Essay

En jevn dur av hverdag

Leserens rom innskrenkes kraftig i Helga Flatlands forfatterskap. Det skjerper frontene i lesningene av romanene hennes, skriver Sondre Midthun.

Publisert digitalt

Det er ikke mange norske forfattere med debut de siste ti årene som har hatt like stort gjennomslag som Helga Flatland. Tar man en kikk på listen over priser og prisnominasjoner, blir bildet av en veletablert forfatter tydelig: For debuten, Bli hvis du kan, reis hvis du må (2010) – om de tre barndomsvennene Tarjei, Trygve og Kristian som dør av en veibombe i krigen i Afghanistan – mottok hun Tarjei Vesaas debutantpris, Ungdommens kritikerpris, og ble også nominert til P2-lytternes romanpris. Tre av de seks romanene hun har skrevet, har blitt nominert til bokhandlerprisen – én gang har hun vunnet (for En moderne familie, utgitt i 2017). I tillegg kommer oversettelser til flere språk, sekssifrede salgstall og et dryss andre priser og nominasjoner.

Helga Flatland

(f. 1984) debuterte med romanen Bli hvis du kan, reis hvis du må i 2010, som hun ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for, og har siden utgitt fem romaner, i tillegg til en barnebok.

At bøker deler både lesere og anmeldere i flere leirer, skjer hele tiden. Men for denne leseren, som har fulgt forfatterskapet litt sporadisk og på avstand, har det vokst frem en fornemmelse av at en Flatland-utgivelse, kanskje litt mer enn vanlig, splitter kritikerne. På den ene siden sitter begeistringen for romanene løst, men det gjør også, i andre enden, de helt grunnleggende innvendingene mot verkenes kvalitet.

For eksempel: Der en kritiker i Vingebelastning (2015) ser «utsøkt skrivekunst», ser en annen noe «banalt» og «opplagt». En moderne familie (2017) vekker i en anmelder «et sus av Bergman», en annen opplever romanen som «tam» og «flat». Og også årets bok, Et liv forbi, har dratt på seg markant forskjellige lesninger. Morgenbladets Ida Vågsether skriver: «På knappe 264 sider tegner Flatland opp et helt menneskeliv, og stiller de små, umerkelige valgene vi tar opp mot vår egen dødelighet». Aftenpostens Anne Merethe K. Prinos stiller seg i motsatt hjørne: «Prosaen hennes, som riktignok flyter så lett, så lett, er ordinær, og tankegodset sjelden av det eggende slaget».

Så hva slags bøker er dette, egentlig? Hva er kvalitetene i dette forfatterskapet, som så ofte holdes frem som «en av sin generasjons viktigste stemmer»?

Uforløst friksjon

Årets roman, Et liv forbi, står for en anledning til å lese seg opp. Historien fortelles av to jeg-fortellere: Anne (mor) og Sigrid (datter). Sigrid, bokens hovedperson, er lege. Hun bor i Oslo med mann og to barn. Ulmende bak vanskelighetene på hjemmebane – blant annet med tenåringsdatteren, som har begynt å gjenoppta kontakten med sin biologiske pappa – ligger det en vond oppvekst. Sigrid har vokst opp med en pleietrengende og dement far. Morens omsorg og oppmerksomhet har i så stor grad vært viet farens pleie at Sigrid og storebroren har kommet i andre rekke. Når Anne i voksen alder diagnostiseres med en alvorlig sykdom, rives skorpen av gamle sår. Og idet hun, tynget av sykdommen, mislykkes med et selvmord – hvorpå hun deretter ber Sigrid om «hjelp til å dø», presses den allerede anstrengte mor/datter-relasjonen til det absolutt ytterste.

At det finnes potensial for friksjon her, er altså ingen underdrivelse. Likevel motsetter romanen seg nesten konsekvent å gå inn i – og vise – det smertefulle karakterene baler med. Sigrids «Det er likevel en stor jobb å holde følelsene på avstand, de truer med å sette meg ut av spill flere ganger daglig» eller «Erkjennelsen av at mamma skal dø, treffer meg på forskjellige måter hver dag» er påstander av det gjengse slaget i romanen. Og når fortellingen skal formidle at Sigrid foretrekker naturen i hjembygda versus hovedstaden, gjøres det for eksempel slik:

«Veien over fjellet virker lengre enn vanlig, kanskje det skyldes den kjedelige utsikten til vegger av snø istedenfor den vanlige estetiske belønningen det er å komme opp hit, over tregrensa, å kjøre gjennom det nakne og voldsomme fjellandskapet som tross alt gir mer gjenklang i meg enn Oslos intetsigende natur.»

Romanen opererer nesten konsekvent slik, utvendig. Det som fins av såre, vanskelige øyeblikk i teksten, blir stående uforløst. Ta Annes tanke om at hun nå skal være en minneverdig mor og mormor, tatt i betraktning at dette kan være hennes siste jul, for eksempel. Eller sekvensen hvor mor og datter er like ved å ryke i tottene på hverandre i hotellromdøren i Nice. Mangelen på passasjer hvor karakterene settes under press, enten det skulle skje gjennom det usagte eller i form av et direkte oppgjør, gjør romanens stadige kretsing rundt Sigrids hverdagslige utfordringer paradoksal. Kjeklingen om skjermtid og barnekosthold, om baderomvasking, om vinduene skal være åpne om natten eller ikke, om for høy musikk, eller disputter i saktegående bilkøer om småbarn som på do, gjør fraværet av scener hvor leseren ufiltrert får ta del i det som virkelig gjelder nesten himmelropende. Til tross for at intensiteten tar seg opp i slutten: Annes refleksjon et sted i romanen, det at hun har «en gjennomgående følelse av vente på noe og samtidig ha gått glipp av noe», blir talende for romanen som helhet.

Skjebner og trivialiteter

Etter å ha lest alle de hittil seks romanene i Flatlands forfatterskap, er jeg ikke i tvil om at den sterkeste boken er debuten, Bli hvis du kan, reis hvis du må (2010). Gjennom skiftende synsvinkler kretser romanen rundt sorgen de etterlatte sitter igjen med når tre av bygdas ungdommer, Tarjei, Trygve og Kristian, dør i krigen i Afghanistan. Det handler både om opptakten til – og etterspillet etter – det fatale.

I første bok er det Tarjei og Trygve, i tillegg til Tarjeis mor Karin og nabo Jon Olav, som fører ordet. Guttenes oppvekst i bygda er relativt udramatisk og gjenkjennelig: Her er det utbrytertrang, smugrøyking, konfirmasjonskvaler (borgerlig eller kristelig?) og okser som skal sendes til slakt. Men vissheten om hva som bokstavelig talt venter de tre unge livene i enden av veien, kaster likevel et ladet lys over de små og store hendelsene i karakterenes liv. Romanen har etablert – og klart å sette trykk bak – noe skjebnetungt som mye av det øvrige, mer trivielle, henter næring fra.

En av åpningsskildringene i boken, i delen om Tarjei, fikk hvert fall denne leseren til å grøsse på ryggen: «[Bestemor og bestefar] er så glade i meg, så glade for meg. De sier jeg er en god gutt. En heldig gutt. Som har fått så mye fint i livet, og som har så mye godt i vente.»

Flatland skriver altså med mer overskudd her enn noen andre steder i forfatterskapet. De mellommenneskelige observasjonene er enkle, men pregnante. Ta for eksempel når Tarjei klemmer bestemoren: «… hver gang jeg klemmer henne, når jeg kommer og når jeg drar, er det akkurat som om jeg må gjennom flere lag med luft under genseren før jeg kommer inn til ryggen hennes.»

Kistene kommer hjem. Guttene begraves, hverdagen skal gjenopprettes. Trilogiens andre bok, Alle vil hjem, ingen vil tilbake (2011), strekker seg fra øyeblikket dødsbudskapet overbringes og gjennom de neste to årene. Det handler i hovedsak om Tarjeis søster Julie og nabogutten, Sigurd. Julie har blitt småbarnsmor. Tragedien har satt livene deres fullstendig på vent: Alt som skulle skje så snart bygdas sønner kom hjem, er avlyst.

Trygve og Sigurd skulle, etter å ha vært sammen i det skjulte, stå frem som kjærester. Julie, på sin side, skulle endelig seile opp som arvingen til foreldrenes gård. Tarjei ville nemlig – så snart han kom hjem – fortelle foreldrene at han ikke kom til å overta.

I stedet blir alenemoren Julie, midt i sin egen sorg over broren, overlatt det midlertidige ansvaret for både gård og sønderknuste foreldre. Sigurd, på sin side, baler med savnet av Trygve og en gryende depresjon. Livet hans er en oppvisning i elendighet, der han drukner sorgene med alkohol, apati og tilfeldige kvinner.

Delene om Sigurd er romanens klart svakeste. Knapt en side går uten at leseren påminnes hva som rir ham. Når han står utenfor skolen og røyker og «Trygve kjem gåande, nei Ulrik kjem gåande, eg blunkar, ristar kraftig på hovudet eit par gongar. Gå vekk!», skal det ikke være tvil om hva som står på spill. Ei heller når han er hjemme med kjæresten Silje for første gang: «Eg går opp, set bagane våre på gjesterommet. Vil framleis ikkje inn på mitt rom, har ikkje vore der sidan Trygve døydde. Det stikk i magen idet eg går forbi, vil ikkje opne døra eingong. Ikkje inn til den eg var og skulle bli. Det gjer vondt, og eg spring ned att, må bli lett i kroppen att, må ikkje føle at det er feil at Silje er her, i alt dette.»

Endrede forventninger

Underveis i trilogiens andre bok var det ikke fritt for at jeg ble desillusjonert. Hvorfor fikk jeg ikke øye på det nære, ladede og psykologisk finmaskede som så mange lesere og kritikere har latt seg begeistre av?

Kan hende har det med endrede forventninger å gjøre. I takt med at tiden i bygda går, og hendelsen i Afghanistan forsvinner mer i bakspeilet, er det som den indre leser bringer et knippe nærmest ubevisste «krav» til torgs. For eksempel: Hvis det sorgfulle livet i bygda skal skildres videre over hundrevis av sider, må det vel være et minstekrav at den finner andre og mer potente uttrykk for tapet enn det rett ut fortalte? Sorgen, den bunnløse tragedien, følelsen av å være forlatt, er selvsagt ikke en bryter som bare kan slås av – heller ikke i en roman. Men fortellingen må vel, for å forsvare sitt omfang, kunne bygge opp under andre, vektige narrativ i karakterenes liv?

Julies gjentatte forsøk på å nå gjennom til de apatiske foreldrene, farens mislighold av dyrene, ensomheten hennes der hun alene steller med Tarjeis grav, er eksempler på at «innganger» finnes. Men forfatteren går ikke tett nok på verken karakteren eller hendelsene til at teksten virkelig berører. Situasjonene skildres så forbigående og utvendig at sorgen får et drag av det klisjéaktige og melodramatiske.

Den første julaftenen uten Tarjei settes dette helt på spissen. Julie har pyntet huset alene, foreldrene står opp på julemorgenen og registrerer det bare så vidt. Det ender med at Julie blir sittende alene igjen med datteren, Solveig, og følelsen av at  «… noen hadde stukket en kniv i brystet på meg, vridd om, latt den stå i noen minutter og latt meg kjenne på smerten, for så å trekke den ut igjen uten å lage synlige sår.»

Overtydelighet som metode

Formuleringer av denne typen går igjen i romanen. Panikken «biter i brystet», metaforiske knyttnever plantes i bryst og mage. Jeg klarer altså ikke å se, som for eksempel Cathrine Krøger skriver i Dagbladet, at Flatland «bygge[r] opp et driv i bøkene som gjør at vi blir hekta, et språklig sug som gjør at overgangene virker naturlige». Det er snarere motsatt: jo lenger ut i romansyklusen leseren kommer, jo mer girer teksten opp hangen til å forklare. Dette gjelder ikke bare i selve situasjonene, men også i de nevnte overgangene. Ett sted heter det «Det er julaften, første jul uten Tarjei», et annet sted blir vi påminnet at det er «14. Juni 2009, to år siden Tarjei døde», et tredje sted opplyser at «Det er desember 2012 og over fem år siden han døde». Og så videre.

I trilogiens siste bok, Det finnes ingen helhet, finner handlingen sted i 2009 og 2012. Det har gått to og fem år siden veibomben i Afghanistan. Bipersonene fra forrige bok er nå blitt fortellerstemmer. Tarjeis foreldre, Karin og Hallvard, samt bygdas lege, Ragnhild, fører ordet. Det samme gjør Bjørn, den fjerde i kameratgjengen som reiste til Afghanistan, han som overlevde.

I kraft av å være tilflytter, og ikke minst via den inngående kjennskapen til menneskene på stedet, kunne legen Ragnhilds tilstedeværelse vært et utmerket grep for å belyse både bygda og karakterene på en ny og annerledes måte. Men romanens mest interessante karakter er den med den minste rollen: Bjørn. Idet han dukker opp som forteller mot slutten av boken, kjenner han seg usynlig og mindreverdig fordi han kom hjem i live: «Alltid, overalt: tre kameratar, tre heltar, tre liv. Ikkje plass eller rom for ein til, han fjerde, han som ikkje ofra seg, han som ikkje har noko å seie, å gjere, å bidra med. Kva skal nokon med han? Alle gode ting er tre.»

Bjørns følelse av å være annenrangs skildres, som utdraget viser, for det meste utvendig. Likevel er det noe i bitterheten og følelsen hans av å være verdiløs som leder tanken mot en karakter som i større grad kunne brutt opp trilogiens monotoni. Kunne han tilbudt et visst utsyn, for eksempel? Kanskje til og med raseri eller oppgitthet over alle bygdas bøyde hoder?

I stedet føyer han seg inn i rekken over perspektiver hvor det sentimentale blikket rår. Heller ikke Bjørn kan foreta seg stort uten at teksten direkte må påkalle årsaken til at alt er svart: «… Tarjei, Kristian og Trygve dukkar opp i kvar krok av hjernen […] gå vekk, da, forsvinn, la meg sove litt til, bare la meg vere i fred. Ver litt greie nå, ver så snille, ver litt kompisar. Tre mot ein er feigt.»

Et friskt pust

Er det redelig å holde romaner, en trilogi, så ansvarlig for egne uinnfridde forventninger? Å la lesningen av et verk farges av at det ikke tok retningen en skulle ønske? Kanskje ikke. Det er som man allerede aner kimen til de – kan hende berettigede – innvendingene om kritikeren som leste en helt annen bok enn den som faktisk forelå. Men det disse tankene sprang ut av, var møtet med en tekst hvor jeg ikke bare lette etter en plass som leser, men også tok meg i å se etter setninger eller hendelser som pekte utover seg selv. Hvor ble det av elementene i fortellingen som satte tankene i bevegelse, og ikke bare satte seg fore å bekrefte?

Rettferdig eller ikke: Følelsen av en tapt mulighet slapp ikke taket, og den meldte seg kanskje aller sterkest under lesningen av Vingebelastning (2015) – den eneste romanen i Flatlands forfatterskap med bare én jeg-forteller.

Her møter vi Andreas. Livet hans skildres i ulike faser, men i romanens nåtid er han 32 år og ansatt i et kommunikasjonsbyrå. Han har også en kjæreste, Hanna. Det er planer om leilighetskjøp, bil, hytte og barn. Livet og fremtiden ser altså, i det ytre, lys ut.

Men noe er likevel alvorlig galt, og det er dette romanen – gjennom besøkene hos psykologen Bjørn – kretser rundt: Hvorfor er ikke Andreas, tross alt dette positive, glad? Har det noe med oppveksten å gjøre, foreldrenes manglende interesse og veiledning, denne likegyldigheten han synes at opphavet har behandlet ham med? Eller handler det om at han, som 15-åring, forelsket i den fire år eldre Kristin, lå med henne på trappa bak huset? At han, uten å selv forstå det, ble utsatt for et overgrep?

Begynnelsen av denne romanen fremsto, for meg, som et blaff av frisk luft i forfatterskapet. Pratsomheten er noe dempet, Andreas som karakter er ikke lyst opp med lys og lykt. Han har lenge noe litt uavklart og ubestemmelig over seg. Med sine tvangshandlinger, og sin litt kostelige selvopptatthet, fremstår han innledningsvis mer levende enn flere av de øvrige karakterene i forfatterskapet.

Men igjen er det dette uforløste, det man ønsket seg i stedet. For ettersom psykologmøtene tar mer plass i romanen, og teksten fortsetter å hamre inn Andreas som den selvopptatte, narsissistiske legemliggjøringen av den såkalte «dessertgenerasjonen», forsvinner også stinget i fortellingen. Forhåpningen om en mer potent behandling av for eksempel diagnosekultur, maktforholdet mellom pasient og psykolog – eventuelt kommunikasjonsbransjen, som forfatteren virker å ha god innsikt i – smuldret mellom fingrene.

Om leseren synes at kritikeren begynner å bli ensporet, må jeg komme med et forsvar. Mer enn hva romanen ikke ble, handlet følelsen av ufullkommenhet om retningen den faktisk tok. Etter hvert er det nemlig det skrantende parforholdet som utkrystalliserer seg som romanens hovedanliggende. Hannas tålmodighet med Andreas´ selvopptatthet og terapeutspråk er i ferd med å ta slutt. Et overordnet spørsmål stiger opp av fortellingen: Kan kjærligheten berges?

I tilfelle det skulle være noen tvil, er det nok av «brødsmuler» lagt ut for å forsikre leseren om at svaret er nei. Disse «smulene», tegn på at et forhold rakner i sømmene – sene hjemkomster, forsinkede svar på meldinger og generelt irritabel og unnvikende oppførsel – er gjenkjennelig fra andre steder i forfatterskapet. Og ganske riktig: I Vingebelastning sitter Andreas til slutt alene igjen, vingeklippet, med psykologtimene som eneste lyspunkt.

Skvist ut av romanen

I En moderne familie, som Norges bokhandlere altså stemte frem som 2017s beste roman, går Flatland tilbake til forfatterskapets foretrukne fortellerteknikk: flerstemtheten. Storfamilien er på ferie i Italia når Torill og Sverre (begge 70) kunngjør at ekteskapet er over. For de tre søsknene Liv, Ellen og Håkon – romanens tre jeg-fortellere – gir skilsmissen en kaskade av ringvirkninger. Først og fremst bekymring for fremtiden og sorg over det tapte. Spesielt Liv, som samme år fyller førti, tar bruddet tungt: «Tradisjonene og det trygge i de faste rutinene blir nå brutt. Vi har for eksempel alltid spist søndagsmiddag hjemme hos mamma og pappa nesten hver eneste søndag klokka nitten så lenge jeg kan huske. Selv de søndagene jeg ikke har kunnet, har det vært noe underbevisst betryggende i å vite at de andre har sittet rundt bordet som vanlig».

Scenen hvor «bomben» faller, altså middagsselskapet i Italia, er en påminnelse om at Flatland er på sitt beste når hun faktisk går inn i situasjoner hvor ting står på spill. Når fortelleren ikke blir for refererende, men sentrale hendelser blir tillagt betydning, resulterer det i en prosa som kan være både stram og overraskende. I En moderne familie finnes det, tross det litt tvungne i at foreldrenes skilsmisse tynger de godt voksne barna så veldig, glimt av noe sårt. Ellens hjertesukk over slekta hun har blitt utdelt, er et eksempel: «Tenk hvis jeg aldri kan få barn, tenker jeg nå, når jeg står i dusjen. Da er dette den eneste familien jeg har».

Romanen faller likevel i en etter hvert velkjent fallgruve. Et megetsigende eksempel kommer når de nå fraskilte besteforeldrene skal gjette hva krusedullene barnebarnet har tegnet forestiller. Idet begge, i kor, foreslår at det er en stein, legger tausheten seg i rommet. Men heller enn å la stillheten få dirre i leseren (og med det etablere en situasjon som peker utover seg selv) kommer fortellingen igjen ilende med bruksanvisningen: «De […] blir kanskje et kort øyeblikk minnet om alt som fremdeles er felles, alle årene, erfaringene og minnene som er lagret i kroppen, som gir like utslag sikkert flere ganger daglig uten at de tenker over det eller vet om det».

Denne gjennomgående mangelen på undertekst, den aldri hvilende innskrenkingen av leserens rom i fortellingen, tvinger for meg frem en slags innenfor/utenfor-logikk: Enten møter du disse tekstene, som svært mange lesere og kritikere har gjort, med et rungende JA, eller så aktiveres – frivillig eller ufrivillig – din indre T. Singer med sitt nei, nei.

Sondre Midthun (f. 1986) er forfatter. Han har skrevet to romaner, Kom aldri nærmere (2011) og Farvel til alt dét (2017).

BLA 11-12/2020.

Powered by Labrador CMS