Intervju

Hva tjener altså kritikken til?

Hva er litteraturkritikken i dag? Hvordan tenker vi om den, hvordan forstår vi den? Og hvorfor trenger vi den egentlig? Vi inviterte kritikerne Kaja Schjerven Mollerin og Benjamin Yazdan til å samtale om den norske litteraturkritikkens hva, hvordan og hvorfor, i håp om å få klarhet i saken.

Publisert digitalt

Det er en pågående diskusjon hva litteraturkritikken egentlig er god for. Skal den være brukerveiledning? Til allmenndannelse? Utøve samfunnskritikk? Være et eget estetisk uttrykk? Eller kanskje alt på en gang? I forkant av at Litteraturfestivalen på Lillehammer i år kårer de 10 viktigste litteraturkritikerne siden det moderne gjennombruddet, ønsket vi å høre hvordan kritikerne selv oppfatter virket sitt, representert ved to av dem: Klassekampen-kritiker Kaja Schjerven Mollerin og BLA-kritiker Benjamin Yazdan.

Hva legger dere i det å skrive kritikk?

Benjamin Yazdan: – For å komme fram til et begrep om hva som er god kritikk er det jo ofte vanlig ­– kanskje litt for vanlig – å begynne med å definere hva som er dårlig kritikk. Kritikk skal for eksempel ikke være forbrukerveiledning, og den skal ikke være motstandsløs. Å si entydig hva kritikken skal være, klarer jeg ikke. Men jeg lener mot at den skal være kulturkritikk, at den skal ha en kulturkritisk funksjon. Og at den, på sitt beste, skal utvide forståelsen av det aktuelle verket.

Kaja Schjerven Mollerin: – Skulle jeg si noe generelt om hva kritikk er, vil jeg si at det er et møte mellom en bestemt bok og en bestemt leser. Det innebærer at hver bok forplikter, krever noe eget av deg som leser. Derfor er jeg ikke så glad i å snakke generelt om kritikken. Jeg vet godt hvordan jeg selv har lyst til å skrive, men jeg tror det er en fordel, for både litteraturen og offentligheten, at kritikken ikke ser lik ut fra bok til bok, at ulike bøker krever ulike tilnærmingsmåter, og i flukt med dette at det også finnes ulike kritikertyper. Det er ikke et så diplomatisk svar som det høres ut som. De fleste, inkludert meg, er seg selv lik, og møter bøker på omtrent samme måte fra gang til gang. Egen sensibilitet blir man selvfølgelig aldri kvitt, men fordommer og forventninger, bevisste som ubevisste, kan man alltids gjøre noe med. Men det er en anstrengelse å starte på nytt hver gang.

BY: – Det viktigste er nok at man evner å tenke i forlengelsen av verket. Det finnes så klart noen overordnede prinsipper man gjerne tar utgangspunkt i, og man har så klart noen idealer for seg selv, men man trenger ikke å etterleve disse instrumentelt fra gang til gang, som du sier. Da blir det fort dogmatisk.

Kritisk ståsted

Hva er så, i denne flerstemte kritikken, deres egne stemmer?

KSM: – Når man skriver kritikk, er i hvert fall to ting viktig, uansett hva temaet er: Det ene er ærlighet. Du kan ikke skrive om en bok hvis ikke du vet at du kan si nøyaktig hva du mener, uten å tilpasse, uten å legge noe imellom, uten å ville oppnå noe annet enn bare å gi uttrykk for en mening. Man kjenner godt selv når dette av ulike grunner ikke er mulig. Jeg har ikke tenkt så grundig gjennom det, men jeg tror at den voksende arrangementskulturen er en større utfordring for kritikerstanden enn det blir snakket om. Den andedammen litteraturverden er og har vært, blir enda mindre med så mange møtesteder mellom kritikere, forfattere og forlagsfolk. I løpet av et år sitter mange av oss på alle sider av bordet: Vi redigerer, bestiller tekster, deltar i samtaler, snakker med folk etterpå – dette ikke være et problem, men det er noe med den sosialiteten som er krevende for dømmekraften. Og da tenker jeg altså ikke først og fremst på de mer sosialt klønete av oss. Den andre dyden for en kritiker, mener jeg, er transparens: Det skal være mulig for leseren å følge alle deler av resonnementet ditt, og selv komme til en annen konklusjon.

BY: – Ikke minst må posisjonen resonnementet springer ut av være kjent. Kritikeren må vite hvor han eller hun leser fra, og klargjøre dette, uten at dette nødvendigvis tar form av polemikk eller manifest. I hvor stor grad kritikeren skal være privat eller personlig er jo et tilbakevendende spørsmål. Fortrinnsvis ikke privat, og helst ikke utleverende. Men hvor man snakker fra skal ikke være kamuflert. Det er viktig at leseren vet hvor hun har kritikeren.

KSM: – Dette innebærer en innsikt i at man som kritiker aldri er nøytral, og at det heller ikke er en nødvendig forutsetning for å bedømme noe. Jeg tror de fleste kritikere tar dette for gitt. Man vet at kritikk til syvende og sist er en subjektiv vurdering. Samtidig tror jeg det er lett å tenke at man er noe som minner om nøytral i mange saker, og at dette har verdi, kanskje særlig i møte med sakprosaen. Som i at man ikke er part i saken. Det er for eksempel lett å tenke at vi i dag er i stand til å vurdere Hamsuns bøker på et mer nøytralt grunnlag enn lesere og kritikere var i kjølvannet av krigen. Men avstanden gjør kanskje også at vi ikke har den samme evnen til å se hvor det brenner. Tidens gang legger et slør over ting. Så avstand til noe åpner ikke bare for mer refleksjon, den kan også stenge for at man ser det avgjørende. Det er mange balanseganger å holde her.

– Hvis det er noe kritikken kan bidra med til den større offentlige samtalen, så tror jeg det er en form for ettertanke eller refleksjon. Selvstendig tenkning.

BY: – Tar man utgangspunkt i at kritikk nettopp er refleksjon, blir skillet mellom anmelderi og forbrukerveiledning tydeligere – sistnevnte framstiller seg gjerne som en nøytral form, med et skinn av noe objektivt.

KSM: – Selv synes jeg kvalitet er et vanskelig ord. Er det litt pompøst? Jeg vet ikke. Andre må gjerne bruke det, det er ikke det, men jeg får det ikke helt til, og det er sjelden jeg får noe ut av å vurdere om enkeltsetninger er gode eller dårlige i en bok. Flere kritikere skriver gode kritikker på den måten, men de gangene jeg har prøvd, føles det bare for formalistisk. Det tror jeg har å gjøre med at jeg er mer interessert i litteraturens virkning, i hva litteraturen gjør med meg. Lesningen har alltid en tid og et sted, en sinnstilstand. Ikke det at ens eget indre i seg selv er så interessant, men igjen: Det er noe med dette møtet mellom bok og leser.

Så det blir ikke kritikkens oppgave å bedømme om en bok er god eller dårlig?

BY: – Jo, det også, naturligvis. Uten et kvalitetsbegrep blir det vanskelig å snakke om kritikk, som jo er et uttrykk for subjektiv smak. Hvis man driver med kritikk mener man jo nødvendigvis også at kvalitet kan diskuteres. Det er et grunnpremiss. Men jeg er enig med Kaja i at det raskt blir kjedelig om vurderingen av litterær kvalitet skal springe ut av en sjekkliste for gode og dårlige setninger. Samtidig er det ikke noe galt i å trekke fram eksemplariske setninger. Tvert imot – de beste kritikerne er jo ofte de som evner å trekke frem enkeltsetninger eller korte passasjer som illustrerer noe helt vesentlig ved verket, om det så er vellykket stilistikk eller setninger med avgjørende tematiske nedslag.

KSM: – Det er også forskjell på sak- og skjønnlitteratur her. En del av kriteriene man vurderer en sakprosautgivelse etter, er jo mer konkrete: grundighet, kildearbeid, hvordan verket plasserer seg i forskningstradisjonen, og så videre. Man diskuterer ikke sak på samme måte hvis man sitter med en roman. Da har man en helt annen toleranse for idiosynkratiske tilnærminger til et tema. Ja, det er kanskje til og med selve poenget med en roman – at den skal være litt rar og egen i blikket på verden.

BY: – Jeg kjenner at det er lettere å gjøre medhårslesninger av verk jeg liker. Om det er et verk jeg mener det er verdt å løfte fram går jeg bevisst inn for å minke mengden unødvendig småplukk. Selv om jeg ser svakheter, føler jeg ikke behovet for å nyansere i like stor grad, for entusiasmen har en viktig funksjon.

– Når det gjelder svake bøker, så går jeg kanskje i en annen retning. At jeg førsøker å trekke fram det som kan finnes der av verdi, i noen grad – eller, i det minste, et uforløst potensial.

KSM: – Det er jo en konstruktiv tilnærming!

Slaktens funksjon

KSM: – Men det er interessant, dette med hva man gjør med bøker man ikke liker. Den negative kritikken har en viss nimbus i bestemte miljøer, en form for opphøydhet. Alle vet at en slakt generer mer snakk enn en mer nennsom tekst. Jeg tror også de fleste som har skrevet kritikk, har erfart at det er veldig lett å slakte når man første setter i gang. Man finner alltid ett eller annet å surmule over, og så finner man andre ting som støtter opp under det.

BY: – Og så er det man finner plutselig symptomatisk for en helhetlig trend man ikke liker.

KSM: – Nettopp. Plutselig blir denne ene boka i tillegg et uttrykk for tidsånden. Når det er sagt, så er det i mange sammenhenger riktig å gå hardt til verks, så lenge man selv også bidrar med god tenkning og tilfører saksfeltet noe. Som kritiker synes jeg det har vært en lærerik erfaring å selv skrive bøker og bli vurdert. Og det mest irriterende av alt, når man sitter på den andre siden, det er å bli lest mothårs på en slurvete og fordreid måte. Det lærer man virkelig ingenting av, annet enn at man har å gjøre med en selvhevdende kritiker.

BY: – Prinsipielt synes jeg at en slakt eller rent polemiske lesninger også kan bidra med noe av verdi. Virkelig god polemikk oppfordrer jo gjerne til videre diskusjon på en måte mer forsiktige lesninger ofte ikke kan gjøre. Men jeg merker på de to, tre slaktene av romaner jeg har skrevet, at formen fort kan bli mer bunden. Det er lett å låse seg når det er noe man vil terpe igjennom, eller komme til mål med.

Jeg har alltid tenkt at slakten er veldig ufin. Samtidig, for et nylig eksempel:, Bernhard Ellefsens slakt av Hugo Lauritz Jenssens En samisk verdenshistorie, slo meg som svært betimelig, dersom anklagene om utstrakt misbruk av kildemateriale stemmer. Da er jo slakten med en gang etisk motivert.

KSM: – Generelt – ja, nå sier jeg noe generelt – kan man vel si at hvor hardt skyts man bruker, bør harmonere med siktemålet. Etablerte og velhonorerte forfattere med kostbare utgivelser på store forlag må tåle å bli ristet litt, uten at jeg dermed mener at man skal la være å kommentere det hvis en ukjent forfatter utgir noe helt sprøtt på eget forlag. Søker man offentligheten med noe man har skrevet, må man bare ta det som måtte følge av det.

BY: – Her kan man også snakke om forlagspolitikk, om det litteraturpolitiske.

– Når det gjelder hvor fin man skal være med debutanter, tenker jeg at det er uheldig å la det faktum at noen er debutant legge føringer. For om man tar for mye hensyn til dette tar man ikke debutantens prosjekt på alvor. Et forlag har bestemt seg for å gi det ut, og forfatteren må kunne stå inne for det.

KSM: – Det er vel noe med måten. Alt kan alltid gjøres på ulike måter, og det skader det ikke å tenke gjennom.

BY: – Det er ikke debutantenes feil at det er en sterk debutantfetisjisme i Norge i dag. Det virker som om forlagene higer veldig etter debutanter, på godt og vondt. Hvordan kritikken skal forholde seg til det blir et mer overhengende spørsmål om en tendens.

Brukerveiledning eller dannelse?

I situasjoner som dette er det interessant å snakke om «formålet» med kritikken, altså hvilken posisjon kritikken innehar i samfunnet nå. Et ord som ikke har vært nevnt er «dannelse». Dere nevnte at kritikken bidrar med tenkning. Har det noe med dannelse å gjøre? Skal kritikken være samfunnskritikk? Eller brukerveiledning? Eller begge? Ingen? Som med debutantene: Hvordan skal man forholde seg til det?

BY: – Jeg knytter det i siste instans til hvilken forståelse man har av estetikk. Uten å bli alt for akademisk, og med fare for å høres i overkant generell ut, vil jeg jo si at alle bøker av høy litterær kvalitet innebærer en kritikk av samfunnet, eller at de innehar et kritisk potensial. I egenskap av å oppfordre til en estetisk erfaring målbærer kunsten andre kvaliteter enn de som ellers premieres: kritisk refleksjon, ikke-instrumentell tenkning, sanseerfaringer … Kritikken er med på å kaste lys over dette, tenker jeg. For min del har det vært viktig å tenke rundt og rette oppmerksomheten mot hvordan verket jeg skal omtale står til kulturen det alltid vil være en del av. Er det affirmativt, bekrefter det bare rådende kultur, er det et rent nytelsesobjekt og dermed i fare for å bli enda et salgbart produkt, eller finnes det en motstand der det er verdt å løfte frem? Det kan naturligvis ta form av alt fra stilistiske brudd til konkrete utsigelser.

KSM: – Det blir ofte kommentert at kritikk er avledet av det greske ordet krinein, som betyr å skjelne, bedømme. Og det å skjelne mellom noe handler dypest sett om å sanse forskjeller, så kanskje kan man si at kritikken på sitt beste bidrar til å fremheve tingenes partikularitet, altså hva som er det helt spesielle ved en bestemt bok, et bestemt tema, en bestemt forfatter.

– Ellers er jeg ganske gammeldags når det gjelder forståelsen av kritikkens og litteraturens funksjon. Jeg tror den beste litteraturen, det som til enhver tid gjelder som kanon, kan være et samlende punkt. Kulturhistorien er full av eksempler på at når verden faller fra hverandre, så er det kanon lesere vender seg til. Tenk på Erich Auerbach som skrev Mimesis, sitt store verk om virkelighetsfremstillingen i Vestens litteratur, i eksil i Istanbul under andre verdenskrig. Eller på Simone Weil og Rachel Bespaloff som under den samme krigen, og på hver sin kant av det ødelagte Europa, fordypet seg i Iliaden. De færreste kritikere i Norge ser vel på seg selv om kanonisører, men det er klart, det er jo en form for kanonisering i det små man holder på med.

Før dere kom snakket vi om at du, Kaja, er en ganske pedagogisk kritiker. Du strekker ut hender for at folk skal henge med, inviterer inn for at en skal kunne henge med i samfunnsdebatten. For eksempel forklarer du et sted hva Alternativ für Deutschland er.

KSM: – For meg er idealet å skrive for en allmenn leser: en som er generelt interessert i litteratur og samfunnsliv, men som ikke nødvendigvis kan alt om et bestemt felt. Jeg synes at man skal strekke seg for å utvide hverdagsspråket i kritikken, at man skal skrive så inkluderende og åpent som mulig. Det meste kan sies med helt vanlige ord. Selvfølgelig uten å bli overforklarende, det blir raskt nedlatende.

– Litteratur er et spesielt universitetsfag fordi det i mye større grad enn andre HF-fag knytter an til allmenkulturen. Det er gode grunner til at litteratur er en vitenskapelig disiplin, og det er viktig at det finnes en fagterminologi og steder hvor fagterminologien kan utvikles. Men de fleste lesere befinner seg ikke på universitetet, og jeg tenker at litteraturkritikken kan bygge en slags bro mellom disse leirene. Skal kritikken bidra med noe til den større offentlige samtalen, har man kanskje også et ansvar for å skape en samtale som ikke bare handler om litteratur og metalitterære problemstillinger. Litteraturen handler i en eller annen forstand om mennesket i verden, og det må man kunne diskutere på måter som oppleves som relevante også for folk som ikke nødvendigvis er spesielt interessert i skjønnlitteratur.

BY: – Jeg er enig, spesielt når det gjelder forholdet mellom akademia og den litterære offentligheten. Selv om jeg nok har en ganske språkkritisk innstilling, er jeg helt med på det du sier – om man ikke mestrer å tilpasse seg en større offentlighet vil det kunne virke like fremmedgjørende for leseren som om kritikeren skulle la seg «lede» inn i et mediespråk, som også kan være fremmedgjørende. Idealet må jo nesten være å balansere mellom, på den ene siden, en bevissthet om at litteraturen, og kommentarene til litteraturen, faktisk står til siden for og kan være mer verdifulle enn et allment makt- og mediespråk, og, på den andre siden, å få sagt hva man mener i et språk som ikke støter fra seg en allmenn leser.

– Samtidig tror jeg det er viktig å ivareta de tross alt ganske radikale innsiktene vi har fått fra litteraturvitenskapen. At det er en større pluralisme i faget i dag, enn da kritisk teori, poststrukturalisme eller dekonstruksjon var mer dominerende moteretninger, kan ha mye for seg. Men jeg håper at man ikke kaster Derrida eller Adorno ut med badevannet, for å si det sånn. Kritikken kan fortsatt ha en helt avgjørende rolle i å formidle teorien, tenker jeg. For eksempel har jeg savnet at man innreflekterer en forståelse av hvilken affektiv betydning de teoretiske innsiktene kan ha. Man leser jo ikke Frankfurterteori bare fordi det er så tilfredsstillende med en ny forståelse av basis og overbygning, men fordi man faktisk erfarer at teorien griper inn i ens eget liv, eller i det hverdagslige livsrommet, så å si. Mye av den teorien som for mange oppleves som virkelighetsfjern, berører helt dagligdagse problemstillinger. Det er kritikerens oppgave å gjøre det tydelig.

KSM: – Men det er mange måter å forholde seg til teori på. Det er mulig å praktisere teori, å tenke ut fra teoretiske innsikter, uten at man bruker et internt begrepsapparat. For eksempel det du sier nå om dekonstruksjonen og poststrukturalismen: En av de viktigste innsiktene fra disse teoriretningene, synes jeg, er hvor forsiktig man skal være med å tenke i motsetninger, opposisjonspar, at det ene utelukker det andre, og så videre. Det er en innsikt man kan ta med seg som skrivende og tenkende menneske, uten at man trenger å si at man har det fra dekonstruksjonen.

Etikk og virkelighetslitteratur

Apropos kritikkens åpning mot samfunnet og livet. Er det først og fremst kritikkens oppgave å omtale de bøkene som foreligger, eller kan kritikeren også ønske seg en viss type litteratur?

BY: – Ja, man skal ta utgangspunkt i bøkene som foreligger.

– For å bruke et konkret eksempel her. Vi kommer ikke utenom den såkalte virkelighetslitteraturen, og jeg tenker: Problemet med virkelighetslitteraturen – en tåpelig betegnelse, man kunne sagt autofiksjon – er at det først og fremst dreier seg om en problematisk lesemåte. Når man på dagen kritiserer intimitetstyranniet og på kvelden skriver en anmeldelse som er like intimitetstyrannisk og tabloid i og med at den først kommenterer forholdet mellom liv og tekst, for eksempel, tar jeg meg i å savne et nyansert begrep om hvordan litteraturen står til samfunnet for øvrig.

– Det er en vanlig innvending at det mangler tenkning i norsk samtidslitteratur, og det begynner å bli en utvannet klisjé at det finnes altfor mye jeg-sentrert psykologisk samtidsrealisme. Det kan godt være, men jeg tror også at det finnes tenkning i disse bøkene som det er lett å avskrive som virkelighetslitteratur og kritisere deretter. Om man litt generelt tenker at mye av samtidslitteraturen i dag handler om sosiale relasjoner som ikke er politiserte i tradisjonell forstand, så er det opp til kritikeren å oppspore det politiske som faktisk finnes der. Hvordan blir relasjoner beskrevet? Hvordan blir familier framstilt? Og hva kan det fortelle oss om samfunnet vi lever i? Dette kan kritikeren se etter, heller enn bare å bare ty til en intimitetstyrannisk diskurs.

Er det snakk om en ensporethet i kritikken?

BY: – Det finnes kanskje en ensporethet i deler av resepsjonen av den såkalte virkelighetslitteraturen.

KSM: – Det er mye å si om mottakelsen av den såkalte virkelighetslitteraturen. En kritikers oppgave kunne for eksempel være å diskutere de paradoksene man ofte støter på når temaet er kunstens frihet. Under Handke-debatten forsvarte Aftenposten kunstens frihet på lederplass. Debatten brøt ut etter at Ibsenprisen ble tildelt den østerrikske forfatteren Peter Handke. Motstanderne av tildelingen anerkjente stort sett Handkes litterære betydning, men hevdet at arten av hans politiske engasjement i Balkankonflikten gjorde ham uegnet til å motta en slik utmerkelse. Aftenposten hørte altså til dem som mente at uansett hvor etisk problematisk en forfatter var, så måtte man anerkjenne kunstens autonomi. Dette er den samme avisen som høsten 2017 lager rabalderet rundt virkelighetslitteraturen, og sår tvil om kunstnerens rett til å gjøre det ene og det andre. Så når det dreier seg om bosniske flyktninger og deres reaksjoner på tildelingen av en pris, da kan man vifte med kunstens frihet. Men med en gang det rammer privatlivet til vestkantfamilien, eller intimiteten, den norske intimiteten, så er kunstens frihet mye mer truende for borgerskapets avis.

– Spørsmålet om kunstens frihet er ikke så grundig utforsket i norsk offentlighet.

Er det fordi debatten stopper for tidlig? Fordi man kommer til en grense, intimitetsgrensa, og da kanskje særlig den norske intimiteten? Slik at diskusjonen om kunstens frihet i norsk kontekst ikke har mulighet til å tenkes fullstendig ut.

KSM: – Ja, kanskje. Men også fordi man tenker for generelt, og jeg tror diskusjoner av denne typen alltid må ha sitt utgangspunkt i et konkret verk. I debatten om virkelighetslitteraturen må man skille mellom de ulike verkene. Selv synes jeg det er helt legitimt å diskutere bruken av autentiske navn, for eksempel. Å trekke folk inn i offentligheten som aldri har bedt om å være der, er brutalt.

BY: – Samtidig gjelder det å ikke begrense diskusjonen rundt etikk til bare å handle om utlevering. Selvfølgelig kan det være problematisk med bruk av virkelige navn. Men en tendens som jeg synes er litt bekymringsverdig, er at man i allmennheten primært diskuterer etikk i litteraturen når det gjelder utlevering. Jeg skulle gjerne sett at man hadde et større begrep om etikken, at man også kunne snakke om den moralske virkningen av å lese litteratur, eller at man tok seg større bry med å undersøke etikken som tematiseres i verkene.

– For å ta det mest opplagte eksempelet: Arv og miljø av Vigdis Hjorth. Etikken i den boka består i at den setter noe på begrep som kanskje ikke har vært artikulert før. I egenskap av å være et vellykket estetisk uttrykk er boka også potensielt etisk god – i alle fall etisk interessant. Når det som blir stående igjen er spørsmålet om hvorvidt Hjorth utleverte familien eller ikke, heller enn spørsmålet om hun artikulerte en type erfaring som ikke er utsagt før, synes jeg det er ganske problematisk. Ikke bare for verkets etterliv, men for forståelsen av estetikk og etikk i det hele tatt. Nå har det blitt skrevet mange fine omtaler og essay om Arv og miljø, men at resepsjonen og den offentlige samtalen har vært mer personfokusert og handlet mer om utlevering enn fremstillingen av traumer, freudianisme, minner, kulturradikalisme og interessante litterære formgrep – det er jo ganske kjedelig.

KSM: – Men selv i den debatten kom man ikke en millimeter nærmere en forståelse av kunstens frihet. Vi ble ikke mer opplyste. Da var Handke-debatten annerledes, her foregikk det en del gode diskusjoner. Da jeg og Henning Hagerup redigerte boka om debatten, ble vi begge overrasket over hvor mye rikere den var enn vi husket den som.

BY: – De beste bidragene under Handke-debatten synes jeg var de som ikke var så prinsipielle. På den ene siden fikk vi en masse generelle – og feilaktige – utsagn om at Handke er en totalitær forfatter, og på den andre siden nøyde mange seg med å utrope ham til et geni. Uten å gå for langt inn i hva jeg selv mener om den saken kan jeg legge til at jeg synes det var riktig å tildele Peter Handke Ibsenprisen, og jeg holder forfatterskapet høyt. Men mange forsvarere av Handke, fortrinnsvis skjønnlitterære forfattere, gjemte seg bak en forståelse av litteraritet som ambivalens og tvetydighet, for slik å tilsløre at deler av Handkes prosa faktisk innebærer et reelt politisk standpunkt. Så kan man selvfølgelig diskutere om politikken er problematisk eller ikke, men det får man ikke gjort uten lesninger og eksempler. Uavhengig av ståstedet var det de tekstene som tok utgangspunkt i hva Handle faktisk har skrevet – f. eks. Jugoslavia-essayene – som bidro til å løfte debatten opp av skyttergravene. Da tenker jeg f. eks på bidrag fra Preben Jordal eller Arild Linneberg.

– Men denne dimensjonen har man ikke kommet i nærheten av når det gjelder diskusjonen omkring virkelighetslitteraturen.

Kritikk til salgs

For å ta opp en tråd fra tidligere, som i større grad angår den generelle kritikken: Benjamin, du har snakka om at det er mye lettere å si hva som gjør kritikken dårlig enn å si hva som gjør den god. Kan dere gjøre dette enkle, å si hva den dårlige kritikken er? Eller altså si hva kritikken ikke skal være?

KSM: – Kritikken skal ikke være forbrukerveiledning, det er vel de fleste som skriver kritikk på en eller annen måte enige om.

Samtidig, kan ikke kritikken også være dette? Er man ikke nødt til å forholde seg til at litteratur også er varer, som kjøpes og selges?

Apropos det: Hva synes dere om å bli sitert som blurbs på bøker?

KSM: – Det blir man jo bare! Det er ikke så farlig, men det er aldri setningene man er mest fornøyd med som blir plukket ut.

BY: – Jeg må innrømme at forsvarsmekanismene dukker opp, og kan komme til å tenke at jeg blir utnytta som en salgbar setning.

Men for forlagene som trykker deg på baksider og annonser er du jo i mange tilfeller nettopp det. Så er kritikken subversiv? Du bedriver kulturkritikk samtidig som du promoterer varer?

BY: – Man promoterer de beste varene, i så fall! De som er «minst vare».

– Men her tenker jeg at man kan rette en betimelig kritikk mot forlagene som begynner å sitere bokbloggere – med fare for å høres elitistisk ut.

Hvorfor er det dumt?

BY: – Fordi en kritiker er en kvalifisert leser, og ikke en hvilken som helst leser. Dermed ikke sagt at enhver bokblogger er en dårlig leser, men det handler om anerkjennelse av en profesjon som ikke akkurat er høyt skattet i dag.

Ja, kritikken som yrke er vesentlig. Det har økonomiske aspekter?

KSM: – Jeg vil insistere på at kritikk er et håndverk. Ikke en profesjon, for det er så få som kan livnære seg av å være kritiker. Hvis man som kritiker ikke tenker at man evner å se andre ting enn en vanlig leser gjør, så har ikke kritikken den store berettigelsen.

BY: – Denne anbefalingskulturtendensen er nok enda sterkere når det gjelder film- og tv-kritikk. Kanskje fordi man har svakere akademiske tradisjoner. Og kanskje fordi man er nødt til å forholde seg til tv-serier som distribueres gjennom strømmekanaler der det eneste formålet er å få algoritmene til å gå opp for å tjene mer penger. Det ligger nedfelt i selve systemet en klikkanbefalingsmentalitet. Da befinner nok litteraturkritikken seg på et langt høyere refleksjonsnivå.

KSM: – En annen ting er synliggjøring. Kritikeren kan og bør løfte fram bøker som ikke ville blitt omtalt om ikke akkurat den kritikeren hadde gjort det. Det er så mange tilfeldigheter ute og går. Jeg har selv opplevd at jeg skal skrive om en bok, men så blir jeg syk og rekker ikke å anmelde – og da blir ikke boka anmeldt. Sånt skjer hele tiden.

– Det er fint om man som kritiker føler ansvar for bestemte forfatterskap eller bestemte temaer, eller bare en bok som plutselig interesserer en av en eller annen grunn. Da gjør man seg også til en stemme.

BY: – Kritikeren og forfatteren står jo til syvende og sist på samme side. Man kan få inntrykk av at det finnes et slags poetokrati, en sammensvergelse fra ridderne av Oktobers runde bord, som har bestemt seg for å skape en ny tendens, og at det skal være kritikerens oppgave å yte motstand mot dette. Jeg mener på ingen måte at man skal holde seg fra å kritisere problematiske tendenser, men skal jeg være helt ærlig vender jeg ofte tilbake til en grunntanke om at den vellykkede estetikken kan yte en form for motstand mot rådende fornuft. Jeg skal ikke legge skjul på at det har å gjøre med at jeg er inspirert av og har brukt mye tid på kritisk teori.

– For min del er det viktig å ikke ha et veldig antagonistisk forhold mellom den beste litteraturen og kritikken. De gjør hverandre bedre når de er på sitt beste, uten at det skal føre til nepotisme eller totalt samrøre. Man kunne trekke på hundrevis av kunsthistoriske eksempler der kritikken og litteraturen har kultivert hverandre, eller har vært uatskillelige. Såfremt man ikke henfaller til en veldig enøyd romantiserende tendens, da. Da blir man mer av en entusiast enn en kritiker, selv om de to posisjonene er uløselig bundet sammen.

Er kritikken så viktig, da?

Da Dagens Næringsliv ved inngangen til dette året bestemte seg for å kutte drastisk i kritikken – for deretter å ikke gjøre dette likevel – skjedde noe spennende: Det ble hevda at kritikken er viktig. Men man får sjeldent en begrunnelse for hvorfor. Så, når vi snart skal runde av: Er kritikken viktig? Hvorfor?

KSM: – Kritikken bidrar til synliggjøring og større refleksjon. Jeg tror det er det viktigste, den skaper et rom for lengre tanker.

Ja, for hvor skulle dette skjedd om ikke i kritikken?

KSM: – Kritikken er også i tempo en mellomting mellom det å skrive en bok og det å skrive en kommentartekst. Selv om det kan være refleksjon også i en kommentar, bidrar kritikken med en annen type … ettertanke. Ettertanke, det er nok ordet jeg leter etter.

BY: – Kritikk er vel i den forstand et av de få områdene hvor en treg tanke kan få lov til å utfolde seg på en helt annen måte enn ellers i det offentlige ordskiftet.

– Når det gjelder akkurat det med synliggjøring, så kan man gå tilbake til det med markedet og tenke at kritikerne kan ha en korrigerende funksjon der også, ved å løfte fram det som er godt.

KSM: – Ja, under synliggjøring ligger også kvalitetsvurderingen. I vår tid er synlighet den største kapitalen, så det å overse den dårlige litteraturen kan være en hard dom, uten at man skal overdrive betydningen av ens egen taushet. Skal en bruke plass på en dårlig bok i offentligheten, må man kunne si noe interessant om det dårlige for at det skal være verdt det.

Det kan ikke bare stå: «Denne boka er dårlig.»

BY: – På samme måte som det aldri bare kan stå: «Denne boka er god.»

Kaja Schjerven Mollerin (f. 1980) er forfatter og litteraturkritiker i Klassekampen. Seineste bokutgivelse: Historien om Mor Godhjerta (2019). Sammen med Henning Hagerup var hun redaktør for en antologi om Handke-debatten (2015). For tida er Mollerin ansatt som forsker ved Nasjonalbiblioteket.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er litteraturkritiker i BLA og filmkritiker i Klassekampen og Montages. I tillegg er han redaksjonsmedlem i Litteratur på Blå.

BLA 5/19. 16.05.19

Powered by Labrador CMS