Prosa

Så mye hadde jeg

Kristin Vegos noveller minner oss om umuligheten av å ta vare på alle de fortidige versjonene av oss selv, men er mer gjenkjennelige enn åpenbarende.

Publisert digitalt

Kristin Vego
Se en siste gang på alt vakkert
Noveller
Gyldendal, 2021
144 sider

I barnehagen lærte vi å stå med grus i hendene og messe: «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen», samtidig som vi hev småsteinene i lufta, snudde håndleddene, og forsøkte å få med mest mulig materie videre til neste kast. Denne lille regla, med tilhørende minkende mengde småstein, var kun en lek, og ga opphav til få refleksjoner over hva livet ville kunne gi eller ta i de kommende årene – eller hvilke deler av meg selv, og mine relasjoner til andre, jeg ville få beholde. I Kristin Vegos Se en siste gang på alt vakkert har karakterene for lengst forlatt sandkassa, men regla har gått fra å være lek til alvor: Hva blir det egentlig av alle disse livsbitene vi hadde?

Forandringens glede, forandringens lede

Debuten til Vego består av ni noveller med kvinnelige hovedpersoner, som på forskjellige steder i Europa blir nødt til å re-evaluere egne forventninger til livet og relasjonene de inngår i. Novellenes forhold avsluttes og startes opp, gamle venner møtes igjen under endrede omstendigheter, livsfaser innledes og avsluttes. I ikke mindre enn fem av ni noveller møter vi (vellykkede eller mislykkede) graviditeter, eller presenteres for barn som har blitt født i tekstenes tidshopp – og denne mengden av graviditeter understreker blandingen av forventning og tap i møte med endring. Dette ambivalente blikket på forandringens betydning blir stående igjen som bærende i samlingen.

Ved å vise frem relasjoner som ikke lenger er de samme, minner Vego oss på det samtidig fortrøstningsfulle og forferdelige i at vi ligner oss selv på tvers av livets forandringer, men likevel aldri helt kan passe inn i gamle former. Slik kan vi hele veien holde et blikk på situasjonen vi er i og sammenligne den med sånn den var før, da samhandlingen i vennskapet fungerte på en annen måte, da rollen vi nå inntar var en annens – eller ennå ikke var tatt fra oss.

Innsnevring av muligheter

Når hun griper tak i de skiftende forandringene vi gjennomgår, brått og gradvis, setter Vego voksenlivets kontinuerlige kamp etter å «lure hjernene våre og innbille oss at vi var på vei til et bestemt sted» i relieff. De fleste av karakterene er i overgangen mellom det ungdommelig voksne og det mer etablerte, og vi får stadig følelsene av at tiden for ekspansjoner har passert, mulighetsrommet blitt mindre: Når Clara i «Ara Pacis» funderer over den middelaldrende utleieren Andreas’ skuffelse over «talentene som aldri ble utviklet og anerkjennelsen som uteble», overraskes hun over at han «fremdeles er opptatt av det, han som er så mye eldre enn meg». Som om håpet om at «livet er en kontinuerlig bevegelse oppover» er en forestilling hun ikke kan skjønne at man kan fortsette å tro på forbi tenårene: Hun har for lengst innsett at utviklingen ikke må være i kontinuerlig forbedrende retning, slik også kvinnen i «Gjenferd» har registrert hvordan mannen som før så beundrende på henne nå vurderte henne «som om det jeg sa og gjorde, var tåpelig, at jeg lot som om jeg var klokere eller morsommere enn jeg var, og at han hadde gjennomskuet meg».

Tapene som skildres fører likevel frem til nye muligheter, som når vi i novellen «Alt vakkert», følger Julies overgang fra barn til voksen. Her knyttes minnet om den første menstruasjonen uløselig sammen med voksenlivets svik og spill, og ikke bare tapes muligheten til å møte verden med barnlig renhet og ryddighet, men også barndommens vakre suvenirer mister sin skjønnhet: «smykkeskrin, pyntesaker, såper; hun husker hvordan de mistet verdi, brutalt, i løpet av en enkelt sommer». I denne novellen er det tydelig hvordan barndomstapet er nødvendig for at Julie skal ende opp der hun er på slutten av novellen, som en voksen kvinne som kjenner på «[g]leden over det livet hun selv har bygget opp».

Brå skifter og gradvise åpenbaringer

Vego skriver i korte og presise setninger, og evner å la novellene romme små biter av en verden som kjennes reell og vedkommende. Dialogen føles stort sett troverdig, og beskrivelsene av omgivelsene sier ikke bare noe om en kulisse, men røper for eksempel også jeg-personens oppstemthet og følelse av mulighet når vi får vite at «[b]yen er full av lys og ting som blinker, trikkeskinnene i asfalten, porselenskoppene på Kaffebrenneriet. Det glimter fra et vindu som blir åpnet på vidt gap».

Dette er prisverdige kvaliteter, men det godt beherskede språket er likevel ikke nok til at novellene etterlater seg dype spor – og det slo meg at jeg tenkte lite på novellene i ukene som gikk etter første gjennomlesing. Selv om stemningen i dem blir sittende en stund, der den ligger et sted mellom ro, resignasjon og melankoli, forsvinner karakterene og deres relasjoner fort inn i hverandre.

Kanskje har det noe med den lavmælte måten Vego møter de egentlig ganske store relasjonsskiftene på, som gjør at hovedvekten blir liggende på den vedvarende følelsen av å legge til og trekke fra, heller enn på hvem og hva som berøres. Nå er det ikke noe gitt problem at tekstene jobber mer med stemning enn med karakterer, men novellesjangeren gir mulighet til at enkeltteksten skal få gi et vedvarende inntrykk i deg, noe jeg skulle ønske jeg gjenfant i større grad. Noen av novellene får også liten mulighet til å «sette seg» ved at avslutningene deres rett og slett kryper over i en helt annen modus, hvor det verdslige veksles ut med det høyverdige, det beskrivende med det direkte tiltalende. Skiftet gir for så vidt mulighet til å se over det du har lest en gang til, men oftere føles det som om novellen rives av.

Bedre fungerer det når Vego bruker muligheten for perspektivskift til å gradvis overraske oss over hvilken virkelighet som beskrives, som når hun i novellen «Be my baby» bruker umarkerte tidshopp for å få det til å fremstå som at en kvinne ufortrødent tar seg til rette i leiligheten, og livet, til en mann hun nettopp har hatt et one night stand med. På samme måte vris novellen «Akvarium» gradvis vekk fra det som først fremstår som en koronahverdag og over i et samfunn som er rammet av en helt annen type håpløshet. Her må vi selv være med på å gjenoppdage virkeligheten som konstrueres, som bryter med vår første forståelse, og disse merkverdige, gradvise rekalibreringene av virkeligheten er fine å følge.

En svanesang over småstein og skrubbsår

«Kanskje du må gi fra deg penger, kanskje du må gi fra deg klær, kanskje du må gi fra deg barna, kanskje du må gi fra deg alt. Ingenting varer for alltid og nå er det over» synger Valkyrien Allstars i «når det skjer dem selv» – i en slags forlengelse av barndomsregla som lærer deg at du aldri helt vet hva du vil miste, eller når. Men til slutt går faktisk alt over. Noe av det du vil miste, og savne, er det som i øyeblikket oppleves som kjipe hendelser, som det å falle på asfalten, skrubbe opp knærne, og få småstein i såret – mens noe av det som forsvinner er følelsen av åpninger og muligheter.

Dette er det Vego minner oss om i noveller som stort sett handler om tap, men som også finner rom for de vakre øyeblikkene. Likevel fremstår disse lysglimtene mest som en slags «memento mori» innenfor novellesamlingens rammer: Se en siste gang på alt vakkert blir slik ikke bare en tittel om å gjemme på de gylne øyeblikkene, men en påminnelse om at de raskt kan være borte, at vi ikke alltid innser hvor vi skulle rettet blikket før det er for sent.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er kritiker og vitenskapelig assistent i nordisk litteratur ved NTNU.

BLA 8/2021.

Powered by Labrador CMS