Den diffuse angstens uutholdelighet

Bjørn Vatne
Død og oppstandelse
Roman
Gyldendal, 2020
283 sider

Forsiden på Bjørn Vatnes roman Død og oppstandelse kunne vært forsiden på en hvilken som helst populærvitenskapelig bok om bevissthet og nevrovitenskap; en grå hjerne mot en mørk, illevarslende bakgrunn, og akkurat der hvor Descartes mente at koblingen mellom sjelen og kroppen lå, i konglekjertelen: binære tall mot en rød bakgrunn. Vi hører allerede ekkoet av spørsmålet som stilles: Hvor er vi på vei, er vi klar til å kaste våre inngrodde idéer om sjelen over bord? Helt fra første side blir det klart at Vatne fortsetter sitt prosjekt fra forrige roman, Nullingen av Paul Abel (2018), hvor klimakrisen og bevissthetsendrende teknologier utgjorde elementene i en dystopi som konkretiserte mye av den angsten som henger over den norske offentligheten. Frykten for klimaendringer, sosiale medier, teknologi og vitenskap på kapitalinjisert speed, samt en hel rekke forestillinger om kulturelt forfall, utgjør en suppe av angst og hysteri hvor det eneste alle synes å kunne enes om, er at det bærer feil vei. Og i likhet med offentligheten, virker også Bjørn Vatnes dystopi noe forvirret over hva det egentlig er som er galt.

Pseudovitenskap

Død og oppstandelse følger en avdanket journalist ved navn Remi, som sliter med tapet av sin kone. Gjennom en rekke tilbakeblikk får vi vite at konen – Oda – har lastet opp hele sin bevissthet til en institusjon som driver med hjerne- og bevissthetsforskning. Noen korte henvisninger til at den er blottet for humanisme forteller oss at denne institusjonens fremtidsvyer hadde gjort Innovasjon Norge stolt. Romanen starter med at Remi får noen mystiske meldinger fra nummeret til sin avdøde kone, som setter i gang et ras av sorgforvirrede antagelser om Odas bevissthet som fortsatt eksisterer der ute et sted, i cyberspace eller «skyen». Disse psuedovitenskapelige forhåpningene om at hun fortsatt eksisterer, at hun kan vekkes til live, blir stadig mer desperate, og gradvis glir Remi ned i noe som ligner galskap. Romanen er på sitt mest spennende der det blir uklart om all sci-fien bare er de siste krampetrekningene til en hjerne som nekter å akseptere dødens realitet.

Muligheten for narrativt kluss blir imidlertid fort forkastet til fordel for en thriller om diffuse kapitalinteresser og uetisk forskning, iblandet New Age-psykologer og forskere som har trukket seg tilbake til et liv i skogen. Vatne prøver med andre ord å sjonglere en hel masse idéer og fryktforestillinger som ligger i vår kultur, men ingen av disse forestillingene blir tilstrekkelig utforsket. Problemet er ikke så mye at forsøket på å forklare fremtidsteknologien ikke er troverdig. Snarere er det filosofien som ligger til grunn for romanens troverdighet som helhet, og som ytres av så vel karakterene som fortellerstemmen, som skurrer. Heller enn det filosofiske (over)motet og tankeeksperimenteringen som kjennetegner en god sci-fi-roman, blir vi gjennom hele Død og oppstandelse avspist med konvensjonelle truismer, som når en psykolog som driver med Ayahuasca-behandling beskriver selvet slik: «Ja, men det finnes ikke noe selv, det er bare en måte for oss å ordne tankene våre på, og forklare for oss selv og andre hvorfor vi handler som vi gjør. Det er nyttig, men det er også alt det er.» En sannhet som ikke kan beskrives som noe annet enn studentikos.

Skravleklassespeil

Forsøkene på å gjøre bokuniversets vitenskap troverdig skygger for det som kunne vært en interessant bok om samtidsmenneskets manglende forhold til død og sorg. Boken har det så travelt med å legge ut om sine teknologifrykter og kvasi-filosofiske ideer at karakterene forblir i bakgrunnen. Dermed blir vi gjerne servert plattheter som dette: «Det var tre måneder siden Oda døde. Hun var hans første virkelige kjærlighet.» Karakterene beskrives med en avstand som kun forsøksvis blir oversteget. Det får meg til å tenke på Michel Houellebecqs urovekkende empatiske beskrivelser av sine foraktfulle hovedpersoner. Der den ubehagelige identifikasjonen som oppstår gjennom disse hudløse beskrivelsene, tvinger leseren til å revurdere noen koordinater, får Vatnes avklarte og litt likegyldige beskrivelser av sine konvensjonelle, stort sett hyggelige og sosialdemokratiske mennesker derimot ingen konsekvenser for meg. Som et middagsselskap hvor alle er enige om at, ja, huff, det er fælt med klimakrisen, og, ja, huff, det er skummelt med overvåkning, men det er jo ikke noe vi kan gjøre med det her og nå – før alle sammen går hjem og legger seg, i visshet om at det jo egentlig ikke er noe problem for dem.

Der Houellebecq har et dypt originalt menneskesyn og den filosofiske ballasten og poetiske sensibiliteten til å gjøre hans kynisme interessant, kan man fort få inntrykk av at Vatne ikke gidder eller ønsker å si noe interessant om sin samtid:

«Nordmenn, som de fleste andre, hadde forsøkt seg på protest-aksjoner, samlende bevegelser som de franske gule vestene, men de klarte det ikke. Folk syntes vestene var stygge, eller de hadde ikke tid, det var alltid noe.»

Det nevnes noe om euroens kollaps, noen henslengte bemerkninger om klima, om en resesjon, men det forblir med disse kommentarene som liksom tilforlatelig slenges ut. Heller enn å utfordre sine norske middelklasselesere til å tenke nytt, bekreftes bare den generelle følelsen av kollaps som ligger i luften. Fremtidsangst er blitt allemannseie, og vi trenger ikke mer enn noen omtrentlige insinuasjoner for å nikke gjenkjennende til verdenen som males opp. Den ufokuserte samfunnsanalysen som presenteres glir sømløst inn i skravleklassens like konturløse narrativer. Død og oppstandelse bekrefter at det ikke nødvendigvis er fremtiden som er årsak til angsten, men omvendt: Samtiden produserer en angst som vi iherdig jobber med å gi et objekt, enten det er overvåking, innvandring, klimakrise, tredje verdenskrig, kulturelt forfall, eller lignende.

Angstkonkretisering

I et tidsskrift jeg kom over i en hipstrete sykkelbutikk i København for en del år siden sto det en tekst ved navn «Maskiner mod engstelse». Den korte teksten gjorde uutslettelig inntrykk på meg, og jeg husker den fortsatt så godt at jeg kan parafrasere den her: Ethvert stadium av den industrialiserte kapitalismen produserer en form for hegemonisk lidelse, og dermed også en form for motstand. Det første stadiet produserte helt konkret fattigdom og nød, og dermed også fagforeninger. Konflikten mellom kapitalen og den bevisste arbeiderklassen produserte – i de delene av verden hvor fagforeningene i stor grad vant frem – to motstridende, men sammenhengende lidelser: kjedsomhet og underholdning, eller fabrikkenes repetisjon og fritidens kontrollerte konsum. Svaret på denne lidelsen var 68’ernes krav om en sammensmelting av liv og arbeid, kravet om at det skulle bli like lett å ha sex som å arbeide som å danse. Denne kampen produserte igjen det stadiet vi i dag befinner oss på, hvor kapitalen produserer angst. Heller enn repetisjon og undertrykkelse, slik det beskrives i Charlie Chaplins Modern Times; plutselige rykk, en stadig påkoblethet, hvert øyeblikk er en tapt mulighet til å forbedre seg selv og nyte.

Hvorvidt vi fortsatt befinner oss på angst-stadiet eller om vi etter finanskrisen heller bør snakke om en deprimert kultur, får bli opp til andre å vurdere. Forenklede historiske analyser skal uansett ikke male opp hele bildet. Beskrivelsen av vår tid som en tid preget av angst – frykten som ikke har noe objekt, følelsen av at alt faller sammen uten helt å vite hvorfor – traff meg for fem år siden, og fortsetter å resonnere i dag: Alle er engstelige, folk går formentlig rundt og sitrer etter en eller annen form for kollaps. Noe må jo være galt, hvorfor skal vi ellers være så urolige? Bjørn Vatnes roman Død og oppstandelse er en spøkelsesfortelling for voksne, som forsøksvis konkretiserer angsten, får den på en armlengdes avstand så vi kan mene semi-interessante ting i prateprogrammer og sove bedre om natten. For disse fortellingene angår jo ikke oss.

Johannes Grytnes (f. 1994) er frilanser og seminarleder ved UiB.

BLA 5/20.