Prosa

Å gjøre det umulige

Lars Petter Sveens siste roman forteller en enorm historie. Det er både dens styrke og dens svakhet.

Publisert digitalt

Lars Petter Sveen

Nordriket

Roman

Aschehoug, 2020

260 sider

Lars Petter Sveen har siden han debuterte i 2008 markert seg som en forfatter det er verdt å holde øye med. Særlig etter utgivelsen av den prisvinnende romanen Guds barn i 2014 har han høstet lovord som en «annerledes stemme» i norsk litteratur. Selv om betegnelsen fordrer at vi kjøper forestillingen om at det først og fremst er traust, navlebeskuende middelklassehverdag som er normen i norske bokhyller, fremstår den sannferdig nok – og enda jeg selv er tilbøyelig til å sette pris både på det trauste og det navlebeskuende, lar også jeg meg begeistre når jeg først får høre om premisset for Nordriket.

Terrorist eller messias

Den uavhengige staten Nordriket, får leseren raskt vite, har i årevis vært i konflikt med Føderasjonen, det omkringliggende området. Her styrer en av rikets mange mestre, Kommandanten Olav, og når krigen bryter ut, helt i begynnelsen av romanen, fremstår den som uunngåelig. «Far har fått den krigen han har venta på», erklærer kommandantens datter, Ingebjørg. For Nordrikets folk dreier det seg tilsynelatende om religiøs frihet. Men kristendommen, som gjennomsyrer de små samfunnene i statens fjellrike landskap, bikker stadig over i fundamentalisme, og kommandanten fremstår mer som en terroristleder enn en messias. At han i tillegg er i besittelse av en kraft som må beskrives som overnaturlig, men som setter ham i kontakt med jorda snarere enn himmelen, er et av romanens viktigste – og mest vellykkede – fantasy-elementer.

Kommandanten, som raskt blir Føderasjonens fremste mål, er lenge omdreiningspunktet både for romanen og krigen den forteller om. To av de fire fortellerstemmene tilhører barna hans. Men Ingebjørg og broren Harald ser svært ulikt på faren: Der hun tar avstand fra de mørke kreftene hun i likhet med sin far og sin bror bærer i seg, oppdras Harald til å ta over som Nordrikets øverste leder.

Også innbyggere av Føderasjonen fører ordet i romanen. Oberstløytnant Henok, som har sine personlige grunner til å ønske livet av kommandanten, introduseres tidlig. Lenger ut dukker også den unge sersjanten Ada opp, og det er gjennom henne at leseren for alvor får innblikk i hvor høye de menneskelige omkostningene av krigen faktisk er. Den gradvise oppløsningen av hennes stemme etter hvert som hun blir stadig mer herdet, og stadig mer fortvilt, er svært sterk.

Thunberg eller Taliban

At vi har å gjøre med fire perspektiver som på omfattende vis utfyller et komplekst bilde av en enda mer kompleks krig, gir leseren innblikk både i strategi og terror, samt økende fanatisme og sviktende moral – på begge sider. Når dette stort sett fungerer, er det fordi krigen i løpet av romanen uansett blir umulig å ha reell oversikt over. Slik kan den leses som en klage over meningsløsheten ved en rekke av virkelighetens konflikter. Det er for eksempel vanskelig ikke å tenke på Irak-krigen når årsakene til å invadere Nordriket oppsummeres:

«Nordriket har vore ei konfliktsone i over femti år, det er på tide å få slutt på det. Vi kan ikkje akseptere at vi er eit mål for terrorangrep. Kommandanten er blitt for sterk, vi kan ikkje la han bli sittande om ein mogleg forhandlingspartnar til krigen er over. Drakefjella har dei største førekomstane av svart metall som er funne dei siste åra.»

Det er i slike paralleller til virkeligheten at boken finner mye av sin styrke. Mot slutten av romanen erklærer den neste kommandanten følgende: «Vi er Kommandanten, seier vi, og vi har tatt til våpen for å oppnå måla for vår heilage frigjeringskamp og for å redde folket vårt frå okkupasjonen og dei føderale styrkane.» Ordene er et omskrevet sitat av Mullah Mohammed Omar, som grunnla Taliban i 1994, men i dette finnes ekkoet av et annet kamprop, i en annen tale. Den holdes av kommandant Olav helt i begynnelsen av romanen: «Så eg ber dykk, vakn opp. Ver med og skap den endringa som må til. Å gjere vårt beste er rett og slett ikkje nok lenger. Vi må gjere det umoglege.» Også dette er et omskrevet sitat – men denne gangen hentet fra talen Greta Thunberg skrev til bandet The 1975.

Slike virkelighetsnære momenter, som leseren kan fornøye seg med underveis i romanen, slår meg som særlig virkningsfulle fordi Nordriket også låner elementer fra grøssersjangeren. Kraften som Olav og hans to barn er i besittelse av, lar dem se døde – hvilket lar romanen utforske noen situasjoner som er så frastøtende at jeg vrir meg frydefullt i sofaen. Stedsnavn som Haukstad og Drakefjell gir dessuten Nordriket en magisk-mytologisk atmosfære. I dette riket, der Harald, sønn av Olav, spiser sveler og brunost på markedsplassen, befinner vi oss sjelden kun i én verden: Her finnes livet og døden i samme kropp, og Greta Thunberg og Taliban i ett og samme språk. Alt bygger opp under romanens stadige spørsmål rundt hva som er sant, og enda viktigere: hva som er godt.

Fornuft eller følelser

Enda de fire fortellerstemmene er med på å skape en fremdrift som tidvis gjør Nordriket vanskelig å legge fra seg, skaper de etter mitt skjønn også romanens kanskje største problem. Sveen skriver godt, med presisjon og med fintfølelse, men frem til krigens kaos virkelig tar over, er det nærmest umulig å skille stemmene fra hverandre. Når de samme situasjonene beskrives av ulike karakterer, fra ulike perspektiver, men i samme toneleie, tenderer romanen til å bli overforklarende.  

At historien fortelles gjennom fire stemmer, åpner for muligheten til virkelig å utforske det som driver karakterene, ikke minst fordi dette er en fortelling om mennesker som møter hverandre på vondeste, vanskeligste vis. Særlig ser relasjonen mellom Harald og Ingebjørg tidlig ut til å bli sentral. Romanen åpner med en episode der Harald, som barn, beskytter storesøsteren mot ville ulver. Men enda scenen får ny mening når jeg går tilbake til den etter å ha fullført boken, blir jeg i det store og det hele ikke på langt nær så grepet av relasjonen som jeg forventer å bli – dette til tross for at jeg forstår deres ulike livsvalg som en form for kjerne i romanen.

De hyppige skiftene mellom fortellerstemmene er nok med på å drive romanen fremover med et tempo som øker spenningen, men jeg tror også de er med på å svekke min følelsesmessige investering i karakterenes skjebner. Når perspektivene stadig veksler, blir det rett og slett vanskelig å leve seg inn i én karakters historie, betraktninger og menneskelighet (eller mangel på sådan). Og her er jeg også inne på det jeg opplever som romanens svakeste trekk: dens store uforløste potensial.

Kan det være at jeg opplever romanen som for handlingsdrevet? Ønsker jeg meg rett og slett flere følelsesladde utgreiinger, flere kjøkkenbenkskildringer, flere tilbakeblikk til barndommen? Vel – ikke helt. Først og fremst ønsker jeg meg ganske enkelt mer. For etter endt lesning sitter jeg igjen med følelsen av å ha sett en film som burde ha vært en tv-serie. Jeg tviler ikke på at krigen Sveen skriver frem er så omfattende, så kompleks og så uhyrlig at å fortelle om den på under 300 sider krever noen ofre. Men i en roman som er så velskrevet, så interessant og så fornøyelig ekkel, er det synd at det som ofres er leserens mulighet til virkelig å beveges. 

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 10/20.

Powered by Labrador CMS