Intervju

La oss lage sirkus!

Milleniumsgenerasjonens kritikere opplevde ikke virkelighetslitteraturdebatten som noe paradigmeskifte. Så hva er vi egentlig opptatte av?

Foto: Helge Skodvin/Gyldendal.
Foto: Helge Skodvin/Gyldendal.
Publisert digitalt

BLA-redaktørene var 17 år gamle da Karl Ove Knausgård utgav første bind av Min kamp i 2009. Det var jeg også, og da jeg noen år senere begynte å skrive bokanmeldelser, trodde jeg at «virkelighetslitteraturdebatten» var et tog jeg hadde mistet. Men så viste togene seg å fortsette å komme og gå med tabellmessig forutsigbarhet. Kritikerne som hadde kommet forut for vår generasjon hadde nemlig opplevd et paradigmeskifte, en omforhandling av leserkontrakten som forandret deres måte å tenke om estetikk og etikk på. Forholdet mellom verket og virkeligheten ble samtalenes omdreiningspunkt: Debatter fulgte, om Knausgård (utlevering!), Vigdis Hjorth (hun utleverer familien sin!), Geir Gulliksen (han utleverer kona!) og Tomas Espedal (hvorfor skriver han om denne anklagen?), med flere. De ble tilsynelatende aldri ferdig med å snakke om det. For å karikere: Det kunne framstå som om «litteraturdebatt» betød å avgjøre om en forfatter var snill eller slem.

Men er pendelen i ferd med å svinge igjen? Er de blant oss som føler vi kom for sent til virkelighetsdebatt-festen i stand til å dekke vårt eget bord, og hva disker vi i så fall opp med?

Vi bør ikke

Først, en disposisjon av oppgaven: Om det er et generasjonstrekk eller ikke, bestemmer BLA-redaksjonen seg for at de eldste tross alt er eldst, og at vi må få ned de lange linjene før vi søler for mye med den nye vinen. Vi kommer derfor, kjære leser, senere i saken til å gi et lite historisk riss, ved hjelp av kritikkforsker Eirik Vassendens overblikk, så frykt ikke. Til slutt vil en av våre egne, unge kritikere, Johannes Grytnes, tale for sin tid og mane til fadermord på en navngitt kritiker. Men vi må starte der våre interne diskusjoner startet, nemlig på Kritikerseminaret på Lillehammer før sommeren: «Kritikk, moral og moralisme: Hvor går grensene?» Samtalene var ikke sentrert rundt kritikken post-Knausgård, men de samme spørsmålene lå allikevel i lufta, som om

Ida Lødemel Tvedt

(f. 1987) er kritiker og essayist. Hun ga i 2019 ut essayboka Marianegropen.

fedrenes synder fortsatt virket i tredje og fjerde slektsledd. Siste dag av programmet holdt imidlertid essayist, journalist og kritiker Ida Lødemel Tvedt (f. 1987) et flammende innlegg der hun røsket i forventningene om hva kritikkens oppgave er når det kommer til moral og kritikkens rolle i samfunnsdebatten. Etter først å ha snakket med Lødemel Tvedt på telefonen, lykkes ikke undertegnede med å gjengi henne med tilfredsstillende presisjon, og vi legger om slik at sakens første stemme svarer skriftlig på e-post. Første spørsmål ut, pent innledende, lyder: «Hva var hovedbudskapet ditt i innlegget på Kritikerseminaret?»

–  Budskap og budskap. Jeg føler meg sjeldent som en budbringer. Jeg tenkte høyt rundt premisset for seminaret, som nok en gang skulle handle om kritikerens etiske ansvar – temaet som jeg har følt at alle kritiker-arrangement har handlet om de siste ti årene, om ikke lengre. Det føles som et oppheng – som om de som hadde sine formative kritiker-år under virkelighetsdebatten ikke lenger har fantasi til å komme på hva ellers man kunne diskutert, kritikere imellom. Jeg tror at folk som igjen og igjen vil snakke om «etikk» på metanivå ofte ikke er ute etter det gode, men etter kontroll. Det handler om å klamre seg til definisjonsmakten.

–  Jeg tok litt tullete utgangspunkt i invitasjonsteksten til seminaret, særlig to setninger som jeg foreslo skulle få prisen får årets mest blærete setninger:

«Samtidig har kritikken utvilsomt også et ansvar for den virkeligheten
som omgir oss, på samme måten som samtidslitteraturen plikter å være på
høyde med sin tid. Altså synes det klart at kritikken ikke ganske enkelt
kan avstå fra å påtale ideologisk tvilsomme sider ved et litterært verk
kun på bakgrunn av en tanke om at kunsten må være fri.»

–  Ingen som noen gang har sett for seg hva det innebærer å sette seg ned å skrive en roman, kunne skrevet de to setningene. Plikter å være på høyde med sin samtid – hva i all verden skal det bety? Tror de at en romanforfatter setter seg ned ved skrivebordet og tenker at ja her sitter jeg, med min plikt til å være på høyde med min samtid? Folk skriver vel bare det de trenger og er i stand til å skrive, gitt den de er og det lille de vet.

–  Var virkelighetslitteraturdebatten et paradigmeskifte for kritikken, for en generasjon mer enn en annen?

–  Ja, det var den sikkert. Det var vel med den at de som er i femtiårene og litt yngre gjorde opprør mot postmodernistene som de selv hadde som lærere. Det er vel derfor det har blitt så identitetsdannende for noen av dem, og dermed så innbitt. Flere ganger har jeg med en eller annen flåsete uttalelse snublet inn i disse debattene og fått en underlig følelse av å ha tråkket inn i konfliktlinjer trukket opp på et nachspiel på nygårdshøyden på 90-tallet.

Man ser det særlig i tekstene til årets kritiker, Frode Helmich Pedersen, som her i BLA skriver ting som at «Man bør en gang for alle kvitte seg med kulturradikalernes forestilling om at spørsmålet om litterær kvalitet først og fremst er en borgerlig selskapslek»  

Hvor mange av landets toneangivende kritikere mener det? Hvem var kulturradikalerne i det rommet på kritikerseminaret? Hvilke demoner sloss du med, får jeg lyst til å spørre? Et fiendebilde av lærerne du en gang gjorde opprør mot? Åttitallstenkere som nå lever i selvpålagt eksil på øyer utenfor Bergen, der de sender noe vrøvl om Adorno i flaskepost til AKP-ml sin gamle avis, men ellers er stumme?

–  Vi bør ikke en gang for alle kvitte oss med noe som helst. Hver generasjon skal stille de samme spørsmålene, på sitt vis. Er det ikke det vi driver med i humanistiske fag – er ikke det poenget? Må vi ikke artikulere de samme problemene i vårt eget språk, i lys av vår egen tid, og slik finne spennvidden i vårt eget tilgjengelige formspråk? Å fnyse av den siste iterasjonen av disse problemene er ikke bare intellektuell latskap, det er den sikreste snarveien til å gjøre seg selv intellektuelt irrelevant. Min største ambisjon som leser er i alle fall å aldri bli blasert, aldri miste evnen til å overraskes, og å aldri trekke mine egne flyktige litteraturteoretiske overbevisninger ned over hodet på en bok. Og å aldri, aldri anklage en bok for å mislykkes i å gjøre noe den ikke har forsøkt å gjøre i utgangspunktet. Jeg tenker at en kjip kritiker er som kjipe mennesker flest: ute av stand til å høre og møte enkeltpersonen eller enkeltboken eller enkelthendelsen – og uten motivasjon til å gjøre noe med det.

Inderlighet og angst

–  Ser du noen trekk som kjennetegner milleniumsgenerasjonens kritikere?

– Vi begynner jo å bli voldsomt voksne vi også, milleniumsgenasjonen. Er det ikke rart hvor lenge man anses som ung i litteraturbransjen i forhold til andre bransjer? Her om dagen ble boken min anmeldt av nok en kritiker som roste meg for kvaliteten relativ til min liksom så veldig unge alder. Altså, jeg tar i mot det jeg kan få av kompliment, men det er jo litt underlig. Jeg er født samme år som for eksempel Sveinung Rotevatn, og han har vært en middelaldrende mann i politikken i over et tiår.

Men det var en digresjon. Om noe er jeg mer nysgjerrig på generaliseringene vi kanskje kan gjøre om Z-erne enn om milleniumerne, for vi er vel ganske gjennomanalysert etter hvert. Jeg synes det er fint å følge med på hvordan de veldig unges kultur og lynne nå begynner å manifestere seg i avisspaltene.

Generasjon Z er inderlighet og angst – blottet for ironigenerasjonens kalde nonchalance og gledesløse letthet. De lever i en farligere verden – sånn føles det i alle fall. De har høy toleranse for lidelsesfortellinger, det bekjennende, gørr og patos. De er mindre kontinentale og mer amerikaniserte – på godt og vondt.

Ja, de kan bli i overkant moralistiske, strenge og avvisende, og kunne sikkert hatt godt av å utvide interessefeltet sitt, særlig bakover i tid. Men se på tekstene som de som nå er femti år skrev i avisene da de var i begynnelsen av tjueårene … De var ikke akkurat noe bedre. Tjueåringer er og skal være arrogante fuckers som tror de oppdager alle problemer for første gang – det er naturens gang, er det ikke? Men gi meg en woke social justice crusader anytime framfor en av disse jålete jappene som skriver som om vi fremdeles er under dansk herredømme. For ikke å snakke om min foreldregenerasjon, 68-erne, som da de var unge var heseblesende intolerante, militante idioter som målte alle bøker etter en fascistoid folkelighetsskala mens de selvproletariserte seg selv samtidig som de følte seg uendelig mye bedre enn arbeiderne de slummet blant. Så ja, det er mye man kan lese som endetidstegn blant de unge, det er det vel alltid, om man absolutt vil. Men jeg har likevel uendelig mye mer tro på den generasjonen som er ti år yngre enn meg enn den som er ti år eldre.

Uansett. Om det er fadermord-stemning der ute i den unge kritikerstanden, så tenker jeg bare at alt er såre vel. Det er bare et tegn på at maskineriet er sunt og at pendelen svinger frisk mellom motpolene som de gamle grekerne flagget.

Er de influert av bestemte teoretiske eller politiske strømninger?

– At du skriver «influert» heller enn «påvirket» er vel nok et bevis på at det er sant som de sier, at vi er amerikaniserte. Det bekymrer meg imidlertid ikke. Jeg elsker Amerika. Og tendenser er uansett overvurdert, tror jeg. Den beste tenkningen, de beste bøkene, den beste kunsten har alltid og vil alltid sprenge seg fram, ofte innenfra «tendensen», og speile samtiden på en måte som hever oss, avsender og mottaker, det hele, opp på et høyere erkjennelsesnivå. Om man bare ser tendensen som tendens, og forfattere og lesere som avspeilinger av disse, gjør man seg selv ute av stand til å gjenkjenne det nye når det nye skjer. 

Motreaksjon og fortsettelse

Man blir lett mistenkt for ikke å vite hva man bryter med når man vil bryte, og leseren er allerede blitt betrygget med at vi skal se grundig på dette. Den

første vi egentlig snakket med i saken, var nemlig kritikkforsker Eirik Vassenden. Vi ringer professoren i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, som tilfeldigvis befinner seg i Oslo denne tirsdagsmorgenen, for å få hjelp til å kartlegge paradigmeskiftene som har vært. Kanskje kan han også bekrefte om et nytt skifte er i emning? I siste utgave av Vinduet belyser Vassenden nemlig paradigmeskifter i norsk litteraturkritikk. Nærmere bestemt ser han tilbake på Jan Kjærstads redaktørperiode i samme tidsskrift, og setter den opp mot vår tids krav om autentisitet i litteraturen. Vassenden knytter litteratursynet til Kjærstad til postmodernismen og ser vår tids «realisme» som en motreaksjon på denne.

Eirik Vassenden

(f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Vassenden har forsket på litteraturkritikkens historie, og er medforfatter av verket Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010.

– Når Knausgård gir ut bind 1 av Min kamp i 2009 er det ikke det første hugget inn i kartleggingen av et nytt terreng, sier Vassenden når vi ringer.

–  Snarere er romanen hans en manifestasjon av at vi allerede har beveget oss inn i en annen måte å tenke fiksjon på.

Allerede på midten av 90-tallet så man en tendens til at flere tekster gikk i mer dokumentarisk retning. Fra midten av 2000-tallet fikk vi se en bølge av selvbiografiske bøker, minner Vassenden om, og lister opp eksempler som Tomas Espedal, Nikolaj Frobenius og Hanne Ørstavik.

– Dreiningen mot en ny og forsterket form for realisme var imidlertid ikke bare et brudd med postmodernismen, men delvis også en forlengelse av dens tenkning om virkelighet og ikke-virkelighet, forklarer han.

«Bølgen» kom med andre ord ikke som en tsunami, det var kanskje heller snakk om «mange bekker små …». Allikevel mener Vassenden at den norske offentligheten forstå virkelighetslitteraturdebatten som et ganske gjennomgripende paradigmeskifte.

– Den oppleves som det, og blir forstått som en reaksjon på det som kom forut, nemlig det teori-dominerte 80- og 90-tallet, sier Vassenden.

Ifølge ham blir altså paradigmeskiftet nettopp et paradigmeskifte i kraft av at forfattere – og kritikere – opplevde det som en aktiv, radikal og villet gest å skrive demonstrativt virkelighetsnært, noe som i dag ikke virker spesielt sjokkerende.

Teknologi heller enn teori

– Har den autofiktive skrivemåten også et teoretisk bakteppe, slik mye litteratur på 80- og 90-tallet hadde, eller er den snarere anti-teoretisk?

Det finnes selvfølgelig en hel del teori-bygging omkring det. Diskusjonene går særlig tilbake til fransk narratologi på 70-tallet. Den beste oversikten over dette har Frode Helmich Pedersen gitt i en artikkel i Norsk litterær årbok fra 2017. Allikevel beveger virkelighetslitteraturen seg i et relativt ikke-teoretisk landskap, og den sammenfaller i tid med en viss anti-teoretisk tendens rundt og etter årtusenskiftet. Hvis vi snakker om en teori-drevet litteratur, tror jeg det er mer rimelig å si at virkelighetslitteraturen er teknologidrevet, eller mediedrevet.

Vassenden peker på at tidspunktet for Knausgårds utgivelser av Min kamp er omtrent sammenfallende med framveksten av sosiale medier. Kanskje er dette en av grunnene til at bøkene får så bredt gjennomslag.

Forsøket på å bryte med et forutgående paradigme, speiler tilsynelatende hverdagslivet til mange lesere: Denne litteraturen ligner noe vi ser andre steder. Det kan også forklare at generasjonen som har vokst opp med sosiale medier, ikke finner virkelighetslitteraturen like banebrytende. Mediehistorisk er det nokså opplagt.

– Virkelighetslitteraturen er for den nye generasjonen kritikere litt som foreldregenerasjonens fortsatte bruk av Facebook: litt pinlig?

 Kanskje! Samtidig går man glipp av veldig mye hvis man tenker på Knausgårds seks romanbind som et langt blogginnlegg. Man overser hva verket tar et oppgjør med, nemlig en fornemmelse av en «inflasjon», som Knausgård kaller det i andre bind, av fiksjoner og serieproduserte, formaterte fortellinger som får alt til å se kunstig og likt ut. Man overser også at dette et verk som både har en avansert kompositorisk struktur, og som holder åpen en dialog med den større litterære tradisjonen noe som sjelden er til stede i mamma og pappas facebookposter. Man overser stort sett også den litterære kvaliteten romanene legger for dagen.

En ikke-diskusjon

Vassenden påpeker dessuten at det også er en form for misforståelse at Knausgårds skrivemåte er spontan og direkte i snever forstand. Teksten er redigert og jobbet med over lang tid. Han viser til den danske forfatteren og kritikeren Poul Behrendt. Hans litteraturvitenskapelige bok Dobbeltkontrakten – en æstetisk nydannelse, som kom allerede i 2006, erklærte et revolusjonært skifte for skjønnlitteraturen og foregrep mye av debatten som skulle tilta her til lands. I 2019 gav Behrendt så ut boken Fra skyggerne af det vi ved. Boken vektlegger Knausgårds forfatterskap, og fremhever betydningen av komposisjon og struktur i romanene hans. Noe av det samme ser vi i Kjersti Aarsteins avhandling om Min kamp 6 – der hun peker på en nøye komponert struktur. Med andre ord er dette langt fra uhildet virkelighet.

Ja, denne litteraturen har noe felles med det som skjer i sosiale medier, men det er også overflatiske likheter. Virkelighetslitteraturen, i alle fall så lenge vi snakker om Knausgård, Hjorth, Espedal og så videre er selvsagt også noe fullstendig annet. På en måte er det riktig, som enkelte hevder, at debatten om autofiksjon og selvbiografisk litteratur var på høyden på midten av 2000-tallet og i den forstand kan oppleves som passé. Et enda mer relevant poeng er at dette på sett og vis er en diskusjon som får en ganske annen valør om man trekker inn den angloamerikanske tradisjonen. Her har memoarlitteraturen en helt annen status og utbredelse enn i Skandinavia, og det er tale om selvbiografiske tekster der det selvsagt ikke er noe skille mellom forteller, forfatter og hovedperson og der prosaen kan holde skyhøy kvalitet. Tenk på Joan Didion, Norman Mailer, James Baldwin, Vivian Gornick etc, etc. Hos oss har bøker i denne sjangeren hatt et kjendispreg, mer enn å framstå som litterære. Hos oss har det gjerne vært politikere og idrettsutøvere som skriver memoarer og selvbiografier, ikke forfattere. Vi har begrenset forlagstradisjon for å gi ut litterære memoarbøker og gjøre dem til gode tekster.

I den nevnte teksten i siste utgave av Vinduet, skriver Vassenden at virkelighetslitteraturen for øyeblikket befinner seg i sin «ortodokse fase».

– Hva kommer etter den ortodokse fasen?

Det er noe livløst og refleksjonsløst ved å ikke se at det finnes nivåer i litteraturen. For eksempel å ikke se at et forteller-jeg kan være noe ganske annet enn forfatteren. Vi kan si at virkelighetslitteraturen på dette stadiet er i ferd med å bli en stivnet norm, en forventning, et slags renhetskrav. Min konklusjon i Vinduet, er at det å gjenlese Kjærstads periode vitner om at det var en tid hvor de hadde det ganske gøy. Hvis Knausgård sa seg lei av å lese romaner som handlet om noe «oppdiktet», noe noen bare «fant på», er det kanskje noen andres tur til å si at nå er det er på tide å finne på igjen. I den forbindelse er det interessant at Knausgård selv i Morgenstjernen (2020) jo går mye lenger i det fabulerende.

Pluralistisk kultur

– Er virkelighetsdebatten like mye en samtale om kritikk som om skjønnlitteratur? Vi kan også begynne å lese annerledes?

Det er klart at begrepene dukker opp med kritikken, selv om de noen ganger formuleres som en poetikk også hos forfatterne. Kritikkens oppgave er å forsøke å artikulere noe fornuftig om det man ser foregå. Selvfølgelig lever kritikken og litteraturen i en uavklart symbiose, men allikevel er kritikken reaktiv, den setter på begrep det som skjer i litteraturen. Samtidig kan kritikken stille krav, den kan for eksempel foreslå at det nå er på tide å leke litt mer. En god kritiker må også forholde seg til det som har skjedd i forgangne tider, og se at denne debatten ligner debatter vi har hatt før.

– Ser du noe skifte nå, når du leser yngre kritikere?

–  Hvorvidt man kan merke at en kritiker har vokst opp innenfor et litterært paradigme, eller opplevd overgangen til et nytt? Det kan det godt hende at man gjør, og det handler naturlig nok litt om innlesthet og forholdet til tradisjonen, altså i hvilken grad en kritiker gjenkjenner på den ene siden originalitet og på den andre reprisenumre – både i litteraturen og i kritikken. Men på den andre siden handler det også om at nye kritikere kan slippe unna enkelte lammende, gamle konfliktlinjer eller hangups. Aftenposten kjørte en debatt for et par år siden, der det ble spurt om det var forsvarlig at eldre kritikere anmeldte unge forfattere. Kunne de forstå den virkeligheten de skildret? Mitt prinsipielle syn er helt klart at ingen kan forstå alles verdens- og livsfølelse ut og inn, men at vi alle kan lese hverandres bøker på tvers av generasjonslinjer – og andre slike skiller. Men et generasjonsskifte vil ofte være et paradigmeskifte. Det vil ikke nødvendigvis bety absolutte skifter – man tenker ikke radikalt annerledes over natten. Kulturen er også pluralistisk: Når vi snakker om virkelighetslitteraturens dominans og et ønske om mer fantasifulle bøker, så må vi samtidig også huske at det allerede skrives en haug med bøker som allerede gjør noe av det vi her etterlyser. Tenk på Cathrine Knudsen, Gunstein Bakke – og ikke minst Thure Erik Lund!

Betydningen av rammer

BLAs egen kritiker Johannes Grytnes er født så sent som 1994. Når vi slår på tråden og setter ham inn i saken, kommenterer han vårt valg av kilder, at vi uten å tenke over det kun har intervjuet bergensere som er over gjennomsnittet glade i å snakke. En mulig representasjonsbrist der altså, når vi snakker om kritikerlynnet i endring. Ved siden av å virke her i avisa, er Grytnes fast anmelder i Bergens tidene.

Og Grytnes mener at nettopp flatene kritikken skrives for, er med på å forme generasjonsforskjeller mellom kritikere.

–  Vi har jo ikke fått vår utdanning i lokalavisene, der kritikken de seneste årene har blitt nedprioritert. Lokalaviskritikken var preget av større nærhet til leserne, og dessuten den selvfølgelige rollen litteraturen hadde i et samfunnsmessig, demokratibyggende prosjekt. Vår generasjon har heller fått vår utdanning i tidsskriftene. Nå skriver jeg også i BT, en av de få lokalavisene som tar litteraturen litt på alvor. Men jeg skriver veldig forskjellig i BT og i BLA. I BT gjelder et visst format og det er viktig å komme med en tydelig dom. Det gjør meg mer reaksjonær og museal, mer lik generasjonen før oss som vil forsvare den høyverdige litteraturen mot inntrengerne. I BLA inntar jeg en mye åpnere holdning, nettopp fordi plattformen tillater det: La oss sprenge rammene og se hva som skjer.

Johannes Grytnes

(f. 1994) er kritiker i BT, Vagant og BLA.

Grytnes mener altså at månedsavis- og kvartalstidsskriftformatet gir ro, plass og frihet til å eksperimentere med formen i mye større grad.

–  Når det er sagt har jeg inntrykk av at vi i vår generasjon ikke helt har funnet stemmen og prosjektet vårt enda. Det kan ha å gjøre med at «ismenes tid» er forbi, og at vi i større grad er spredt for alle vinder. Vi sitter ikke og tenker i felleskap lenger, slik man for eksempel gjorde i miljøet rundt Vagant, da det hadde sin storhetstid på 90-tallet. BLA er foreløpig ganske ungt, og det er vi som skriver der også, så her finnes det kanskje et forsøk på å prøve å utforme et prosjekt. Vi er mange som har vilje og nysgjerrighet til å eksperimentere og forsøke å finne en retning.

Fadermord på Frode

Grytnes innrømmer gjerne at han ikke har vært veldig opptatt av virkelighetslitteraturdebatten, og at han heller ikke opplever at sine jevnaldrende kollegaer er det.

–  Hvis vi skal reagere på noe, så er det vel heller Vassenden og Frode Helmich Pedersen-generasjonens vektlegging av kvalitetsvurderingen, hva som er bra og dårlig, riktig eller galt, godt og vondt. Vårt fadermord må være på Frode Helmich Pedersen. Når det kommer til virkelighetslitteraturdebatten, tror jeg den i stor grad er på hell. Når alle begynner å gjøre en ting, er det et tegn på at det er over. Da er det ikke interessant mer.

I forlengelsen av den forrige generasjonens mer kvalitetsvurderende fokus – her representert ved BLAs egne, høyt skattede Frode Helmich Pedersen tror Grytnes Milleniumsgenerasjonens kritikere har mer forståelse overfor nye former for litterære uttrykk. Det kan være såkalt «Flamme-poesi» altså diktsamlinger fra Flamme forlag, kjent for sin snakkete stil og forkjærlighet for linjeskiftet som virkemiddel, eller den enda mer forhatte Instagram-poesien.

Det foregående kritikerparadigmet fordømmer dette som navlebeskuende generasjon-meg-litteratur, men jeg tror vår generasjon har større vilje og bedre forutsetninger for å forstå. Det betyr ikke at vi synes denne poesien er bra, men at vi føler oss forplikta til å skjønne hva den er for noe. Da nytter det ikke å tviholde på 1800-tallsromanen som ideal, da plukker du ikke opp hva som skjer.

– Det er ikke nødvendigvis slik at for kritikken så er «vurderingen alt», slik Helmich Pedersen hevdet i et intervju her i avisa, i forbindelse med at han ble Årets kritiker for 2020?

Nei, jeg tror vår generasjon vektlegger lesningen heller enn vurderingen. Og igjen tror jeg det er viktig å få med seg at det har noe med formen å gjøre. Når vi verken leser eller skriver anmeldelser på 3000 tegn i lokalavisa, men har blitt sendt til akademia og til tidsskriftene for å kunne dyrke interessen for litteratur, gir det andre forutsetninger.  

– Vil det gjøre at vi blir mer fagspesifikke, og mister muligheten til å formidle til den gjengse leser?

–  Ja, det er noe jeg baler med. Men hvis folk ikke vil lese litteratur, hvorfor skal vi tvinge dem? Ting forandrer seg jo, folk har for eksempel aldri hørt mer på musikk enn nå. Vagant-redaktør Audun Lindholm har vært opptatt av at litteraturen ikke skal gjøres til sirkus, men jeg tror vår generasjon vil litt det motsatte: La oss lage sirkus! La oss ha en festival! Vi trenger de felleskapene, kanskje mer enn noensinne. Vi møtes ikke på faste kaféer, og vi har ikke et eierskap til fanzinekulturen, slik Lindholm og hans generasjon hadde. Disse litteraturarrangementene er, enten vi vil eller ikke, et litterært uttrykk for vår atomiserte tid. Kortvarige begivenheter, midlertidige fellesskap, før vi igjen spres for alle vinder. Håpet må ligge i at disse begivenhetene kan være grobunn for varige forpliktelser. Jeg tror vi trenger en form for forpliktelse for å forstå oss selv, tiden vi lever i, og litteraturen den avler.

Velkommen

Det hersker enighet, altså, om at virkelighetslitteraturdebatten var et paradigmeskifte, men at noe nytt må skje, noe vi ikke helt vet hva er enda. Så her sitter vi, med en blandet følelse av motivasjon og dødelighet kanskje, for som Ida Lødemel Tvedt satt fingeren på: Vi er jo allerede i ferd med å bli gamle. Er vi bare et intermesso for generasjon Z? Eller holder vi kanskje på med noe subtilt storartet som vi selv og samtiden er for tett på til å anerkjenne? En av de mest smertefulle, men også ganske innlysende innsiktene er den at vi som kritikere er sekundære. Eller som Vassenden sier, reaktive. Kanskje venter vi bare på at forfatterne skal skjerpe seg. Enn så lenge vil vi hilse alle våre lesere og si at det bare er å ta kontakt hvis de vil være med på Café Sara en ettermiddag. Og kom for all del på slippfest, så kan vi diskutere Morgenstjernen av Knausgård og alt som er galt med å gi oppfølgeren tittelen Ulvene fra evighetens skog «Evighetens skog»? Er det virkelig det vi får hvis vi gir slipp på autofiksjonen?

Velkommen til ny-kitschens tid.

Live Lundh (f. 1992) er litteraturviter, kritiker i Morgenbladet og journalist i BLA.

BLA 8/2021.

Powered by Labrador CMS