Essay

Cerebral paralyse

Ein kritikar kan bli utmatta. Men kan ein kurere kritisk utmatting ved å lese bøker om kritikarar og deira kollapsar?

I tv-serien The Critic møter vi Jay Sherman, selve sinnbildet av en arrogant smaksdommer, kjend for sin catchphrase
I tv-serien The Critic møter vi Jay Sherman, selve sinnbildet av en arrogant smaksdommer, kjend for sin catchphrase "It stinks!". Bilde: Wikimedia Commons.
Publisert digitalt

Som litteraturkritikar har eg jamleg periodar der eg ikkje heilt forstår kva eg driv på med. Slik har det vore sidan eg gjekk ut av universitetet og inn i kritikken for ein del år sidan: Kvart år ein lengre periode med desillusjonerte dagar og veker, av og til månadar, der eg ikkje finn det ein ofte kallar inspirasjonen. Då treng eg det nokre av oss kallar eit løft, og dette løftet trur eg alltid at eg skal finne i noko andre kritikarar har skrive eller sagt om kritikarvirket: Eg les bøker og tekstar om kritikk, på leit etter nye ideal å strekkje meg etter – eller berre ei formulering som er fyndig nok til å livne opp i dei gamle ideala.

År for år har denne kuren hatt mindre effekt. Når arbeidslysta går på lågbluss, rekk ikkje dei store, sveipande orda om kritikken fram, truleg fordi dei ramlar ned i gapet mellom ideala og realitetane. Etter nokre år slutta eg å leite etter inspirasjon, og byrja å lefle med noko som liknar meir på destruksjon: Eg oppsøkte vondskapsfulle harangar om einskilde kritikarar eller kritikken generelt – noko som kunne ta kritikken ned på jorda og gjerne drage den rundt i søla. Men også dette er ein sjanger ein fort går lei av. Dei siste åra har eg difor dumbed down og sett etter sitcoms eller andre  lågpanna kulturuttrykk når eg treng pause frå kritikkens oppøste tale- og tenkemåtar. I fjor prøvde eg meg med Black Books, eller Ei selsom sjappe som serien heiter på norsk, om Bloomsbury-bokhandlaren og fylliken Bernard Black. Den serien var eg svært begeistra for som ung, men i år hadde hadde den svært begrensa effekt. Det måtte sterkare lut til, og det fann eg i animasjonsserien The Critic, som handlar om den feite, arrogante og intenst mislikte filmkritikaren Jay Sherman.

It stinks!

På coveret til DVD-boksen eg skaffa meg, held Jay Sherman ein peikefinger i været for å signalisere at han har eit viktig poeng å framføre: «It stinks!» Sherman er så effektivt presentert på dette coveret, at eg like gjerne introduserer han ved å sitere det som står der:

«Pudgy and balding, Jay is not a well-liked man. His unsympathetic boss makes his life miserable, his ex-wife hates him, his adoptive parents barely tolerate him, and even the makeup lady treats him with disgust.»

På privaten er Shermans liv prega av motgang, trass i at han viser alle teikn på å vere ganske vellukka som kritikar: Han har fått ein Pulitzer-pris, bur i ei penthouse-leilegheit på Manhattan i New York og har sitt eige tv-show, «Coming Attractions», der han kvar veke radbrekker nye blockbusters i beste sendetid. Så sjølv om det meste går han i mot, møter han både filmkunsten og kvardagen i New York med sjølvtilliten til ein mellomaldrande, kvit cis-mann med alle tenkjelege mellomklasseprivile… nei, forresten: Med den nødvendige sjølvtilliten til ein kritikar!

Shermans sjåarar er stort sett folk som ser på for å gjere narr av han. I pilot-episoden blir han likevel oppsøkt av ei vakker skodespelarinne som viser interesse for han i mistenkjeleg stor grad. Ho gjestar showet hans og leverer denne pick up-linja på direkten: «Well, let’s not talk about my movie, let’s talk about you». Jay lener seg nøgd tilbake og rekk å svare «Aaah, my favourite subject», før han har lent seg så langt tilbake at han ramlar av scena. Det viser seg sjølvsagt at skodespelarinna berre vil ligge med han for å få god omtale for den nye filmen sin. Men Jay Sherman er ikkje begeistra for filmen, og sjølv om det smertar han å måtte slakte prestasjonane hennar – i filmscenene, ikkje i senga, bør eg presisere – viser han kritisk ryggrad og slaktar filmen likevel. Jay Sherman manglar kanskje både hårfeste og ryggrad og takt og tone på privaten, men han er openbert ein filmkritikar med stor integritet.

The Critic blei aldri nokon stor suksess – forståeleg nok, vil mange seie – men serieskaparane, som også har skapt den litt meir kjente serien The Simpsons, rakk å lage 23 episodar over to sesongar før den blei tatt av. Seinare laga dei ei rekkje «web-i-sodes» – berre kjenn dunsten av gløymde kulturprodukt frå millenniumskiftet som osar frå det namnet!

Alle episodane er fulle av parodiar på A- og B-filmar, og inneheld ein salig saus av high- og lowbrow humor. Vel, det er kanskje ikkje direkte highbrow, men du må i alle fall ta referansane for å le, sjølv om vitsane sjeldan er særleg intelligente. Om det finst kvalitetar i The Critic, så ligg dei nok her ein stad – i den kreative leiken med andre filmar, meir enn i slapstick-humoren som heile vegen følgjer med. I ettertid er det lett å sjå at serien fall mellom fleire stolar: Dei underbuksebaserte vitsane slo ikkje så godt an i ei målgruppe som kunne finne på å interessere seg for ein serie med ein hoven filmkritikar i hovudrolla.

Utover i serien veks det like fullt fram ein genuin sympati for antihelten Jay Sherman, denne sjølvmedlidande og usmakelege smaksdommaren med like store vyar som appetitt. Og det er nok difor The Critic treffer meg, trass alt: Den er på same tid full av respekt for kritikaren som smaksdommar og fullstendig respektlaus mot den gode smak. It stinks!

Eit vaklande sinn

Eg tenkte umiddelbart på Jay Sherman då eg byrja å lese filmskaparen Charlie Kaufmans omfangsrike debutroman Antkind. Romanen handlar også om ein filmkritikar, B. Rosenberger Rosenberg, som kjem over eit tre månadar langt filmmeisterverk (mat-, søvn- og toalettpauser inkludert) i leilegheita til naboen. Ingo Cutbirth er ein tungt sinnsforvirra afro-amerikansk mann som nærmar seg slutten av eit veldig langt liv. Han har arbeidd med filmen i 90 år, men går ut av tida før folk får sett den. B. kjenner seg kalla til å få naboens film ut til folket, men klarer å setje fyr på og spolere filmrullen. Slik blir han – i alle fall slik han sjølv ser det – for Ingo det Max Brod var for Franz Kafka, og slik byrjar også ei eviglang flukt innover i eit alt anna enn plettfritt sinn, for å hente fram minnet om originalen og rekonstruere Ingos film. Kaufman går seg hjernevill i dette vaklande sinnet, slik han tidlegare har gjort i filmar som Being John Malkovich, Eternal Sunshine of the Spotless Mind, Adaptation, Synechdoche, New York og sist i I’m Thinking of Ending Things.

B. har naturlegvis lite sans for desse filmane til Charlie Kaufman, og han ser, smaklaust nok, på den Will Ferrell-drivne komedien Stranger Than Fiction som den type film Kaufman ville ha laga, om han hadde hatt evna til å strukturere tankane sine. Til gjengjeld har B., som ein del andre kritikarar, stor sans for å bruke referanserike ordspel i titlane på kritikkane sine. Han har gitt ut ei rekkje filmkritiske skriftstykke med titlar som «Fathers and Andersons», om Wes Andersons The Royal Tenenbaums, og «Shoah ‘Nuff: The Undervaluation of Lenghty Films in Our Current Fast Food Film Culture». Eg trur eg skal spare lesarane for fleire døme, eventuelt spare dei for lesarane som set pris på slikt.

Det var dei blanke issane og dei nevrotisk sjølvsentrerte kritikarnykkene som fekk meg til å sjå likskapar mellom Jay Sherman og B. Rosenberger Rosenberg. Men dei er begge også ganske sjukeleg opptatt av kropp, kjønn og seksualitet. Jay Sherman er sjølv eit offer for 90-talskulturens omfattande fat shaming, men han er også både deltakar i og tilskodar til gay bashing, trans bullying og generell misogyni. B. er på si side ein mansplainer av fremste rang, men har elles veldig korrekte haldningar i alle identitetspolitiske spørsmål. Han meiner dei rette tinga og brukar berre reine ord. Du kan ikkje ta han på noko. I alle fall ikkje på ordet.

B. kallar seg til dømes berre ‘B’ fordi han ikkje vil «wield my maleness as a weapon», som han seier. Elles brukar han det kjønnsnøytrale pronomenet ‘Thon’, der andre kunne ha kome i skade for å bruke ’Him’ eller ‘Her’. Dette pronomenet, ei forkorting av ‘That’ og ‘One’, var faktisk i bruk tidleg på 1900-talet. Det vil seie, det var nettopp ikkje i bruk i særleg stor grad, og blei difor fjerna frå Merriam-Webster-ordboka i 1961, etter nesten 30 år i ærefullt verbalt selskap. Men B. tek altså pronomenet flittig i bruk, og feller harde moralske dommar over alle som ikkje gjer det. Eit komisk høg- eller lågpunkt er når han går gjennom Oscar-nominasjonane, med kategoriar som «Best Thon Actor» og «Best Supporting Thon Actor».

Det identitetspolitiske engasjementet hans stoppar ikkje ved kjønnsnøytrale pronomen og hypersensitivitet på vegne av homofile og transseksuelle, men omhandlar også spørsmål om hudfarge og rase. I starten av boka stoppar han på ei fast food-sjappe, der ein ung, svart person står i kassa. Når han møter svarte, er han alltid ivrig etter å vise at han ikkje er rasist, noko han her prøver å demonstrere ved tilforlateleg å spørje kassadama om ho har sett filmen Symbiopsychotaxiplasm av den afro-amerikanske regissøren William Greaves. Det har ho ikkje. B. gjentek også stadig, for alle som vil og ikkje vil høyre, at kjærasten hans er svart – «not that that’s important» – og at han sjølv, trass i sitt jødisk-klingande namn, slett ikkje er jødisk. Ikkje at det er noko gale med å vere jødisk. Men han er ikkje jødisk.

Ein lakune i tilværet

Dei første 150 sidene av Antkind køyrer loop-the-loop i dette sporet, men når filmrullen med Ingos filmmeisterverk går opp i flammar, tek også romanen fyr. Ulukka hender når B. fraktar filmrullen i bil. Han hamnar sjølv i koma etter ulukka, og vaknar opp tre månadar seinare med eit stort svart hòl i minnet. Då hugsar han så godt som ingenting av filmen, men han er ikkje typen som lèt seg knekke av ein liten lakune i tilværet, og via negativa klarer han å snu heile uhellet om til noko positivt:

«I stare out the window at the tire plant across the street. I think about tires, how they’re round and have holes in their centers. It’s analogous to the missing film. Yet the empty space in the center of a tire is useful; it allows the tire to attach to the wheel, which allows it to turn on the axle, which allows the car to move forward. This gives me some hope. Perhaps this missing film will allow me to move forward. Perhaps the missing film is the hole in the tire that is my brain.»

B. forsonar seg enkelt og effektivt med at tap og tomrom er ein viktig del av eksistensen. Han oppsøkjer ein hypnotisør, Barassini, som skal hjelpe han med å framkalle minna som omringar hòlet etter den tapte filmrullen, og slik byrjar romantråden å spinne rundt seg sjølv, i eit hypersensitivt og ekstremt sjølvopptatt tankekøyr som kjenneteiknar det meste Charlie Kaufman har gjort som manusforfattar og regissør. B. blir sendt nedover i ein spiral der hans eige minne og eksistens byrjar å surre seg saman med plottet i Ingos film. Han mistar kontroll på seg sjølv, på filmen han skal preservere og endåtil på sjølve filmhistoria, som han jo er så fortruleg med. For ein filmkritikar er det sjølvsagt eit dårleg teikn når ein byrjar å feilsitere og feilframstille filmar, blande dei saman og ikkje klare å skilje dei frå kvarandre. Jobben til ein kritikar går nettopp ut på å sjå skilnad på og særmerke ved dei kunstariske uttrykka og skilje godt frå dårleg. Men side for side forsvinn B. lenger inn i sin eigen galskap, som i romanen blir vanskelegare og vanskelegare å skilje frå galskapen i verda rundt han, som i sin tur ikkje er heilt ulik verda vår av i dag. Etter kvart dukkar det opp både Donald Trump-klonar (eller Donald Trunk, som han heiter her) og muterte virus (som rett nok er dyrka fram av ein intelligent framtids-maur).

Vilkårlege vurderingar

Antkind har så mange sidespor at eg ikkje vil følgje eit einaste av dei – trass i at eg er klar over at dei ikkje eigentleg er sidespor, men på sett og vis små pulserande sentrum i romanens imploderande univers. Men det svarte hòlet som romanen samlar seg omkring – og til sjuande og sist blir oppslukt av – dreier seg altså om ein filmkritikar sitt møte med ein forsvunnen film, og sjølv om B. er ein samansett person med mange sider, er det først og fremst som ein kommentar til filmkunsten og kritikken av den, at han er interessant å bli kjent med. Ein frekkare kritikar enn meg kunne nok ha hevda at B. rett og slett er ei innhegning for alle hønene Charlie Kaufman har å plukke med filmkritikken.

Kaufman innreflekterer og parodierer mange kritiske tenke- og talemåtar i romanen, og dyttar såleis sine eigne kritikarar ut av komfortsona. Når B. melder film, er det til dømes streng metode i galskapen: Han har ein 7-stegsmodell for kritikk, der han ser kvar film sju gongar, på sju ulike måtar, før han gjer seg klar til å felle ein fullmoden dom. Det første steget kallar han «The Nameless Ape Experience», der han ser filmen som rein stemning og atmosfære. Sidan ser han filmen med fullt fokus på sine eigne reaksjonar, så med filmteknisk blikk og så baklengs, for å bryte opp og frigjere filmen frå dei narrative konstruksjonane. Det femte steget går ut på å sjå filmen opp ned, for å utfordre tyngdekrafta. I det sjette steget ser han filmen for å plassere den i sitt eige sinnrike listesystem. Det sjuande og siste steget går ut på å ikkje sjå filmen. Heile framgangsmåten er ein parodi på kritikarars innfløkte måtar å gi eit skin av objektivitet til smaksdommane sine på, og i B.s 7-stegsmodell er også dei mest subjektive reaksjonane innordna og innkalkulert i eit (skinn)vitskapleg system, slik at vurderingane ikkje skal framstå som vilkårlege, og slik at den endelege dommen ikkje kan mistenkjast for å vere djupt prega av det livet kritikaren lever utanfor kritikken.

Kaufmans harselas med filmkritikken er mangslungen, utbrodert og tidvis svært morosam, men i enden av løypa er den også ganske enkel: Han insisterer på at kritikaren, som kunstnaren, er eit menneske i denne verda, med sympatiar og antipatiar – og ikkje minst apatiar – og at filmen og kritikaren sjeldan lèt seg skilje så lett frå kvarandre. Det kjem alltid noko i mellom, store fordommar og smålege omsyn, og vi – i alle fall Kaufmans personar – er fangar i eigne sinn. 

I ein nøkkelscene i romanen blir B. hypnotisert – eller hypgnostisert, som hypnotisøren Barassini kallar det, etter det greske ordet «gnosis», som betyr kunnskap, viten, innsikt. I hypnosen blir B. for ein augeblink frigjort frå den tilvande kritiske metoden sin, og får oppleve noko som blir kalla «the true moviegoing experience»:

«I am, after all, a critic who will watch a movie only once and, whenever possible, in a public theater with a paying audience. I insist on paying fair-market value.  […] A movie is not only the image on the screen, the sound from the speakers. It is the translation of all this by the brain. It is the social milieu. It is the year you see it, your age, the state of your marriage. It is what happened on the way to the theater, what you expect to happen after, it is who is next to you on each side. It is how they smell. It is who sits in front of you. Who is or isn’t kicking your seat from behind. It is your worry about the call from the doctor. It is that you got laid. Or didn’t. Or are about to. Or know you never will again. It is your envy: of the filmmaker, of the couple necking down front. It is the popcorn. The Goobers. That you have to go to the bathroom. That someone is eating a smelly tuna sandwich. Did they smuggle it in? It doesn’t seem fair, that the cheaters get the sandwiches and the rest of us get shit on. It is your suspension of disbelief. The scene that motivates an eye roll. It is your critique of the acting. It is you trying to remember where you’ve seen that actor before. It is your prediction of what’s going to happen next in the film. It is your pride when you are proven correct. It is your surprise when the filmmaker defies your expectation. It is life, which you only get to live once.»

Denne frie tankestraumen samlar seg til slutt i ei innsikt – gnosis! – om at filmkritikaren er ein som ber vitne om den opplevinga det er å sjå ein film for første gong, på ein viss stad og i eit visst stadium i livet. Men så byrjar hypnosen å løyse seg opp, og B. finn attende til sitt gamle kritikarsjølv: «Or, wait, don’t I watch films seven times? By myself? In my living room? Don’t I turn the television upside down? Suddenly, I’m confused, I don’t–». Her bryt Barassini av hypnosen og vekkjer B. for å gi beskjed om at han er nøydd til å skildre det han opplever i hypnosen, om dei skal kome nokon veg med denne terapien: «You’re just sitting there, expressions passing across your face. At one point you looked like you were smelling a tuna sandwich, possibly».

B.s nyvunne innsikt blir punktert av ein punch line. Dei held fram med hypnosen, og B. opplever at minna frå eige liv byrjar å blande seg med minnet om Ingos film. Barassini meiner dette er heilt nødvendig, og at det ikkje er mogleg å finne attende til noko objektivt minne om eit kunstverk: «Maybe Ingo wanted you to explore. Isn’t it possible he put his all in there? For you to get lost in?» spør han. «I don’t want to get lost», svarar B. skeptisk: «But I do go back in. I do get lost».

Hit, men ikkje lenger

Eg har prøvd å formulere kva slags kritikksyn Kaufman eigentleg legg for dagen i romanen, men på det har etter kvart slått meg som ganske fåfengt: Antkind er ein satire og ein parodi, og opererer difor negativt, ved å vise fram og gjere narr av alt den ikkje er. Ein kan sikkert samle alle parodiske punkt i romanen og lage ei matrise som uthevar kva Kaufman meiner filmkritikken bør vere og gjere, men det er meir interessant å sjå på den hypnotiske nøkkelscenen ovanfor nettopp som ein glitch i denne matrisen: Når B. i ein glimt skiftar kritisk persona, og byrjar å sjå film med ein mindre cerebral og analytisk metode, går tankane mine til ein scene frå Kaufmans siste film, I’m Thinking of Ending Things, der eit ekte stykke kritikk av den legendariske filmkritikaren Pauline Kael blir framført, mest som i hypnose, av ein av hovudpersonane. Det dreier seg om Kaels kritikk av John Cassavetes’ A Woman Under the Influence (1974), der ho med spydig pennespiss konkluderer: «It’s all planned, yet it isn’t thought out».

B. Rosenberger Rosenbergs kritikk er også svært nøye planlagt, men ikkje så godt gjennomtenkt. Den er styrt av filmkritiske kjepphestar, personlege nykker og ikkje minst moralske kalkylar, som til dømes gir alt som er det minste komisk svært vanskelege kår: «We do need to laugh, as long as nothing is the object of that laughter, as long as nobody is hurt», seier B. ein stad i romanen. Kaufman går til angrep på dette kritikksynet – og ja, verdssynet – med ein hær av slapstick-humor, deadpan-vitsar og oppblåste metaforar. Det gjer Antkind til ei god bok med dårleg smak.

Romanen gav meg såleis ei tiltrengt pause frå dei meir høgstemte samtalane om kritikk som følgjer med kritikarvirket, men etter å ha gått meg hjernevill i Kaufmans referanserike kakofoni om filmkunsten, og følgd dei mange irrgangane i det vaklande sinnet han skildrar, blei eg til slutt sjølv råka av ein slags cerebral paralyse: Heath, men ikkje Ledger – orsak: Hit, men ikkje lenger. Eg kjem på at eg har hatt det på nøyaktig same måte i møte med dei fleste av Kaufmans filmar. Dei engasjerer meg, men utmattar meg òg, og etter å ha sett éin av dei, har eg sjeldan hatt lyst til å sjå ein ny med det første.

Sertifiserte stadar

Mot slutten av Antkind vakna det ein sterk trong til å lese ein andektig og gjerne litt tungsinna klassikar i meg – eit stykke ordentleg og alvorleg kvalitetslitteratur – og eg plukka fram Walker Percys The Moviegoer frå 1961. Percys roman handlar ikkje om ein filmkritikar, men om ein ung mann, med det merkelege namnet «Binx» Bolling, som berre finn meining i tilværet gjennom å sjå film. Binx Bolling jobbar som aksjemeklar i ein forstad til New Orleans, og om kveldane streifar han rundt i byen, frå kino til kino og bar til bar, med stadig nye kvinner ved si side. Det Kaufman kallar «The true moviegoing experience» har blitt sjølve livet for Binx: Han har få eigne erfaringar, men synest å leve livet sitt gjennom filmane han ser. Verda han rapporterer til lesaren frå, er filtrert gjennom filmmediet, og adjektivet «Gregory-Peckishly» (etter den kjende amerikanske skodespelaren Gregory Peck) er til dømes fullt gangbart i hans bok. Binx Bolling leitar etter noko han kallar the wonder; han vil fri seg frå «the grip of everydayness» og bryte ut av buret som moderne verda har fanga han i. Han skildrar innsida av dette buret i ein tilforlateleg tone tidleg i romanen, i ein scene der han er på kino og ser området rundt kinoen i filmen:

«There is a scene which shows the very neighborhood of the theater. Kate gives me a look – it is understood that we do not speak during the movie.
Afterwards in the street, she looks around the neighborhood. ‘Yes, it is certified now’.
She refers to a phenomenon of moviegoing which I have called certification. Nowadays when a person lives somewhere, in a neighborhood, the place is not certified for him. More than likely he will live there sadly and the emptiness which is inside him will expand until it evacuates the entire neighborhood. But if he sees a movie which shows his very neighborhood, it becomes possible for him to live, for a time at least, as a person who is Somewhere and not Anywhere.»

Binx’ leiting etter the wonder botnar nettopp i eit ønske om å leve «Somewhere» og ikkje «Anywhere»; å vere «Someone» og ikkje «Anyone». Han er ein klassisk eksistensialistisk antihelt frå midten av 1900-talet, og snakkar tidvis i termar som er henta rett frå Kierkegaard og Sartre. Men røysta hans har ein vimsete frisk og ironisk tone som gjer at han også minner meg om hans mindre modernistiske og meir postmodernistiske fetrar Jay Sherman og B. Rosenberger Rosenberg. Som Sherman og B. er Binx til å le av, men i romanens ironiske og inderlege, og innimellom litt patetiske, søken etter meining og samanheng, streifar antihelten innom nokre slumrande innsikter som faktisk klarer å vekkje den kritiske virketrongen min igjen. I ein fantastisk og ganske latterleg passasje proklamerer Binx at han har gått inn i ei ny fase i jakta si på the wonder. Han har no byrja å leite «horisontalt», der han tidlegare leita «vertikalt»:

«During those years I stood outside the universe and sought to understand it. I lived in my room as an Anyone living Anywhere and read fundamental books and only for diversion took walks around the neighborhood and saw an occasional movie. Certainly it did not matter to me where I was when I read such book as The Expanding Universe. The greatest success of this enterprise, which I call my vertical search, came one night when I sat in a hotel room in Birmingham and read a book called The Chemistry of Life. When I finished it, it seemed to me that the main goals of my search were reached or were in principle reachable, whereupon I went out and saw a movie called It Happened One Night which was itself very good. A memorable night. The only difficulty was that though the universe had been disposed of, I myself was left over. There I lay in my hotel room with my search over yet still obliged to draw one breath and then the next. But now I have undertaken a different kind of search, a horizontal search. As a consequence, what takes place in my room is less important. What is important is what I shall find when I leave my room and wander in the neighborhood. Before, I wandered as a diversion. Now I wander seriously and sit and read as a diversion»

Når eg les dette, innser eg det innlysande: Det er på tide å kome seg ut ein tur, og så kome seg inn att og byrje å sjå og lese etter noko anna enn tidtrøyte igjen.

Eivind Myklebust (f. 1988) er litteraturviter og kritiker. I 2020 ble han utnevnt årets litteraturkritiker.

BLA 4/2021

Powered by Labrador CMS