Entusiastiske essays

Forskjellige lyder fra en skadet sjel

Jeg-et til Charli XCX i «Track 10» er et slags gjørmete, utflytende, istykkerslått selv, skriver Benjamin Yazdan.

Foto: Brett Carr / Tramline Festival / Wikimedia/ Creative Commons.
Foto: Brett Carr / Tramline Festival / Wikimedia/ Creative Commons.
Publisert digitalt

Tjue ganger om dagen. Minst! Hvor mye repetisjon skal det egentlig til før et ritual slutter å være rituelt, før det blir gjentagelse, mani og tvang, før smerten over å ikke få det man vil ha vokser seg større enn nytelsen over å endelig få det?

Dét må også Charli XCX ha tenkt på da hun skrev «Track 10», som runder av albumet Pop 2 fra 2017 (hun insisterer på å kalle det en mixtape).

Jeg-et til Charli i «Track 10» er et slags gjørmete, utflytende, istykkerslått selv, man kan for eksempel gjøre splittingen i det syngende jeg-ets psyke helt overtydelig visuell og se for seg at de ulike stemmene tilhører ulike kroppsdeler som har blitt autonome: et øre som venter på å få lytte til nok en tom forsikring fra en utslitt elsker, en avskåren arm som griper etter kjønnsorganer i en halvtom seng, et trist kne som krummer seg sammen og støter inn i en annens.

Her kunne jeg ha skrevet om den kvinnelige kyborgen, om singularitet, sammensmeltingen av menneske og maskin på markedet, eller om det som skjer når den maskinelle klangen får en spesiell skjønnhet selv når den holdes nede og kveles av apparatene, om mekaniseringen av eros i det 21. århundret. Om hvordan Charli både underkaster seg fordi hun ikke har noe valg, hun må være servil og tjene teknikken som alle andre, og hvordan hun er bedre enn alt dette fordi hun likevel klarer å synge noe vakkert i maskineriet. Eller om hennes helt uanstrengte og perfekte syntese av avantgarde og pop (ikke siden Kate Bush og Hounds of Love), at den seige strukturen mimer ventingen på en forløsning som aldri kommer, eller om hvordan de forskjellige utropene hennes, den helt ubeskjedne leken med troper fra angloamerikansk pop post-Max Martin, filtrert gjennom en selvrefleksivt påtatt bruk av autotune, er karakteristisk for hvordan kollektivet PC Music, som Charli samarbeider med på Pop 2, for en fem-seks år siden mestret dialektikken mellom satire og inderlighet i internettkulturen ganske greit. Men jeg orker egentlig ingenting av dette. Og jeg orker i alle fall ikke enda en runde med tomsnakk om guilty pleasures, forsikringer om at jeg «egentlig» og uironisk mener at dette er «bra». Selv om «Track 10», ved siden av å være en brutal kjærlighetssang med like deler soveroms- og klubbfatalisme, faktisk handler om grensetraktene mellom intellekt og kropp, forklaring og uvitenhet, lytterens tilbedelse av det kunstig vakre i musikken og lytterens forsøk på å komme seg unna umiddelbarheten.

«Love, I do», det gjentar hun igjen og igjen, nesten like ofte som «I blame it on your love», og det er dette verselinjeparet som er det smertefulle navet. Er det en ekteskapspakt som egentlig bare er et ja til å velte seg i gjentagelsestvangen, i repetisjonen av minnene om en fæl dynamikk? Som trosbekjennelse: Hun holder fortsatt tosomheten i live selv når den er redusert til innøvde læresetninger. Hun omdanner det til et aktivt verb, det er noe hun fortsatt mener at hun kan gjøre, selv om resten av teksten, der hun fabulerer om å gjøre begynnelsen om igjen, tyder på det helt motsatte, at hun for lengst har gitt opp. På nytt og på nytt må vi høre at hun gjør kjærlighet, eller at hun sier ja til en fortapt elsket annen. Det er både grusomt og uimotståelig.

I sin ode til tosomheten i samtaleform, Lovprisning av kjærligheten («Éloge de lamour», 2011), sier den franske filosofen Alain Badiou at kjærligheten hviler på «konstruktionen af en verden med udgangspunkt i forskellen» – «verden, når den undersøges, praktiseres og leves med udgangspunkt i forskellen frem for med udgangspunkt i identiteten». Med opphevelsen av det trygge selvet i tosomhetsmøtet sikter Badiou til erkjennelsen av radikal og fullkommen annethet, ikke en destruktiv selvforglemmelse eller en oppslukt symbiose med den Andre. Men «et decentreret synspunkt, der overskrider min simple overlevelsesdrift eller min deri indbefattede egeninteresse».

I badiousk forstand er kjærlighetsmøtet en begivenhet/hendelse [événement] som overskrider tidens lovmessighet og som innstifter en annen, åpnere og mer porøs tid av potensialitet og avbrudd – en ennå ikke identisk eller bestemt mangfoldighet. Hendelsen innstifter «Toerens scene» fremfor «Enerens scene». Anerkjennelsen av autentisk og faktisk forskjell, og ikke minst risikoen ved kjærlighetsmøtet, er også en motvekt til et samfunn hvor vi hele tiden forsikrer oss og minimerer risiko ved stadig å kalkulere, veie frem og tilbake, gjør nytteverdien til kalkyle for den viktigste relasjonen av dem alle. Hvor man, for å være tro mot kjærlighetens lovnad om varighet må «acceptere erfaringen af verden fra forskellens synspunkt, på sin måde en ny sandhed om forskellen». Det dreier seg ikke om å miste seg selv av syne, men å forstå hele seg selv ut fra (og som) den eller det Andre. Badiou ser også dette i sammenheng med kunsten, «den ultimative tænkning af begivenheden som sådan», og viser til André Breton og surrealismens tro på kjærligheten – i form av den overskridende slumpen, den villede tilfeldigheten: det plutselige møtet med Nadja i romanen Nadja i Parisgater – som en revolusjon av tilværelsen. Det er «kun kunsten [som] gendanner det, der er den sanselige dimension ved et møde, en opstand, et oprør».

«Sorry, Im a little scared», synger Charli, det er greit nok, det høres ut som en vanlig unnskyldning for å ikke ha klart å være hensunken hele veien, å ha falt på feil vis uten å ha dedikert seg, kanskje ha tråkket litt i salaten i forhandlingsfasen, noen skjær i sjøen skal vi leve med, men så sprekker autotunen i siste frasering; scared, en slags kvalt hulking hvor måten a-en i ordet rives istykker på skjuler en fortrengt sorg som sprenger seg ut, som er mye større enn akkurat denne ene pardynamikken, og så er beherskelsen tilbake, intonasjonen er mer på utpust. Charli høres kokett ut, i ferd med å gjenvinne kontrollen når hun følger opp med «but no one ever really cared». Hva er det som er så spesielt med dette? For det første: Det er ikke «you never really cared», «you dont care about me», «I dont care», det er en hel imaginær pasientjournal filtrert ned til et brutalt og nådeløst minimum: Ingen har brydd seg, absolutt ingen. Koketteriet, lettheten i måten hun fremfører tekstlinjen på, er bare et skall. Selvfølgelig er det lettere å pakke inn sårbarheten i en innøvd beklagelse enn det er å erkjenne at hun ser seg som fragmentert og helt hjelpeløs. Den kausaliteten der: Unnskyld for å ha såret deg, det var ikke meningen, men det er sånn jeg er opplært til å se meg selv, det er dette jeg har innpasset fra barndommen, det er det hun faktisk sier. Hun sier at hun har mistet seg selv uten å ha evnene til å se den andre, hun har ikke fått gaven det er eller blitt gitt muligheten til å besitte det Badiou formulerer som en tro på kjærligheten. Det er derfor det ikke bare er søtt eller hverdagslig gjenkjennelig, men nitrist når hun synger om å «watch a little tv», fordi det etterfølges av «I love it when you need me», for da er det ingen som kan tro på at hun bare kveder om å føle seg ønsket lenger. Hvor skånselløst dette egentlig er, må hylles.

Det som skjer når Charli synger at ingen noen gang har brydd seg er at man får lyst til å ta henne inn, motbevise for henne at det ikke er sånn at ingen noen gang har brydd seg. Jeg bryr meg! Fundamentale tilknytningsskader er aldri så vakre som dette. Noen år senere gjorde hun nemlig en nyinnspilling av «Track 10» under navnet «Blame It On Your Love», og det er en helt forferdelig, pasteurisert versjon av originalen, hvor formen er helt borte, det formløse og utflytende har fått en mer tilgjengelig og steril drakt, og plutselig er det liksom ikke lenger så ille at det var noen som en gang ikke tok vare på et barn her. Maskinene lyder harmoniske, utropene likeså. Og på mange måter er det perfekt i all sin fortrengning og all sin dempethet, det er nyliberal kapitalisme som kognitiv korttidsterapi. Dårlige objektrelasjoner skyfles ut med noen lovmessige redskaper. Plaster på kreft, som Tor Ulven sier i det ene intervjuet sitt om kunstens utilstrekkelighet som botemiddel mot lidelsen. Og mot bedre viten får man jo lyst til å spørre Badiou om hans idealbilde, som jeg helt uten skjensel kan si at jeg deler, også kanskje er litt abstrakt, da.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og kritiker i Klassekampen og BLA.

24.03.22, BLA 3/2022.

Powered by Labrador CMS