Intervju

Den klamme erotikken

Klam eller klisjefull, politisk eller pornografisk. Hvorfor er det så vanskelig å skrive godt om sex?

Publisert digitalt

Å skrive erotikk har aldri vært enkelt, ser det ut til. På den ene siden har vi samfunnets nevrotiske forhold til seksualitet som noe som må skjules, eller i alle fall som noe svært privat. Samtidig kan det motsatte også ha blitt et problem: Vår såkalte åpenhetskultur vil ha det til at alt kan vises, men når intimiteten sex innebærer blottstilles, får det lett nesten et komisk eller vulgært skjær.                                                                                 

Per Buvik

(f. 1945) er professor emeritus i litteraturvitenskap ved UiB. Har fransk litteratur og kultur som spesialitet. Buvik skrevet en rekke bøker, seinest Sjalusi uten grenser. Litterære dybdeboringer fra Evripides til Vigdis Hjorth (Pax, 2016).

Historisk har erotikken, og menneskenes seksualitet generelt, vært et politisk anliggende. I norsk litteraturhistorie snakker vi fortsatt om rettssakene mot Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, som begge ble stevnet for retten for å ha skrevet «pornografiske» romaner på 50- og 60-tallet. For å sette det på spissen: det var staten mot erotikken. Med feminismen har vi sett en annen form for politisering av erotikken, som har gjort maktperspektivet, om ikke obligatorisk, så vanskelig å se bort ifra.

Det andre momentet som kompliserer erotikken i litteraturen, er av en ganske annen art: Hvordan skal man bruke et intellektuelt redskap som menneskets språk til å formidle sanselig lyst og begjær?

At det finnes et slikt skille mellom språket og dets materiale, har over lang tid ført til at erotikk i litteraturen møtes med skepsis. Det mest kjente eksemplet på denne litterære utfordringen er kanskje den årlige «Bad Sex in Fiction Awards». Prisen ble opprettet i 1993 i den hensikt å påvirke redaktører og forfattere til å kutte overflødige, flaue eller lite overbevisende sexskildringer fra romanmanus. Selv om det er flere ankepunkter mot Bad sex-prisen, har den likevel truffet en nerve i forholdet mellom litteraturen og seksualiteten: språkets tilkortkommenhet. For selv om en av litteraturens styrker er at den kan la oss se verden annerledes, erfare virkeligheten på nytt, så er det språket som brukes om seksualitet, erotikk og ligging, ofte et ras av klisjeer og forslitte bilder.

Kristendom, demokrati og porno

Hva er det som gjør litterær erotikk så klamt? Hvem kan hjelpe oss å nøste opp i dette, sukker vi, og ringer til Bergen og professor emeritus Per Buvik, kjenner av fransk litteratur og forfatter av bøker om Baudelaire, sjalusi, dekadanse og pornografi, for å få fast grunn under føttene. Det er en lattermild mann vi møter i den andre enden, i kontrast til det alvorlige og vagt Foucault-aktige i hans oppsyn på googles bildeplattform. Vi åpner likeså godt med et stort spørsmål, om de lange linjene i den litterære erotikkens historie.

 Hvilke diskurser er det som har lagt rammene for hvordan vi skriver og snakker om erotikk, hva er de lange linjene?

 Jeg tror vi må legge stor vekt på det historiske faktum at litteraturen hadde en helt annen, enestående status på 1800-tallet enn i dag. For det første var det et mindretall som leste, det var ikke en allmenn aktivitet blant folk flest. I dag har lesetilbøyeligheten og lesekyndigheten eksplodert, så litteraturen er i en helt annen situasjon. Parallelt har andre medier også eksplodert. Vi kan nevne nettet, som på alle områder, når det gjelder informasjon, fremstilling, anskueliggjøring og billedgjøring, har satt litteraturen i en helt annen og mindre privilegert posisjon enn den hadde på 1800-tallet og langt utover på 1900-tallet.

Buvik peker på at når det gjelder fremstilling av og refleksjon over seksualitet i denne perioden, hadde den kristne verdensanskuelsen og moralen stor betydning.

Det var en haug med tabuer som vi i dag overhodet ikke forstår kunne eksistere. Det er helt ubegripelig for oss at Gustave Flauberts Madame Bovary (1857) ble trukket for retten fordi romanen fremstilte utenomekteskapelige forhold uten å ta eksplisitt avstand. Noe annet som også er avgjørende, er at i løpet av 1800-tallet utviklet tenkningen omkring menneskesinnet, fantasilivet, det underbevisste og ubevisste seg voldsomt. Og på slutten av 1800-tallet fikk man psykoanalysen. Freud var hele tiden opptatt av at diktekunsten utforsket menneskesinnet både bedre enn og forut for psykoanalysens oppdagelser. Hvis man tar det Wiener-miljøet Freud levde i, eller tett på, var det flere forfattere der som var svært opptatt av menneskepsyken, og dermed også av erotiske og seksuelle fantasier (som Arthur Schnitzler og Wilhelm Jensen). Seksualitet og erotikk ble fremstilt i nær sammenheng med menneskets psykologi og fantasiliv.

 Det er en direkte forbindelse mellom seksualiteten og menneskets dypeste anliggender?

 Ja. Og utforskingen av denne forbindelsen skjer parallelt med fremveksten av de vestlige demokratier, som er bygd på en gjennomført rasjonell tankegang: Alle mennesker skal få utdanning, stemmerett, rett til å organisere seg og til å virke sammen og så videre. Men under, bak, ved siden av, skjult i denne utviklingen, er det noe som lever sitt eget liv, nemlig menneskets drifts- og fantasiliv. Det blir et domene for seg, kan man si, som forstyrrer både progressive, radikale krefter og pietistiske, kristne, konservative kretser, sier Buvik

De obskøne forfatterne som med ujevne mellomrom dukket opp fram til 1970-tallet, må forstås ut ifra dette grunnlaget. Å skrive om seksualitet var, i praksis, progressiv politikk.

 Man kan forstå det som en del av en større kritikk, som i tilfellet D. H. Lawrence: en kritikk av moderniteten?

 Absolutt. Lawrence er et godt eksempel på det.

Når vi har kommet så langt, blir det nærliggende å spørre: hvor går egentlig skillelinja mellom «erotisk» og «pornografisk»? Buvik trekker fram ordet «virkning», og utdyper:

Jeg slutter meg til mange andre som hevder at pornografien primært tar sikte på å pirre og opphisse leseren seksuelt, og derfor har et svært begrenset fokus. «Erotisk litteratur» er også, eller kan iallfall være, seksuelt pirrende, men der inngår beskrivelsene av erotiske fantasier og erotiske opplevelser i et litt større livsperspektiv, og gjerne som et område som har verdi som noe som står i motsetning til det ordinære, sier han.

Litt uvenner med Freud

Med dette litteraturhistoriske bakteppet, kjenner vi behovet for å bore dypere inn i hvor tenkningen om skrift og sex står akkurat nå – for ikke å snakke om hvor vi er på vei. Vi forlater derfor Buvik et øyeblikk, og ringer Ida Lødemel Tvedt, etter å ha lyttet til en podkast der hun leser en nyskrevet novelle i en serie initiert av Bergens Tidene. Vi finner kritikeren og essayisten på Sunnmøre, hvor hun for tiden sysler med et bokprosjekt som ikke virker å være så helt fremmed for spørsmålene vi har gitt oss ut på å utforske i herværende avis.

Teksten hun har lest inn som podkast, nærmer seg den erotiske novellen, og utspiller seg Bergen 2050. Den handler om en lynende intelligent, kåt, menstruerende kvinne i overgangsalderen. Hun møter en mann som sukker over tapet av forståelse for «erotikkens teater», men som når det kommer til stykket ikke vil ha det han tror han vil ha. Han begjærer faktisk heller denne litt eldre kvinnen som ser ned på ham fra en moderlig posisjon.

Ida Lødemel Tvedt

(f. 1987) er kritiker og essayist. Ga i 2019 ut essayboka Marianegropen.

–  I det siste har jeg vært opptatt av hvordan den kvinnelige ekvivalenten til en av Michel Houellebecqs mannlige antihelter ville se ut, sier Lødemel Tvedt. Kan man se for seg en litterær skildring av kvinnelig begjær som på samme måte som en hoellebequesk mannsfigur kan leses som en kulturkritikk?

Hun peker på Houellebecqs karakterer som representanter for det hun mener er et «liksom-tabu» som har vært sterkt fremtredende i litteraturen, særlig siden 1800-tallet.

– Det er en figur som gir seg ut for å være et kulturkritisk bilde på hva det progressive samfunnet undertrykker.

– Vil du presiserer hva det tabuet er?

– Blant annet det sadistiske begjæret eller det pedofile begjæret. Både litteratur og filosofihistorien er full av forsvar for denne typen begjær, liksom i modernitetskritikken og det ubevisstes navn, noe jeg i alle fall akkurat i dag er skeptisk til. Jeg liker ikke selvrettferdig bruk av kulturarv, sier hun.

Er det altså slik at den politiske, progressive erotikken Buvik snakker om, har morfet om til noe konservativt, eller til og med reaksjonært? Lødemel Tvedt lurer på hvordan vi ville lest kvinnelige karakterer som på lignede vis bærer i seg en kulturkritikk.

–  Den kvinnelige versjonen av de angivelig «tabubelagte» begjærene ser ofte ut som husmorporno, noe billig eller banalt, Fifty Shades of Grey-aktig. Dette er ikke en spesielt feministisk observasjon, bare en observasjon. Og det var vel den som lå bak da jeg skrev fram hovedpersonen i novellen. Hun er et resultat av en forestilt utvikling i kjønnsdebatten. Både hun og mannen hun møter har sterke forestillinger om hva som er naturlig og opprinnelig, og om hvilke krefter som truer naturlovene og som naturen derfor vil slå tilbake mot. Det er en fortelling om reaksjon og motreaksjon. Men nå hørtes det mer alvorlig ut enn jeg mener, det er gjort på en ganske køddete måte.

–  Du beveger deg mot å avfeie ideen om den freudianske underbevisstheten som en mørk, seksuell drive?

Nei. Jeg avviser ingenting, det ville vært tåpelig og arrogant – særlig siden den måten å tenke på har vært så fruktbar på så mange felt – men jeg er uvenner med Freud om dagen.  Eller rettere sagt: jeg krangler med den defensive tradisjonen som har vokst fram i forlengelsen av ham, særlig i den hyperseksualiserte forståelsen av barnet. Synet på barnet som en bult av begjær som enten gjemmes vekk eller får leve fritt har blitt brukt til å rasjonalisere overgrep. Særlig i den franske tradisjonen, med eksistensialistene og Foucault, Sartre og gjengen, som brukte det til å forsvare pedofili. Jeg tror det er mye i den logikken som det gjenstår å ta et skikkelig oppgjør med.

Estetiseringen av maktrelasjoner

Måten vi tenker om seksualitet, er med andre ord belastet, den bygger på sannheter som i praksis er nokså relative, men som har dannet konsensus over lang tid. Lødemel Tvedt ser en rød tråd av selvrettferdighet i filosofi- og litteraturhistorien, der en viss gruppes frihet til sadistisk utfoldelse vedlikeholdes.

– Det er en klamp om foten i litteraturhistorien. Dette evinnelige forsøket på å rettferdiggjøre og rasjonalisere bruken av andres kropper som midler til mål. Man må huske at den europeiske filosofihistorien for det meste består av incels. Og som min kloke venn Johannes sa her om dagen: «Man kan ikke knulle incelen ut av incelen.»

– Jeg har møtt filosofer som med Heidegger slår neven i bordet og insisterer på at sex bare dreier seg om overflate og makt, om sadisme og transaksjon, og at alle som ikke forstår det er naive romantikere og moralister. Jeg opplever slike tenkere som blinde og defensive og motivert av frykt for egen utilstrekkelighet. Men så er nok jeg en slags romantiker. I hvert fall i de spørsmålene som vi diskuterer her. Jeg tror ikke vi er sadister på bunnen. Min erfaring er at jo dypere du graver i folk, jo lysere blir det. Med noen få unntak.

– Derfor handler ikke den mer interessante erotikken om «overskridelse» i seg selv, ikke om noe som er hinsides godt og ondt, men om møter der to mennesker i en slags tillit får eksistere i en sfære der godt og vondt ikke er relevante størrelser. Den første typen erotikk er lettere å skrive, fordi den er så gjenkjennelig. Den er gjenkjennelig fordi den handler om makt. Men jeg tror at erotikken på sitt høyeste innebærer at verden glemmes. Man legger bak seg hele makt- og moraltematikken, den blir latterlig og irrelevant.

–  Hvis vi leser for å kunne sette ting inn i en større sammenheng og forstå mer, vil lesingen av erotikk i litteraturen som makt begrense forståelsen vår?

–  Ja, uten tvil. Om all erotikk man utsettes for er estetisering av maktrelasjoner, vil vel det nødvendigvis forme og innsnevre fantasisfærene? Jeg tror at begjæret i sine konkrete estetiske manifestasjoner er noe som skapes, ikke noe som sprenger seg fram fra naturen eller barndommen. Derfor bør vi være obs på hvilke forestillinger om intimitet vi velger å rette oppmerksomheten mot.

Lødemel Tvedt er usikker på hvor nyttig skillet mellom porno og erotikk er, i alle fall innen litteraturen.

Vi mener vel gjerne med «erotikk» at det er porno for smarte folk med god innlevelsesevne? Det kan virke som at den «erotikken» som handler om makt er den som funker litterært, fordi det er den som lar seg skrive.

Hyperindividualitet versus Platon

Lødemel Tvedt tar oss tilbake til Platon. Her er kjærligheten til et enkeltmenneske laverestående enn kjærligheten til en idé. Du må elske kjærligheten i seg selv, og ideen bak mennesket. For menneskene du møter og elsker, er bare inkarnasjoner av idealet. Alle er ekko av noe annet.

– Dette er en dårlig modell for kjærlighet og erotikk, fordi den gjør alle utbyttbare. Kjærlighet er vel en amok individualisering. Hvis vi igjen skal skille mellom erotikk og pornografi, som det komplekse versus det teite, så handler erotikken i det virkelige livet om enkeltmennesker. Den handler om individer på en helt hyper måte, ikke sant? Den mannlige karakteren i novellen ønsker seg tilbake til en ur-teaterscene der kvinnefiguren er utskiftbar. Hun er et ekko av hans fantasier, en gjentagelse av et ideal. Det er veldig lite sexy, synes jeg. Og min erfaring er at folk som tenker sånn, er langt mindre sensuelle tenkere enn de selv tror. Jeg ser for meg alle slags lacanske litteraturprofessorer som i narsissistisk opphisselse foreleser om Bataille mens de slever over studentene sine og innbiller seg at de introduserer dem for en skjult og mørk og sann og egentlig seksualitet. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere.

– Handler det om at det er vanskelig å skrive godt om seksualitet når man skiller den ut fra resten av livsverdenen? Må man gå bredt ut i hva som skjer mellom menneskene for å skrive godt erotisk?

–Jeg tror heller at det er motsatt, at det er det eksepsjonelle ved erotikken, det som skiller seg ut fra hverdagen, som er det pregnante.

Hun viser til et sitat som tilskrives Oscar Wilde: «Alt i verden handler om sex, unntatt sex, som handler om makt.»

Alt er uansett allerede sex, har man tenkt, og slik unngått å ta ansvar for eget begjær. Jeg tenker at det forholder seg omvendt: Det meste handler ikke om sex, unntatt sex som handler om sex. Jeg tror de fleste relasjoner handler om andre former for kjærlighet. Jeg tror ikke at mitt begjær etter mine venner er et sensurert og temmet seksuelt begjær, der roten til tiltrekkingen fornektes. Så for at seksualiteten skal skrives på en måte som rører meg, så må den beskrive det unike ved den seksuelle relasjonen, det som skiller den fra andre typer relasjoner.

Etterligningens kunst

Lødemel Tvedt har nylig skrevet etterordet til René Girards bok Syndebukken, som for første gang utkommer på norsk. Her er begrepet «mimetisk begjær» sentralt.

Girard ser ikke begjæret som en rett strek mellom to personer, forklarer Lødemel Tvedt.

For Girard er alt begjær triangulært. Man kan forstå hans begrep om mimesis på mange måter, den enkleste finner vi i reklamelogikken: vi vil ha det andre har. Men det er mer givende å forstå ham i lys av relasjoner mellom to mennesker.

Et par er ikke en lukket enhet, men en porøs ting som alltid står i et forhold til omverden. Om man har en kjæreste som man bare sitter hjemme med, der man liksom meningsfullt sitter og stirrer hverandre inn i ansiktet, er det vanskelig å opprettholde et begjær. Man må rette ansiktene sammen mot verden. Erotikken må alltid medieres gjennom noe tredje. Den romantiske rette linjen spiller seg fort tom, fordi den ikke mates av noe. I gode skildringer av erotiske relasjoner er det alltid en destabiliserende tredje kraft, som ikke nødvendigvis er en person. Det kan være en film, et sted, en fest.

– Litteraturen er jo også mimetisk, den etterligner. Kan litteraturen da overskride det normale språket om sex?

– «Overskride» vet jeg nesten ikke hva betyr lenger. Jeg tror ikke det er særlig godt ord. Men jo, det er vel i litteraturen at vi lettest løsriver oss fra klisjeer. For et år siden, på Bergen Internasjonal Litteraturfestival, hørte jeg en samtale mellom poetene Mary Ruefle og Gloria Gervitz, strålende moderert av Kari Jegerstedt på Universitetet i Bergen, om overgangsalderen og om sex etter overgangsalderen. Det folk ikke vet, sa de, er at det finnes mange intelligente menn der ute som foretrekker erfarne kvinner, noe de på samme måte som menn med kulturell makt hadde nytt godt av etter hvert som de ble eldre og mer kjent som poeter. Så nå, etter overgangsalderen, har de masse god sex, mye mer og bedre enn da de var unge og mer konvensjonelt attraktive. Dette er en versjon av den modne kvinnen som ikke er særlig velkjent, i alle fall ikke på folkemunne, kanskje fordi den for mange oppleves som truende eller ekkel – og det var i skrivingen at de hadde funnet et språk for fenomenet. Det var ikke et forsøk på å snu opp ned på «patriarkalske klisjeer», det var ikke et feministisk prosjekt, ikke ideologisk, men noe de hadde erfart. Og det var litteraturen som gjorde dem i stand til å artikulere det. Det er jo oppløftende.

Samtidig kan Lødemel Tvedt tenke seg at om man ser vekk fra erotikkens kulturkritiske potensial, så er det mannlige begjæret mer uutforsket en det kvinnelige.

– Jeg har inntrykk av at heterofile menn ofte tror at deres egne begjær er enkle og at det er identisk med andre menns begjær. Men vi som faktisk ligger med de heterofile mennene, vet jo at de er minst like mangfoldig som oss. Så for mannfolkenes skyld kan man kanskje ønske seg en erotisk litteratur som gjenspeiler den mannlige befolkningens rikhet i uttrykksform og behov, og som ikke utelukkende befolkes av houellebecqske impotente grinebitere som må ha sjelløs ung perfeksjon i miniskjørt for å komme i gang. Heterofile menns seksualitet (det gøyeste som finnes!) fortjener mer enn som så.

Ting med tentakler

Kan vi altså snakke om en ny vår for erotikken i litteraturen, eller: en ny målsetning? Vi kommer i hu noe Buvik kommer inn på i samtalen, om arven etter psykoanalysen. Menneskets drifter, sier han, finnes aldri i ren form i kulturen. «De er alltid viklet inn i fantasiforestillinger som vanskeliggjør, som fordreier og skaper spenninger». Og denne måten å se driftene på, åpner ifølge Buvik for «pirrende spill, lek, staffasjer av ulike slag», som fortsetter å komplisere en rendyrket politisk eller ideologisk tenkning på feltet. Med andre ord: Seksualiteten er aldri så enkel som antatt – noe som vil speiles i litteraturen.

Vi begynner å kjenne oss en smule oppløftet. Det ser ut til at litteraturen og erotikken, tross sin litt brokete fortid, har en lys framtid. Noen lesere har også, innser vi, et mindre problematiserende (nevrotisk?) forhold til disse spørsmålene enn oss.

Kanskje er det enkelt. Kanskje hele denne påståtte kløften mellom sex og skrift er oppkonstruert og reaksjonær? I et øyeblikk av kollaborativt klarsyn minnes BLAs redaktører at forfatter og dramatiker Camara Lundestad Joof en gang, i en panelsamtale på Blå i Oslo, skal ha røpet at hun, da hun skrev Eg snakkar om det heile tida, egentlig hadde begynt et skriveprosjekt om pornografi, erotikk og litteratur. Vi har også vage minner om romvesner. Over Zoom, tidlig i januar, bekrefter Joof at så var tilfelle.

Camara Lundestad Joof

(f. 1988) er skuespiller, dramatiker og forfatter. Pamfletten Eg snakkar om det heile tida utkom i 2018. I 2020 ble Joof husdramatiker på Nationaltheatret.

–  Jeg hadde tenkt å skrive en sakprosabok om porno, og er veldig fascinert av ulike framstillinger av erotikk. Jeg hadde mest lyst til å skrive om den kvalmende skamfølelsen som brer seg i hele kroppen når du lukker datamaskinen og legger den ved siden av senga. Når du vurderer om du er et godt menneske og en god feminist, etter å ha sett det du nettopp har sett.

Da Joof skulle begynne å problematisere ulike erotiske framstillinger, kom hun raskt inn på det hun kaller «hyperseksualiseringen av den svarte kvinnekroppen». Her var det mye som måtte utforskes og forklares. Dermed ble det en bok om rasisme, i stedet for erotikk.

– Når jeg som feminist har hatt problemer med å se visuell porno i perioder, har jeg tydd til å lese pornografien min. Jeg har funnet fram erotiske noveller, denne typen tekster som det finnes masse av. Det er ikke helt 50 Shades of Grey – jeg har jo fortsatt smak! – men allikevel en del kinky shit som du finner på nett, og også i bøker. Jeg er fascinert av hvordan man skriver sånn. Jeg kunne godt ha skrevet erotiske romaner med vampyrer, aliens og ting med tentakler. Jeg elsker det. Og alle mine erotiske drømmer er preget av det.

– Har du i lesningen kommet over ting du synes har høy litterær verdi?

– Ja, mitt første møte med en hardcore erotisk bok, var Georges Batailles Historien om øyet (1928).[1] Oi, det var traumatiserende og pirrende, forvirrende, kvalmende og spennende. Jeg gikk på ungdomskolen. Det var en overveldende leseopplevelse, men også en god en. Språket var sterkt, samtidig som det jeg leste var grenseoverskridende vulgært. Dette er skrevet i en provokativ ånd, ikke for å kose seg med litt alenetid på kvelden.

Fantasi og moral

Joof har de siste tolv årene hatt en leseklubb sammen med sin søster. Bøkene de leser tilhører primært sjangeren urban fantasy. Det er en type action-eventyr de konsumerer sammen, som et alternativ til å se på TV-serier.

–  Her er det også mye erotikk og romantikk, noen ganger beskrives det i detalj hvordan ulike vesener har sex. Her har jeg funnet massevis av gode historier som jeg setter pris på å lese.

Joofs positivitet setter imidlertid ingen stopper for redaktørenes fordommer.

–  Det finnes en kulturell oppfatning at når man skal skrive om ligging, så står klisjeene i kø?

– Det kommer jo an på tekstens funksjon. Hvis målet er å skape ren, erotisk glede – hvis du leser den for å onanere, for å bli pirret – så tror jeg at det ikke bare er lett for teksten å bli klisjefull, men at det også er trygt. Det er ikke akkurat i denne typen lesning jeg ønsker å utforske formeksperimenter med kommasettingen. Da vil jeg ha det forutsigbart, jeg vil være med til klimakset. Samtidig tror jeg det går an å gjøre begge deler.

–  Du har henvendt deg til litteraturen fordi den visuelle pornografien oppleves mer problematisk?

–  Den visuelle pornoen kan føre til mye selvgransking og stillingstaging som følge av problematiske framstillinger, og det er jo ikke alltid det gjør deg så veldig tent. Derfor har jeg, særlig i perioder, oppsøkt det skrevne ordet. Der er alt lov.

 Vi har snakket om det er vanskelig å skrive om sex fordi det alltid, når noe er skrevet, finnes en vurdering. Er det mulig å legge fra seg moralen?

–  Jeg tror ingenting er frigjort fra moralen, på samme måte som du aldri blir fri fra deg selv. Jeg leste en psykolog, som også var onaniekspert. Hun mente at alt er lov å fantasere om, selv grusomme ting. Det er hjernen din og skammen du bærer på etterpå som er filteret. Selv er jeg åpen for at det er mer lov å fantasere om alt i skrift enn i bilder på en skjerm.

–  Hvorfor det?

–  Fordi fantasiene da ikke er koblet til reelle kropper. Og heller ikke til hudfarge. Men det er klart, klisjeene finnes der hele tiden. For to år siden lagde jeg og Sandra Kolstad en performance på Litteraturhuset om Jean M. Auels bokserie Hulebjørnens klan. Dette er voldsomt erotiske oppvekstromaner. Det var pinlig, rørende og overveldende å lese som tenåring. Det var første gang jeg leste noe som satte ord på betydningen av nytelse. At nytelsen hadde en form for rett og autonomi hos begge parter. Det har nok vært formende for mitt menneskesyn i sex, som kan bli borte i mye av pornografien.

– Selv om skriften ikke er forpliktet til reelle kropper, er det ikke problematisk hvis man for eksempel skader andre i sin fantasi?

– Jeg tror ikke det er uproblematisk, men å fantasere om noe som er ulovlig eller grenseoverskridende, betyr ikke at du ville latt det skje i virkeligheten. Om det kan ha noen langtidsvirkninger, det kan jeg ikke si, jeg er ikke psykolog. Men for min del tror jeg det har vært sunt å få eksperimentere, både i tekst og i fantasien, om ting jeg ikke ville ha levd ut i det virkelige liv.

En bolle til snobbene

Vi er fortsatt ikke sikre på om erotikken i litteraturen er så grei og ålreit som vi nå kan få inntrykk av, i alle fall om den skal tas til inntekt for noe dypere enn ren stimuli. Derfor spør vi Joof om hun tror litteraturen kunne hatt en viktigere rolle i å utvikle den seksuelle fantasien vår kreativt. Hun svarer at dette er noe den allerede gjør, at denne litteraturen allerede finnes. Kanskje det bare ikke er så mange som vet om den eller oppsøker den, særlig i miljøer som er opptatt av litteratur.

– Mer og bedre erotisk litteratur kunne sikkert også gjerne blitt skrevet, men jeg tror absolutt den allerede gjør dette for mange.

Men kvaliteten! Hva med kvaliteten!? Joof sier at i teksten, og i fantasien, burde det meste være lov.

– Til og med å skrive dårlig?

– Til og med å skrive dårlig!

–  Vår hypotese har vel mer eller mindre vært at litteratur og erotikk ikke helt lar seg forene, at språk og sex er for utelukkende forskjellige ting?

 Da må snobbene ta seg en bolle!

Joof ler før hun avslutter:

Det handler nok mye om hva man vil identifisere seg med å lese. Derfor insisterer jeg på å snakke om urban fantasy og om erotisk litteratur. Litteraturen gjør oss til mer empatiske mennesker og er utviklende på alle slags måter, men den kan også gi en ren glede. Det trenger man ikke å skamme seg over.

 


[1] Det hører med i fortellingen at BLAs to nåværende redaktører først ble var hverandres eksistens via Batailles lille roman. Én var redaktør for et studenttidsskrift, den andre skribent. Samarbeidet var godt, men det har i seinere tid dukket opp vitnesbyrd om at redaktøren mente det var en grufull og dypt ubehagelig tekst – om Bataille, de Sade, og overskridelsens kunst – å jobbe med, ja, sågar vemmelig. Nå skriver vi altså en felles reportasje om erotisk og pornografisk litteratur, uten at ubehaget nødvendigvis er mye mindre – men samarbeidet er langt mindre anstrengt. Batailles roman burde for øvrig leses.

 

Powered by Labrador CMS