Intervju

Dublin, Hadeland, Andeby, Joyce

På Hadeland sitter Leif Høghaug og oversetter James Joyces Finnegans Wake til et lekent kaos av norsk språk. Vi snakker om landskap, latter, drømmer og tullefinsk i et forsøk på å sirkle inn hva han faktisk driver med.

Et portrett av kunstneren som eldre mann. James Joyce, 52, malt av Jacques-Émile Blanche (1934)
Et portrett av kunstneren som eldre mann. James Joyce, 52, malt av Jacques-Émile Blanche (1934)
Publisert digitalt

James Joyce

(1882–1941) regnes som en av modernismens fremste forfattere. Hans fire hovedverk – novellesamlinga Dubliners (1914), dannelsesromanen A Portrait of the Artist as a Young Man (1916), mesterverket og hundreårsjublianten Ulysses (1922) og det babelske sammensuriet Finnegans Wake (1939) – er alle sentrale verk i verdenslitteraturen. Joyces utvidelser av romanen som form sender fortsatt bølger ut i romankunsten.

Han må være sprø, tenker jeg, som går i gang med den på alle måter absurde oppgaven å skulle oversette James Joyces Finnegans Wake, omtalt til det kjedsommelige som «verdens vanskeligste bok», «uoversettelig», «en masse vrøvl» og en rekke andre epiteter, til et noenlunde forståelig norsk innenfor en tidshorisont på under ti år. Men nysgjerrigheten er enorm, og skinnelangs kjører jeg kjelsåsut over Oslo og mot det hadelandske hedelandet der Høghaugs Leif har hatt sin Harbeidsplass, som nå, etter flere spredte publikasjoner i ulike tidsskrifter, munner ut i det første bokfragmentet av bestrebelsene: En boksingel på Samlaget av Finnegans Wake, første bok, første kapittel – i oversettelse, altså, av Leif Høghaug, forfatter, oversetter, Joyce-entusiast og hadelending.

Leif Høghaug

(f. 1974) er poet, romanforfatter og gjendikter. Han har gitt ut tre diktsamlinger og en roman, foruten gjendiktninger av amerikansk poesi, Det kommunistiske manifest og en rekke fragmenter av James Joyces Finnegans Wake, gjerne omtalt som en av verdens vanskeligste bøker. Første kapittel av sistnevnte er nylig utgitt på Samlaget.

På toget oppover leser jeg i Finnegans Wake, en bok jeg alltid har hatt og aldri har lest mer enn litt sporadisk i, og opplever det samme som hver gang: at flyten tar meg, at jeg blir sittende og lete etter rytme og klang, tramper takt og nikker på hodet under lesinga:

«riverrun, past Eve and Adam’s, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.»

Og når jeg ankommer Gran stasjon, blir jeg plukka opp av Høghaug selv, som tar oss opp til Granavolden for en kaffe og en av flere omvisninger i det hadelandske landskapet, som er med på å forme gjendiktning av Finnegans Wake til norsk gjennom sitt stadig skiftende, kuperte, bølgende oppsyn – ikke ulikt elveløpet som begynner boka, eller flyten vi begynner å snakke om nærmest umiddelbart.

– … der har vi en bra begynnelse: Det flyter. Noe av den fascinasjonen jeg har for Finnegans Wake i dag er nøyaktig den samme som slo ned som en bombe da jeg nærmet meg 19 år, det var 25. mars 1993. Jeg var på klassetur i London, og sammen med en veldig god kamerat av meg var vi på dagstur til Oxford. Oxford er en universitetsby, med eldgamle universiteter og antikvariater. Vi var veldig opptatt av litteratur og musikk, og trålet antikvariatene. Og så drev vi og prata tullehadelandsk, det var veldig morsomt å gå rundt i dette dannede stedet og snakke tullete og grovt. Så vi kommer inn i et antikvariat, og der ser jeg en gammel og slitt og bolkete utgave av Finnegans Wake. Jeg tar den ned, i talestrømmen vår, og skal betale, og så sier antikvaren på sitt perfekte høflige engelsk:

Unnskyld, er dere finske?

– Det som er interessant er at den situasjonen jeg kjøpte mitt første eksemplar av Finnegans Wake i, var et babelsk språklig virvar. Vi tøyseprater og vrir og vender på ord, uten at vi gjorde det fordi jeg var ute etter å kjøpe boka. Den gav seg selv. Jeg åpner den, og vi babler i vei, og det er akkurat som om babbelet kommer sammen med teksten. Og så får vi spørsmål om vi er finske!

Livet på spill

Livet imiterer boka, eller boka imiterer livet; hvem vet? Finnegans Wake er, for den uinnvidde, et monster av en bok. Joyce brukte 17 år på å skrive den, og det er lett å forstå om man blar i den: Språket vris og vrenges og skrus i uventede, underlige og tidvis uforståelige retninger som krever intens oppmerksomhet fra leseren. Men denne utydeligheten, spillet mellom språk og uspråk, er blant det som fanga Høghaugs oppmerksomhet til å begynne med.

– Det høres ut som noe annet enn det er. Her er det driv, det er trøkk, rytme, det er noe som foregår. Noe som snakker. Men hva? Da jeg begynte å lese dette tidlig skjønte jeg ingenting. Men jeg fanget opp ord her og der som jeg gjenkjente som meningsbærende, og samtidig den intense opplevelsen av at her er det noe som foregår, noe som blir sagt, det er mange som snakker og noe som skjer. Something’s going on. Det er veldig mange innfallsvinkler til verket, om man bare tar sin egen forundring på alvor.

Det er vesentlig at du ikke møter verket med avvisning, men lar deg fange inn?

– Det at vi stadig får høre at det er uleselig, uforståelig og uoversettelig, handler om at det blir gjentatt og gjentatt i korte omtaler av verket, i leksikon og lignende. Det hender jeg merker på folk at de har bestemt seg for at boka er uforståelig. Og hvordan i all verden kan jeg da gå i gang med å oversette? Vel: En ting er min egen lesning og hva jeg selv har sett. Jeg har forholdt meg til verket i mange år. Det andre er at jeg selvfølgelig forholder meg til den kommentarlitteraturen som finnes. Noen ildsjeler har viet livet sitt til å forske på dette verket på en seriøs måte. Hvis man søker finner man alt mulig. Det er veldig lett å se sin egen interesse i verket, og bare kjøre ensporet på. Men Joyce sammenføyer så mye at det er veldig vanskelig å påstå at han står for dét og dét og ikke dét.

Boka er bygd over ordspill, språkforvrengning og lek. Hva forholder du deg til i arbeidet? Klang, lyd, mening?

– Alt sammen på en gang. Og selvfølgelig da ved å kunne forholde meg til disse oppslagsverkene: Hva er det de har sett, hva ser jeg? Rytmen, drivet må være her. Jeg må få til et driv. Og da fant jeg ut at nynorsk, iblanda dialektbruk, er veldig effektivt. Du kan tillate deg en del måter å skrive på som i en bokmålsammenheng ikke funker.

Det er mer tøyelig?

– Ja, det er mye mer tøyelig. Hvis jeg sier på bokmål: «Det er mannen sin bil», så høres det ut som barnespråk. Men la oss si at du skulle trengt det uttrykket for å få til rytmen, så hvis jeg sier det på hadelandsk: «det er mænn’ sin bil», eller «hænn sin bil», så endrer rytmen seg. Eller tenk på det vi tar bort fra skrevet bokmål, men som er helt vanlig i talespråk, sånt som «han Ola og han Per». Hvis vi skriver det, da er vi inni en «muntlig» greie.

Høres ut som Pelle og Proffen.

– Jepp. Men dialektalt er det helt vanlig. Det er noe rytmisk i det, du får noen rytmiske elementer som du godt kan ta bort uten å endre meningen. Det er en tøyelighet i det dialektale, og det er større rytmisk variasjon. Arbeidet er også en undersøkelse av det norske språkmangfoldet, som jo mange har kranglet om. Ære være krangelen mellom nynorskfolk og bokmålsfolk, som har kranglet og kranglet! Litterært sett er det veldig interessant at det er et enormt mangfold som gjør at vi kan tøye dette språket til de grader.

Alt er under samme paraply?

– Ja. Og det er en posisjon som er helt spesiell for Norge, sammenlignet med Sverige og Danmark. Vi forholder oss til dialekter i hverdagen, ved at vi hører det på radio, i tv. Vi forholder oss til forskjellige måter å skrive bokmål og nynorsk på. Jeg elsker dette kaoset. Det er derfor jeg også selv uttrykker meg i veldig forskjellige skrivemåter. Romanen Kælven, som jeg utga i 2019, er for meg en fotnote til oversettelsen av Joyce. Jeg kom til et punkt hvor jeg i enda større grad måtte undersøke det rytmiske i dialektbruken, så jeg bestemte meg for å skrive en tekst på reint hadelandsk. Det er et eksperiment for å undersøke dialekten for det det er verdt. Det har vært en viktig øvelse for å komme videre inn i oversetterprosjektet.

Det er ikke bare enkelt å skrive på dialekt?

– Nei. Det blir en bastard. Noen ord er ren lydskrift, men andre ord beholdes som de vil skrives på bokmål eller nynorsk. Skulle det vært rent lydskrift kunne jeg ikke skrive «og», da må det være «å», og da kommer det til et punkt hvor i alle fall forlaget ville sagt at «nå er det blitt uleselig».

Når det kommer til Finnegans Wake kan du heller ikke avvike fra blueprinten?

– Du må spille med, gå inn i ordspillene, og tenke at det også er en form for oversettelse. Joyce driver selv med mange oversettelser i verket. Rent lydlig oversettelse. Særlig med nonsensvers, barneregler og sånne ting. Han skaper det om til hva det høres ut som. Særlig hvis det blir lydlige gjentakelser, for eksempel sj-lyden er han glad i å bruke. Det er det lydlige som skal fram. Da er det plutselig ikke et meningsinnhold som skal oversettes, hvis du blir klar over hva han gjør. Man må prøve å følge ham. «Hva høres dette ut som på norsk?» Nå husker jeg ikke hva det står i originalen inni Finnegans likvake. Jo, det er denne setningen …

Forvandlig som metode

Høghaug leser et utdrag (av det som i løpet av dagen blir en hel rekke; det er en fornøyelse, teksten lever sitt eget liv i lyd) med en liste over forvridde navn; jeg skal ikke engang forsøke å gjengi det her. Men det vi stopper ved til slutt, er ordet, eller det jeg tror er ordet: «Shinamann». Jeg tenker: Kinamann, Sinna mann, Tiananmen – elva renner.

– Jeg tror det er «Cinnamon» originalt, sier Høghaug.

Altså kanel?

– Ja, men jeg har vridd det videre. Det er ikke noe særlig forskjellig mellom dette og når Vazelina Bilopphøggers lager nye tekster over amerikanske slagere, som blir bærere av en annen mening. Denne dimensjonen er noe av det uvante for veldig mange lesere av Finnegans Wake. Det er ikke bare hva språket betyr som er tingen her, men også hva det høres ut som.

Her går vi inn på Joyces metode. Starten på Portrait of the Artist as a Young Man er en etterligning av barnets språk: «Once upon a time and a very good time it was there was a moocow coming down along the road and this moocow that was coming down along the road met a nicens little boy named baby tuckoo…»

– Det var akkurat med den setningen at min Joyce-fascinasjon begynte, svarer Høghaug.

– I Ulysses er han inne på det samme, i ordoppløsninga mot slutten av kapitlet «Solgudens okser». Det er en metode han utvikler gradvis?

– Han opptrer selv som en oversetter, kan du si, en gjendikter. Det er en del av hans prosjekt, å oversette lyd til hva det høres ut som. Man må ta med seg den dimensjonen inn i verket. Det er veldig humoristisk, det understreker humoren. Finnegans Wake er et tvers igjennom humoristisk verk. Vi må stadig vekk spørre oss: Hva er humor? Humor er også et overflatefenomen. Gilles Deleuze snakker om forskjellen mellom den sokratiske ironien og den stoiske humoren. Ironikeren er en som setter seg på sin høye hest og mener å ha gjennomskuet alt; det er ikke måte på hvor idioter vi andre er. Men humoristen … et godt sinnbilde på humoristens situasjon er Buster Keaton som løper rundt, og alt ramler rundt ham, og han overskuer overhodet ikke situasjonen og må bare løpe. Det var en type estetikk Joyce kunne forholde seg til: den første filmen. Mye kan tale for at cut up-teknikken hans er inspirert av de første svarthvittfilmene.

Han drev kino selv også. Og jeg tenker på slapstick når jeg leser Finnegans Wake. Det er underbuksehumor hele veien, ikke bare her, men i hele forfatterskapet.

– Når jeg ser noe som jeg leser som vulgært, så kjører jeg på med det. Det er slapstick hele tida. Når du begynner å tenke på dette her, og diskutere med deg selv om hva du skal lande på, så er du i en setting som har en sterk parallell til å gjendikte noe med fast rytme og rim. Hvis vi skulle satt oss ned nå og lagd nok en versjon av Shakespeares sonetter, er vi fullstendig klar over at det ikke er de samme ordene som vil rime på norsk som på engelsk. Vi må finne nye rimord, og det blir andre ord som vil få rytmen til å gå opp, i en annen rekkefølge. Det blir noe som ligner. Men fordi vi har holdt på med denne typen gjendiktningspraksis så lenge, er det ingen som kommer og sier at det er «uleselig» eller «umulig». Vi verdsetter en god, sterk gjendiktning. Men når man får det til: Det er dette som er oversettelse. Å føre noe over til noe annet.

Hva oversettelse (kanskje) er

Og da er vi, by swerve of shore and bend of bay, i berøring med det sentrale spørsmålet i Høghaugs beskjeftigelse: Hva i alle dager er det egentlig han driver med når han oversetter? Hva er oversettelse? Vi kommer dit, men digresjonene er legio.

Finnegans Wake aktualiserer på alle mulige måter hva oversettelse er, ved at James Joyce selv også opptrer som en oversetter. Han vurderte en periode om han ikke skulle bruke sitt eget navn, men «James Jones» eller noe sånt.

Enda en variant av Joyce i ordlyden?

Ikke sant!, svarer han og begynner, i forlengelse av denne ord- og navneleken, å trekke paralleller til det som finnes av handling i Finnegans Wake. De lærde strides, men svært kort fortalt er det som følger: En hovedperson kalt HCE, kona ALP, to sønner og en datter, en skamfull handling ingen får fortalt hva er – og dermed historien om et fall.

– Vi har denne mystiske hovedpersonen i verket, HCE, som dukker opp hver gang vi har bokstavene etter hverandre, eller baklengs, for den saks skyld. Et av hans navn er «Here Comes Everybody». Det er en tanke om at alle er velkomne. Verket handler om alle og enhver. Alle er med. Anthony Burgess, som er en fantastisk formidler av Finnegans Wake – eller var, han er død – mente at det er den mest folkelige boka av dem alle. Det er lyden av summinga på puben. Vi kan peke på mange erfaringer vi alle har, som vi kan ta med oss inn.

Høghaug peker rundt på de ulike gruppene av folk som prater; jeg gjenkjenner noen samfunnsvitere som sikkert er på seminar, i tillegg til grupper av lokale og godt voksne gråhåringer.

– Jeg hører ikke et ord av hva de er sier, men jeg hører summen av språk. Det er ikke noe mystisk ved det, vi er vant til det. Men vi kan undre oss over det. Kunsten er å plutselig bli oppmerksom på hvor utrolig merkelig menneskespråket er. Jeg får ikke med meg hva de sier, men lyden av det! Og så oppfatter man ett og annet ord. Det er en annen måte å forholde seg til menneskespråket på, som lyd.

Jeg opplever at det som kommer til uttrykk i Finnegans Wake er en vill nysgjerrighet på alt menneskelig, alt språklig, alt lydlig.

– I det hele tatt at det er noe veldig rart.

Og det er rart at man ikke er oppmerksom på det til enhver tid også?

–Det er noe med den rare greia at vi åpenbart er blitt opplært til at det å lese er synonymt med å forstå umiddelbart. At vi bare skal konsumere litteratur. Da begynner marxisten i meg å tenke: Det er som om hele den kapitalistiske kulturindustrien har fått oss til å bli litteraturkonsumenter. Men vi kan ikke si at lesning og forståelse er det samme. Det er to forskjellige ting. Som regel, når jeg leser avisene, så sammenfaller det. Og vi trenger at det er sånn. Men når vi begynner å tenke litterært rundt det, så kan en lesning også være ute etter å se andre ting enn det umiddelbare meningsplanet. Det ene skal selvsagt ikke utelukke det andre.

Det er jo hva Finnegans Wake står i fare for?

– Det er interessant å se på responsen fra Joyces samtidige og jevnaldrende: Ezra Pound, H.G. Wells, hans egen lillebror Stanislaus: De rista på hodet. Dette er jo bare tull.

Det er generelt en avvisning av prosjektet fra de som har støtta ham tidligere?

– Ja, det er derfor Joyce selv har kommentert såpass mye. Folk ville vite: Hva er det du driver med? Men det jeg synes er så fantastisk, er de unge. En ting er Samuel Beckett, som hjalp ham underveis. Men så har du Joseph Campbell, som seinere blir veldig berømt for boka The Hero with a Thousand Faces, som blant annet var viktig for George Lucas. I 1944 utgir en ung Campbell og poeten Henry Morton Robinson den første røffe guiden til boka: A Skeleton Key to Finnegans Wake. Og de gutta, altså, de hadde ikke vært i Irland eller noen ting! De satt med ordbøker og kart, og det er fremdeles en veldig god begynnelse. For da sitter egentlig de og oversetter, kapittel for kapittel.

Avsporinger

Mens vi prater oss bort i de mulige nøklene til verket, blir Høghaug plutselig opptatt av noe annet: sin tilsynelatende manglende lommebok. Han unnskylder seg med å være distré, og det slår meg at dette, som alt annet, passer inn i arbeidet hans: Intens konsentrasjon og lutter distraksjon.

Å oversette verket er jo distraksjon også? Boka er selv digresjon og distraksjon?

– Ja, absolutt. Hvis vi sier at i Ulysses, så har det noe med Odysseen å gjøre. I Finnegans Wake er det, når man leser introduksjoner: Giambattista Vico, og hans tanke om ricorso, altså de sykliske stadiene i historien. Vico gjør rede for det han kaller «storia ideale eterna», «den evig-ideale historien», altså den sykliske utviklingen enhver kultur ideelt sett (for det finnes ingen regler uten unntak) gjennomgår: Først gudenes tidsalder, deretter heltenes tidsalder, så menneskenes tidsalder, en tidsalder som, i sin kaotiske slutt, avler fram en ny guddommelig tidsalder. Derfor snakker Vico om «ricorso» – «gjentakelse», «gjenkomst», at det går rundt og rundt. Eller for å si det med Joyce: «The Vico road goes round and round to meet where terms begin.» Vico – og Joyce – er opptatt av begynnelser. Hva vil det si at noe begynner? Og hva vil det si at noe begynner igjen? Jeg kan ikke annet enn å sitere Lenin: «Å begynne med begynnelsen igjen og igjen».

Det er ikke minst synlig i bokas struktur, i hvordan den begynner på nytt i det siste setning er begynnelsen på første.

– Ikke minst. Da får man muligheten til å føle at det her er noe som hele tiden skal begynne på nytt og på nytt. I tillegg tar han tak i denne gamle street balladen. «Finnegan’s Wake».

Den skal vi vende tilbake til snart, men først forsvinner vi i samtalens rinnælvrenn inn i en lengre digresjon om Bob Dylan og Leonard Cohen, som vender tilbake til et poeng om misforståelser og ordforvrengning, idet Høghaug sier:

– Da er du inni utgangspunktet for misforståelser.

Som jo denne boka er stappfull av.

– Ikke sant. Hvordan er det egentlig vi forholder oss til det å misforstå noe? Apropos det at lesning og forståelse ikke er identisk: Lesning åpner også for misforståelse.

Og det er lett å misforstå, eller bare å gå seg vill, eller å ikke skjønne bæret når man forsøker å skandere seg gjennom Joyces setninger. Som leser leter (lengter!) man etter mening, men meningen er forskjøvet i Finnegans Wake – man står i et dunkelt mørke og famler.

Det dunkle og utydelige har også med Joyces biografi å gjøre. Synet hans ble dårligere, og han skrev en obskur bok, full av galgenhumor?

– Joyce hadde hele livet slitt med synet, og han ble øyeoperert mange ganger. I 1925 ble han øyeoperert for sjuende gang. Sjuende gang! Tenk å bli øyeoperert for sjuende gang, og på den tida! Smertene ble bare verre av det. Han slet vanvittig. Helt på slutten sies det at han var så å si helt blind på høyre øye, og hadde 10% syn på det venstre. Han har enorme smerter, som gjør at han i løpet av de 17 årene han skriver på boka har perioder hvor han ligger flat; han er deprimert, får anfall, og i tillegg er han hypokonder fra før av. Det er typisk, for så vidt, for forfattere. Men i tillegg til disse ekstreme smertene og problemene med synet, så var han ekstremt redd for tuberkulose, og han var livredd for syfilis. Og han hadde fobier. Det er interessant: Han var redd for vann. Ville ikke vaske seg. Boka begynner med vannet som renner. Han var redd for lyn og torden. Det er også med i boka. Og han var redd for hunder. Og for tennene, som ble trukket en etter en. Han fikk proteser til slutt.

– Det var veldig mye elendighet, rett og slett. Men nettopp i denne elendige situasjonen tyr han til galgenhumor. Du er i en fortvilt situasjon, og tyr til humoren. Det er det som ligger i den gamle street balladen «Finnegan’s Wake». Her har vi Tim Finnegan, som er fyllik og har drukket hele livet. Han er murer, klatrer høyt i stigene, ramler ned og slår seg i hjel. Det blir likvake, hvor det blir slåssing og krangling. En flaske whisky går i veggen, det spruter over ham – og han reiser seg opp igjen. Dette er den kristne håpshistorien i en galgenhumoristisk setting. Død og oppstandelse. Og det er det Finnegans Wake også dreier seg om. Å ramle og å reise seg igjen.

En obskur bok

Og hva har dette med boka å gjøre? Jo, som Høghaug påpeker, er det mulig å finne en enkel, men svært interessant (og dessuten plausibel) tanke i forholdet mellom biografi og verk, som kan gi en nøkkel til den utydelige verdenen innafor permene.

– Verden rundt ham blir obskur. Han opplever tilværelsen, eksistensen, som obskur, og dermed skriver han også en obskur bok. Det er en veldig barokk tanke. Det går imot idealet om at ting skal være klart og tydelig. Obscuritas contra claritas. Klarhet i tale og tanke. Joyce setter dette på hodet, vrenger idealet om til å ta det obskure på alvor.

Det dennesidige som en møkkete haug av skitt og søle og fyll og seksualitet?

– Som jo hele tiden spiller på erfaringer som alle har, om det så er surret vi hører av andres prat, lyden av gressklipperen, alt det som er rundt oss, som vi ikke tenker over. Trærne. Om vi skulle blitt virkelig oppmerksomme på alt dette hadde vi blitt helt gale. Ikke minst våre drømmer. Det er slik Finnegans Wake gjerne blir presentert: at det er en drøm.

Joyce la vel opp til det selv, vel å si at det var hans «book of the night».

– Det er en måte boka er blitt lest på. Du har familien Porter. De er vertshusholdere i dette stedet rett utafor Dublin. Familien går til sengs, og så går vi inn i drømmen til mr. Porter, som i drømme får navnet HCE – et navn som blir veldig forbundet til det jordfaste. Plutselig er HCE hele Irland. Du kan få assosiasjoner til norrøn mytologi, hvor de skaper verden av en jotun, eller scener fra indisk mytologi.

Metamorfoser. Hvordan ting hele tiden forvandles. Ovid er vel også epigrafen i Portrait of the Artist?

– Joyce tenker i forlengelse av veldig lange tradisjoner. Det å lese Ovid er like rart, egentlig. Det er kjemperare ting. Folkeeventyr også, de er veldig rare. En ting er alle de litterære referansene, men Joyce henter fra tegneserier, film, han bruker alt han har rundt seg. Jeg tror det var en nevø av ham som leste Mark Twain. Han ber nevøen gjenfortelle handling, altså hva som er viktig i Tom Sawyer og Huckleberry Finn. Vi ser det allerede i første avsnitt, noe som ligner på Tom Sawyer. Og Huckleberry Finn, det er nok en Finn. Og du har Finn MacCool fra de gamle irske fortellingene, og så har du Finnegan, og så videre. Han elsker alt som kan bli sammenføyninger. Det er noe han hele tiden bruker, og som ligner slapstickens og vitsens måte å fungere på.

Litt som å sitte og vitse videre på hverandres vitser. Assosiasjonene sprenger på!

– Helt riktig. Man bare er i det. Og etterpå er det ingen som er i stand til å gi et ordentlig referat av hva som skjedde.

Og idet man blir sett utenfra mens man sitter og griner av latter får man et forklaringsproblem!

– Det er noe du allerede er i. Vi er blitt opplært til å tenke annerledes. Små barn er i dette her. Hvordan språkinnlæring fungerer er veldig fascinerende, å leke med ordene, vri og vrenge. Det er som om Joyce setter oss i barnets posisjon. Barn bedriver sammenføyninger av alt de snapper opp av språk, de leker seg fram – og rundt og rundt – i den virkeligheten vi kaller språk. De små barna er på oppdagelsesreise, og kartet de følger, lager de selv underveis. Og så stor er denne oppdagelsesreisen at den får idioten Elon Musks Mars-prosjekt til å ligne en rusletur til butikken for å kjøpe snus. Noen har vel også sett på Finnegans Wake som dadaisme. Man kan kategorisere verket som så mangt. Det er alt. Man kan gå inn hvilken inngangsport som helst.

Bortsett fra at det er en spøk.

– Men da tar man i så fall spøken på alvor.

Vi har snakka en god del om komikk og humor. Men det er også en alvorlig bok?

– Det er en alvorlig bok. En ting er å tenke på den som nattens og drømmenes bok, men det er også dødens bok. Det er skrevet av en mann som nok er klar over at det blir hans siste.

Han la planer for at andre skulle fullføre den.

– Det er kanskje her ideen om James Jones oppsto. Og en tanke om en slags gjestfrihet som han også uttrykte, at alle kan være med her. Here Comes Everybody. Det er hvem som helst.

Hvis man først er inne på likvaker, så er Finnegans Wake kanskje heller et livlig gravøl?

– Har du sett The Wire? En av politimennene der er irsk, så de lager en gammeldags likvake for ham. Liket ligger i puben, på et bord, mens alle de andre drikker seg sanseløse. Og synger. Og hedrer ham, mens han ligger der og er død. Døden blir ikke gjemt bort. Døden er jo obskur, ikke sant? Vi vet egentlig ikke noe om den. Joyce går inn i dette her, og er tro mot den låta han henter tittelen fra, at her er det noe mystisk.

Hvordan er det å flytte dette veldig spesifikt irske over til veldig spesifikt hadelandsk?

– Jeg pleier å si at hvis reformasjonen ikke hadde funnet sted og vi fortsatt hadde vært katolikker, så hadde vi vært en forlengelse av Irland. Det er rett og slett vårt ghostly-gjenferdmessige liv som ligger der. Joyce tar humoren helt på alvor. Han går inn i det på en måte som lar det bli veldig drøyt. Alt er bare tull og tøys, ja, men det handler om å ta tullet på alvor.

Humor har også et rituelt aspekt?

– Absolutt. Det er som Johnny Rotten sier: Humor and music. Da har vi det bra. Han er jo fantastisk. Han er en Joyce-figur! Han er helt herlig. I likhet med Shane McGowan er han en karakter du kan putte inn i Finnegans Wake. Det er nok å bare høre ham snakke, så er du inni denne verdenen. Og ikke minst perspektivet: Han endrer ståsted hele tiden. Det er noe av Joyces store fascinasjon. Han sa vel om Ulysses at han ville skrive en bok ut fra 18 forskjellige perspektiver. Vi begynner i en veldig rytmisk og flott tredjepersonsfortelling, men plutselig kommer vi inn i bevissthetsstrømmen. Så går det tilbake, og så til en annen karakter, og så videre. Og han får det til! Det er forferdelig vanskelig å skifte perspektiv på den måten. I Finnegans Wake kan man lure på om det skifter hele tiden.

Hvordan er det da som oversetter å navigere disse perspektivskiftene?

– Det er det fantastiske, ikke sant? Det ligger en dobbelthet i det, som vi også kan ta umiddelbart. Joyce vil leke med vår umiddelbarhet. Jeg ser at det er noe som hele tiden står på spill, som ligger i dette vi kaller «menneskespråk». Det er ikke noe påført, det er rett og slett en allmenn erfaring.

Coda

Joda. En allmenn erfaring er det kanskje. Det er utrolig lett å la seg avskrekke av Joyces merkelige språkverden, men det er, som vi stadig vender tilbake til, flyten, drivet, rytmen og leken som åpner opp teksten, heller enn narrativet per se. På Granavolden driver vi videre til et gravmonument over Aasmund Olavsson Vinje (han døde borti høgget; Høgghaug kan informere om at han i dødsstivheten var så lang at man måtte sage hull i veggen for å få båret kroppen ut av huset), attpåtil med trykkfeil, før vi kjører Kongeveien til en annen middelalderkirke på en topp, der det hadelandske landskapet viser seg i all sin bølgende prakt. Det kan minne om et trekkspill eller et kubistisk maleri: Fornemmelsen av nært og fjernt er påfallende sammenfiltra. Til slutt ender vi i en mer høysnuta avdeling av Hadeland, der vi spiser lunsj og faller inn i ideen om lesning som transformativ opplevelse. Høghaug snakker om sin egen Tarzan-tid, hvordan verden ble Tarzan – og hvordan forestillingsevnen funker som et elveløp. Igjen nærmer vi oss oversettermetaforikk.

– Det flyter inn i, glir inn i, bruker elvemetaforikken. Vi reiser inn i det, og verden rundt oss blir farget av det vi leser, eller ser, om det er film, eller hører. Joyce sitter jo selv på et annet sted! Han befinner seg i Trieste, i Paris. Det er et bilde på hele oversettersituasjonen. At du helt konkret befinner deg på et annet sted. Jeg kunne sikkert ha fått i stand et stipend og sittet i Dublin en viss periode, og det er sikkert lurt å gjøre. Men det er ikke poenget.

Ville det hjulpet?

– Det ville vært gøy, men jeg tror ikke jeg hadde klart å jobbe. Jeg hadde gått rundt i byen og kikket. Man må se at det er et poeng å være et annet sted. Da ser han Dublin på den fordreide, nye, annerledes måten han gjør. Det at vi fornemmer Joyces tilstedeværelse, vi fornemmer en mann som stadig flytter på perspektivet, som stadig forsøker å ta sine egne erfaringer på alvor. Veldig mange mennesker vil nekte seg å ta mange erfaringer på alvor. Det er jo ikke noen hemmelighet at for mange er litteratur underholdning: De leser kriminalromaner, det er gøy, og så legger de dem fra seg. Det er et avbrekk. Men for Joyce er det nesten omvendt: Litteraturen er hverdagen. Den er erfaringen, den er alt som er.

Du merker strebenen til den som har skrevet. Ikke nødvendigvis i selve skrifta – det er jo skrevet så lett – men i den filosofiske, estetiske søkenen som ligger der. Nysgjerrigheten.

– Det er sånn: Oi, jeg har en hånd! Oi! Fem fingre! Hvis Heidegger er den litt alvorlig utspørrende, beslekta med de greske tragediedikterne, så er selvfølgelig Joyce beslekta med komediene. Det er et direkte sitat fra Aristofanes’ Froskene i Finnegans Wake. Kvekking på gresk. De er fulle av drøy humor. Det er ikke rart at Joyce kjente seg i slekt med grekerne, at han ville «hellenisere» verden, nettopp fordi den greske, drøye humoren er noe han er hjemme i. Det er den drøye humoren på puben, det som rett og slett er folkelig. Hvis det er noe som er folkelig, så er det dette her.

Ser man på norsk samtidslitteratur, er det ikke for mye humor. Det er som om man må gjenoppdage humoren, sier Høghaug.

Joyce er en god vei inn?

– Det er derfor jeg sier at jeg er humorist. Hvis jeg har noen metode, er det humor. Buster Keaton som sinnbilde. Vi kommer til kort med så mange ting. Ting raser ned rundt oss, bokstavelig talt. Humoren er en måte å være i verden på. Og det har en artig etymologi, koblingen til kroppsvæskene, humores. Hvorfor blir kroppsvæskene knyttet opp til det vi i dag kaller humor, i betydning noe komisk? Renessanseforfatteren Ben Jonson ser denne medisinlæren som et godt utgangspunkt for å lage komiske karakterer. Du lar en melankoliker møte en koleriker møte en sangvinsk møte en flegmatiker. Da har du Andeby-universet.

Og kanskje, slår deg meg, er slektskapet mellom Andeby og Finnegans Wake mye sterkere enn man skulle tro – og dessuten begges nærhet til det Hadeland som jeg straks skal dra fra. I alle fall er det uhyre lett, når man snakker om Joyces sammenføyende forestillingsverden, å begynne å tolke alt mulig som tegn, eller korrespondanser, som bare understreker verdien av den ville oppmerksomheten verket viser. For det som skjer når vi kjører fra Granavolden og langs Kongeveien, er at vi støter på ikke én, og ikke to, men mellom et snes (altså 20) og et simmer (to snes!) av blinde og/eller svaksynte pilegrimer, de fleste ganske godt oppi åra, som går langsomt og i kaotisk rekke opp bakken vi kjører ned, vennlige og milde – fulgt av en diger turistbuss som er latterlig malplassert på jordveien, men som, er vi enige om, på mange måter er snytt ut av Finnegans Wake – den også.

Powered by Labrador CMS