Den brysomme arven etter Nedreaas

Av måneskinn gror det ingenting har provosert lesere fra den kom ut i 1947, mest for sin sterke beskrivelse av aborten hovedpersonen utfører på seg selv med

strikkepinne. Det er vanlig å fremholde boken som vår første abort-roman, og i likhet med flere av Nedreaas’ noveller, samt de tre bøkene om Herdis i oppvekstskildringene Trylleglasset (1950), Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971), er forfatteren egenrådig, følsom og tidlig ute i sine fremstillinger av kvinners liv, lyst og skjebne.

I juni i år fikk Toril Moi lese Av måneskinn i Nasjonalbibliotekets serie om tiåret som har formet henne, og i Morgenbladet 31. juli presenterte hun en redigert versjon. Denne utløste flere enn de pensjonerte litteraturprofessorene Per Buvik og Irene Iversens harme. I debatten som fulgte, ble fokus dessverre flyttet bort fra romanen og over på litteraturvitenskapens selvforståelse, mens det som egentlig gjør romanen vanskelig å svelge for Moi, i liten grad ble berørt. Jeg prøver her, som jeg gjorde i mitt innlegg i Morgenbladet 4. september, å vende oppmerksomheten tilbake til en viktig og vakker roman, og vise hvorfor Moi er nødt til å stille seg avvisende til så mye i den.

Moi mener nemlig Av måneskinn, som handler om hvordan hovedpersonen gjennom store deler av livet har hatt et forhold til det som opprinnelig var læreren hennes, er deprimerende. I sitt opprinnelige foredrag kverner hun på variasjoner av ord som pine, gru og smerte for å beskrive opplevelsen – til og med vånde følte hun! Hun mener kjærlighetssynet og synet på den biologiske kvinneligheten den presenterer er utdatert og ikke forenlig med de fremskrittene kvinnebevegelsen har tatt. Nedreaas’ syn på fruktbarhet og abort avfeies foraktfullt som «fullstendig forenlig med alskens religiøse og patriarkalske pro-natalistiske holdninger» som vi har eller burde ha lagt bak oss.

Jeg er selvsagt glad for at Moi har tatt tak i Nedreaas. Og det er hyggelig at noen mener verden går fremover. Det er likevel pussig å se en litteraturprofessor anbefale en romanfigur å gå til ukebladenes spørrespalter for å få råd om eget liv. Men så har vi også å gjøre med en professor som foretrekker tv-serien, lydboken og egne barndomsminner fremfor romanen hun har satt seg fore å analysere. For Moi fortier og fordreier viktige sider ved Av måneskinn. Jeg tror det er for å beskytte seg. Jeg tror det er fordi verdigrunnlaget som fremføres med så sterk litterær kraft, går på tvers av Mois eget. Jeg tror Av måneskinn gror det ingenting bryter med for mange av Mois utgangspunkt til at det blir mulig å lese den uten å endre enten romanen eller utgangspunktene. Og Moi velger det første. Dermed gjør hun vold på romanen hun hevder å lese.

Predeterminert lesing

For å gi henne kred: Noe nytt kommer hun med. Det er riktignok ikke veldig nytt. For det er filosofen Stanley Cavell og hans teori hun lar møte boken, en teori Moi-skolen i mange år har applisert, som det heter, på så ulike forfattere som William Shakespeare, Lars Amund Vaage og Vigdis Hjorth. For meg var det nyttig å se hans tanker om den ukjente kvinnens melodrama knyttet til Nedreaas’ roman. Jeg hadde ikke lagt merke til hvordan kvinnen mister språket, uttrykksevnen, og – fra som 17-åring å ville oversette engelske romantikere, et oppsiktsvekkende ønske i et fattig gruvearbeidersamfunn der selv drømmer om vekst og frigjøring trykkes ned i støvet – gradvis mister den kraften til å utsi seg selv, som hun ikke finner igjen før hun dagen før fortellingen starter har fått en dødsdom av en diagnose som løsner på tungebåndet (selve fortellingen foregår i en rammefortelling i løpet av en natt etter at hun møter en fremmed på en jernbanestasjon). Moi får fint frem hvor stum hun er, hvor stumme både hun og Johannes, elskeren som er far til flere av hennes aborter, er i relasjonen. Men ut over det Buvik og Iversen har innvendt til Mois lesing, har jeg flere innsigelser.

Den første går på at Johannes ifølge Moi «oppfører seg som en klassisk forfører». Allerede her, i den spede begynnelsen, skjærer Moi ut i det som er den virkelig store feillesingen. Det er nemlig ikke han som forfører henne. Det er hun som forfører ham. Fra det første møtet i skogen, der kvinnen, om ikke med kvinnelist så i alle fall med rikelige doser lempe, får ham nøyaktig der hun vil ha ham: på rygg, er hun fremoverlent og på gjennom alle romanens tragedier. Den vier flerfoldige sider til dette møtet, som den gjør det til alle gangene hun oppsøker ham, enten det er ønsket fra hans side eller ikke. Det er hevet over tvil at hun er den aktive, mens han går i baret; fra hun iscenesetter møtet med en tredje person til stede («hvis han hadde tenkt seg om, så hadde han jo funnet det nokså rart at jeg gikk tur med et engelsk blad») til hun tar det hun vil ha, brillene hans, og får resten av ham på kroken med det samme. Det er meg fullstendig ubegripelig at en litteraturforsker enten ikke ser dette, eller ser det, men har mage til å tie om det.[1]

Også det andre mann-kvinne-forholdet som får plass i boken, fortellesituasjonen, preges av Mois predeterminering. Kvinnen gir mannen i rammefortellingen valget, skriver hun helt riktig, om han vil ha kroppen eller sjelen hennes. Men når Moi legger til at han helst ville hatt begge deler, går det galt igjen. For like lite som jeg klarer å se at romanen hevder det kun fins en eneste rette for kvinnen, slik hun hevder, like lite klarer jeg å se dette som noe annet enn en tendensiøs fordreiing. Den halve replikken Moi viser til, er nemlig det eneste som kan tas til inntekt for dette synet. På den andre siden har Nedreaas sterkt understreket det ikke-seksuelle i møtet. Det er absolutt ting som tyder på at mannen kan ha vært en kvinneforbruker før romanens tid – ordene «jeg hadde ikke bruk for noen pike, jeg hadde ikke tenkt på eventyr den kvelden» tyder på det, det samme gjør observasjonene om hva «piker» pleier å gjøre når de kommer inn i leiligheten hans (nemlig stå henførte foran et maleri). Men når han snakker til henne på stasjonen, åpenbarer en tomhet seg i ham: «[J]eg hadde ingen hensikt og tenkte i det hele tatt ikke på hva jeg sa, eller at jeg skulle si noe.» Han er rammet av øyeblikket, slått av synet av det han fortsatt tror er en ung kvinne innrammet i et glorieaktig lys: «Tankene mine var kaos. Hvor skulle vi gå hen, hva i all verden skulle jeg med denne fremmede piken, hvem var hun, hvordan var hun – hva skulle bli enden på denne kvelden.» Dermed tjener hans historikk på området om noe så som kontrast til dette sjelemøtet. Men for å passe med sjablongen, må han gjøres til en grabukk han også.

Mannen er et blankt ark, klar til å bli skrevet på. Rollen han inntar, lytterrollen, er så langt fra en macho kvinnenedlegger-rolle man kan komme, men tvert imot en rolle som kulturelt er kjønnet som kvinnelig. Det er mottakerrollen, favnerollen, en nærmest selvutslettende omsorgsrolle. Mens mannen tradisjonelt er den som utgyter seg,[2] nærer mannen henne her med sigaretter, fyr og alkohol. Han fasiliterer hennes aktive fortelle­handling.

Etter at hovedpersonen har gitt mannen valget, velger han sjelen kontant og uten nøling, og selv når hun understreker, ja advarer ham om at kroppen er vakrere, holder han på sitt og trygler nærmest: «Begynn. Vær så snill.» Da har han allerede gjentatt flere ganger at han ikke begjærer henne. Han undrer seg over dette, men kjenner på nærværet hennes der hun går ved siden av ham og forteller, han kjenner forventning blandet med angst, men uten begjær, sier han, han ønsker henne ikke nærmere, men fascineres over «denne tause meddelelsen mellom oss der vi gikk, som lot meg ane mennesket som gikk der».

En mytisk kraft

«Kjærligheten overvinner alt», heter det i en bok som har stått sterkt i Mois del av landet. Den må være det mest utdebatterte temaet som fins. Og ikke uten grunn. Likevel – i sin salige miks av begjær, omsorg, vennskap, hat, avhengighet, feighet, latskap og ansvar – er det ingen som vet hva den er. I Av måneskinn «utgjør kjærligheten en mytisk kraft som er kvinnens skjebne – men ikke mannens», skriver Moi. Jeg tror hun tar feil. Johannes forblir også i det smertefulle forholdet i over tjue år, slave av samme tvang. Mannen i rammefortellingen preges radikalt, og det lille vi ser av hovedpersonens ektemann tyder på at det bor sønderrivende følelser også i ham. Hvis romanen hadde handlet om en av dem, hvis den hadde hatt deres perspektiv, hvis den hadde fortsatt der den slutter – det er umulige ønsker. Det ville være å ønske en annen roman. Men den kan leses med annet fokus enn den evig forterpede kvinneundertrykkelsen enkelte feminister elsker å kjæle med. Da blir det mulig å se at også Johannes lider. Kanskje elsker de henne alle tre, like vondt og ødeleggende. Kanskje ville de ikke valgt annerledes om de kunne.

Vi skal ikke unnskylde Johannes. Men ikke demonisere ham heller, slik Moi gjør. Han er ingen overgriper, bare en passelig tafatt tufs med sosial under­legen­hetsfølelse og klatrementalitet, som ikke klarer tanken på seg selv sammen med en tidligere elev fra arbeiderklassen. Men det er verken ham eller kjærligheten som har hovedskylden for kvinnens undergang. Lidelsene så å si alle kvinnene i boken går gjennom, er symptom på en syk samfunnsordning, en livsfiendtlig moral, en kynisk økonomi og en hyklersk religion.

Å tolke fortolkerne

Vanligvis ville jeg ment det var under beltestedet å tolke fortolkerne. Men Moi oppfordrer til det med reine ord. For en kvinne som er for ung til å ha opplevd strikkepinner, er det åpenbart at det er her skoen trykker: Gjennom sin feiring av livet bryter Av måneskinn gror det ingenting så kraftig med Mois feminisme at hun enten gjøre noe med seg selv eller boken, og hennes anstrengelser blir et forsøk på å gå utenom sider ved romanen som er så viktige at det ikke kan gjøres uten å fortie noe av kjernen i den.

Moi må gjerne bruke seg selv som eksempel. Men det hadde vært fint om hun kom opp med noe mer interessant enn besteforeldre på landet. Hun skyter seg inn under edle forsetter. Sier at hun bruker romanen til å forstå sin egen respons, og tillegger sine kritikere motiver på en måte som er så freidig at det er til å ta av seg hatten av, som at de «tar for gitt at det er helt irrelevant for en litteraturforsker å snakke om hvordan en roman forstår virkeligheten». Så lenge hun fortier noe av det viktigste i den, blir dette bare fine ord. Når hun – igjen temmelig freidig – antyder at Buvik og Iversens responser er matte, forutsetter hun nesten at hun har tilgang til deres indre. Mens hun selvsagt godt vet at de bare har hatt en brøkdel av hennes plass å boltre seg på (hun insisterer også på å kalle sin egen artikkel kort, og er belærende om forskjellen på å skrive for fagtidsskrift og for et bredere publikum. Vel, artikkelen er ekstremt lang for å stå i en ukeavis). I foredraget innleder hun med hvor grusomt det var å lese, det vil si, høre lydboken av, romanen. Noen ganger orket hun bare fem minutt, andre ganger måtte hun ta pauser i flere uker. I sitt svar-innlegg slår hun med forbløffelse fast at dette selvsagt er et kvalitetstegn. Stakkars naive litteraturforskere. Jeg pleier også å kalle det jeg liker deprimerende greier, skjønte dere ikke det?

Moi har sin kulturhistorie i orden. Det skal hun ha. Med påstanden om at Buvik er redd hun skal forføre ungdommen, lokaliserer hun ham i antikken, og sammenligner diskusjonen med prosessen mot den modig frittenkende Sokrates (= Moi selv). Hun beskriver seg så, ved en abrupt henvisning til Kant, som en opplysningens fanebærer og føyer til litt fenomenologi for godt mål, før hun lander på en forsteinet versjonen av 1970-tallet. Romanen er viktig for å forstå norsk kultur i etterkrigstiden, sier hun, og for å understøtte dette trekker hun et Byron-sitat opp av hatten og lar mye av den ideologiske plattformen hun kritiserer representeres av ham, uten at det sies noe om hvorfor dette er relevant (var han viktig i perioden? for Nedreaas? for Moi? var han viktig på Stord? er han det for norsk kultur generelt? sitter Moi rett og slett på kilder som sier at Byron blir lest i boken? Eller var det bare det som kom først da hun googlet). Men et byggverk blir ikke nødvendigvis stødigere jo flere bein det har å stå på. Velkommen til nåtiden, her er Av måneskinn sett fra 2020:

Det plager Moi at Nedreaas har beskrevet en kvinne som ikke tenker eller handler fritt, skriver Iversen. Men er det ikke også nettopp det hun gjør? Hun bryter samfunnets konvensjoner, kirkens bud, moralens normer og jussens lov. Ikke minst bryter hun med Mois sterile 70-tallsfeminisme og verden slik hun gjerne skulle sett at den så ut. Hun trasser vilt på alle punkt, vil sprenge rammene, drømmer om utdannelse og frigjøring, knytter vennskap med den utstøtte Morck og ønsker i det hele tatt noe mer enn det som er tillatt for en ung arbeiderkvinne å se for seg. Hva har ikke dette krevd av mot! Kostet av styrke! Hva med å se henne som et feministisk forbilde? En som har banet vei for andre?

At menns begjær demoniseres, er ikke noe nytt. Og at kvinnen lider på kropp og sjel i romanen, vil jeg selvsagt ikke finne på å bestride. Men jeg er opptatt av hennes verdighet. Gjennom å snakke ned kvinnens følelser som romantisk myte og kvinne­undertrykkende ideologi gjør Moi også hennes begjær svart, og hun fratas myndighet i eget liv, kraft til å påvirke egen skjebne, ansvar overfor den og eierskap over egen seksualitet. Det er et tankekors at feminister som i tiår etter tiår har kjempet for at kvinner skamløst og fritt skal få leve ut sin seksualitet, ikke kan anerkjenne en kvinne som gjør det. Dette er en systematisk feillesing i litteraturvitenskapen, og det føyer seg inn i et mønster også utenfor litteraturen, der kvinnen blir frakjent sin handlekraft, sin vurderingsevne og sine følelser, og i stedet blir et passivt objekt, et umyndiggjort, men også uansvarliggjort offer. Vi så det sist i metoo.

Et kampskrift

Som Iversen er inne på, har mange feminister hatt problemer med Nedreaas’ standhaftige nekting av å omfavne fri abort som et gode. «For finnes det noe mindre fritt enn en abortsituasjon?», har hun spurt i intervju. Det er natur­stridig, har hun sagt, et mareritt, og romanen er «et kampskrift», ikke bare for retten til fri abort – som Nedreaas nota bene støttet! – men «for den ugifte mors rett til å føde sitt barn». Den er «en bok om barnets rett til å bli født». Dette er en øm tå for litterære svart-hvitt-feminister, som er helt og holdent avhengig av halve Nedreaas, nettopp på grunn av Av måneskinn og måten den har virket, men må se sitt verdensbilde satt i et unådig lys av den andre halvparten.

Moi hevder at hun diskuterer abort­synet i romanen i detalj. Men hun går aldri egentlig inn i det. Ikke med hud og hår og risiko for å komme ut i andre enden som en annen enn hun var da hun gikk inn, noe som så langt min erfaring tilsier, er det god litteratur kan gjøre bedre enn noe annet. Når hun avslutter artikkelen med å lovprise sosial­demokratiet og kvinnebevegelsen, forstår jeg det som en feiring av at verden nå heldigvis har kommet lenger. At vi nå ikke lenger trenger ta inn over oss denne brysomme romanen.

Men dette er stadig relevant. Også i dag står en rekke barn overfor trusselen om utrensking. Et sterkt ord, men i slekt med noen av dem Nedreaas bruker i boken: udåd, pogrom, kreftsymptom og korsfestelse. Også i dag opplever kvinner som ønsker å fullføre et svangerskap, press utenfra til å avslutte det. Den gang var det fra kirken, i dag kan det være fra helsevesenet.

Både da og nå er det forventninger fra samfunnet rundt som gjør et problem av det.[3] Felles er ulike former for avvik. Den gang en prestehånd for lite, i dag et kromosom eller en tvilling for mye. Årsaken er, i dag som da, at det er noe – ikke det samme, begrunnelsen har forflyttet seg, mekanismene er subtile og det krever alltid anstrengelse å se det som er nærmest, men det er noe, noe udefinerbart ved barnet som handler om annerledeshet. Som ikke er slik samfunnet ønsker det.

Dette angår Nedreaas i hele forfatterskapet. Hun undersøker det sterkt i novel­lene om andre verdenskrig, ja, hun forlater det egentlig aldri. Det ser ut som om samfunnet, slik Nedreaas forstår det, bygger på at noen holdes utenfor. For at det skal finnes et vi må det finnes et dem. Hvem er da lettest å sette ut – jo det er selvsagt de som er utsatt fra før: ufødte barn og jenter som har gått med tyskerne. Nedreaas er forsiktig med å trekke inn en Gud i forfatterskapet. Men i den grad det fins noe slikt, ligger det i livsprosessene. For «livet selv», den sterke og sunne kraften kvinnen opplever hver gang hun blir gravid, er preget av overskudd, skjønnhet og styrke. Vi vet, sier hun, «ikke av noen annen Gud enn naturlovene, enn livet».

Her kolliderer to verdenssyn, den sekulære radikalerens og mystikerens. De kan balanseres. Men for Moi ender det i havari. Analysen kollapser, og krefter som kunne vært brukt på å løfte frem andre av Nedreaas’ styrker – som, i en tid når økonomisk ulikhet vokser, hva fattigdom kan gjøre med anstendigheten til folk, hvordan den kan bryte ned all samfølelse og få dem til å bli ulver mot hverandre. «Romanen ønsker tydelig at leseren skal beundre kvinnen», skriver Moi. Jeg tror ikke den ønsker at vi skal beundre noe som helst. Snarere tror jeg kanskje – for jeg tror absolutt den ikke ønsker noe tydelig – at den ønsker vi skal ta inn over oss, erfare, ha medlidenhet, ømhet og respekt. Slik ble dette livet, slik ble denne fortellingen. Ujevn i kantene, rufsete og skitten, opphøyd og formfullendt, platt og triviell. Den er i alle fall ikke et bestillingsverk for Mois ideologi.

Livet selv

Hva er så Mois problem. Det er jo livet, i all sin skitne påståelighet. Det er en uuttalt forbindelse i Av måneskinn, mellom kvinnen og barna, kvinnen og livet. Fra hun kommer til syne på jernbanestasjonen som en Jomfru Maria med blå kåpe, og med den røde kofferten i hånden som den ubeskyttede livmoren eller hjertet hun bærer utenpå seg, blir kvinnen en allegori både på barna hun bærer og på selve livet, livskraften som er ster­ke­re enn alt og nærmer seg det guddommelige uforståelige som Nedreaas er klok nok til ikke å si så mye om. På samme måte som de ufødte barna ikke vil drepes – de overlever utsulting, tunge løft, kokende vann og slag mot underlivet – så overlever kjærligheten i kvinnen utroskap, svik, isolasjon og hån. Jeg har tidligere skrevet om forbindelsen til den andre naturen i romanen; sauene og katten, og hvordan de organiserer forplantning og brunst. Ved å gjøre henne anonym, allmenngjør Nedreaas kvinnen også i den forstand at hun blir en everywoman og bilde på kjærligheten som livskraft. Denne livskraften fascinerer meg uendelig. Det er den samme som får deprimerte til å stå opp, Lazarus til å rulle sammen teppet sitt og gå. Det er den som får meg selv til å stå opp, når alle gode grunner ser ut til å tale imot det.

Moi slår fast at artikkelen har provosert på grunn av hennes lesemåte. Feil. Det er fordi hun har lagt romanen i en prokustesseng. Når hun konkluderer med at disipliner som ikke kan frigjøre seg fra utslitte paradigmer gjør seg selv irrelevante, setter hun fingeren rett i eget sår. Det samme gjelder lesemåter.

Jeg synes vi skal feire Av måneskinn for den fantastiske kjærlighetsromanen den blant mye annet også er. «Små, søte jenter tenker med vellyst på obskøne saker og ting», sier kvinnen mens hun forteller. «[V]i blir jo drept noen ganger i livet», sier hun også. Moi finner romanen deprimerende, jeg synes den er styrkende og vakker. Men så vil jeg heller tortureres av kjærlighet enn av slumsete lesing.

Grethe Fatima Syéd (f. 1968) er PhD i nordisk litteratur. Hun har gitt ut bøkene Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter (2015) og En sommer med Nedreaas (2019). I oktober kommer hun med sin første skjønnlitterære bok, Eventyr for voksne.