pynte seg med slike skjønne steder – snarere frykter han de heslige stedene.

Et forelegg for Brentanos tekst er Goethes vidunderlige dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår (1796). Her er det interessant å se på samtalene Wilhelm fører med noen skuespillere som planlegger å sette opp Shakespeares Hamlet. Underveis blir det snakk om teatertruppens faste sufflør. En av skuespillerne, Serlo, roser suffløren opp i skyene: «Tilskuerne hører ham aldri, men vi på scenen oppfatter hver stavelse. Han har liksom laget sitt eget organ for det, og er som en genius som i nødens stund hvisker tydelig til oss. Han føler hvilken del av rollen skuespilleren kan helt, og aner lenge i forveien når hukommelsen vil svikte.»

Likevel er det visse problemer med denne suffløren:

«‘en gang sviktet han meg på et meget farlig sted med en av særegenhetene sine’, sa Aurelie. (…) ‘På visse steder blir han så rørt at han begynner å storgråte og mister fatningen noen øyeblikk. Og det er ikke egentlig de såkalt rørende stedene som setter ham i en slik tilstand; det er, for å uttrykke meg tydelig, de skjønne stedene der dikterens rene ånd liksom ser frem fra klare, åpne øyne, steder hvor vi andre kanskje gleder oss, men som mange tusen ikke en gang legger merke til.’»

Merkelig nok: Suffløren er en som blir rørt ikke på de rørende, men på de skjønne stedene i litteraturen, nemlig de stedene som de fleste overser. På disse stedene kommer oppføringen ut av seg selv – suffløren mister fatningen, og skuespillerne «blir usikre»: det «skjønne stedet» blir et «farlig sted». Dette er noe helt annet enn det vi fant hos Brentano. Hos Goethe er de skjønne stedene en slags kriser i forestillingen, steder hvor kommunikasjonen bryter sammen, og hvor man slik paradoksalt nærmer seg den litterære teksten i en mer rendyrket form: Ikke litteratur slik den fremstilles av skuespillere på scenen, men slik den var der fra dikterens egen hånd fra begynnelsen: hvor «dikterens rene ånd ser frem fra klare, åpne øyne».

En som elsket Goethes roman og som må ha blitt inspirert av denne passasjen, er tidligromantikeren Friedrich Schlegel. I en tekst som heter «Om filosofien» (1799), hvor Schlegel henvender seg både til offentligheten og til sin elskede Dorothea Veit, skriver han om hvorfor han liker såkalt døde bokstaver bedre enn den levende talen. De stumme skrifttegnene, skriver han:

«kan være så betydningsfulle at de liksom ser frem fra klare øyne, eller like så talende som kunstløse aksenter fra den dypeste sjel. Man tror å høre det man faktisk bare leser, og en høytleser må virkelig sørge for å ikke ødelegge disse egentlig skjønne stedene.»

Uten å nevne Goethe i det hele tatt, har Schlegel her videreført hans poeng om de «skjønne stedene» og de «klare øynene». Men han har også lagt til noe, nemlig at de skjønne stedene er «like talende som kunstløse aksenter». Med «kunstløs» mener han kanskje at disse stedene ikke er blitt gjort kunstige av skuespillernes fremføringskunst. Det er altså en enkel og ukunstlet, ja, stille lesemåte Schlegel ønsker seg. Dette svarer godt til hvordan han ser for seg virkningen av kjærlighetsbrevet sitt. Han tenker seg at Dorothea skal sitte der og lese hans brev i andektig stillhet, og så vil dets «skjønne steder» liksom åpenbare seg for henne. De skjønne stedene skal altså være en slags garanti for deres kjærlighet, steder hvor de kan møtes via brevets stille skrift.

Som vi ser: På de skjønne stedene står det en del på spill – frisyre, skuespillerkunst og kjærlighet. Jeg vil avslutte med novellen «Det farlige veddemålet» fra Goethes alderdomsverk Wilhelm Meisters vandrerår (1829). Her vedder novellens hovedperson på at han klarer å klype en eldre selvforelsket herre i nesen, uten at sistnevnte lar seg merke av det. Som sagt så gjort: Når den eldre ønsker å klippe vekk barten sin, står jeg-personen parat og utgir seg for barberer. Et godt tak i nesen, og svisj, barten er borte. Den eldre «virkelig vakre mannen» er fornøyd: «Med høvelen farer du ikke over samme sted to tre ganger, hos deg er det gjort i kun ett drag». Likevel: Barte-historien får konsekvenser, for når den eldre herren får vite om påfunnet blir han rasende, og det hele munner ut i en duell hvor en av veddemakerne, også en «skjønn mann», pådrar seg et sår som «vansirer ham for livet». Det tyske ordet for «vansire» er «entstellen». Her er vi tilbake til poenget med suffløren: De skjønne stedene er steder hvor alt kan komme ut av gjenge, og hvor selve fremtoningen, hva enten utseende eller teateroppføring, står på spill.

Hva slags slutninger kan vi så trekke av dette? Kanskje at skjønne steder lett kan bli til vansirede steder. Og at når vi leser skjønnlitteratur gjelder det å legge merke til begge. Hva da med frisøren og suffløren? Begge er de esteter som har sin jobb i å pleie og bearbeide de skjønne stedene. Ja, de har begge en dragning mot skjønne steder, og de ville slett ikke ha noe forståelse for Adornos påstand om at «skjønne steder» er noe «vulgært». Slik målbærer de en holdning til litteratur som i dag, i alle fall fra litteraturvitenskapens ståsted, ikke er spesielt ettertraktet. Men hva da med den omfattende dyrkingen av det seige og middelmådige, slik man ser det i populariteten til slike som Piet Hein og Paulo Coelho, eller endog med dagens insta-poesi og selvhjelpslitteratur? Den nytelsen som tilhengerne fremviser når de sukker frem deres megetsigende sentenser, og som lett vekker avsky hos de såkalt litterært dannede, er ikke det et uttrykk for at arven etter de skjønne stedene lever i beste velgående også i dag? Og gjenspeiler ikke dette noe av det vi fant hos Brentanos frisør, nemlig tendensen til vulgariseringen av det «skjønne»? Kanskje kan man her ane konturene av en skikkelig kulturkamp, og som angår spørsmålet om hvem som har retten til å eie og pleie de skjønne stedene, høylitteraturen eller lavlitteraturen? Som de eksemplene jeg har trukket frem viser, var denne kulturkampen – mellom høy og lav, elitær og populær – i gang allerede rundt 1800.

En ting er verdt å nevnes: Verken frisøren og suffløren befinner seg på et spesielt skjønt, men snarere nesten usynlig sted[1]: Suffløren i sitt «hull», som Goethe sier, og frisøren, usynlig for alle andre enn kunden, bak saks og speil.

[1] Tradisjonelt har ikke fotnoter vært ansett som spesielt skjønne steder. De fleste lesere legger knapt merke til dem, for lik suffløren under scenen befinner de seg i bunnen av teksten. Men nettopp fordi de befinner seg «utenfor» eller rettere sagt «nedenfor», kan de faktisk fremstå som små avstengte paradis, eller det Friedrich Schlegel kaller «filologiske idyller». Så her kommer et lite hvisk fra bunnen av teksten: I fortalen til lystspillet Ponce de Leon (1803) gjør Brentano et poeng av at en sufflør befinner seg «bak lyset» og slik kan føre skuespillerne bak lyset (ved å hviske feil tekst til dem). Kan man ikke si at også frisøren er «bak lyset»? Hans virksomhet består jo i å lys-sette andres hode og ikke sitt eget.  

Peter Svare Valeur (f. 1975) er postdoktor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han jobber for tiden på en bok om tyske og franske noveller og eventyr fra tiden rundt 1800.


BLA 04/19. 23.04.19.


Powered by Labrador CMS