Intervju

Mer enn Ibsen og Hamsun

«Det er skrevet for lite om nesten alt i norsk litteraturhistorie,» sier Kaja Schjerven Mollerin. Gjennom en rekke bøker om sentrale norske forfattere bøter hun på mangelen.

Kaja Schjerven Mollerin har skrevet en rekke bøker om betydelige forfatterskap, blant dem Vigdis Hjorth, Jan Erik Vold og Cecilie Løveid. Foto: Julie Pike/Gyldendal.
Kaja Schjerven Mollerin har skrevet en rekke bøker om betydelige forfatterskap, blant dem Vigdis Hjorth, Jan Erik Vold og Cecilie Løveid. Foto: Julie Pike/Gyldendal.
Publisert digitalt

Kaja Schjerven Mollerin

(f. 1980) er litteraturviter med doktorgrad om Susan Sontag, kritiker i Klassekampen og forfatter av flere bøker. Nyeste utgivelse: Kamerat livet – en samtale med Cecilie Løveid (2022).

Både som forfatter, intervjuer og redaktør har du lagd bøker om en rekke sentrale norske forfatterskap. Vi teller Hans Herbjørnsrud, Vigdis Hjorth, Jan Erik Vold, Jens Bjørneboe, Liv Køltzow, Gunvor Hofmo og nå seinest: Cecilie Løveid. Hva har leda deg til akkurat disse forfatterskapene?

Det har vært en blanding av lyst og tilfeldigheter. Skjønt tilfeldigheter, en freudianer som meg tror strengt tatt ikke på det, men noen av bøkene mine, som den om Susan Sontag eller Mor Godhjerta, er resultatet av eget initiativ, mens for eksempel samtalebøkene er prosjekter jeg er blitt invitert inn i. I utgangspunktet var det Marit Eikemo som spurte Vigdis og meg om vi ville lage en samtalebok, det var på den tiden Marit jobbet i Vigmostad og Bjørke, og så var det Bjørn Aagenæs som foreslo boken med Cecilie. Men jeg ville selvfølgelig ikke sagt ja om ikke disse forfatterskapene hadde en slags klangbunn i meg fra før. Faktisk har jeg aldri tenkt på bøkene mine som forfatterskapsstudier, selv om de naturligvis også er dét. For meg har det heller vært et knippe problemstillinger som har opptatt meg fra tidlig i tjueårene, og som disse forfatterskapene på ulike måter har aktualisert og åpnet for å tenke rundt: forholdet mellom kunst og moral, glemsel og erindring, hvordan relatere seg til andres lidelse, og hva vil det si å elske og bli elsket igjen. Samtidig har arkivfunn ofte vært helt avgjørende for meg, det gjelder den lille Hofmo-boken, Mor Godhjerta-arbeidet, og ikke minst Sontag-studien. I arkivet etter Sontag fant jeg blant annet forarbeidene til filmen hun lagde om Yom Kippur-krigen i begynnelsen av 1970-årene. Det var da jeg begynte å tenke over hvor sterk forestillingen om nøytralitet er, bevisst eller ubevisst, også i den litterære offentligheten. Jeg tror det er ganske vanlig å ikke tenke over at verdier ligger til grunn for alt man ser og sier. Nå som vi har andre verdenskrig litt på avstand, blir det ofte sagt, er vi i stand til å lese Hamsun på en mer balansert måte enn man var i 1945. Kanskje burde vi snu på det og si: Nå som krigen er blitt såpass fjern for oss, ser vi ikke hva som brenner, hva som opprører. Ja, apropos klassikere og kanonisering.

Det er klart at å samtale med en forfatter gir et annet resultat enn å gjøre lesninger i et forfatterskap. Hvordan skiller metodene seg fra hverandre – og hvilke utslag gir de?

Utgangspunktet kan være ganske likt, i hvert fall for meg. Den første fasen av arbeidet med en samtalebok består jo i å fordype seg i forfatterskapet, mottagelsen og sekundærlitteraturen, og få en idé om hvor man selv ser det fra, før man snakker med forfatteren. Men det er klart, i en samtalebok handler det vel like mye om å forsøke å kretse inn en personlighet, slik den viser seg i tale- og tenkemåter, og slik den kan gjengis i skrift. Å prøve å forstå forutsetningene for at forfatteren tenker og skriver som hun gjør, uten at det er noe en-til-en-forhold mellom liv og skrift. Nå kan intensiteten i et slikt arbeid variere i løpet av prosessen, men det har en relasjonell og menneskelig side på en helt annen måte enn om man studerer bøkene isolert. Om man først begir seg ut på en forfatterskapsstudie, tror jeg de fleste vil føle omsorg for tekstene man skriver om, og med en gang man har en del med forfatteren å gjøre, er det lett å føle omtanke for personen også, et slags ansvar. For en liten stund er man en slags medforvalter av en historie, samtidig som man skal ha sin egen integritet og selvstendighet i behold. I form og tone er de to samtalebøkene jeg har laget nokså forskjellig, ganske enkelt fordi Cecilie og Vigdis er ulike typer, de har også ulik tilnærming til det å fortelle egen historie. Det er i det hele tatt litt andre balanseganger å holde i arbeidet med en samtalebok.

Vi har notert oss et slags «skifte» i din praksis som kritiker: Fra å skrive jevnlige anmeldelser i ukespressa om det som finnes av samtidslitteratur, er vekten nå på forfatterskapsstudier og formidling. Hva tenker du om denne vendinga?

Til å ha et ubøyelig indre, som min gode venn Bjørn Aagenæs sier det, er jeg i mye og mangt ganske pragmatisk. Ukepressen har et litt for høyt tempo for meg, det er fint å skrive innimellom, men aller helst vil jeg forfølge lengre tankebaner. Jeg har i årevis vært så heldig å få drive et vekselbruk mellom forskning og formidling, å få strekke meg mot akademiske dyder som disiplin, tålmodighet, grundighet, og samtidig få omfavne det som i større grad hører formidlingsverden til, i hvert fall i våre dager: en friere form, mer tilpasset temaets egenart. Sånn sett har Agora-miljøet vært veldig viktig for meg, både faglig og sosialt, for der har det vært mulig å forene disse idealene.

Det er godt etablerte, langvarige og anerkjente forfattere du jobber med, ja, kanskje «klassikere». Er det du driver med en form for klassikerdannelse?

Nei, ikke bevisst, men jeg hadde ikke brukt så mye tid på disse forfatterskapene om jeg ikke hadde ment at de fortjener en plass i vår felles hukommelse. Samtidig er det skrevet for lite om nesten alt i norsk litteraturhistorie, kanskje med unntak av Ibsen og Hamsun. Og kanskje leser vi også for lite av alt, med unntak av Ibsen og Hamsun. I Herbjørnsruds vidunderlige Wergeland-novelle er jo dette hovedtema, at de vi elsker høyest, kan være blant de vi leser minst. Wergeland er vår store tradisjonsstifter, vår mest kanoniserte forfatter, men hvem leser ham i dag? Mor Godhjerta er kanskje det nærmeste vi kommer poetisk folkelesning i etterkrigstiden, men det er skrevet slående lite om den. Og den fantastisk fine, rike mottagelsen av Liv Køltzows dagbøker viser hvor mange som holder romanene hennes høyt, men som regel må det en form for aktualisering til for at samtalen om et forfatterskap skal få plass i offentligheten.

Litt overordna: Hva mener du gjør et verk eller et forfatterskap til en «klassiker»? Er Hjorth eller Løveid eller Bjørneboe klassikere?

Jeg tror en viss avstand i tid er avgjørende, så av dem dere nevner, er nok Bjørneboe den mest naturlige å kalle en klassiker. Og det skyldes kanskje ikke så mye et enkeltverk. Hans særegne posisjon i norsk litteraturhistorie tror jeg mer generelt har å gjøre med hans innsikt i lidelsens realitet, ikke primært forstått som at lidelsen finnes, men som virkeligheten til den som lider. I dette har han ikke sin åpenbare etterkommer, og egentlig heller ikke sin åpenbare forgjenger. Den samtidige Gunvor Hofmo er vel den det er mest nærliggende å sammenligne ham med. Når det gjelder Hjorth og Løveid, kan man kanskje si at Sug ble det britene kaller en instant classic. Kanskje ble også Anne + Jørgen det? Jeg holder ellers en knapp på Vandreutstillinger og Snakk til meg.

Vi har en forestilling om at det finnes et skille mellom klassikere og kanon, der klassikere i større grad er folkelesning mens kanon er for de mer spesielt interesserte. Hva tenker du?

Tja, skillet gir for så vidt mening, men selv tenker jeg vel at kanon består av klassikere. Altså at begrepene er uløselig forbundet med hverandre. Hvis man tenker at klassikerbegrepet først og fremst omfatter samtidige utgivelser, blir det noe annet. Mitt inntrykk er at de færreste bøker fra bare femti-seksti-åtti år tilbake er folkelesning i dag.

Er det egentlig vits i å snakke om klassikere lenger? De store klassikerne – for eksempel, i norsk kontekst, Lars Saabye Christensens Beatles – kommer fra en tid da lesing var mer utbredt, og bokklubber bidro til å gjøre lesinga «felles», altså at klassikerne oppsto i en felles bevissthet. Denne synes i dag å være borte. Er «klassiker» fortsatt et relevant begrep, eller er det på vei «ut»? Er det i så fall noe vi taper på?

Ja, dette er én tendens i kulturen, men jeg tror det også er i krisetider som vår at mange erfarer hvor stor eksistensiell betydning kanon og den litterære tradisjonen kan ha. Ved inngangen til andre verdenskrig satt to filosofer, franske Simone Weil og ukrainske Rachel Bespaloff, fordypet i et større arbeid om Iliaden, antagelig uvitende om hverandre, men begge, skulle det vise seg, med en forbløffende original innsikt i den greske litteraturens akutte relevans for tiden de selv levde i. Noe lignende kan man lese ut av Erich Auerbachs Mimesis, skrevet i eksil i Istanbul under den samme krigen: Når katastrofen er nær, eller allerede et faktum, er det kanon de vender seg til. Dette tror jeg vil fortsette å være en dyp impuls i vår kultur.

Til sist: Ser du noen nye klassikere i emning fra de siste 10-15 årene?

Hvis vi sier de siste tjue årene, og også regner med essayistikk, tror jeg for eksempel Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge vil bli stående.

23.02.2022, BLA 2/22.

Powered by Labrador CMS