Essay

Backpackerflanøren

Geoff Dyers reiseessay er eksemplariske bilder av hjemløshet.

Publisert digitalt

 Geoff Dyer

Vi er her for å dra et annet sted

Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Flamme Forlag, 2019

355 sider

Mine leseerfaringer med den britiske hybridisten Geoff Dyer har vært udelt positive. En ren besettelse fra 1997, den ubesværet elegante boken om umuligheten av å skrive en bok om D. H. Lawrence, gjorde prokrastinering og digresjoner til en litterær dyd. Det elegiske essayet «On the Roof» (2002), om et fotografi tatt på et hustak i London på terskelen til voksenlivet, er for meg noe av det aller fineste som er skrevet om minner og bilder; det står knapt tilbake for Roland Barthes. Og Flammes forrige Dyer-utgivelse, Det jeg egentlig ville si (2016), som samlet essay fra 26 år, er snart lest i hjel. Når han i Ane Farsethås’ samtalebok Grenseverdier (2018) får litt av æren for å ha bidratt til – eller i det minste vært tidlig ute med – å viske ut grensene mellom faktuell sakprosa og fabulerende skjønnlitteratur, har jeg ingen kvaler med å si meg enig. I den snart uoverskuelige floraen av sjangerblandende, vittig og innsiktsfull angloamerikansk prosa, ruver Dyer høyt – få andre kan gang på gang løfte lesesperre, mundan irritasjon, sitatvennlige setninger om kunstverk og dialoger i parforhold til det samme høye litterære nivået.

 Når jeg skal ta fatt på Vi er her for å dra et annet sted – som er Flamme Forlags samleutgave av Dyers to bøker Yoga for folk som ikke gidder å drive med det (2003) og White Sands (2016) – blir imidlertid motviljen, og fornemmelsen av å ha lest dette altfor mange ganger før, plutselig påtrengende.          

Litterært boardingkort

I det siste har jeg nemlig tenkt at jeg kanskje er mer lei av reise- eller vandrerlitteraturen enn hva jeg nødvendigvis liker å innrømme. Det har ikke å gjøre med en kvalitativ nedvurdering av det jeg har satt høyt lenge – Walter Benjamins passiarer i glimtene av den nære fortiden i Barndom i Berlin, W. G. Sebalds historiefilosofiske ekskurser i det forblåste, britiske slettelandskapet, ja, for den saks skyld Bob Dylans vandringer i og tyvlån fra tradisjonen, eller Clarissa Dalloways fortsatt helt uforlignelige byvandring i London i Virginia Woolfs Mrs. Dalloway. For ikke å snakke om Roberto Bolaños hvileløse og altfor beleste romanhelter i eksil, stadig omflakkende, på søken etter en tradisjon og en fortid som glipper mellom sidene.

Dessuten tror jeg man i dagens politiske virkelighet kan gjøre langt verre mistak enn å se til nomaden, lediggjengeren eller vaganten – figurer som langt på vei er eksemplariske for en identitet som ikke er forankret i et nasjonalt, etnisk eller religiøst fellesskap. Kan hende er det naivt, men alt som på sitt vis kan bidra til å motvirke gullalderforestillinger, reaksjonær stedbundethet og nasjonalisme, tenker jeg fortsatt, det har en stor verdi.

Nei, det har nok mer å gjøre med en særegen form for reiseessayistikk av nyere dato, refleksjoner in situ over det den reisende (fortsatt ofte en mann) kan ta i åsyn til enhver tid i sin pulserende jet set-tilværelse. Satt på spissen: SAS-reklamenes «WE ARE TRAVELERS», men med kansellistil, reisestipend og innforståtte referanser til Montaigne i stedet for bonuspoeng og frequent flyer-kort. Spørsmålet er kanskje om det i det hele tatt er mulig å bedrive en slik essayistisk praksis uten en konstant refleksjon over hvilke privilegier man reiser med, hvor man taler fra, hvilket utsyn som begrenser like mye som det utvider. Men i siste instans ville det vel bli umulig å dra noe sted som helst? Og, nær sagt, i alle fall ikke et annet sted. Hvor enn nå det måtte være.

Man kunne jo nettopp innvende at det er den rotløse essayistens oppgave å motvirke turismens måte å se, eller nettopp ikke se verden på, være en motsats til utviskingen av lokal egenart og et globalt konsum som får nær sagt alle destinasjoner til å ligne hverandre i alt annet enn navnet. Følger man den tanken er det helt nødvendig at essayisten, enkelt sagt, fortsetter å reise. Å bare påpeke sine egne tilkortkommenheter i møte med annetheten kan bli trettende, og til slutt bare en unnskyldning for ikke å dykke langt nok inn i materien. Å evne å se forbi beslaget reklamesamfunnet har lagt på tanken og sansene, og med en frittflytende oppmerksomhet kunne oppspore en rest av det partikulære, den egne erfaringen – bør ikke det være hva den skrivende på reisefot må bestrebe seg på å gjøre? Men med et helt nødvendig minstemål av innsikt i sin egen innsiktsløshet i bagasjen? Det er spørsmålene jeg tar med meg inn i lesningen av Geoff Dyers Vi er her for å dra et annet sted.

Uroens bok

Fra Yoga for folk som ikke gidder å drive med det sitter jeg fremfor alt igjen med tidsbildene av ubekymretheten på slutten av 90-tallet, som til slutt faller inn i en evig døs, så syklisk at den til slutt blir temmelig foruroligende. Turen går til steder som Detroit, New Orleans, Amsterdam, Paris og Roma, men det er backpacker- og hippieparadisene i Sørøst-Asia som brenner seg fast. Det er steder som for lengst er innprentet i den ironiske kollektive bevisstheten, absorbert av Chillout-butikker og veltet ut igjen på den andre siden som gorpcore, halvhjertede memes og svake minner om et bekymringsløst tiår. Samlingen egner seg vel derfor aller best til å bli lest i bruddstykker, litt her og der, i en speiling av den flyktige formen, men i dag påkaller den nok mest av alt distansert refleksjon. 

Den er helt klart ikke Geoff Dyer på sitt beste, selv om observasjonene av kulturell egenart, lokale livsrytmer og hvordan menneskene som befolker eller oppholder seg på gitte steder i gitte omgivelser tilpasser, eller mistilpasser seg det umiddelbare miljøet, tidvis er både severdige og presise. Dyers blikk for inkoherens – ja, den konstante fornemmelsen av at noe er off, samtidig som det fortsetter som det alltid har gjort, er uforlignelig. På den andre siden er doseringen over hetebølge, trafikk og gatelivets teatralitet i Roma gjort med langt mer finesse i En ren besettelse.

«White Sands er en velkommen utvikling i forfatterskapet; alt er skrudd litt til, refleksjonene er skarpere, bevisstheten om turismen og kommersialiseringen går dypere»

Jeg tar meg i å lure på om jeg leser for mye inn i Dyers prosa når jeg etter hvert kommer til å tenke på den steine og litterære verdensomseilingen på 90-tallet, sett fra 2003, som et omen om 2010-tallets totale uvirkelighet. I retrospekt blir slummeren virkelig foruroligende, en tåkete drøm – ikke direkte dekadent, ikke helt fin-de-siécle-aktig, slik flere kommentatorer jo har sammenlignet nittitallets relative fredstid med det sene europeiske attenhundretallet, bare, jo … en tom måte å leve på? Som om den beredte grunnen for katastrofen, eller som om dét var selve katastrofen, og den mediale mardrømmen som kom etterpå bare var etterskjelvet, som vi fortjente.

Så er jo ikke Dyer noen dommedagsprofet (eller akademisk kritiker), og godt er det, men noen ganger stopper jeg likevel opp og ergrer meg over at hans analytiske blikk må stoppe opp gang på gang i tåken av skunk og bussturer. Dyers opplevelser spiser nær sagt opp forfatterens egne refleksjoner. Skal ikke essayet egentlig være en oppmerksomhetsøvelse, et sted der man trener opp følbarheten, som selv om det rommer tankens assosiative flukt og barnelekens ustadighet, gjør uutslettelige inntrykk med noen av de mest pregnante nedslagene litteraturen er i stand til å frembringe? Eller må man nedjustere forventningene, og bare tenke på fraværet av de uttalte analysene som gjør boken om «en førti år gammel intellektuell, som ikke hadde noe intelligent å si om – og liten interesse for – annet enn nattklubber og å røyke dop» til et verdifullt tidsbilde?

Et sted skriver stjerneskuddet Joshua Cohen, den amerikanske roman- og essayforfatteren, om Geoff Dyer at han, i likhet med beslektede forfattere som Teju Cole og Ben Lerner, virkelig ikke tåler sammenligningen med Erinnerungslitteratur-majesteten W. G. Sebald, «as the writer-narrators – who share traits if not also names with their authors – practice backpacker-flânerie through the major capitals in the style not of exile but of tourism or study-abroad.» Tja. Kan man egentlig lastes for å ikke være eksilert? Nå er det jo ikke dét Cohen peker på, snarere at følelsen av hjemløshet forutsetter økonomiske privilegier. Men Cole utforsker global identitet, kolonialisme og rotløshet med en sylskarp etisk bevissthet. I 10:04 (og til dels i Leaving the Atocha Station) gjorde Lerner noe med den amerikanske kulturarven og det politiske klimaet på en måte bare hans egentlige forbilder, Pynchon, Roth og DeLillo, har fått til i en postmoderne romanform – eller med essayet Susan Sontag, eller Joan Didion. Dyer har en helt spesifikk britisk arbeiderklassebakgrunn han gjerne reflekterer innsiktsfullt over, og et våkent blikk for hvordan kulturen viser sitt vrengebilde helt ned i de minste og antatt mest uvesentlige gestene. Men Cohen har vel også litt rett?

Dreier det seg om en generasjon som simpelthen er med på å opprettholde mystikken ved den intellektuelle selvrealiseringsturismen og selvbevisstheten rundt det å reise, betrakte og tenke i en uoversiktlig kultur? Og en kvelende fornemmelse av at det ikke betyr så mye, som når en tilfeldig samtale med en mann med tatovering av en vaskemaskin foran en politisperring ved et åsted i Detroit, munner ut i følgende replikkveksling: «’Hva skjedde?’ […] ‘Selvmord.’ ‘Uff da.’ ‘En toogsytti år gammel dame. Hun hoppet.’ ‘Faen. Kul tattis, forresten.’ ‘Takk.’» Det føles lettkjøpt, på samme måte som den konstante vurderingen av endeløse horisonter, nærhet og avstand føles som en light-utgave av Walter Benjamins refleksjoner rundt auratapet. Slik blir besettelsen av ruiner også den uoriginale popversjonen av Benjamins forfalls- og ruintenkning. Dyers egen bemerkning i et annet essay, om at man alltid, uansett hvor godt man liker en bok, vil ende opp med å glede seg og telle ned sider til man kan legge den ned, aktualiseres på en litt uheldig måte.

White Sands er bedre, mer moden – kanskje fordi den består av færre rusrapporter. Et essay om Paul Gauguins år på Tahiti tilfører kanskje ikke noe radikalt nytt til den kunsthistoriske refleksjonen over den franske symbolisten og kolonialismen, og en passasje om Gauguins estetisering av unge jenter munner ut i billig vitsing over tykke polynesiske kropper. Men så kan Dyer plutselig skrive tilforlatelig slående om det å bli skuffet, en stadig tilbakevendende tankefigur på hans (og i alle fall mine egne) reiser, og den helt enkle innsikten i at skuffelsens blotte nærvær er en påminnelse om verdien av å leve, river seg ut av den spissfindige, men lettkjøpte rantingen over hotellestetikk og blomster i plast. Tilsvarende er tittelessayet, der Dyer og kona plukker opp en haiker i Texas som både kan og ikke kan være en dødsdømt kriminell, preget av en stilistisk ro og knapphet han åpenbart har funnet de siste årene. Og når han til og med skriver nyskapende om Adornos Minima moralia, et verk så rystende og stort i sin dype, lidelsesfulle skjørhet at all annen filosofi blekner, er jeg overbevist.

Hjemløsheten vi aldri så før vi erindret den

Bjørn Alex Herrman, som ved siden av Agnete Øye (Woolf, Rachel Cusk) kanskje er den beste oversetteren fra engelsk vi har i dag, gjør som alltid en glitrende jobb med å overføre Dyers setninger til norsk. Det er virkelig ingen enkel oppgave. De er slentrende, men ikke apatiske; prosaiske, men ikke minutiøse; tidvis litt nøytrale, men aldri sedate eller i nærheten av noe «nullpunkt»; ofte lette å humre av, men sjelden direkte lattervekkende. Elegansen utfolder seg noen ganger i én enkelt vending, men som oftest når forfatteren folder ut en slags triviell temporalitet over lengre strekk, former det mundane uten å virke altfor opptatt av å sette det hverdagslige på epifanisk eller oppsummerende begrep med det samme.

Det sender kanskje tankene til Karl Ove Knausgård, og der finnes det et slektskap, men Dyer er mindre radikal i omgangen med det prosaiske, mindre partikulær i nedtegnelsen av hverdagslivet. Frederic Jamesons betegnelse itemisation i omtalen av Knausgårds sjette bind er så langt den mest presise karakteristikken; Dyer er fortsatt litt for opptatt av å overraske eller forundre på et setningsnivå til å havne helt der i «avbildningen» av virkeligheten (når han skriver om kunst hører man snarere et ekko etter forbildet John Berger, og den kulturkritiske optikken er mindre romantisk). Det er ingen lett oppgave å beholde en skjønnhet som er vanskelig å innkapsle, fordi den sjelden er konvensjonell eller fremført i nøkkelsetninger og kalkulerte høydepunkter, men alt dette er bevart i Herrmans versjon. Derfor gjør den beleste stoneren seg nesten like godt på bokmål.

Jeg ergrer meg ofte over samleutgaver der flere romaner eller bind er satt sammen i én utgivelse (med mindre det er kortprosa eller essayistikk), men Flammes Dyer-versjon gjør det mulig å lese med et sammenlignende og finstilt blikk for utviklingen i forfatterskapet, lete etter bruddflater, sette to epoker som ligger nært i tid (men som synes å være atskilt fra hverandre med en hel avgrunn av ulike mentaliteter) opp mot hverandre. White Sands er en velkommen utvikling i forfatterskapet; alt er skrudd litt til, refleksjonene er skarpere, bevisstheten om turismen og kommersialiseringen går dypere. Og hvem andre er i stand til å frembringe en så fantastisk formulering om folk som åpner dører «mens de hele tiden smiler nydelig med sine hegelianske tenner»?

Dyers søken etter stedets tiltrekning er mer inderlig og mindre rotløs; et Svalbard-essay om mørketid, surmuling og hundesleder er brått stor humor («Vi hadde fått vårt livs opplevelse, men det var ikke den opplevelsen vi hadde håpet på; den var som et helt livs skuffelser komprimert ned til under en uke, som faktisk føltes som om den hadde vart beste – i betydningen verste – parten av et liv»). Men det går i mye av det samme. Sågar «Det er for tidlig å si», Zhou Enlais famøse utsagn om den franske revolusjonens konsekvenser, dukker opp når han reflekterer over stedskunstprosjekter fra 60- og 70-tallet og deres etterliv, og da tenker jeg at han står i fare for å begynne å reise på autopilot.

Den har også et fåtall (egne og andres) bilder, men de mangler noe av den store uutgrunneligheten i fotografiene som Sebald satte inn i sine romaner, den påfallende erkjennelsen av skriften og bildets utilstrekkelighet både i møtet mellom to uttrykksformer og når det kommer til å uttrykke verden overhodet. I den grad jeg stopper opp ved bildene, etterlater de mest av alt et inntrykk av skuldertrekk over epigoneri. Ikke er de driftende og retningsløst fascinerende, et grep som kunne ha tilført tekstene en overraskende kvalitet. De er først og fremst overflødige, som et fotballmål i skyggen av Gauguins Tahiti, et skue som leder Dyer til å undres over et ECM-omslag, stillstand og forandring med virrende teft. Skriften alene fremkaller minst like fine øyeblikksbilder.

Så, mens jeg sitter i omgivelser som gir meg en skamfull følelse av å ha planlagt, intet mindre, å lese ut boken til Dyer akkurat her, på et lite utsalgssted for lokal cider ved bryggekanten i den mistrøstige engelske kystbyen Bristol, venter jeg på at venninnen min skal sette seg ned ved bordet igjen, og med et voksende tungsinn og minst like mistrøstige tanker får jeg det plutselig for meg at tittelen – Vi er her for å dra et annet sted – er den største litterære genistreken som noen gang har blitt begått. At Geoff Dyer har innsett at han ikke kan motvirke den permanente hjemløsheten flere generasjoner har stått i, det kan faktisk ikke holdes mot ham, konkluderer jeg med. Det er nemlig en av de sørgeligste, og nettopp derfor en av de beste titlene på en bok jeg har lest, og banaliteten den rommer, forflatingen av en ganske ensom topografi, den forringer ikke annet enn utsettelsen av reisen til nok et sted man ikke er i stand til å kalle et hjem.

Kanskje handler min nyvunne irritasjon og litt eldre begeistring over Geoff Dyer om noe så enkelt som gjenkjennelse. At det hele virkelig gir gjenklang, og at jeg gremmes litt over hvor lette og familiære tonene høres ut. Og at motstandsløsheten er litt sjokkerende, og veldig trist, men at det er en litterær bragd å klare å fange den opp så godt som han gjør.

Likevel – og som Dyer siterer W. H. Auden på i essayet om Burning Man og Manila – «Det finnes steder der vi virkelig har vært, kjære steder for våre handlinger og ansikter, scener som vi husker som uforanderlige fordi vi forandret oss der …»

Powered by Labrador CMS