Intervju

En opphetet modernitet

Verdensomspennende forandringer skjer raskere enn aldri før. I det sosialantropologiske forskningsprosjektet «Overheating» har Thomas Hylland Eriksen undersøkt globaliseringen og klimaforandringene slik de oppleves nedenfra. – Vi har et akutt behov for en ny fortelling om utvikling og fremskritt, som ikke bærer i seg sin egen undergang, påpeker han.

Publisert digitalt

Thomas Hylland Eriksen

(f. 1962) er professor i sosialantropologi ved UiO. Han har arbeidet med identitetspolitikk, etnisitet, nasjonalisme og globalisering fra et komparativt perspektiv. Nå er han aktuell med forskningsprosjektet «Overheating: The Three Crises of Globalisation» som ser på klima og miljø, finans-sektoren og identitet i en stadig mer globalisert verden. Prosjektet pågikk fra 2012 til 2017.

Konteinerskipet er kanskje ikke det første man tenker på når man skal prøve å identifisere de viktige komponentene i den stadig mer globaliserte verden, men

ifølge Thomas Hylland Eriksen og hans siste store prosjekt «Overheating: The Three Crises of Globalisation» er altså konteinerskipet og smarttelefonen to ulike, men like viktige ting som er helt avgjørende for å forstå verden i dag.

– Det er to gjenstander som mer enn noen andre definerer verden i 2019; den ene er veldig liten og den andre veldig stor. Den lille – smarttelefonen – er en miniatyrisert superdatamaskin som i løpet av få år er blitt et grensesnitt mellom kroppen og verden, og den forandrer både sosiale nettverk og informasjonsøkologien på måter vi bare delvis forstår. Den store – konteinerskipet – er det største tannhjulet i globaliseringsmaskinen, helt avgjørende for å forstå Kinas økonomiske mirakel; det utkonkurrerer lokale produsenter, stimulerer økt forbruk, bidrar til voldsom økonomisk vekst, fører til tettere integrasjon gjennom handel og felles forbruksmønstre, og er en alvorlig fare for miljø og klima, sier han.

Hylland Eriksen forteller at utgangspunktet for «Overheating»-prosjektet var en opplevelse av at endringer skjer raskere enn før. Endringene er knyttet til den informasjonsteknologiske utviklingen, samt en deregulering av verdensøkonomien, som igjen har ført til færre barrierer og begrensninger. Sammen med konteinerskipet og smarttelefonen definerer også den økonomiske og informasjonsteknologiske akselerasjonen tiden vi lever i.

Ifølge hjemmesiden til prosjektet forsøker «Overheating» å knytte sammen ulike empiriske komponenter til et felles rammeverk, bestående av ulike globale kriser som både rammer hyppigere og sterkere. Disse krisene rammer oss alle, både globalt og lokalt. Tre hovedfelt pekte seg ut da prosjektet var i startgropen: økonomi og finans, miljø og klima, og kultur og identitet. Disse områdene har ført til ulike utgivelser, primært fire bøker: Overheating (2016), Identity Destabilised (2016), Boomtown (2018) og Mining Encounters (2018).

Hylland Eriksens studie er antropologisk. Heller enn tall og statistikk har fokuset vært å møte mennesker som har historier å fortelle. «Overheating» har hatt som sitt mål å se globaliseringen nedenifra. Teamet med antropologer som har jobbet på prosjektet har arbeidet i ulike lokalsamfunn der innbyggerne opplever å bli påvirket av globaliseringens mange krav, som er nye former for kulturer, økonomi og miljø. Målet har vært å finne ut hvordan de forholder seg til et samfunn i rask endring. Studien viser at særlig tre spørsmål går igjen blant informantene rundt om i verden: «Hvem kan jeg stole på?», «hvem kan jeg skylde på?», og «hva kan jeg gjøre?». Hylland Eriksen påpeker at dette er vanskelige spørsmål å besvare, for verden rundt oss kan føles veldig uoversiktlig. Samtidig er det kanskje nettopp dette som gjør at spørsmålene er viktige å stille.

Hylland Eriksen hadde en rekke spesifikke tanker om verdens tilstand, blant annet om raske endringer som på en del områder ser ut til å operere uten en termostat og uten instanser som kan bremse eller stoppe dem. Med tanke på eksponentielle vekstkurver, kan dette virke skummelt. Vi vet de vil flate ut, men vi vet ikke når eller hva konsekvensene blir, påpeker han.  

– Når det gjelder klima og miljø, så kan det være et faktum at vi er i ferd med å grave vår egen grav i denne globale sivilisasjonen, fordi vi, homo sapiens, simpelthen har lyktes for godt.  

Fremskrittets problem

Hovedfeltene «Overheating» undersøker er hverken nye eller originale: Prosjektet handler om å se på miljø, finans og identitet i lys av forandringene og strømningene som definerer vår samtid. Her viser Hylland Eriksen til at man i dag føler på en fundamental usikkerhet om hva ordene «vi» og «jeg» betyr. Kobler man disse konseptene opp mot modernitet, som igjen bare er et annet ord for forandring, mener han at det finnes noe nytt der; innenfor dette feltet tror ikke lenger «jeg-et» eller «vi-et» på fremskrittet. Det høres kanskje litt underlig ut, men ifølge Hylland Eriksen er tanken på en endring som i all hovedsak innebærer vekst, fremskritt, utvikling og en forbedring av tingenes tilsand, kraftig svekket siden 90-tallet.

– Hva er årsaken til at tanken om fremskrittet er svekket?

– Begynnelsen av 90-tallet er startskuddet for perioden vi er inne i. Det er en tid definert av globalisering i fri utfoldelse, internett, mobiltelfonen og åpningen av den indiske økonomien, samt utviklingen i Kina på denne tiden.

– Dette er vel fremskritt som vil oppleves som positive?

– Det viktigste med hensyn til fremskrittet er at stadig flere i dag opplever at moderniteten har fått mange utilsiktede bivirkninger som til syvende og sist kan ta knekken på oss. Global oppvarming, insektene som forsvinner, plast i havet. Og om man ser på økonomien er vi også inne i en situasjon hvor mange unge mennesker i vestlige land ikke kan regne med å få det like bra som foreldrene sine, materielt sett. Det kan se ut som vi har nådd en kurve som begynner å gå nedover igjen.

– Det finnes jo de som mener at det også går riktig bra. Den avdøde sosialmedisineren og YouTube-fenomenet Hans Rosling var en kjempeoptimist, for det var mange indikatorer som viste at pila pekte oppover, og det er det jo ingen som nekter for. Vi har bedre helse, og vi lever dobbelt så lenge som i mesteparten av vår artshistorie. Menneskeheten fikk det bedre i takt med utvinningen av fossilt brennstoff i stor skala, fra slutten av 1700-tallet.

I boka Overheating skriver Hylland Eriksen at selv om vi er veldig klare over problemene som er knyttet til vår bruk av fossile brennstoffer, mangler det globale energimarkedet den nødvendige fleksibiliteten det trenger for å endre kurs. Til tross for stor interesse for fornybar energi, er det globale økonomiske systemet fastlåst i en kurs som er avhengig av olje, kull og gass. Tanken om et mer bærekraftig samfunn i nyliberalismens tid fører til at vi havner i et såkalt «double bind», det vil si et problem som ikke kan løses fordi målene – vekst og bærekraft – er fundamentalt motstridende.

– Man kan ikke nekte for all velstanden, overfloden og mulighetene fossilt brennstoff har gitt oss, inkludert bedre helse. Men spørsmålet er nå om vi ikke er i ferd med å spise opp kapitalen. I tillegg fremstår en globalisert verden som uhåndterlig, ubegripelig og avmaktskapende. Det er liksom full fart fremover i alle retninger.

Avgifter på hverdagskos

– Det ser jo mørkt ut dette. Det kan virke som at uansett hva vi gjør, så befinner vi oss i et territorium proppet fult av motstridende handlinger. Noe jeg ofte tenker på, er i hvor liten grad vi tenker langsiktige løsninger og hvor lite villig mange av oss er til å gjennomføre de handlingene vi vet må til, som inkluderer å redusere nesten alle former for forbruk. Jeg tror det kan ha å gjøre med at det føles rart å skulle ofre sin egen «lykke» for noe som eksisterer i fremtiden, for noe jeg ikke kan se for meg.

– Dette er bakgrunnen for noe av det vi undersøker i «Overheating». Vi kommer ikke bort ifra at vi befinner oss i ukjent territorium. Sosiologen Zygmunt Bauman brukte metaforen «rebuilding the ship at sea», som er en fin måte å si at vi nå tar en lang pause og prøver å finne ut hvordan vi skal fikse problemet – men det kan vi altså ikke gjøre i dag. For noe vil skje mens vi pauser. Antropocen, menneskets geologiske tidsalder, representerer noe nytt. Det har alltid vært for lite – for lite mat, klær, materielle goder. Nå er det for mye, og verken historien eller evolusjonen kan gi oss oppskriften på en løsning. Vi må skrive den selv.

Hylland Eriksen sier at måten å komme oss ut av miljøkrisen på er å skalere ned en del ting. Vi må begynne å gjøre en del ting langsommere.

– Men knappen vi skal trykke på i vår del av verden er ikke den som gir oss dårlig samvittighet, snarere den som kontrollerer lystprinsippet, for der har vi ikke vært gode nok. Vi må innrømme for oss selv av man får det bedre som menneske hvis man lever på en mer langsom og bærekraftig måte.

– Hvordan skal vi kunne løse dette? Nudging?

– Ja, det kan funke, men det kan også være at det er strukturelle føringer som lønner seg. Det er jo det politikerne har gjort tidligere. Vi har gode erfaringer med høye avgifter på alt som er gøy og usunt, som alkohol, tobakk og bil. Sanksjoner mot kjemiske våpen og prostitusjon hører også med i dette bildet. Jeg har ofte tenkt at vi burde redusere inntektsskatten kraftig og istedenfor innføre en skikkelig progressiv beskatning på forbruk: Altså, du kan fly til Thailand hvis du absolutt må, men det vil koste deg.

Vil ikke noen oppleve en slik beskatning som en restriksjon av det man anerkjenner som fri forvaltning av sin egen fritid og inntekt?

– En artikkel i Aftenposten belyste nylig reisevanene til norske politikere og hva de driver med, og der er det mye supperåd. Norske politikere er ikke særlig internasjonalt orientert, så hva har de i Singapore å gjøre? Med ektefeller og spennende ekskursjoner? Men for all del, det er fint i Singapore, mange fine hoteller. Det er bra at avisene skriver om dette. Men spørsmålet er: Er det kvoter som skal til, eller at man skal betale det det faktisk koster?

Se for deg at vi skal leve 100 år i snitt fremover, sier Hylland Eriksen og påpeker at han tror det vil være mulig å forene det med alle andre idealer, for han er ikke en motstander av moderniteten. Den har gitt oss mye. – Men vi har et akutt behov for en ny fortelling om utvikling og fremskritt, som ikke bærer i seg sin egen undergang.

– Nå er tiden hvor vi må si til oss selv at vi har store, hårete oppgaver foran oss, og vi må stå sammen, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg tror at om denne beskjeden blir formulert på en slik måte at vi vet at vi vil få det bedre og at vi etterlater oss planeten med positivt istedenfor negativt fortegn, så vil man kunne få med seg folk på dette.

– Men det er mye polarisering i befolkningen knyttet til miljø, så det vi trenger er et slags sunt bondevett mot elitens virkelighetsfjerne analyser.

– Hvorfor er det slik at vi fortsetter å utrede nye oljefelt når vi vet at vi ikke bør? Økonomisk er dette et «double bind». Norge må finne nye inntektskilder, men ingenting virker så profitabelt som «olja».

– Vi kommer til å klare oss helt fint. Oljen er en stor del, men ikke en stor del av økonomien i dette landet. Oljen danner overskuddet som gjør at vi kan velte oss i luksus. Jeg vokste opp på 70-tallet, og da var det ingen oljenæring i Norge, men vi manglet ingenting, vi opplevde oss ikke som fattige. Man kunne ikke dra på ferie når man ville, men man sparte, så gikk man og gledet seg i noen måneder før man reiste til London eller Mallorca én gang i året. Men det er som du sier: Norge vil tjene mindre penger, og det vil være upopulært, iallfall hvis man følte at fordelingen ikke var rettferdig. Alle vil måtte tjene mindre, inkludert de rike. De må akseptere at de skal tjene halvparten av det de gjør nå. På samme måte som land som Norge må gå foran internasjonalt, må de rike gå foran nasjonalt.

Identitetspolitikkens paradoks

 «Overheating», eller det som også kan omtales som en «overopphetet modernitet», blir beskrevet som en tid preget av en rekke utilsiktede og sammenhengende konsekvenser som er trigget av billig transport, økning i energiforbruk og annet forbruk, en global nyliberalistisk deregulering og en teknologisk utvikling som har gjort kommunikasjon om til en umiddelbar handling. Disse forandringene vil få konsekvenser for enkeltindividet når det skal prøve å definere sin egen identitet i møte med alle disse faktorene som utgjør det globale verdenssamfunnet. I boka Identity destabilised spør antropologene hvordan de globale krisene påvirker både ens eget selv og følelse av tilhørighet til et større fellesskap. En av konsekvensene, sier studiet, er at vi får identiteter som springer ut av det som beskrives som en form for «kulturell kreolisering».

– Det er den samme typen prosess som finner sted når kreolsk oppstår som språklig variant, men med hensyn til produksjon av kulturell mening.

En kreolsk språkvariant oppstår når ulike grupper mennesker som ikke snakker samme språk er tvunget til å finne et felles språk for å kommunisere. Et slikt improvisert språk kalles for «pidgin», og er vanligst i havnebyer. Lenge ble det antatt at kreolske språk utviklet seg fra pidgin-språk, men dette synet har nå mange forskere forlatt. Kreolspråk oppstod typisk på plantasjer der folk ikke bare var innom for å kjøpe og selge varer, men bodde i mange år og over flere generasjoner. De er fullassorterte blandingsspråk som skyldes langvarig kulturkontakt. Mange språk har helt eller delvis historie som kreolspråk. Engelsk var en gang et kreolsk språk, med innslag av angelsaksisk, normannisk fransk, latin og keltisk, før det ble standardisert på 14- og 1500-tallet. Ekspansjonen av det britiske imperiet førte med seg ulike språkmøter, og i dag ser vi språklige varianter av engelsk ulike plasser i verden, som på Jamaica, eller den afro-amerikanske engelsken som veldig spesifikt blir portrettert i serien The Wire. I en verden hvor ulike kulturmøter er dagligdagse, har vi dag kulturell kreolisering.

– Det å være kulturell kreol, kan man si, er å være åpen for impulser og improvisasjon. De tar til seg impulsene fra ulike steder og gjør dem til sine egne. Det handler om å skape noe nytt i denne prosessen.

– En forfatter som i lang tid representerte den kreolske holdningen, er Salman Rushdie. Han er jo fra India, men skriver på engelsk, som er et fleksibelt språk som har en lang tradisjon i å plukke opp nyord. Rushdie benyttet seg av dette i blant annet Midnattsbarn. Han har den samme holdningen til kultur og identitet, og skriver, blant annet i essaysamlingen Imagined Homelands, at kulturell kreativitet er grunnleggende avhengig av urenhet og blanding.

– Men nå opplever vi jo det motsatte av det dere beskriver og det Rushdie påpeker. Det føles ut som vi lever i en grensekultur: Brexit, mur mot Mexico, illiberale demokratier og begrensninger på hvem som kan bevege seg hvor, hvem som får oppholde seg hvor. Kommer dette kanskje av det du har nevnt: at ved å opprettholde gamle strukturer vil man også føle at kulturuttrykk ikke beveger seg eller blandes med andre?

– Ja, det kan hende. Når ting skjer som man ikke har kontroll over, er det nærliggende å gripe etter det som virker fast og velkjent. Det er i dette landskapet vi finner den store ideologiske motsetningen i vår tid, mellom det rene og det urene, mellom grenser og åpenhet, mellom trygghet og frihet, kanskje.

– Vil det si at proteksjonismen blomster fordi den globaliserte verden fører med seg en raskere bevegelse av mennesker, varer, tjenester og penger enn det vi som enkeltmennesker greier å forholde oss til?

– Man kan også kalle det for «desynkronisering». Det vil si at vi har ulike rytmer som går i ulik hastighet. Vår livsverden beveger seg langsommere enn verden rundt oss, og da prøver vi febrilsk å trekke i håndbrekket for å stoppe. Og det gjør vi på feil måte.

– En reaksjon mot globaliseringens flodbølger består jo i å behandle omverdenen med mistenksomhet, å bygge murer og bedrive en form for identitetspolitisk proteksjonisme, men man ville nok ha oppnådd mer ved å bremse og kontrollere økonomien, og særlig den globale finanskapitalen. Jeg har ofte vært slått av hvor ofte høyrepopulismen burde vært en naturlig målskive for kritikken, for det er der kapitalkreftene som har ført til denne avmaktsfølelsen delvis kommer fra. Resultatet ble at fattige, arbeidsledige amerikanere stemte på Trump, men det sier også noe om en dyp mistillit mot Hillary Clinton og det hun representerte.

Har ikke det også å gjøre med at venstresiden blir oppfattet som elitistisk?

– Ja. De har mistet grepet. Hele den europeiske verden – og vi ser det mange andre steder også – viser at den klassiske venstresiden har kjempestore problemer og er i ferd med å bli utradert, for eksempel i Frankrike og Nederland, der sosialistpartiene nesten er forsvunnet. Storbritannia er foreløpig et unntak. Det henger ikke først og fremst sammen med Jeremy Corbyns karisma, men at England er et samfunn definert av klassemotsetninger. Derfor er det alltid noen som vil stemme Labour fordi de enten tilhører arbeiderklassen eller prioriterer å bekjempe ulikhet fremfor andre politiske saker.

– I «Overheating» så vi på et par store problemområder – klima og miljø, og flerkulturalitet og migrasjon – som venstresiden historisk ikke har noen gode redskaper for å håndtere. De har ikke vært gode nok til å håndtere miljøsaken fordi de har vært opptatt av økonomisk vekst, velstand og fremskritt, som er det motsatte av å jobbe for klimaet. De har heller ikke vært flinke til å håndtere kulturelt mangfold, fordi de har vært opptatt av likhet, ikke forskjell, og dermed blir forskjell lett oppfattet som en mangel. Helt siden den franske revolusjonen har det vært «égalité», ikke «différence». På disse områdene er en oppdatering – nei, en totalrenovasjon – trolig nødvendig.

Hyllands bokhylle

– Du nevner at sosialantropologien ikke lenger er tilstrekkelig for å se på de mange problematiske feltene som kartlegges i prosjektet deres. Du mener at man også trenger filosofer, sosiologer og historikere. Hvordan kan disse jobbe sammen?

Sosialantropologiens store styrke er også dens største svakhet. Dette er nærheten til det levde, konkrete liv. Vi er gode på små flater, som å studere livet i en landsby, men for å forstå stedene vi studerer må vi forstå hvilke makroprosesser som former livsbetingelsene, og jo mer integrert verden bli økonomisk og kulturelt, desto mer trenger vi også andre metoder og verktøy.

Til eksempel nevner Hylland Eriksen medforfatter av prosjektet, Elizabeth Schober, som nå studerer konteinerskipet. For å forstå skipenes plass i en større sammenheng, må man forstå verdensøkonomien og hva de har å gjøre med dereguleringen av den kinesiske økonomien på 90-tallet. For å koble dette sammen trenger man hjelp fra økonomer og samtidshistorikere

I en tid som beveger seg raskt og kanskje spinner litt ut av kontroll, kan det å lese bøker føles ut som en treg form for aktivitet. Man er tvunget til å sitte stille, til å konsentrere seg og være alene i lange strekk. Men kanskje det er akkurat det mange av oss behøver. Sammen med sosiologien og filosofien er også skjønnlitteraturen et felt man behøver for å skape mening. Hylland Eriksen er en begeistret leser av ulike typer litteratur og det siste året har han delt sin eklektiske smak med Morgenbladets lesere i spalten «Hyllands bokhylle».

– Leser vi mindre i dag enn vi gjorde før?

– Ja, selvfølgelig gjør vi det. Det er så mange andre ting å bruke tiden på. Folk holder jo på med smarttelefonene sine. En studie viser at en gjennomsnittlig amerikaner berører smarttelefonen sin 50 ganger om dagen. Noen mer, noen mindre, og det er ikke stor forskjell på generasjonene. Vi lever i en tid som tilsier at om noe ikke blir fotografert og delt, så har det ikke skjedd.

– «Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det, lager det da en lyd?»

– Korrekt. Problemstillingen ble jo reist av filosofen George Berkeley, og for ham var det et gudsbevis at treet falt selv om ingen mennesker så eller hørte det. I dag har oppmerksomheten flyttet seg fra Gud til de små skjermene. Om man ikke er på sosiale medier så eksisterer man ikke, og hvis en begivenhet ikke blir kringkastet, har den ikke skjedd. Dette skaper en frenetisk nettverksvirksomhet og en nevrotisk avhengighet av de syltynne trådene som forbinder oss mer hverandre i cyberspace.

Vil ikke det også kunne ha store konsekvenser for litteraturen? Cormac McCarthy sa en gang at den stygge sannhet er at bøker kommer fra bøker, altså et hvert verk som er skrevet føyer seg inn i en lang rekke av allerede skrevne verk og en stor litteraturhistorie. Vil ikke en økende bruk av smarttelefoner føre til en man kanskje ser mer «innover» enn «utover»?

– Litteraturen melder seg på en samtale som går tilbake til Homer, og det ville selvfølgelig være en tragedie om vi valgte å legge den til side. Jeg får det du sier til å stemme med min generelle analyse fra «Overheating»-perspektivet. For det første er det for mye informasjon, og det produseres informasjon hele tiden. Overgangen til informasjonsalderen har vært for hektisk, for andpusten og rastløs. Vår tidsalder har derfor kanskje ikke greid å formidle historien om viktigheten av litteraturhistorien på en måte som gjør at de som er 25 år i dag forstår at Shakespeare og Goethe har noe å fortelle dem, og at Dickens har noe relativt tidløst å fortelle om menneskets vesen.

– Jeg vil si det så sterkt som at det gjør deg til et bedre menneske å lese romaner. Ikke bare til et klokere menneske, men et bedre menneske fordi det gjør det i stand til å leve deg inn i andre menneskers liv og vite at ting kunne ha vært annerledes for deg. Du kunne ha levd et annet liv, begått andre typer feil og levd med konsekvensene av det. Det er noe av det samme vi prøver å gjøre i antropologien. Ved å vise at det finnes tusenvis av mulige liv, og du kan bare få levd ett av dem. I litteraturen gjør man dette, bare med andre midler. Det er det som kjennetegner stor litteratur, og som ligner på etnografien: Man får det lille til å snakke om det store, det partikulære smelter sammen med det universelle.

Fra sin egen bokhylle trekker Hylland Eriksen frem franske Michel Houellebecq og britiske Jonathan Coe som begge er politiske forfattere, som igjen skriver bøker som forteller noe om vår egen samtid. Middle England er Coes siste utgivelse i en trilogi som forteller en historie om en rekke venner som vokser opp i Birmingham på 70-tallet, og som følger dem fram til i dag. Bakteppet er eksistensielle lengsler, men som også viser hvordan det sosialdemokratiske Storbritannia undergikk et dramatisk hamskifte under Thatcher – og ikke til det bedre. Middle England, kom ut i fjor og kan omtales som den første «Brexit-romanen».

– Hvor er den norske politiske romanen?

– Ja, si det. Forfattere er kanskje litt redde for å ta stilling, selv om det begynner å komme en engasjert klimalitteratur.

– Tante Ulrikkes vei kan vel sies å være en politisk roman, og Iram Haqs filmer.

– I høy grad. Det er kanskje en aldri så liten tendens til at det mest intense politiske engasjementet kommer fra minoriteter som har opplevd ekskludering, mens vi andre sitter på den grønne gren og er mette og fornøyde.

– Kanskje det føles som om noen av oss ikke har nok å være sinte for?

– Vi lever litt i orkanens øye her oppe. Det er vindstille, mens det blåser storm på alle sider, så vi tenker at om vi bare sitter musestille så vil det gå over. Det vil det altså ikke. Det er på tide å våkne.

BLA 6-7/19. 13.06.2019

Powered by Labrador CMS