Intervju

Førti års munter irritasjon

Årets litteraturkritiker Bjørn Ivar Fyksen er en irritabel, men generøs og munter type. Som kritiker er han ute etter gleden i litteraturen.

Publisert digitalt

Jeg skjønner svært fort at planen min går i dass: Ethvert forsøk på å få Bjørn Ivar Fyksen, nylig kåret til årets litteraturkritiker, til å skryte av seg selv,

Bjørn Ivar Fyksen

(f. 1978) er litteraturkritiker i Klassekampens bokmagasin. Fyksen har doktorgrad på Alf Prøysen, og utgav i 2020 Almuens opera. Om Trost i taklampa og litterære klasseskiller i Alf Prøysens forfatterskap. I mars ble han utnevnt årets litteraturkritiker 2022.

komme med noen hybrisfylte bemerkninger om egen fortreffelighet (som jeg siden kan bruke mot ham) faller i fisk. Det er ikke spesielt alvorlig ment fra min side, og han tar det også med munter fatning. På Dovrehallen, som langsomt fylles opp av gamle karer i flokker som skråler ved baren, mens kjøttkake og speilegg plasseres på bordet og en evig strøm av gamle svisker spilles i lokalet (jeg hører The Animals’ «House of the Rising Sun» minst tre ganger) er stemninga avslappa, lattermild og stenka i en viss patina jeg for anledningen, utelukkende fordi jeg prater med Fyksen, tenker på som «prøysensk». Og sannelig: Prøysen hang på Dovrehallen i mellomkrigstida, han var nesten på vei til å bli viseforfatter i revyteatret i etasjen under. Ham skal vi komme tilbake til, men etter at speilegget er fortært, er det Fyksen selv jeg først vil prate både med og om.

For det er jo ålreit å bli prisbelønt? Til saken!

*

Gratulerer med tittelen årets litteraturkritiker! I begrunnelsen påpeker Frode Helmich Pedersen at du har en særegen munterhet og generøsitet i gjerningen, selv om du omtaler deg som en person med «jævlig dårlig humør». Er du enig?

Jeg er enig i at jeg har en munter tone, og en viss generøsitet i skrifta. Men det er nettopp det det er: Skrift. Jeg er ingen generøs person. Jeg er av vesen sur. Jeg er født irritert.

            Umiddelbart en god disposisjon for en kritiker, skulle man tro?

Jeg tenker at det er noe å motarbeide. Jeg tenker ikke på kritikk på den måten at det handler om å sable ned, luke ut og så videre. Det er absolutt en del av jobben, men det er like viktig å løfte fram det som er bra. I tillegg har jeg en grunnleggende respekt for litteraturen som kunstart. De fleste bøker – ikke alle – er seriøst ment, og selv om de ikke er gode, så er det ofte noe interessant å finne i dem. De vil som regel si ett eller annet, og de fleste bøker fortjener at man også prøver å se det. Men også kvalitetsvurderinga er viktig i kritikk.

            Hvorfor det?

Fordi det handler om å drive kulturen videre, å prøve å finne de gode tinga og skille det ene fra det andre. Men det er ikke det eneste som er viktig. Jeg mener at det også må være plass til et formidlingsaspekt i kritikken. Som jeg sa: å prøve å finne ut hva folk prøver å si. Jeg er ikke spesielt opptatt av å formulere en klar vurdering i hver enkelt anmeldelse, men jeg håper at jeg allikevel formidler en vurdering gjennom tonen jeg skriver i. Jeg stiller meg selv spørsmålet: «Har jeg noe glede av det jeg leser»? Og det mener jeg må være retningsgivende for all kunst, enten du er anmelder, eller bare opplever kunst, eller er en vanlig leser. Har du noe glede av det? Men som kritiker må man etterpå formulere hvorfor man har glede av det, eller hvorfor ikke.

            Som kanskje er både navet og utfordringa?

Hvis jeg får en bok i fanget som jeg virkelig ikke har noen glede av, så har jeg lyst til å legge den bort. Og det gjør jeg også ofte.

Da vi intervjua Eivind Myklebust da han ble årets kritiker, nevnte han det at han ikke blir provosert av dårlige bøker; han blir bare lei og legger dem bort.

Der har du forskjellen på hvem jeg er som person og hvem jeg er som kritiker. Jeg kan godt føle meg nærmest personlig fornærma over at en dårlig bok kaster bort tida mi.

             Men det kommer sjeldent til uttrykk i det du skriver?

Det må ikke alltid komme til uttrykk. Spaltene i Klassekampen skal ikke være en personlig terapi for meg. Jeg kan kokettere med at jeg er grunnleggende irritert i en situasjon som denne. Jeg har vært irritert i 40 år. Det er sant. Men det må ikke på trykk hver uke.

Men av og til skinner det gjennom. Jeg tenker på din anmeldelse av Jon Fosses Septologien, hvor du var en av nokså få som gikk ganske grundig inn i enkelte elementer av romanverket, og utfordra Jon Fosses kunstsyn – som jeg opplevde som et utløp for irritasjonen?

Men det var ikke i særlig grad noen irritasjon over Jon Fosses litteratur, snarere over den samla resepsjonen gjennom flere tiår. Det er kanskje grunnen til at det ikke var en bok jeg sa fra meg. Jeg hadde lyst til å være en motstemme. Det hender det jeg har lyst til, i hvert fall hvis det er snakk om mye omtalte forfatterskap som jeg faktisk har en sterk mening om. Da ville jeg ikke finne på å si nei til å anmelde.

Arbeid innafor

Du har skrevet mye om arbeiderlitteratur, og har en doktorgrad om Prøysen. Du har en forkjærlighet for det folkelige. Så vidt jeg har skjønt er du fra Gran kommune, et slags ingenmannsland nord for Oslo, men før Hamar…

Nei! Før Toten og Gjøvik. På Vestsida, som vi kaller det.

Litteraturfeltet er gjerne storbyhenvendt, og dessuten lukka inne i sin egen boble – men kanskje har det godt av de utenfraperspektivene du kan bidra med?

Ja og nei. Jeg har en familiebakgrunn helt utafor enhver utdanna kulturmiddelklasse. Fattern jobba i verksted, men identiteten er som bønder. Vi var bønder. Men sånn det er nå, så snakker jeg fra innsida av kulturmiddelklassen.

             Du har jo doktorgrad?

Ja, og jeg har jobba med litteratur i 25 år hvis vi regner med studiene. Jeg har kanskje et dobbelt perspektiv, fordi jeg også vet hvordan det er å stå på utsida og se inn på kulturlivet, som jeg nå er midt i. I Klassekampen har jeg fått rollen som den «folkelige», og det er også sant, men kanskje litt overdrevet. Det meste jeg gjør der er å anmelde bokhøsten, det som kommer. Men jeg har hatt glede av å skrive om folkelige sjangre, som western; jeg har skrevet om Frid Ingulstad, Herbjørg Wassmo. Dette er egentlig mainstreamlitteratur som man kan argumentere for at ikke trenger mer oppmerksomhet Men så snakker Bokmagasinet til litt andre lesergrupper enn mainstreamleseren. Det er kanskje inn der jeg ønsker å bringe disse tingene.

            Det folkelige er en positur? En rolle du bekler deg, eller har blitt bekledd?

Det er en rolle jeg i hvert fall med stor naturlighet kan spille.

Du skriver mye om klasse, samfunn og økonomi når du skriver om litteratur. Jeg antar det er et aktivt valg, en grunnleggende linse å møte litteraturen med?

Ja. Det er det åpenbart.

             Du er materialist?

Jeg er materialist. I alle ordets betydninger. Det handler antageligvis om et ønske om at litteraturen skal være politisk, eller ha en politisk betydning.

             Har litteraturen en politisk betydning eller funksjon?

Jeg håper den har det. Jeg tror den har det. Men på en veldig, veldig indirekte, nærmest umerkelig måte. Håpet er vel at litteraturen skal fungere litt for samfunnet som helhet som jeg føler den gjør for meg sjøl. At mengden, altså summen av alt jeg leser … Jeg tror jeg lærer noe av det, jeg tror jeg blir et emosjonelt klokere menneske av det, og forhåpentligvis også et samfunnsmessig klokere menneske. Håpet er at dette skal sive ut, at litteraturen som helhet skal sive ut i offentligheten og kulturen, og ha en indirekte påvirkningskraft på denne måten. Og det har den vel, men det er umulig å påvise.

Prøysen-effekten

Du har studert Prøysen grundig. Grundigere enn noen andre her til lands. Har du lært noe av det, som kritiker? Både av studiet og av Prøysen som forfatter og offentlig menneske?

Jeg vil kanskje gå enda lenger, og si at det er ett av få forfatterskap som har endra meg som menneske. På den måten at jeg nok ser verden bittelitt annerledes etter dypdykket enn før. Jeg tror det har gitt meg en større romslighet overfor oppfatninger og måter å se verden på, livssyn, som egentlig er meg fremmede.

             En utvidelse av blikket?

Problemet før var vel ikke at jeg ikke så ting, men at jeg hadde lettere for å blankt avvise det som ikke harmonerte med egne holdninger. Du kan si at jeg er blitt mer moden gjennom Prøysen.

            Det er om ikke annet noe det er greit å ha med seg i arbeidet?

Definitivt! Og som jeg sa i sted, dette er det lille håpet: at litteraturen som helhet kan dytte samfunnet bittelitt, sånn som det har dytta meg.

            Den lille, dagligdagse transformasjonen?

Ja. Og vi har vel opplevd visse mentalitetsmessige og verdimessige, politiske framskritt de siste 300–400 åra?

Har du i løpet av din tid som kritiker sett noen endringer i kritikkens og litteraturens felt, noen markante skifter?

Nei. Ingen markante skifter. Dette er en veldig nærsynt observasjon, men jeg har sett en liten endring på et felt jeg selv er veldig opptatt av, nemlig det klassepolitiske. Det har fått større oppmerksomhet i løpet av den tida jeg har holdt på. Det er jeg nesten sikker på. Jeg tenker at jeg har vært på lag med en slags tidsånd. Det er selvsagt parallelt med at klassebegrepet har fått større plass i samfunnsdebatten for øvrig, og i sosiologisk forskning og så videre. Så ja, nei: Jeg har vært med strømmen.

Vitsen med det hele

Nå har vi snakka om poenget med litteraturen og håpet rundt hva den kan bidra med. Samtidig snakkes det veldig mye innad i kritikken som institusjon om krisen i litteraturkritikken. Er du bekymra på kritikkens vegne?

Det er verre enn som så. Jeg er bekymra på skriftkulturens vegne. Jeg er bekymra for kritikken, og enda mer for litteraturen. Det er ikke noe tvil om at den er mindre viktig enn i min ungdom, som tross alt ikke er så lenge siden. Litteraturen tar mindre plass, har mindre betydning, dermed gjelder det samme for kritikken. Og problemet er potensielt gigantisk, tenker jeg, når jeg ser for eksempel hvordan mine stebarn møter skriftkulturen i skolen. De leser ikke lange tekster lenger, de skriver ikke stil lenger, på skolen der stesønnen min går, skriver de ikke for hånd, og de skriver heller ikke på tastatur. De leverer oppgaver på nettbrett. Det er en skriftkultur med én finger. Det er umulig å tenke lange tanker med én finger. Og det er nødt til å endre neste generasjons forhold til skriftkultur. Jeg kan ikke tenke meg noe annet.

Historiefortelling og den slags lever videre i andre kunstformer. Men selve skriftkulturen, å forholde seg til offentlighet, samfunn, kultur via skrift. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det vil bli mindre av det. Dette synes jeg er kjempenifst. Jeg vet ikke hva det vil føre til. Men det ser ikke bra ut.

           Grunnleggende pessimist på skriftkulturens vegne. Men munter likevel?

Ja, altså. Jeg har lett for å se det komiske i ting. Det er veldig lett for meg å ha en satirisk, ironisk innfallsvinkel. Jeg er et barn av 90-tallet. Min satiriske impuls er noe jeg faktisk forsøker å dempe som kritiker, for det er for lett. Det er så veldig lett å gjøre narr av ting, å finne snodige, litt kleine ting i litteraturen. Jeg vil ikke gjøre det for lett for meg. Men å ha en munter språklig tone, det handler rett og slett om å produsere lesverdig avisstoff. Jeg vil at anmeldelsene skal være verdt å lese som bittesmå skriftstykker i seg selv. Så ja, jeg forsøker å skrive morsomt og underholdende. Og hvis jeg lykkes med det, så er jeg veldig stolt og glad.

Jeg vil jo bli underholdt selv. Jeg tenker at det er min plikt å forsøke å underholde andre.

          Underholdningsverdi, altså?

Da snakker vi igjen om gleden som må være der. Som kanskje er et mindre belasta begrep enn underholdning. Gleden kan ta mange former. Det kan være underholdning, at man blir adspredt, synes det er gøyalt – eller det kan være at man merker at det åpner seg en eller annen erkjennelse som virker sann. Det er det glede i.

Powered by Labrador CMS