Entusiastiske essays

Gudsarbeid

I László Krasznahorkais "Seiobo der nede" framstår det kreative og arbeidende mennesket først og fremst som en som rydder plass til det som allerede er – ikke ulikt en som fjerner kvist og råttent løv fra overflaten av et skogstjern, slik at sola og himmelen kan speiles i tjernet.

László Krasznahorkais
László Krasznahorkais "Seiobo der nede" blir gjerne beskrevet som et verk om streben etter skjønnhet, men jeg leser den først og fremst som en hymne til menneskets evne til gjennomgripende oppmerksomhet», skriver Roskva Koritzinsky. Foto: Lenke Szilágy / Wikimedia Commons.
Publisert digitalt

I en av de sytten fortellingene i Seiobo der nede (2008, på norsk i 2019), beskriver ungarske László Krasznahorkai utførlig forberedelsene til og gjennomføringen av et ritual i et rinzaikloster i Inazawa, Japan. Munkene skal sende sin syv hundre år gamle Amida-Buddha – en statue som vanligvis står i meditasjonshallen – av gårde til Tokyo der den skal settes i stand: Statuen er i heller sjaber forfatning, og blikket, som tidligere har strålt med en overjordisk kraft, har bleknet.

László Krasznahorkai

(f. 1954) er en prisbelønt ungarsk forfatter. For romanen “Satantango” (1985, på norsk i 2016), mottok han den internasjonale Man Booker-prisen. Romanen “Seiobo der nede”, som Roskva Koritzinsky skriver om her, kom opprinnelig ut i 2008. For den norske oversettelsen som kom i fjor, mottok Ove Lund Kritikerprisen.  

Parallelt med beskrivelsene av munkenes strev med å lære alle sutraene, mantraene og bevegelsesmønstrene som inngår i det daglange ritualet de aldri tidligere har utført, beskrives arbeidet som utføres på Instituttet for nasjonale skatter der helligdommen settes i stand: Først kartlegges statuens tilstand, deretter demonteres den, og så utfører håndverkerne det nødvendige bevaringsarbeidet. Den aller dyktigste av dem har fått i oppgave å arbeide på buddhaens hode. En dag, flere måneder ut i prosessen, bare vet han, så vel som alle hans kollegaer, at hodet er ferdig; de ser det på øynene:

«Blikket er slik det skal være, slik det opprinnelig må ha vært (…) Amida Buddha fra Zengen-ji står der på det hydrauliske bordet i sin opprinnelige prakt, og nok en gang i sin helhet, med et vidt sveipende, ubeskrivelig kraftig blikk, lik et stormkast, så å si feier over samtlige ansatte i Bijutsu-in, inkludert Fujimori Seiichin, som for første gang bøyer hodet og slår blikket ned for en statue, en stund er han ikke i stand til å bære den kolossale, tunge, fryktinngytende og mystiske roen som han – til tross for at en verksjef her i Bijutsu-in ser litt av hvert – aldri før har møtt maken til.»

Å rydde en plass til himmelen

Seiobo der nede blir gjerne beskrevet som et verk om streben etter skjønnhet, men jeg leser den først og fremst som en hymne til menneskets evne til gjennomgripende oppmerksomhet. De fleste av fortellingene beskriver tilblivelsen av et kunstverk – et maleri, et byggverk, en maske eller en skulptur – samt arbeidet som senere legges ned for å holde kunstverket levende, enten det er ved å sørge for at gamle kulturskatter ikke forvitrer, som i det ovennevnte eksempelet, eller ved at en skuespiller gestalter en rolle som har blitt gestaltet av andre skuespillere i hundrevis av år før ham, eller lærlinger som fullfører sine mesteres uferdige verk. I tillegg beskrives møtet mellom verket og en bestemt betrakter. Han (det er ofte en mann) kan være en som vandrer omkring i Alhambra, oppdager den hellige geometrien på veggene og kjenner at det svimler for ham, eller en som på nytt og på nytt besøker museet for å sitte foran den samme greske statuen eller det samme ukjente maleriet av den korsfestede Jesus, bare fordi hele livet virker meningsløst sammenlignet med følelsen av å være der.

Betegnende for tekstene er at skillene mellom epoker, land og posisjoner, så vel som mellom himmel og jord, går i oppløsning. Menneskene, uavhengig av om de er middelalderske svennegutter som arbeider på sin mesters maleri, 1900-talls kunsthistorikere som forsøker å fastslå hvem bildets opphavsmann er, eller betraktere som oppsøker eller snubler over maleriet seks hundre år senere, forenes i den samme tilstanden av oppmerksomhet, henførelse og underkastelse. De er alle hjelpere, eller arbeidere, som ikke bare holder verket levende, men også de aspektene ved mennesket som var en forutsetning for at verket i det hele tatt ble skapt: En fortrolighet med at mennesket på en og samme tid er lite og stort, ingen og hellig; at dets oppgave er å formgi instrumentet, ikke være melodien; være budbringeren, ikke brevet. At først ved å rydde plass for noe annet enn det menneskelige – den andre naturen eller det gudommelige – beholder vi paradoksalt nok vår menneskelighet.  

Entusiastiske essays.

I denne spalta inviterer vi engasjerte skribenter til å plukke fra egen bokhylle.

Jeg skriver «rydde», for i Seiobo framstår det kreative og arbeidende mennesket først og fremst som en som rydder plass til det som allerede er – ikke ulikt en som fjerner kvist og råttent løv fra overflaten av et skogstjern, slik at sola og himmelen kan speiles i tjernet.

For hvem utføres dette arbeidet, kan man spørre seg. For solas skyld? For himmelens? For tjernets? Eller for det neste mennesket som kommer gående inn i skogen og oppdager vannet? Himmelen og sola (og gud) er kanskje likeglade, men mellom linjene står det skrevet at om tjernet dekkes til, er det ikke sånn at det himmelske fremdeles er hos menneskene, men skjult: Mennesket trenger flater (tjern, malerier, skulpturer, dikt, kunstverk, ritualer, skikker) å speile det himmelske i, for hvis ikke mistes det av syne, og da har det samtidig forlatt oss. Det er mennesket som må gi det plass.

Såret, speilet, hjertet, blomstene

Den franske mystikeren og filosofen Simone Weil (1909-43) skriver i essayet Prerequisite to Dignity of Labour (1941, Penguin Classics 2005) nettopp om symbolenes speilaktige kvalitet, men hos henne er det materien – den ikke-menneskelige naturen –  som aller klarest reflekterer dette evige eller guddommelige: «A reflective property does exist in matter which is like a mirror misted over by our breath. We only have to wipe the mirror to read in it it symbols inscribed by eternity.» Og med ett tenker jeg på Sylvia Plath, på en bukett røde tulipaner på Sylvia Plaths nattbord. I diktet «Tulips» ligger jeg-et i sykesenga, hun har gjennomgått såkalt behandling, elektrosjokk, hun er nummen og likegyldig, tømt, men blomstene på nattbordet hennes – en gave fra en besøkende – minner henne på at hun også er levende, og det er ikke til å holde ut: «Their redness talks to my wound, it corresponds

Diktet, som står for meg som noe av det vondeste som har blitt skrevet, skildrer maktesløsheten til et menneske som opplever seg som adskilt fra det levende og som samtidig lever. Selv om situasjonen hennes er helt spesifikk – man kan si: «Dette handler om psykisk sykdom», «dette er institusjonskritikk» eller kanskje «dette er en kritikk av kjønnsroller på sekstitallet i Amerika» – er det også en beskrivelse av det mest smertefulle ved å være til, være menneske, ha en bevissthet: Jeg vet at all materie er bygget opp av de samme grunnsteinene, og at mønstrene i det minste blad gjentar seg i de største galakser. Jeg vet at det er mer enn syv milliarder mennesker på jorda. Jeg vet at mennesket er mer enn 200 000 år gammelt. Jeg vet at jeg lever. Og allikevel opplever jeg meg som fundamentalt isolert og alene. Jeg ser skjønnheten og sammenhengene, så vel som den uopphørlige lidelsen som også forbinder verden, men så er det borte igjen. Depresjonen: Jeg lever, men jeg kan ikke leve, derfor lever jeg ikke, derfor blir det levende en påminnelse om det jeg er og likevel ikke kan være.  

Hovedpersonen i diktet, som nærmest er lenket til senga, er i ferd med å gi opp, synke ned i den nummenheten og glemselen som behandlerne mener er bra for henne. Men blomstene plasseres på nattbordet, og de snakker ikke bare til såret hennes, men til hjertet:  «And I am aware of my heart: it opens and closes / Its bowl of red blooms out of sheer love of me.»

Mennesket fornemmer at alt allerede er elsket, men det vet ikke hva kjærlighet er.

Påminnelsen om at man lever, ergo er forbundet med alt levende, trenger ikke å kjennes som en nåde slik det gjør i lesingen av fortellingene i Seiobo. For den ulykkelige, innesperrede eller rasende kan den kjennes som en forbannelse, som et krav, som en smerte. I Den hemmelige hagen (1911) av Frances Hodgson Burnett orker ikke godseieren, Marys onkel, å besøke den avdøde konas hage, og soveværelset hennes ligger bak lås og slå. Tingene, så vel som plantene og blomstene, blir med sin glødende, stille kraft kanskje ikke bare en påminnelse om konas død, men også om at han selv lever. Og heller ikke for ham er det mulig å møte en sånn erkjennelse.  

En allerede fortapt verden

Seiobo er skjønnlitteratur med klare åndelige overtoner, og samtidig et filosofisk verk som mellom linjene antyder at (kanskje særlig det moderne) menneskets oppfatning av å være et «jeg» og leve i et «nå», samt dets begreper om lykke og frihet, viktig og uviktig, eller ideen om «personlighet» som noe adskilt fra andre «personligheter» og fra alt annet levende, er en destruktiv illusjon. Det finnes en dyp pessimisme i Krasznahorkais forfatterskap som kommer sterkere til syne i romaner som Satantango (1985, på norsk i 2016) eller i reiseskildringene Destruction and Sorrow beneath the Heavens (2004, på engelsk i 2016). Der framstår menneskeflokken, det store kollektivet, som et vesen som ønsker å se verden brenne, som vil legge alt i ruiner, som higer etter glemsel og ødeleggelse.

En verden bestående av godseiere som har barrikadert seg på skyggefulle kontorer, neddopede pasienter i sykesenger og onde trollmenn som helst vil se verden badet i mørke, som ikke orker synet av blomstene og hagene, som raserer byggverkene og maleriene, som gir avkall på ritualene og det langsomme og tilsynelatende unødvendige arbeidet, som ikke orker å anstrenge seg, som ikke evner oppmerksomhet, som mangler ydmykhet og forstand.

I Seiobo rettes oppmerksomheten mot det som skinner. Samtidig er det som tekstene fortviler over en allerede fortapt verden, der skjønnheten og lyset kanskje ikke står til å redde. Det er som om de sier: Retter vi ikke oppmerksomheten mot disse blanke flatene, rydder vi ikke plass til dem, både utenfor og inni oss selv, sier vi samtidig ja takk til å gi avkall på en av menneskets viktigste oppgaver, nemlig å formidle, forvalte, legge til rette for at noe – enten det kalles gud, universet, den ikke-menneskelige naturen – skal kunne utfolde seg og komme til uttrykk på jorden. Og bare ved å vie kreftene og oppmerksomheten til noe slikt, blir mennesket i stand til å se gjennom illusjonene som både menneskenaturen og samfunnet stiller opp, om hva det vil si at noe er levende. Men for å i det hele tatt ville rydde, krever det et fundamentalt annerledes syn på hva et liv er og bør være.  

*

Nåde

Da Krasznahorkai besøkte den amerikanske litteraturkritikeren Michael Silverblatts radioprogram Bookworm i 2012, i forbindelse med lanseringen av den engelske utgivelsen av Satantango, ble han konfrontert med den dystre tonen i forfatterskapet sitt, og han svarte noe sånt som at «å finne en vei ut er målet med alle bøkene mine. Men jeg mislykkes. Jeg stenger bestandig leseren inne.» Slik jeg ser det, er Seiobo denne veien ut. Tekstene – med setninger som løper over mange sider uten et eneste avsnitt eller innrykk – hensetter leseren i en lignende tilstand som personene i tekstene er hensatt i. Fortellingene oppleves som en strøm man kan lene seg inn i og trekkes videre av, man må være myk, la seg føre, gli med, og samtidig være skjerpet og årvåken. Hver fortelling ligner den neste, slik bevegelsene i et kroppsarbeid eller et ritual ligner hverandre og samtidig ikke – slik enhver gjentagelse også innebærer en ørliten forandring. Selv om det finnes en fortvilelse her, over en verden som herjes av voldelig glemsel, løfter boka først og fremst en rekke verk, praksiser og tradisjoner fram i lyset, beskriver dem ned til den minste detalj og sier: Dette finnes. Denne oppmerksomheten og nåden er mulig. 

Roskva Koritzinsky (f. 1989) debuterte i 2013 med novellesamlingen Her inne et sted, og har siden utgitt romanen Flammen og mørket (2015) og novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden (2017), som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og oversatt til blant annet tysk, spansk (ikke ennå utgitt) og russisk. Koritzinsky er skrivende medredaktør i filmtidsskriftet Montages.no. 

Powered by Labrador CMS