Prosa

Å bli elsket som en kvinne

Geir Gulliksens siste roman utforsker en manns lengsel etter å bli elsket «som kvinne». Den lengselen er det ubehagelig å befinne seg i.

Publisert digitalt

Geir Gulliksen

Bli snill igjen

Roman

Aschehoug, 2020

258 sider

I sin åttende roman, Bli snill igjen, skriver Geir Gulliksen seg videre inn i en tematikk han har utforsket gjennom en årrekke. Også i sine to foregående romaner, den mye omdiskuterte Historie om et ekteskap fra 2015 og Se på oss nå fra 2018, stilles det uutgrunnelige spørsmålet: Hvordan leve sammen? Nærmere bestemt: Hvordan leve sammen med kvinner – som mann? Årets utgivelse presenterer en mulig løsning: heller å leve sammen med menn.

«Er du egentlig homo?»

I Bli snill igjen er det Henning som fører ordet. Han har vært skilt i det jeg først går ut fra er lang tid, men senere forstår ikke er stort mer enn et år. Det er uansett ikke til å komme utenom at han nå er en enslig mann på over femti, noe som bidrar til å gjøre ham så selvbevisst at den stadige grublingen som preger fortellerstemmen tidlig får preg av noe nærmest overskridende: «Jeg kunne bli sett på som en mulig overgriper», tenker han på et tidspunkt, utelukkende fordi han overveier å gjøre som han alltid har gjort og bade naken. 

Så hvorfor er Henning alene? Hvorfor har aldri kjærligheten fungert for ham? Når han en dag tropper opp på jobb i det som unektelig er kortbukser, og ikke en dress, slik han nærmest i desperasjon hevder, melder et mulig svar seg. Hans lesbiske sjef bemerker nemlig spøkefullt at han ser ut som om han har «skiftet lag». «Er du egentlig homo?» spør hun. Og det som kunne blitt avskrevet som en tilfeldig kommentar, fester seg i ham.

Det er i den første av romanens tre deler at disse tankene slår rot. Andre del er en mer eller mindre systematisk gjennomgang av kvinnene i Hennings liv. Med etterpåklokskapens inderlige blikk forteller han om hver kvinne han har elsket siden han var femten. Sekvensen kan minne om Trude Marsteins Så mye hadde jeg fra 2018, for også der blir historien om et menneske fortalt gjennom de romantiske relasjonene hun går inn i. Men der Marsteins protagonist aldri gir opp prosjekt «leve sammen», er Henning omsider blitt desillusjonert. Han er, ganske enkelt, lei av kvinner.

Skjønt: Ganske enkelt er det selvsagt ikke. Når det kommer til stykket er ikke Henning i nærheten av så lei av kvinner som han er av seg selv, eller nærmere bestemt det han opplever at kvinnene gjør ham til: en mann. Nei. En sånn mann: «Jeg så på rompa hennes, hun så at jeg så på den, og slik fikk jeg sett meg selv utenfra. Jeg kunne ikke nekte for det lenger, det var sant, jeg var blitt en sånn mann.» Hans ubehag over å påtvinges en maskulinitet han ikke føler seg hjemme i, fremstår lenge som romanens kjerne. En mulig måte å imøtegå dette ubehaget på synes da også etter hvert å ha ligget på lur i hvert forhold han noensinne har gått inn i: Henning, som ikke er i stand til å være alene, vil bli elsket slik han selv har elsket kvinner.

Et vanskelig og kostbart objekt

Han fantaserer om å bli tatt hånd om, «bli gjort til et vanskelig og kostbart objekt». Denne lengselen veier langt tyngre enn overbevisningen om egen seksuell legning. Og i utgangspunktet, tenker jeg mens jeg leser, er det noe fint i dette, i denne friheten som følger erkjennelsen av at ingenting behøver å være slik det alltid har vært.

Men når så mye står og faller på Hennings behov for å elskes «som en kvinne», kan en få inntrykk av at romanen forsøker å fremme en analyse av rigide kjønnsrollers virkning på kjærligheten. Og i så måte er Bli snill igjen en skuffelse. Henning er intenst navlebeskuende, og skjønt han holder fast ved forestillingen om seg selv som en likestilt, for ikke å si snill mann, er hans blikk på kvinner gjennomsyret av forakt. Det er en forakt som aldri helt blir adressert, som skjules av selvrettferdige kjærlighetslengsler og dette opphøyede (om enn nevrotiske) selvbildet, men romanen er like fullt full av passasjer som ikke ville vært overraskende på et forum for incels. Som når Henning går tur med sin tidligere sjef, og de passerer en kvinne som ligger i gresset og leser:

«– Se der, den måten å løfte beinet på når man ligger på magen og leser, har du noen gang sett en mann gjøre det? Og hvorfor løftet hun beinet opp i lufta akkurat da vi gikk forbi henne? Hun gjorde det fordi hun ville at vi skulle se på henne, fordi hun vet at det tar seg godt ut! Hun ber om oppmerksomhet, som om hun logrer med halen.» 

Selvsagt er det ikke helt rettferdig å sette Henning i samme bås som en av Internetts mest latterliggjorte subkulturer. Forakten han føler bunner først og fremst i sjalusi: Han ønsker selv å være den som logrer med halen. Og det finnes utvilsomt noe subversivt i denne lengselen, og ikke minst i hvor langt han går for å imøtekomme den. (Skjønt det må sies at «hvor langt» han faktisk går på ingen måte er noen kategorisk sannhet.) Samtidig er det ingenting nytt i at menn velger bort kvinner til fordel for andre menn, heller ikke i det seksuelle. Også i samtidige, skeive miljøer, er forakt for kvinner utbredt. Det samme er mistenkeliggjøringen av feminine menn. Og til tross for at Henning ønsker å dyrke det han anser som sine kvinnelige sider, blir utsagn som «Jeg kom til å trekke meg hvis han var for pågående, for homo, for ytterliggående» stående uten kommentar.

Dette er naturligvis ingen forbrytelse: Romanen er drevet frem av Hennings grublerier, hans selvbevissthet og hans lengsler, hvilket naturligvis også innebærer hans betraktninger av andre mennesker, som først og fremst er interessante for ham i den grad de speiler ham selv. Men en slik vending bort fra verden, og inn mot fortellerens egen navle, vil enhver leser tolerere ulikt. Ikke minst fordi tematikken er så debattert, så intens, så personlig for så mange.

Underveis i lesningen tar jeg meg dermed i å spørre meg selv hvor godt jeg kan like en roman når dens fortellerstemme i så stor grad baserer seg på refleksjoner som jeg opplever som mangelfulle, og som jeg derfor heller ikke helt evner å leve meg inn i. Det er rett og slett trettende å befinne seg i denne uhyre selvrettferdige verdensanskuelsen. Når jeg likevel opplever romanen som vellykket, er det fordi jeg omsider innser at jeg må justere mine forventninger. Dette er ingen skarp analyse av kjønnsroller, objektivisering eller skeiv seksualitet. Derimot er romanen, slik jeg leser den, et portrett av en mann som desperat forsøker å forstå sin egen ensomhet. Og dette portrettet rører meg.

En stor egoist

Hennings relasjon til sine to døtre, som han har fått med to ulike kvinner, lar ham erfare en sårbarhet som fremstår som langt mer gripende enn den idealiserte sårbarheten han så fånyttes lengter etter: den han tror han kan finne i det seksuelle. Hans eldste datter Synne fremstår etter hvert som det eneste mennesket i romanen han innrømmer at han ikke forstår, og slik åpner hans forsøk på å nærme seg henne opp for noe han verken makter å analysere eller avskrive.

Når Henning så mot slutten av romanen får et glimt av seg selv slik døtrene ser ham, opplever jeg det som hjerteskjærende. Han er en som går fra kvinne til kvinne, sier døtrene til hverandre, i en samtale som ikke er ment for ham. Han er en stor egoist. Det er en karakteristikk han ikke helt kan ta til seg, men som likevel tvinger leseren til å erkjenne det umulige ved relasjonene i romanen: tvetydigheten som dveler ved hans analyser, hans beregninger og begjær. Slik makter Bli snill igjen å løfte frem det håpløse ved menneskets lengsler. For det som kunne vært Hennings løsning – å elskes av og som et annet kjønn – viser seg å ha lite å gjøre med det egentlige problemet, hans virkelige tragiske feil: Å være en som både lengter og forlater.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekar.

BLA 9/20.

Powered by Labrador CMS