Entusiastiske essays

Utsikt til det utilgjengelige

Jeg mistenker at jeg trenger å være Kafkas K., ha et slott å være utestengt fra, ha en tilgjengelig metafor for usynlig, uangripelig makt, skriver Elin Kittelsen om sitt lokale herskapshus.

Publisert digitalt

Hvordan ville det være for K. å faktisk få komme inn i slottet, tenkte jeg, idet jeg jogget så sakte jeg bare klarte forbi mitt eget utilgjengelige slott, Fritzøehus i Larvik. Jeg hadde blitt en person som jogget på julaften (det gikk fort over), og som sikkert ville svart K. i Franz Kafkas Slottet (1926), hvis jeg hadde blitt invitert til Morgenbladets sommerspalte og skulle velge den litterære karakteren jeg helst ville vært. Og ikke bare var jeg K., farmor hadde vært K., ja, selv tipptippoldefaren min Anders, født 1832, hadde vært K. Vi var en hel familie i ubrutt rekke av K.-er, som levde rett utenfor de lukkede portene av et slott, det nest største etter kongens, bygget av lysgul hollandsk teglstein i italiensk ny-renessansestil, som vi aldri hadde kommet inn i. Selv Kafkas K. var bedre stilt enn meg; han hadde i det minste sett sitt.  

Samme kveld skjedde det likevel, på et vis, da jeg fikk den påkostede coffee-table-mastodonten Fritzøehus. De fire årstider (2020) til jul. Fritzøehus var skrevet av Mille-Marie Treschow (1954–2018), femte generasjon Slottsherre, hvis forfedre i boka ble høytidelig omtalt under egennavnifiserte substantiver som Kammerherren og Godseieren. I forbindelse med omfattende oppussing hadde hun bestemt seg for gjøre det utenkelige: Vise fram slottet for første gang siden det ble bygget på 1860-tallet. Sjeldent hadde jeg blitt så glad for en bok, ikke bare fordi den lidderlige sladderelskeren i meg ville ha denne ultimate hjemme-hos-turen, eller fordi jeg antok at teksten ville være spesielt god (det var den ikke), men like mye fordi den – i hypertilgjengelighetens tid – hadde vært tilnærmet umulig å få tak i.

I likhet med Slottet demonstrerer Fritzøehus hvor umulig det er å løsrive verket fra sin opprinnelsesmyte, særlig når det er omgitt av død og på mirakuløst vis reddes fra å forsvinne – også denne boka var utgitt posthumt og ikke uten komplikasjoner. Fritzøehus omga seg med tragediens pirrende sus: Som Hjemmet høystemt kunne melde (for det er utelukkende lokalpresse, ukeblader og tabloider som har omtalt utgivelsen; den ble heller aldri anmeldt), døde Treschow i 2018 brått av blodforgiftning, og ble på begravet samme dag som lanseringsfesten for boka skulle være. Hva er oddsen! Når jeg leter meg gjennom lokalavisas arkiver, dukker Fritzøehus opp nå og da: Boka (en årstidskvartett, der vi følger livet på slottet gjennom et år, med fotografier av Esten Borgos), lå ferdig trykket, men arvingene var klare på at den aldri ville komme i salg. Som kjent er det få andre ting som skaper besettende entusiasme på samme måte som det utilgjengelige; alle Larviks bokhandlere kunne melde om det samme. Butikksjefen ved Norli fikk «jevnlig spørsmål om boken. - Flere ganger i uken», ifølge lokalavisa, men ingen hadde noen informasjon om den noensinne ville komme ut.

Da den likevel til slutt gjorde det, gikk Larviks innbyggere mann av huse før jul i 2020 for å kjøpe det lille opplaget av Fritzøehus, tross prisen på 989 kroner: Det ble utsolgt etter to timer. Inntektene gikk til Kreftforeningen, for pengene trengte man ikke. Enearvingen hadde overtatt fire milliarder kroner og store deler av det mektige grevskapet Laurvigen, som familien i 1835 hadde kjøpt – landområder fra Larvik til Kongsberg. Med det hadde han blitt landets største private grunneier, milevis foran nestemann på lista, sin fjerne slektning Carl Otto Løvenskiold.

Både Treschow og Løvenskiold står oppført i Danmarks Adels Aarbog.

I august var det 200 år siden siden den norske adelen ble avskaffet, men stadig lever den altså blant oss. Jeg klarer aldri å legge fra meg tanken på Larvik som en glemt tidslomme, et føydalsamfunn – at vi stadig var, om enn bare mentalt, som Ingvar Ambjørnsen beskrev i sitt fiksjonaliserte Larvik i Hvite niggere (1986), «grevskapets gutter & enkle jenter». Gjennom andre romaner møter vi samme statiske tilstand: i Jørn Lier Horsts Felicia forsvant (2005) hører vi om familien som ble husmenn under Treschow i 1830 og stadig bor på Treschows grunn. I Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning… (1982) gjør elevene ved Larvik Gymnas opprør mot «vårt samfunnssystem som de skulle arve», ved å samle seg i et angrep på Slottseieren: «Uten Treschow en lykkerligere historie!»

Min kritikk artet seg som ren vold. For om jeg higet etter Fritzøehus som del av en kollektiv sensasjonslyst, leste jeg den på en frenetisk, ustrukturert måte som minnet om offentlig henrettelse. Lesingen har hele tiden fulgt samme rutine: Bare unntaksvis (som nå) leser jeg alene og kronologisk – jeg vil ha publikum for halshuggingen min, viser ivrig fram til alle som kommer på besøk, blar fram og tilbake, hopper rett fra vinter til høst, tilbake til våren, plukker perlene blant det bisarre, overdådige, slottets groteske kropp. Jeg tar ikke bare livet av verket, men implisitt også forfatteren, og uten noen modernitetens milde giljotin, jeg går for middelalderens sløve øks: Hvem velger ut fire fotografier av byste av seg selv? Haha. Hvem har et så stygt soverom, det ser ut som et billig engelsk hotell! Haha. Hvem bestiller en frise av sin egen familie til svømmebassenget? (Her kunne man se Mille-Marie Treschow portrettert i en medaljong, omgitt av digre måker). Haha.

For det er utelukkende overflaten jeg evner å se og kritisere. Både jeg og K. er forutsigbart bakthinske i maktkritikken vår, den billige, deilige ryggmargsrefleksen i å peke og le; når han først får se slottet, som troner over ham og har vært dekket av tåke og mørke, gjør han narr av det. «Men da han kom nærmere ble han skuffet over slottet, det var allikevel bare en elendig liten by, et sammenrask av landsbyhus.» Så stygt, tenkte jeg, overmøblert, mørkt, hvem vil bo sånn, det ser ut som et museum. Og når man først pusser opp, hvem vil ha «romerbad i kjelleren […] dekorert i pompeiansk stil», som en annen McMansion. Hvem vil ha et gedigent tapisseri «i stilarten Louis XIV Aubusson fra ca.1680» på kjøkkenet, det må være fullt av gammelt stekefett.

Det finnes mye god slottslitteratur, som Det kongelige slott (2005), skrevet av kunsthistoriker Geir Thomas Risåsen. At Friztøehus fremstår som den gjør, handler uten tvil om at Mille-Marie Treschow – siviløkonom av utdannelse – selv står for tekst, utvalg av fotografier og utgivelse. Hun hadde ikke sagt seg fornøyd med vilkårene de etablerte forlagene kunne tilby, het det seg. Slik blir Fritzøehus like mye et selvportrett: Grelt, vondt, komisk usensurert. Forutsigbart nok retter forfatteren seg inn mot askese, nøysomhet, moderasjon, det etablerte idealet i sin stand. Slottets møbler er stort sett resirkulert, får vi høre. Her bruker man det man har! Et av bildene viser at hun tørker støv, et annet sted polerer hun et trappegelender. Det blir gjort et poeng av hvor mye tjenerstaben er redusert. Tidligere var det 25 personer ansatt bare i hagen, i disse dager er det bare fire ansatte, og kokkelaget på fotografiet er innleid; det minner om Downton Abbeys siste sesong, der butleren uhørt nok også må være footman, tegnet på at den gamle tid ubønnhørlig går mot slutten.

Men i Fritzøehus er ingenting over. Asketen fremstår som skuespiller i et kostymedrama med uklanderlige kulisser: Menyer fra overdådige middager. Bordeaux fra 1916 i vinkjelleren. Overalt henger våpenskjoldet. I Borggården står en «[r]idder i rustning i 1500-tallsstil med åpent visir». Badet er lagt i svart larvikitt fra «eget brudd». Avsnittet om julefeiringen på slottet er et endelig bevis på det umusikalske, fremmede: «Både min farmor, mor og jeg selv har vært opptatt av at personalet skulle ha fri julaften. Av den grunn har vi i tre generasjoner hatt koldtbord om kvelden […]» Setningen om egen storsinnethet burde hatt trykk på aften: Til lunsj ble det servert full julemiddag. Og første juledag var det på’n igjen for tjenerskapet, da var det «smoking og pene kjoler» og «tiur eller orrfugl fra egne skoger».

Underliggende i Fritzøehus ligger den uavbrutte kontinuiteten: I Kammerherrens tid gjorde man det slik; nå gjør man det slik; alt handler om opprettholdelse og fornyelse. Implisitt ligger en intens kamp mot, og frykt for, forfallet: Det er lagt nytt bladgull på knotter og listverk; slottet skinner som aldri før, flottere enn noen sinne. Forfatteren er åpenbart stolt av arbeidet, med rette, men det forandrer ikke spørsmålet: Hva er hjemme-hos-reportasjens politikk? Hvorfor vil man vise fram, dele et såkalt alt? Når Downton Abbey til slutt åpner sine dører for nysgjerrige turister, er skammen og nederlaget til å ta og føle på. På et vis er det noe destabiliserende og grenseoverskridende i Mille-Marie Treschows ønske om å frivillig bryte ut av det private som paradigme, noe nyrikt, som en kitchy smitte fra eks-mannen Stein-Erik Hagen. Her er det mye å fryde seg over for den litterære bøddelen, og særlig hvordan forfatteren i sitt kontrollbehov mister kontroll over seg selv og blir latterlig. Men om latteren er husmannens salt i maten, er transparens også den beste kamuflasjen som finnes. Å gjøre seg til noe musealt, er også å gjøre seg ufarlig. Å by på ettertraktet kontinuitet i en omskiftelig verden, er også å sedimentere seg selv som selvfølgelig og uangripelig.

Det er forøvrig ikke sant at portene til Slottet er hermetisk lukket: I Fritzøehus kan man lese om vennelag og skoleavslutninger. Noen få tirsdager hver sommer er det mulig å melde seg på omvisning i Parken, hvor man kan se stammene med mufflon og dåhjort (men bare under følge). Men jeg vil liksom ikke. Jeg kvier meg; selv om jeg har prøvd å melde meg på omvisninger i flere år. Hver juli har jeg fått epost om at det har vært for få påmeldt og at turen har blitt avlyst. I sommer, derimot, har det vært fullt, men kunne jeg ikke vært raskere ute til å reservere? Eller sagt at jeg skrev essay? Jeg har ennå ikke funnet noe godt svar på hvorfor. Men jeg mistenker at jeg trenger å være K., ha et slott å være utestengt fra, ha en tilgjengelig metafor for usynlig, uangripelig makt: Jeg er husmann i et grevskap, underlagt en muligens ond herre jeg aldri har sett, som eier alt omkring meg. Jeg bor rett utenfor portene til Slottet, som alle før meg: Ingenting har skjedd her siden de andre K.-enes tid, og ingenting virker heller til å forandre seg.

Elin Kittelsen (f. 1984) er litteraturviter og bokanmelder i Klassekampen.

BLA 8/2021.

Powered by Labrador CMS