Essay

Begynner vi å miste naturens språk?

"Vi er blitt naturens kuratorer. For å se at naturen har verdi i seg selv, kan «nature writing» gi oss viktige innganger. Det er på høy tid at denne sjangeren for et eget begrep også på norsk", skriver Eirin Andresen Betten.

Publisert digitalt

Jeg leser til stadighet om folk som «finner tilbake til naturen». Hver gang lurer jeg på hva de mener. Jeg har skjønt såpass at de gjerne vil bort fra noe tilgjort, kunstig, og tilbake til den ekte naturen.

Det er ironisk. For når man tenker på naturen som noe man oppdager på nytt eller finner igjen, har man allerede gjort en «ting» ut av den. Den er blitt materialisert, man gjør den til noe separat fra oss mennesker. Slik jeg ser det, kan man ikke miste noe som er en konstant. Naturen er slik: Den er der alltid. Men det vi kan miste, er språket vi bruker om naturen; om natur – og kulturlandskapet, artsmangfoldet og økosystemene. Dette tapet er allerede i gang. Vi har ikke lenger det naturlige ordforrådet generasjonene før oss hadde. Men dette språket har ikke mindre verdi av den grunn. Nature writing har som et av mange mål å holde på dette språket, og bruker det som en metode for å fortelle om naturens egenverdi.          

Etter den industrielle revolusjon

“Nature writing”

er en litterær sjanger som løfter frem naturens egenverdi, gjerne ved å skildre et sympatisk forhold mellom menneske og natur. Ofte er utgangspunktet en eksistensiell søken etter mening, hvor det å være i et nært forhold til naturen bidrar til å bearbeide små og store problemer.

«Nature writing» har foreløpig ikke et eget etablert begrep på norsk, men Eirin Andresen Betten foreslår å ta i bruk begrepet «naturprosa» for å kunne løfte frem denne litteraturen som egen sjanger, også i Norge.

Dette med å ville finne tilbake til naturen er ikke et nytt fenomen. Det er lett for oss å tro at vi nylig har hentet fram det grønne kompasset og orientert kartet etter «uberørt natur», «urskog» og «stillhet». Som om dette finnes: Av norsk skog kan knapt en halv prosent regnes som urskog, altså urørt skog som ikke bærer merke av hogst eller annen menneskelig aktivitet. I takt med den industrielle revolusjonen endret vårt forhold til jorda seg, for gjennom vår søken etter ressurser, masseproduksjon av varer, økonomisk vekst og urbanisering, oppstod det en merkbar endring i menneskets forhold til naturen; en slags rift.  

For oss er det en underlig tanke at man kunne føle presset fra urbanisering allerede tidlig på 1800-tallet, men i 1841 flyttet den amerikanske forfatteren og filosofen Henry David Thoreau fra byen Concord og til skogen ved innsjøen Walden, fordi «bylivet» ikke kunne tilby ham det han trengte. Nå må det legges til at hytta han bodde i, befant seg i underkant av en kilometer fra nærmeste togstasjon, og omtrent like langt fra hovedveien som førte til Concord. Det måtte uansett ha føltes avkuttet nok, for Thoreau bodde ved innsjøen i to år. I 1854 utga han boka Walden, hvor han beskrev sin tid i skogen. Han skriver, i Andreas Eriksens oversettelse,

«Jeg bosatte meg i skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i eftertanke, for å stille meg selv ansikt til ansikt med livets nakneste kjensgjerninger og se om jeg kunne lære det det hadde å gi meg så jeg ikke i min dødstime skulle gjøre den oppdagelse at jeg aldri hadde levd.»

Walden faller under sjangeren «nature writing». Ja, kanskje utgjør den på sett og vis naturprosaens brukermanual. Den handler om å leve i øyeblikkelig nærhet til det som utgjør selve livsgrunnlaget vårt, men også om å være i naturen på naturens premisser. I dette forholdet opplever man seg selv om en del av naturen, ikke bare som en som bruker, utnytter og kapitaliserer på den.

Nature writing er mer utbredt i Storbritannia og USA enn her hjemme i Norge. I Storbritannia deler The Wainwright prize ut en årlig pris for årets beste «nature writing». Prisen gis til en forfatter som har skrevet eksepsjonelt godt om natur og reiseskildringer fra de britiske øyer. I USA utgis den årlige antologien The best American science and nature writing. Underlig nok finnes det ikke et etablert ord for denne litterære sjangeren (eller kanskje det er en subsjanger?) på norsk. Jeg foreslår ordet «naturprosa», for det er på høy tid at vi gir lignende utgivelser på norsk et passende begrep.

Se skogen for skogen

Naturprosa er ikke det samme som den litteraturen som handler om klimaforandringer og miljøkriser. Klimalitteraturen dreier seg primært om årsakssammenhenger. Disse bøkene diskuterer skadene som påføres økosystemene som følge av økt CO₂-konsentrasjon i atmosfæren; vippepunkter og planetens tålegrenser. De fremmer en tydelig kritikk av dagens globale kapitalisme og kommer med det som oppfattes som forslag til hvilke endringer som må til for at det globale fellesskapet skal kunne nå utslippsmålene nedfelt i Parisavtalen og slik minimere skadeomfanget.

Naturprosaen har andre formål. Heller enn kritikk, vil naturprosaen først og fremst fortelle en historie. Den er ofte biografisk, gjerne meditativ; gjennom livets ulike utfordringer søker forfatterne ny mening etter eksistensielle hendelser som tap, sykdom og død, eller så ønsker de å oppleve et annet liv, et som ikke ligner hverdagslivene våre. Det er også i det eksistensielle at kritikken rettet mot samfunnet er å finne. For naturprosaen sier – med et snev av moralisme – at det er i møte med naturen at vi som mennesker også vil oppdage vår egen skjørhet, vår egen dødelighet. Dermed vil også naturprosaen, uansett hvor mye vi ønsker å snakke på naturens vegne, i bunn og grunn handle om oss selv.

Et fint eksempel på dette, er den prisbelønte boka H is for Hawk (2014), skrevet av Helen Macdonald. Macdonalds far døde brått, og for at sorgen ikke skulle ta overhånd, bestemte hun seg for å trene en hønsehauk:

«Every time the hawk caught an animal, it pulled me back from being an animal into being a human again. That was the great puzzle, and it was played out again and again. How hearts do stop. A rabbit prostrates in a pile of leaves, clutched in eight gripping talons … Hunting makes you animal, but the death of an animal makes you human. Kneeling next to the hawk and her prey, I felt a responsibility so huge that it battered inside my own chest.»

Forholdet Macdonald danner til hauken blir nærmest en avhengighet. Hun kan lese dens reaksjonsmønster, men også føle haukens instinkter i sin egen kropp. Hun lærer opp hauken for å kontrollere væremåten dens, men båndet som dannes mellom dem, viser at hun selv har like mye å lære av hauken: både omsorg, respekt og frykt. For uansett hvor vakker og tiltrekkende naturen kan være, er den kanskje først og fremst fryktinngytende – kanskje det er derfor den er så fascinerende, for aldri føler vi oss mindre enn i møte med naturen som, uten å nøle vil kunne ta våre liv.

Falkeblikk

Naturprosaens raison d’être er å gi naturen et språk den selv ikke har, selv om vårt begrensede vokabular på ingen måte er rikt nok for naturen. Språket er hverken omfattende eller kraftig nok til å ta innover seg naturens utallige fenomener, men den prøver. Dette beskriver Virginia Woolf i romanen Orlando (1928), hvor hun påpeker at en farge som er forsøkt gjenskapt i litteraturen, aldri vil kunne bli den samme fargen som øyet observerer. Å prøve å imitere naturen gjennom språk, er en oppgave som nesten ikke lar seg gjøre. Det betyr ikke at man ikke skal forsøke.

En annen åpenbar klassiker innen naturprosaen, er briten J. A. Bakers Vandrefalken (1967). Baker brukte ti år på å observere og jakte på vandrefalker i Essex, nordøst for London, men kun for å observere den. Denne aktiviteten springer ut fra en dyp fascinasjon for dette dyret som besitter egenskaper vi som mennesker ikke kan måle oss med:

«Hun fløy lenger enn en kilometer på mye mindre enn et minutt, sveipte ned gjennom himmelen fra South Wood til elven og fulgte linjen av bekken til hun spiddet horisonten i en sky av hvite måker … For å spore bevegelsene måtte jeg hele tiden senke kikkerten med tretti til førti grader for å finne landemerkene nedenfor. Hun var fullt og helt del av solen og vinden og himmelens renhet.»

Baker har et rikt språk. Hele boken er slik som dette avsnittet, full av adjektiver og bilder. Fordi Baker er så god på å beskrive, blir det også tydelig hvor beskrivende han faktisk er, som igjen gjør teksten nærmest statisk, av den grunn at han har fanget og redusert vandrefalken til det den er for ham, en fascinasjon, en slags gud med vinger. I avstanden mellom følelsen av å faktisk være i naturen og beskrivelsen av denne følelsen i litteraturen, blir det tydelig hvor fattig språket kan være. Det er bare å se for deg at du selv står på et jorde, en vårdag utenfor Chelmsford i Essex (jeg har selv bodd i Essex, så bildet fremstår for meg som noe sanselig) og du ser fuglen som stuper i luften. Du er dypt fascinert, grunnene er mange og komplekse, du kan ikke forklare det med ord. Men allikevel har du opplevd fuglens skjønnhet, om det så bare er for et kort øyeblikk:

«Når vandrefalken blir mobbet, slår den dypt og rytmisk med vingene. De spretter på luften med stille klask, som vipens vinger. Denne bevisste unnvikelsesrytmen er et vakkert syn. Man puster i takt med den. Effekten er hypnotisk.»

Norsk naturprosa

Selv om sjangeren ikke er godt etablert her i landet, har vi allikevel de seinere årene fått et par bøker som har utmerket seg som naturprosa: Torbjørn Ekelund har gitt ut Stiens historie (2018) og Året i skogen (2014), Mikkel Soya Bølstad kom med I skogens stille, dype ro, Jakten på den norske urskogen tidligere i år, Morten Strøksnes gjorde stor suksess med den Bragepris-vinnende Havboka i 2015 og Long Litt Woons Stien tilbake til livet. Om sopp og sorg fra 2017 fikk kanskje ikke så mye oppmerksomhet her hjemme, men den ble den mest oversatte norske sakprosaboka i 2018.

En skulle kanskje tro at sjangeren var mer utbredt her til lands. Men kanskje har det seg slik at det ikke var et så stort behov for denne litteraturen i det som var landbruksnasjonen Norge, ikke Oljelandet. Kanskje vi rett og slett ikke trengte slike bøker for å meditere over endringene i det symbiotiske forholdet mellom «oss» og «naturen», fordi landbruk, skogbruk og fiske var hverdag, ikke noe man oppsøkte. De færreste av oss kommer hjem fra jobb for så å sette i gang med å skrive om endringer i det urbane landskapet eller lønnsutviklingene i kommunal sektor. Naturprosaen springer ut av nye forhold, forhold som kom tidligere og har vært tydeligere i land som USA og Storbritannia, som var mer industrialisert mye tidligere enn Norge.

Den norske naturen blir ofte beskrevet som vill og spektakulær. Samtidig er den tråkket opp, fordelt og invadert av gårdsbruk, skogbruk og ressursutnyttelse. Naturprosaen forsøker ikke å romantisere en slags før-industriell tid, den søker ikke til uberørt natur eller urskog. Heller omtaler den naturen vi har med respekt. De fleste av oss behandler naturen for det den er, altså som det motsatte av det urbane. Det er en befrielse og et privilegium å få lov til å være en plass hvor det ikke kreves mer av deg enn at du utøver respekt for omgivelsene, at du ikke forsøpler eller etterlater deg åpne sår i skogen. Hos Den norske turistforening heter det seg at man alltid skal forlate en plass litt mer ryddig enn den var da man ankom. Det er en livsregel som bør gjelde alle forhold. Ta regelen til deg, og du vil oppleve uendelig med gleder i naturen uten å være fortapt i illusjonen om at du skal «tilbake» til noe som ikke lenger finnes. Man søker seg derfor ikke «tilbake» til naturen, men til naturen for å være sammen med den, perfekt slik den er.

Naturens egenverdi

Den britiske forfatteren og filmskaperen Roger Deakin skrev boka Waterlog. A swimmer’s journey through Britain i 1999. Etter tapet av en kjæreste uttrykker Deakin at han har behov for å finne ny mening i livet – kanskje leter han etter en ny form for kjærlighet. Slik leser i det minste jeg denne boka, som handler om hans forhold til svømming. I en periode på to år svømmer Deakin i innsjøer, elver, vann og bekker i hele Storbritannia:

«I grew convinced that following water, flowing with it, would be a way getting under the skin of things, of learning something new. I might learn about myself, too. In water, all possibilities seemed infinitely extended.»

I naturprosaen møter vi natur- og kulturlandskap; både plassene hvor naturen på sitt vis er naturlig i seg selv, områder som er tydelig endret av mennesker, men som også er vakre landskaper. Den norske allemannsretten gjør at vi kan bevege oss fritt tilnærmet hvor som helst i utmarka, og selv om vi betaler dyre dommer for friluftslivet vårt i form av hytter, turutstyr, lisenser og bistand, føles det ofte merkelig å si at vi betaler for å være ute. Deakin skriver om det å svømme og være i vann, men følelsen av uendelige muligheter er overførbar til det å være i skogen eller på fjellet. Når jeg og turpartneren har brukt en halv dag på å gå oppover både bratte og slakke fjellsider, og vi kommer fram – langt, langt over tregrensa – og vi ser utover fjelltakene i Trollheimen en klar dag i august, uten noen andre i nærheten, da bryr jeg meg fint lite om noe annet. For i det øyeblikket – i den stillheten – ligger verden åpen.

Derfor må vi aldri glemme at naturen trenger omsorg på et nivå hvor vi ikke ser økonomisk gevinst, men hvor vi anerkjenner naturens enorme egenverdi. Det er i naturen vi blir minnet på at også vi tilhører noe som ikke følger de raske forandringene den teknologiske og industrielle utviklingen utsetter oss for. Det er til fjells og på havet vi merker at årstider er noe annet enn det hverdagslivets kommersielle sesonger, som innebærer stadig nye anledninger til å selge ulike sesongbaserte produkter. Jeg tror det er ute blant skog, vann og frisk luft vi blir minnet på at selv de minste av oss har egenverdi som strekker seg utover jobb, inntekt og ambisjoner.

Grønne ord

Det er ikke til å komme fra at sjangeren på sitt vis også handler om vår felles uunngåelige påvirkning på naturen. Den diskuterer hvordan vi koloniserer, utnytter, utarmer og endrer naturen, og ikke minst, hvordan vi kapitaliserer på det naturen har å tilby. Den britiske journalisten Michael McCarthy formulerte dette fint i boka The Moth Snowstorm (2015). Boka kan leses som en slags memoar hvor McCarthy, som har skrevet om natur, miljø og klima i flere tiår, kartlegger tap av biologisk mangfold som han refererer til som «the great thinning». På et arbeidsoppdrag i Namibia får han se en vill elefant. Synet gjør ham redd, men han kjenner også lidenskap. Han skriver:

«They are surely very old, these feelings. They are lodged deep in our tissues and emerge to surprise us. For we forget our origins; in our towns and cities, staring into our screens, we need constantly reminding that we have been operators of computers for a single generation and worked in neon-lit offices for three or four, but we were farmers for five hundred generations … the legacy cannot be done away with.»

I vår teknologibaserte hverdag hvor målbar progresjon og innovasjon er parameterne for suksess, kan det se ut til at vår respekt for denne andre verden sakte men sikkert blekner. I diskusjoner om klimaforandringer, vil uttrykket «shifting baseline syndrome» dukke opp, som beskriver en endring i hvordan man måler naturlige systemer. Hvis grunnlinjen (baseline) forandrer seg, vil ikke målingene lenger være basert på den opprinnelige grunnlinjen, men den nye, og dermed vil hele systemet måles ut ifra et nytt utgangspunkt. Uttrykket ble opprinnelig brukt for å forklare endringer i naturlandskap, deretter i fiskebestander. Nå brukes begrepet vidt for å forklare hvordan vi forholder oss til ulike aspekter ved biologisk mangfold. Dette inkluderer også hvordan vi forvalter språket i relasjon til naturen rundt oss. Det er nemlig fullt mulig at vi har kommet til et punkt hvor grunnlinjen for den språklige forståelsen for biologisk mangfold har endret seg så mye at det nå vokser opp generasjoner som ikke besitter et ordforråd til å fortelle om det – det til tross for at de kjemper for natur og miljø gjennom Thunbergs dramatiske og tekniske retorikk. For å motvirke dette, kan det å lese naturprosa gi en annen innsikt enn klimalitteraturen. For naturprosaen gir faktisk språk til den naturen som står i reell fare for å endre seg dramatisk, for å forsvinne og for å dø ut. For å vite hva vi skal redde, må vi ha kunnskap om – og ikke minst ord for – naturen vi forvalter.

Isfuglen må stå i ordboka!

Sistnevnte er utgangspunktet for boka The Lost Words: A Spell Book (2017). Den er skrevet av den britiske forfatteren Robert MacFarlane og illustrert av Jackie Morris. Utgangspunktet for boka var at Oxford Junior Dictionary begynte å fjerne hverdagslige ord for dyr og natur. Når ord fjernes fra en junior-ordbok, betyr det at disse ordene ikke lenger regnes som betydelige nok for barn å lære. Ordene som blant annet ble fjernet var: «acorn» (eikenøtt), «blackberry» (bjørnebær), «conker» (hestekastanje), samt «Kingfisher» (isfugl). Når ord som beskriver natur og artsmangfold tas ut av ordbøker, hva sier det da om oss som anvender disse ordene? Betyr at det bjørnebær kun er noe vi kjøper i butikken, frosne og pakket i plastikk, og eikenøtter kun er noe vi ser i Disneyfilmer?

Den eneste grunnen til å anvende uttrykk som «tilbake til naturen» er at det menneskelige prosjektet ikke lenger handler om å leve i ett med naturen. Her oppstår et paradoks for vår tid: Fordi «tilbake til naturen» er tett knyttet sammen med hverdagslivene våre, som for det meste kretser om arbeid, kjøpekraft, reiser, anskaffelse av «ting» vi «trenger» og en deltagelse i middelklassens evige hamsterhjul, handler vår virkelighetsoppfatning mer om «domestisert» virkelighet, som Arne Johan Vetlesen påpeker i The Denial of Nature (2015). Vi er blitt naturens kuratorer. Om vi velger å felle et tre, er det fordi vi vil, men om vi lar det stå, er det også vårt valg. Naturens egenverdi er tildelt naturen, fordi vi velger det, skriver Vetlesen. Kanskje vi er naturens kuratorer, men vi er ikke guder. På sitt vis prøver naturprosaen å bryte dette mønsteret, ved å insistere på å bruke et ordforråd som ikke tilhører det urbane livet, men selve livsgrunnlaget vårt.

Hjemme i naturen

Sammenlignet med klima- og miljølitteraturen, foretrekker jeg naturprosaens stille, men samtidig sylskarpe kritikk av en ødeleggende inngripen i naturen, og synes at den evner å formidle forandringene i naturen på en mer følsom måte. Når jeg leser disse bøkene, forstår jeg forfatterne på en måte jeg ikke gjør i de kjølige (men ofte gode) saktekstene til journalister og akademikere. Naturprosaens forfattere er økoreportere. Det handler ikke om tall og statistikk. De har derimot pakka sekken, tatt på seg fjellskoene eller badebuksa, og begitt seg ut for å observere og være delaktig. Dette gir et språk som gjør større inntrykk mer av enn artikler fra Cicero.

Jeg har selv vokst opp i enden av en blindgate i Kristiansund, med skog og hav som nærmeste nabo. Jeg har vokst opp med at vinduene må vaskes, ikke på grunn av eksos, men fordi det ligger så mye saltvann på dem at verden utenfor blir grå. Huset hjemme er klemt inne i et stort naturområde som blant annet ble tatt i bruk av tyskerne under andre verdenskrig. Jeg har vokst opp med å leke i bunkersene de bygde under krigen, historiens rester som nå bare står der som gamle, grå arr i naturen og hjemsøker oss med deres årsak. Jeg har vokst opp med feriehus på det gamle fiskeværet Veiholmen, med slekt som bor på gård, med fjelltur, sykkeltur eller skitur omtrent hver eneste helg. Jeg har vokst opp med storm og 200 dager med regn, med at tørrfisk var noe vi synes var godt og ville ha mer av; med sorg når kommunen hugger ned skogen og legger grusvei over dammene; med å løpe ned til berget for å få se solnedgangen som brenner i horisonten bak Grip; med en pappa som tar meg med på kompasskurs når det blir for mye mas hjemme (dette skjedde senest i sommer); med å gå tur med mamma for å kunne høre på havet som slår sint imot bergene i novembervinden. Jeg stikker fra Oslo så fort jeg kan, til Storlidalen, for å være på fjellet. For å være alle andre plasser enn omgitt av betong, asfalt, eksos og trafikk.

For å dempe følelsen av byen, setter jeg pris på å kunne lese litteratur som vender blikket utover og vekk fra det urbane. For meg forsterker denne litteraturen en følelse av at disse små boksene vi bor i, midt i byen, omringet av andre leilighetsbygg, av asfalt og biler, ikke er steder hvor mange av oss hører hjemme. Vi bare tror det er dette vi tilhører fordi ambisjoner, arbeid og økonomi ofte låser oss inn i systemer og situasjoner vi kan ha vanskelig for å løse oss fra. Jeg vet at jeg aldri er så lykkelig som når jeg er på fjelltur i Trollheimen, på fisketur på Smøla, selv om vi bare får et par sei, eller som når jeg ligger på bergene i sola i Kristiansund og ser Hurtigruta sige forbi, fylt med amerikanere, tyskere og japanere som har betalt dyrt for å se ørn og spekkhogger, og alt jeg trenger å gjøre er å ta på meg joggeskoene og ta stegene ut i skogen bak huset. Og jeg er klar over at dette kan oppfattes som en romantisering av den norske naturen, men jeg tror ikke vi skal være redd for å tenke på den med en viss varme. Den gir oss så mye, det minste vi kan gjøre er å prøve å gi litt tilbake.

Med utgangspunkt i innholdet i The Lost Words, har åtte folkemusikere komponert musikk og tekst. En av sangene heter «Selkie-boy». En «selkie» er et mytologisk vesen fra Skottland som ved hamskifte går fra å være en sel til å bli et menneske. Første vers lyder slik:

Go now Selkie-boy; swim from the shore, rinse

Your ears clear of human chatter, and empty

Your bones of heather and moor, and your

Mind of human matter.

Litteratur

Henry David Thoreau, Walden, Livet i skogene, oversatt av Andreas Eriksen (1854; Pax forlag, 2008).

Helen Macdonald, H is for hawk (USA: Grove Press, 2014).

Roger Deakin, Waterlog (1999; Great Britain, Vintage, 2014).

J. A. Baker, Vandrefalken, oversatt av Christian Heyerdal (1967; Latvia: Solum Bokvennen, 2019)

Michael McCarthy, The moth snowstorm (St Ives plc: John Murray, 2015).

Arne Johan Vetlesen, The Denial of Nature (UK: Routledge, 2015).

Eirin Andresen Betten (f. 1988) er oppvokst i Kristiansund og bor i Oslo. Hun er frilansjournalist, lektor, litteraturviter og programleder for BLA-podden.

BLA 11-12/19. 4.12.2019.

Powered by Labrador CMS