Prosa

En taleskrivers tanker på en trestubbe

Statsråden kommer demonstrerer hvordan profesjonalisering av politikken truer forbindelsen mellom ord og handling. Romanen er mest interessant der den viser at demokratitap har med naturtap å gjøre.

Publisert digitalt

Birger Emanuelsen

Statsråden kommer

Roman

Tiden Norsk Forlag, 2021

220 sider

I Birger Emanuelsens femte roman og sjette bok etter novelledebuten i 2012 er grunnkonflikten spent over noenlunde samme list som i antikkens Athen. Det var i Athen i klassisk tid at språkets retoriske kraft først ble satt på begrep i Vesten. Allerede den gangen skapte den kontrovers: Der Platon anså retorikken som en forfalskning av sannheten og ideene bak, vektla den mer pragmatisk anlagte Aristoteles retorikken som tekne, som menneskekunst. Også sofisten Protagoras, kjent for utsagnet «mennesket er alle tings mål», tok retorikken i forsvar: «Det finnes ingen evig sannhet som taleren skal formidle, men han kan gjøre den svake sak sterk.»

Statsråden kommer er lagt til vår egen norske samtidsvirkelighet, men med demokratiet og talekunsten som arena og problem. Vi følger Ingrid, en statsviter ansatt som taleskriver for statsråden i et ikke navngitt departement. Ingrid har fått den jobben mange likesinnede drømmer om, en jobb som gir direkte tilgang til maktkorridorene og ikke minst muligheten til å utforme statsrådens taler. Spørsmålet er om hun er seg bevisst denne muligheten og hva den innebærer – at de talehandlingene hun utformer kan bidra til å knytte folket til makta?

Hyperaktuelle tema

Premisset i Emanuelsens roman er spennende og ambisiøst som utforskning av demokratiet, og av forholdet mellom plikten til fellesskapet og individuell frihet. Ingrid har allerede sagt opp jobben i departementet ved romanens start. Hun har parkert bilen i veikanten og gått ut i skogen, der hun blir sittende på en stubbe og tenke gjennom livet sitt til nå. For en stor del består romanteksten av Ingrids tankerekker og tilbakeblikk, ikke bare på jobben i departementet, men også på samlivet med mannen Eirik. Ingrid og Eirik framstår stort sett samhørige. Mellom dem er det først i de virkelig dype – alternativt: svevende – spørsmålene at avstanden oppstår. Eirik har et grunnleggende mer pragmatisk og tillitsfullt forhold til menneskelivet enn Ingrid. Han higer ikke etter radikal endring og omveltning slik som henne.

Ingrid på sin side ivrer etter at de to skal tilslutte seg The New Heritage Pledge, en bevegelse hun har funnet fram til på nettet som jobber for å overlate mest mulig jord til naturen, og som oppfordrer til å ikke få barn. Emanuelsen beveger seg her inn på store, hyperaktuelle tema, problemstillinger som er tett på samtida. Likevel kjennes det ikke som om det er naturvern som stikker dypest i romanen, selv om Ingrid altså sitter på en stubbe i skogen gjennom store deler av den. Riktignok finnes flere hentydninger til en naturlengsel hos henne. I et tilbakeblikk hvor hun og Eirik er på padletur, får hun øye på to rådyr og får en villskap over seg: «Rådyrene steilet idet vannet traff dem, og hun kunne høre et slags vrinsk før de begge bykset innover. Hun strakte hals og ulte som en ulv, så du det, ropte hun […]». Et annet sted går hun i fjæra og får øye på noen krabber: Hun «[t]enkte på hva Eirik hadde fortalt henne da de studerte. At de under bondeopprøret i Mexico bedøvet taranteller og la dem i munnen på fangene, sydde igjen leppene med ståltråd og ventet på at ungguttene skulle rive ansiktet i stykker i panikk», hvorpå hun legger en av krabbene på tunga og knuser den med tennene.

Et demokrati som rakner

Jeg leser passasjene fra naturen som ironiske, som uttrykk for en menneskelig forveksling av det dyriske med det overskridende. Leser man det slik, gir det også en ytterligere dimensjon til tematikken rundt naturtap og desillusjonisme. Det hele får meg til å tenke på Diderots skuespillerparadoks, der den som føler noe på scenen ikke rører publikum, mens den som ikke føler, men spiller, virker troverdig. Slik framstår også de radikale tankene til Ingrid: «Selve ideen virket aparte, men det var likevel noe med tonen på nettsiden som talte til henne. Språket var så annerledes enn det hun selv satt og arbeidet i.» Som taleskriver klarer hun ikke å føle det hun språkliggjør. Hun klarer ikke å se at saken er reell, at den angår virkelige mennesker, all den tid ordene kommer fra henne. Taleskriverjobben framstår langt på vei som symptom på et demokrati som rakner i sømmene, der plikten til fellesskapet fragmenteres og profesjonaliseres i den grad at individet skyves ut på sidelinja. Underteksten er at talene burde ha vært skrevet av statsråden selv. Det er selve skillet mellom politikerne og embetsverket og den samtidige usynliggjøringen av dette skillet – det er dette som er skuespillet.

Det tar tid å få øye på underteksten i Statsråden kommer, kanskje fordi den viser seg å ligge så til de grader i dagen. Når jeg først griper den, tar jeg meg i å tenke at jeg savner en mer umiddelbar tilnærming i teksten, rett og slett å komme tettere på taleskriverjobben over lengre strekk. Vi får vite at Ingrid en gang følte seg heldig i jobben; «heldig som kom så tett på makt, og ikke minst heldig som kunne påvirke hvilke fortellinger og ord statsråden skulle bringe videre til de mange tusen menneskene som lyttet til ham. Nå klarte hun nesten ikke kjenne igjen sitt eget minne […]». Problemet er at jeg som leser også har vansker med å kjenne igjen dette minnet. Romanen hopper litt bukk over fallet fra å føle seg heldig til fremmedgjort, og kunne gitt mer plass til dette framfor det jeg opplever som noe uforløste sidespor: Ingrids dødsfantasier, det problematiske forholdet til faren, bulimien. Dette er temaer som i og for seg kunne vært viktige, men romanen er allerede så fullpakket at jeg synes de blir liggende utenpå kjernen av taleskriverjobben og demokratiutforskningen.

Fordreining av makta

Romanen kommer mest til sin rett der den holder fokuset på desillusjonismen som fenomen heller enn hva den kommer av i Ingrids livshistorie. Som når Elisabeth, en kollega av Ingrid med et langt mer idealistisk syn på jobben i departementet, snakker i vei til Eirik en dag de møter ham for et glass etter jobb: «Det hadde egentlig ikke slått meg før jeg jobbet med Ingrid nå, men som taleskriver får du jo muligheten til å forme hva statsråden skal si. Hva hele regjeringa skal si, egentlig.» Ingrid istemmer pliktskyldig, men Eirik kan ikke uten videre svelge den plutselige tilliten hennes til systemet: «Hva var det du sa en gang, Ingrid, at jobben består i å framstille makt som omsorg?» I likhet med Ingrid klarer han ikke å stole på Elisabeths omsorg for ordene som annet enn en maktas staffasje.

For meg blir denne barsekvensen en nøkkelscene. Her erfarer jeg hvordan grunnkonflikten i romanen kanskje ikke egentlig dreier seg om hvorvidt talene er ekte, om innflytelsen på statsråden er reell. I Statsråden kommer synes makta først og fremst å ligge i troen på ordene. Dette gjør seg gjeldende i Ingrids opplevelse av Eiriks latterliggjøring:

«[hun] kunne høre det, at selv om han kjekket seg litt, var det hennes tanker som hadde blitt formulert i Eiriks språk. Det hørtes likevel annerledes ut når han sa det. Det lød som politikerforakt, på grensen til hatefullt, og selv om hun jo var enig med ham, selv om hun kjente det så uendelig godt igjen, gjorde det henne trist, og hun skulle ønske at han ikke følte det sånn.»

Tankene endrer valør når de legges i en annens munn, for det er først da hun oppfatter følelsen i dem, at tankene er koblet på den materielle verden der makta befinner seg, naturverdenen. Statsråden kommer er på sitt mest interessante der den tegner en slik forbindelse mellom naturtap og demokratitap. Den viser hvor finmasket skillet mellom ord og handling er, og ikke minst hvordan dette skillet er i stadig endring. Å være en handlingens kvinne i antikkens Hellas var nok en ganske annen sak enn å være det i Norge anno 2021. Prinsippet er likevel det samme: at det å tale også er en handling.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter. Hun går for tiden Forfatterstudium 2 ved Universitetet i Tromsø og jobber som kritiker og seminarleder i Exfac ved Universitetet i Oslo.

BLA 8/2021.

Powered by Labrador CMS