Prosa

Å sette feltarbeideren under debatt

Romandebuten "Felt" stiller interessante spørsmål om den vestlige sosialantropologens privilegerte posisjon, men kunne i enda større grad ha stilt sin hovedperson til veggs.

Publisert digitalt

Vilde Fastvold

Felt

Roman

Gyldendal, 2020

203 sider

I Vilde Fastvolds debutroman Felt settes referanser til sosialantropologisk teori og metode i relieff mot hovedpersonens evne til innlevelse når det virkelig gjelder. Romanen forteller om jeg-personen Fams opphold på den karibiske øya Martinique, der hun som masterstudent i sosialantropologi skal drive feltarbeid på forholdet mellom den franske staten og det martinikanske samfunnet i et postkolonialistisk perspektiv. Fam begynner sine undersøkelser på et eldrehjem, men må raskt endre fokus for feltarbeidet. Empirien tar så å si innersvingen på henne, idet hun blir vitne til at øya står midt i en økologisk krise, der plantevernmidler har forgiftet jordsmonnet og trolig gitt flere lokalfolk kreft.

Privatisering av maktforhold

Hvordan forholder man seg som feltarbeider til en økologisk krise i et øysamfunn sterkt preget av globale og historiske maktstrukturer som strekker seg århundrer tilbake? Et av perspektivene som reises i Felt, er hvordan man som sosialantropolog risikerer å bidra til en privatisering av slike samfunnsanliggender av kollektiv art. Spørsmålet gjør seg eksempelvis gjeldende der veilederen til Fam advarer henne mot å bruke såkalt native theory som forklaringsmodell for sine undersøkelser – teori som springer ut av de innfødtes egne erfaringer og fortolkninger av det livet og samfunnet de er en del av. I stedet ber veilederen henne om å teoretisere de innfødtes erfaringer: «Det virket som han mente at det nærmest var uvesentlig hvorvidt békéene hadde bestukket myndighetene, og hvorvidt chlordécone faktisk forårsaket kreft. Det viktige var at folk trodde det.» Med andre ord: Den fysiske – økologiske – virkeligheten relativiseres som et ledd i forskerens oppdrag om å teoretisere den.

I romanen er Theo en av mange lokale på Martinique som frykter for sin helse. Han er også den mannen Fam innleder et kjærlighetsforhold til under oppholdet på øya, og som hun samtidig, og uten hans samtykke, anvender som case i sitt feltarbeid: «Han er en fantastisk case, tenkte jeg, det ligger så mye her, kjønnsidentitet og karibisk subjektivitet, koloniarv og politiske strukturer.» Der Fam er kritisk til veilederens syn på antropologisk metode, fordi metoden gjør den faktiske virkeligheten til et spørsmål om folks tro, blir relasjonen mellom Fam og Theo som et bilde på den samme bevegelsen: et bilde på at strukturelle problemstillinger trekker inn i det private og lukkede, det indre rommet.

Felt lykkes godt med å få frem hvordan private relasjoner som oppstår i felt på en og samme tid kan speile og tildekke maktforhold. For selv om relasjonen mellom Fam og Theo er utpreget kroppslig og seksualisert, gir romanen inntrykk av at de kroppsliggjorte historiske makrostrukturene, som det heter på fagspråket, ikke lar seg uttrykke i et adekvat språk dem imellom. Kanskje nettopp fordi strukturene er så kroppsliggjorte, lar de seg vanskelig verbalisere.

Koloniserende rolle

Legger man til grunn at alle romaner har en grunnfølelse, en følelse som ligger som en kjerne i romanuniversets relasjoner og virker som en drivkraft i hendelsesforløpet, utgjør ambivalens en slik følelse i Felt. Det er ofte uklart nøyaktig hva som definerer Fams atferd og handlinger overfor Theo – som i denne passasjen:

«Først når han var såret og ble sur og avvisende, fikk jeg lyst på ham, men det virket som denne dynamikken hadde fått noe trøttende over seg for Theos del. Han lot meg gjøre som jeg ville med ham, men ikke uten en viss ambivalens, eller skyldtes det resignasjon, utmattelse, motløshet?»

Utdraget oppsummerer den dynamikken som etter hvert skal prege relasjonen: Der forholdet for Fam synes å være basert først og fremst på seksuell utsvevelse, oppstår det fra Theos side en helt reell avhengighet, både økonomisk og emosjonelt. Denne avhengigheten er Fam på et nivå klar over, men som passasjen ovenfor viser, stiller hun seg like fullt på utsiden av Theos følelser. Enda mer smertelig trer hennes manglende innlevelse i Theo frem der hun våkner en natt mot slutten av oppholdet av at han sitter ved siden av henne i senga med blanke øyne:

«’Det er bare det at du er så viktig for meg’, sa han. ‘Du er viktig for meg også’, sa jeg og flyttet hånden oppover låret hans. Huden var varm og stram. Theo skjøv hånden vekk, men jeg ville ikke lystre.»

I denne passasjen er Fams seksualisering av Theo og dertil reduktive blikk på ham dratt på det lengste i romanen. Hun inntar nærmest en koloniserende rolle i måten hun bruker sex på til å regulere eller unnvike følelsene hans som det passer henne.

Her er romanen på sitt mest selvkritiske. Ved å skildre relasjonen mellom Fam og Theo reiser den spørsmålet om sosialantropologens dobbeltrolle som observatør og deltager overhodet er forenlig: Kan man leve seg inn i den andre uten å la seg ramme i sitt eget selv? Mens antropologen «er mobil, drar inn i felt, et fastlagt og fiksert sted», forblir det etnografiske objektet «immobil, en beboer i et avgrenset sted – feltet – et ubesudlet jomfruterritorium som skal penetreres av etnografens fortolkende støt», heter det i en av romanens sentrale passasjer. Talende nok har Fam en norsk kjæreste, Mons, som venter på henne etter oppholdet på Martinique. Der forholdet skrantet da hun reiste, tar det seg opp når hun kommer tilbake – avvekslingen har gjort henne godt. For Fam blir oppholdet på Martinique et ledd i å realisere det egentlige livet hjemme i Norge; Theo på sin side er rammet i det som for ham er det egentlige livet.

Stille til veggs

Felt byr på mye temperatur og farge, både språklig og i handling. Språket er lett og ledig, uten å bli for flatt. Når det gjelder visse aspekter ved romanen, synes jeg imidlertid at den kunne ha skrudd opp temperaturen enda noen hakk. Enkelte episoder, som passasjen der Fam ruser seg på crack sammen med Theos mor, til tross for morens avhengighet og Theos forsøk på å sette en stopper for misbruket, passerer etter mitt skjønn for raskt eller konsekvensløst i Fams bevissthet.

Savnet etter mer selvkritikk forsterkes av at det ligger så i dagen at både Fam og Theo på et intellektuelt plan er klar over de strukturene de inngår i. Særlig gir dette seg utslag i humoren deres, som når Theo spøkefullt erter Fam med replikken «Madame, du har lest for mye Fanon», med henvisning til den martinikanske politiske filosofen Frantz Fanons analyser av at kolonialismen har besudlet seksualiteten mellom svarte og hvite. Tross i denne felles politiske bevisstheten, får Fam langt på vei gå fri ved romanens utgang. Nettopp dette er trolig en sannferdig fremstilling av den vestlige sosialantropologens privilegerte posisjon. Jeg blir sittende igjen med spørsmålet om hvilke litterære grep som kunne ha vært gjort for å i større grad utfordre denne posisjonen og å stille romanens hovedperson til veggs?

Der Fastvolds roman ikke gir svarene, stiller den spørsmålene. I så måte er det definitivt en kvalitet ved Felt at den stiller det som oppleves som svært interessante og relevante spørsmål. Romanen skal ha honnør for at den evner å sette problemer under debatt.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter og kritiker.

BLA 3/20.

Powered by Labrador CMS