Essay

10 punkter om det hellige

I vår tid er det akutt å utvide forståelsen av det relasjonelle til å gjelde alt levende, skriver Casper André Lugg.

Publisert digitalt

1. Det finnes to ytterligheter av ordtaket om å ikke se skogen for bare trær. Det ene er det sedvanlige utnyttelsesperskektivet, det andre er en kritisk overspenthet; kunnskapen om opprinnelige naturformer lesser ned sansespranget som kan se den unge, forbrukte skogen i sin fragmenterte vekst som ukrenkelig levende. Dette fører til den mest ubrukelige av alle menneskelige tilstander: avmakt.

2. Hvis jeg stanser mitt i et hogstfelt, eller en driftet ungskog, og bare lytter, hva hører jeg? Når jeg fortsetter vandringen, hva tenker jeg? Kanskje det finnes en økologisk klokskap som i det ene øyeblikket er sanselig og intuitiv disiplinert, og i det neste kritisk tenkende. Hører jeg, ser jeg, det hellige – også i den raserte biotopen? Hvis ikke, er det ingen grunn til å tro at jeg kan ha noe begrep om det hellige overhodet. Tenkningen må begynne på det laveste punktet. 

3. Når vi snakker om det hellige, gjør vi rett i å ta høyde for at dette er noe som endrer karakter alt ettersom hvilken kontekst det står i. Snakker vi om det i institusjonell sammenheng står det hellige i et hierarkisk definert forhold til resten av verden. Men jeg føler meg mer trukket mot å snakke om det hellige som et allment, eksistensielt vilkår. Det krever fleksibilitet, men også en aksept av at det hellige ikke kan låses fullstendig, verken språklig, mentalt eller emosjonelt. Jeg vil med andre ord si noe om det jeg dypest sett tror på når det gjelder det hellige.

4. Det finnes en rekke nøkkelbegreper som jeg forbinder med det hellige: åpenhet, bevegelighet, foranderlighet, aksept og selvutgivende kjærlighet. Men ett begrep tror jeg mer presist enn noe annet peker mot det hellige, nemlig relasjon. Mitt credo for denne oppfattelsen springer ut ifra Jesus-ordet om at Guds rike er midt iblant dere (Lukas 17:21).  Med andre ord, det hellige er ikke her eller der, det er ikke et klart avgrenset sted, det er ikke en terskel, men den grunnleggende forbindelsen mellom alt levende.

5. I vår tid er det akutt å utvide forståelsen av det relasjonelle til ikke bare å gjelde mellommenneskelige forhold, men nettopp til å gjelde alt levende. Fram til nå har vår relasjonelle praksis i møte med naturen vist seg å være destruktiv. Vår forbindelse til den har i overveiende grad vært styrt av selvspeiling, det vil si utnyttelse. Jeg tror dette er noe som skjer når det relasjonelle er mimetisk, når vi danner forbindelser til det rundt oss i den grad vi ser oss selv. Den franske filosofen og antropologen René Girards begrep om mimetisk begjær, hans tenkning om at menneskets evne til etterligning er vår mest grunnleggende konstituering av verden, er uhyggelig aktuelt også i vårt forhold til naturen. Naturen er fremmed, annerledes. Hva gjør mennesket når det ikke kan etterligne? Det utbytter.

6. Begjæret etter å konsolidere vårt selvbilde i det fremmede har med andre ord ingen ting med helliggjørelse å gjøre. Jeg tror vi først kan snakke om en helliggjort relasjon idet vi er i stand til å forbinde oss med noe på tross av fremmedhet, altså når relasjonen overskrider gjenkjennelse. I kristen forstand peker begrepet kenosis mot dette, altså selvuttømelse, en disposisjon for å gi seg selv, gi slipp på seg selv, for å la noe annet tre fram, bli tydelig. For en troende er dette den sanneste formen for kjærlighet, å gi seg selv til noen andre, uten å ville eie den andre, eller begjære noe tilbake. Det er en kjærlighet som alltid er i bevegelse, videre, videre.

7. Hvis vi kunne overføre noe av denne selvutgivelsen til naturen, ville det kunne sikre dens verdighet og ukrenkelighet i seg selv? Et moderne begrep i naturtenkningen som rewilding innebærer enkelt sagt at vi lar naturen få utspille seg i et fritt rom. I forbindelse med en radikal relasjonstenkning er dette begrepet ansporende, i og med at vår innblanding på denne måten framfor alt vil være definert av å rydde rom, og å holde rommet åpent. Det hellige er altså ikke rommet, verken det menneskelige eller naturens, men det som åpner rommet.

8. Sterk litteratur utvider relasjonpotensialet vårt. Jeg tror poesien som litterær form er særlig egnet til å virke i dette feltet, fordi det nettopp er en form som ikke baserer seg på gjenkjennelse og deskripsjon, men som i sin figur gir rom for fremmedhet, intuitiv og assosiativ erkjennelse, underliggjøring. Poesien kan trekke forbindelser vi i vår vanemessige psykologiske identitet ikke er i stand til å romme. Poesien krever en form for utsettelse av ordinær rasjonell forståelse, den krever en romslighet og tålmodighet hos leseren til å la nye forståelsesformer finne sted. Poesien tilbyr et udefinert, men levende rom for leseren å tre inn i, der forbindelser kan tre fram som vi ikke ellers hadde tilgang til.

9. Et konkret eksempel på dette kan være det åpne pronomenet, det vil si henvendelsens rom. I min egen poesi er jeg opptatt av at duet, eller også jeget, står som åpne kanaler for ulike framtredelser. Du kan være Gud, jeg kan være en vekst – henvendelsen er underliggjort og foranderlig. Poesien er slik sett radikalt relasjonell. 

10. Det hellige er alt levendes åpenhet: dets potensiale for relasjon. Hvis relasjonen mellom deg og meg er skadet, er relasjonen mellom oss og naturen det også.

Casper André Lugg (f. 1985) er norsk forfatter. I BLA er han en del av Poesiagenturet som presenterer nye gjendiktninger av lyrikk.

BLA 3/21.

Powered by Labrador CMS