Entusiastiske essays

Spisekunstneren

I Karen Blixens «Babettes gjestebud» får asketiske nordlendinger uforvarende briljere i møte med mat og alkohol.

Foto: Wikimedia.
Foto: Wikimedia.
Publisert digitalt

«De er lette å lede – også å lede vill.»

Knut Hamsun om nordlendinger, 1910

Karen Blixen

(1885–1962) var en dansk forfatter. Hun debuterte i 1934 med Seven Gothic Tales (senere utgitt som Syv fantastiske Fortællinger). I 1937 utga hun Den afrikanske farm, som tar utgangspunkt i årene hvor hun sammen med sin daværende ektemann baron Bror von Blixen-Finecke drev en kaffefarm i Britisk Østafrika. Fortellingen «Babettes gjestebud» ble første gang publisert i 1950 i magasinet Ladies’ Home Journal. Blixen skrev også under pseudonymet Isak Dinesen.

Året er 1871, og en fransk flyktning kommer til Finnmark, uten familie, penger eller eiendeler. Hun snakker ikke norsk og hun kjenner ingen, og har så vidt greid å flykte fra Pariserkommunen, hvor hun har virket som brannstifter og revolusjonær, og hvor mannen og sønnen hennes har mistet livet. Hun tas inn som ubetalt tjener hos prostedøtrene Martine og Philippa, de er «begge over den første ungdom» og er en del av en streng menighet preget av stadig økende smålighet og bitterhet. Etter fjorten år i tro tjeneste hos søstrene vinner hun 10.000 franc i lotto, og søstrene forbereder seg på at hun vil komme til å forlate dem. I stedet ber Babette, som kun har fått lov til å servere klippfisk og øllebrød, om å få lov til å lage middagen til den avdøde prostens hundreårsdag. Dette går søstrene med på – motvillig, siden mat for dem er noe som skal gis til fattige og for all del ikke nytes. Etter måltidet viser det seg at hun har brukt opp hele lottogevinsten på å servere menigheten i Berlevåg et måltid bestående av komponenter de aldri før har kjent til. «Uten at de selv visste det, hadde hun i løpet av noen timer latt de gode kristne i Berlevåg spise opp et menneskes holdepunkt i livet og tilflukt i alderdommen». Maten (og drikken) har imidlertid elevert de ellers så forsakende gjestene til tidligere uante nivåer, de blir venner (og elskere) igjen, og ved fortellingens slutt har kokkekunstneren Babette igjen fått anledning til å yte sitt aller beste.

Dette er handlingen i Karen Blixens fortelling «Babettes gjestebud», opprinnelig publisert på engelsk i 1950 i Ladies’ Home Journal (etter å ha fått avslag fra Good Housekeeping). Fortellingen omtales ofte som verdenslitteraturens mest berømte måltid, noe som godt kan stemme, dersom vi ser bort fra Jesu siste måltid i Bibelen, som «Babettes gjestebud» har en rekke paralleller til. Blixens fortelling har vært gjenstand for en Oscar-vinnende filmatisering, en rekke analyser som knytter måltidet til religion, kunst og Blixens eget liv, og den har vært opphav til utallige arrangementer som i større eller mindre grad går inn for å gjenskape (de lovlige delene av) gjestebudet. Dette siste er en nærmest umulig oppgave. For det første fordi rettene er nokså ville (her utpeker den gigantiske havskilpadden seg som det mest fremtredende eksempelet), og for det andre fordi stemningen i gjestebudet vanskelig kan gjenskapes: Den avhenger nemlig av gjester som aldri med viten og vilje ville oppsøkt et slikt måltid. Det er dette møtet – for ikke å si kollisjonen – mellom den parisiske hedonismen og den berlevågske askesen som utgjør fortellingens kjerne.

Etter at det er bestemt at Babette skal lage måltidet til ære for prostens hundreårsdag, frykter søstrene at den mørke, kraftige og mystiske Babette steller i stand en slags heksesabbat. For å håndtere kreftene som inntar lokalsamfunnet gjennom Babettes eksotiske, levende og klirrende varer, blir berlevågingene enige om ikke å nevne maten eller drikken med et ord i løpet av måltidet. Kun den kjærlighetssyke general Löwenhielm, som etter mange år i utlandet har vendt tilbake til Berlevåg for å samle krefter, har ikke fått denne beskjeden. Han er også den eneste gjesten som er tilbøyelig til å ville oppsøke – og betale for – matvarer som vaktler, kaviar og skilpaddesuppe.

To geografiske steder står sentralt i «Babettes gjestebud»: Paris og Berlevåg. Av disse har Paris uten konkurranse fått mest oppmerksomhet i Blixen-forskningen, men fortellingen er i sin helhet lagt til Berlevåg, beskrevet som en «leketøyby av små byggeklosser». I filmatiseringen er handlingen lagt til Danmark, noe som eliminerer det spesifikke kulturkrasjet med Norge – for ikke å si Nord-Norge. Det er kanskje ikke uforståelig at Berlevåg har fremstått utbyttbar som setting: Det er påpekt av flere at Blixen ikke akkurat viser seg lommekjent nordpå i «Babettes gjestebud», verken i beskrivelsene av landskapet, mattradisjonene eller av de praktiske realitetene for en kokk som skal frakte varer dit på 1870-tallet. Det kan virke som om Berlevåg er valgt som setting primært fordi stedet fremstår som verdens ende for noen fra kontinentet, heller enn at Blixen har vært spesielt interessert i å utforske Finnmark eller Nord-Norge som litterært landskap. Det er imidlertid ikke dermed sagt at hennes fremstillinger av det nordlige og nordlendingene ikke er interessante. Berlevågingene i Blixens fortelling er strenge, spartanske, fromme og gledesløse. Og det er uvant å se nordlendinger fremstilt så livsfornektende og usanselige, i landsdelen Halvdan Sivertsen en gang refererte til som «Norges erogene sone».

I verdenslitteraturen har det i lang tid vært en sterkere tradisjon for å fremstille nordlendingene i tråd med omkringliggende temperamentsfull natur, som fyrrige, sultne, kåte, humoristiske og tilnærmelige. Også den drikkfeldige nordlendingen er i utgangspunktet vanskelig å gjenfinne rundt prostens bord, hvor alle gjestene utenom generalen har så lite erfaring med alkohol at de aldri har hørt om at viner kan ha navn, og hvor effekten av alkohol tolkes som en religiøs åpenbaring. Den eneste tydelige konstanten som forener fremstillingen av nordlendingene hos Blixen med de fleste andre i verdenslitteraturen, er at de (vi) er nokså enkle. De blir fort målbundet i møte med Babette og alt hun myndig bringer inn i tilværelsen deres, og alt ved måltidet utenom effekten av det går over hodet på dem. Det samme gjør ironien i at dette utpreget kostbare og hedonistiske gjestebudet avholdes til minne om den asketiske prosten.

Lottogevinsten gjør at Babette i utgangspunktet kan reise hjem til Paris. Men det Paris hun har elsket, finnes ikke mer. Det gir derfor best mening for henne å gjenskape et aspekt av Paris, det vil si et måltid for tolv personer på Café Anglais, hvor hun en gang har vært kjøkkensjef. Hun gjør dette i full visshet om at prisen for festen er at hun ikke lenger vil ha råd til å reise hjem. Hun gjør det også i visshet om at gjestene er motstandere av slike dekadente utskeielser, og at de ikke besitter konturene av kulinarisk innsikt til å verdsette maten.

Det vil si, dette siste stemmer jo ikke. Berlevågingene verdsetter ikke maten i den forstand at de kjenner den igjen eller forstår at måltidet er både økonomisk og kulinarisk dyrebart. Men nettopp dette bidrar til å gjøre verdsettelsen deres mer genuin. Lettelsen over at det i det minste ikke er vin de får servert fordi drikken skummer, gjør at de drikker champagnen som om det var limonade. En sentral lærdom fra en bisetning i Sylvia Plaths The Bell Jar, er at hvis man snakker nok om hvor mye mat koster, begynner den å smake som mynter. Verdsettelsen av maten og drikken Babette serverer er helt ekte og nettopp ikke dekadent fordi menigheten ikke aner hva de spiser og drikker, og fordi de senere ikke kan huske hva måltidet har bestått av.

De etter hvert høystemte gjestene kan ikke engang huske hvordan kvelden slutter. De vet kun «at rommet hadde vært fylt med himmelsk lys, som om mange små glorier var smeltet sammen til en stor stråleglans. Fåmælte gamle mennesker tok imot tungetalens gave, tunghørtes ører ble opplatt. Tiden selv rant sammen til en evighet. Det strålte fra vinduene i huset til over midnatt, og sang strømmet ut i vinternatten». Den splittede menigheten er grepet av en nåde de ikke har kjent maken til, og etter forsoninger, kyss og kjærlighetserklæringer overlevert tretti år etter tiden, sover de i et døgn.

Det er vanskelig å vite i hvilken grad mirakelmåltidet vil medføre noen varig endring hos berlevågingene. Det de tolker som en religiøs åpenbaring, vil kanskje ikke vare ved når maten er fordøyd og (bak)rusen har gått over. Lik Hans Castorp på trolldomsfjellet i Thomas Manns roman med samme navn, kan de ha fått en brå, livsendrende innsikt som i det lange løp ikke har noen påvirkning på hvordan de lever eller dør. Vi kan tenke oss gjestebudet som et utsving, et midlertidig brudd i en orden som vil gjenopprettes etter at oppvasken er tatt. Dette er imidlertid ikke så farlig for Babette, som i fortellingens avsluttende passasjer understreker at hun ikke har servert dette måltidet for berlevågingenes skyld, men for sin egen.

Om Blixens nordlendinger er relativt enkle personer, utleverer Blixen dem ikke til latteren. Prostedøtrenes usikkerhet i møte med alt Babette representerer – mørke, revolusjon, kunst – er skildret med omsorg og sårhet. I fortellingens avslutning, når en gråtende Philippa omfavner Babette med lovnaden om at hun i etterlivet vil få leve som kunstneren hun er og «henrykke englene», er det ikke gitt hvem som er hvis nåde. I all forvirringen om hva som er religiøs eller kulinarisk virksomt, er nordlendingenes verdsettelse av måltidet ekte og prisverdig. Fortellingen hyller Babettes eksellense, men like mye gjestenes, som omsider – uforvarende – får anledning til å vise seg som gode spisekunstnere, muligens større enn noen med mer avansert kulinarisk innsikt. Vårt aller beste trenger ikke å være et bidrag av Babettes dimensjoner. Det kan også være verdsettelsen av det.

Ingri Løkholm Ramberg (f. 1990) er universitetslektor i norsk litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet.

28.04.2022, BLA 4/22.

Powered by Labrador CMS