Essay

Vilje til avmakt

Har vi lettere for å identifisere oss med gjerningspersoner enn ofre? I vårt samfunn tyder mye på at svaret er ja. Dette gir implikasjoner for vår evne til å stå opp mot urett og overgrep, skriver Tora Ask Fossen.

Foto: Thomas Waagstrøm / Irmelie Krekin
Foto: Thomas Waagstrøm / Irmelie Krekin
Publisert digitalt

Etter å ha lest den kritikerroste og prisvinnende Sara Stridsbergs mye omtalte roman Kjærlighetens Antarktis, som kom ut på norsk tidligere i år, stilte jeg meg spørsmålet: Mangler vi et begrep om avmakt i vår tid? Samtidig som vi i utstrakt grad vier oppmerksomhet til gjerningspersoners psykologi, noe for eksempel kriminalsjangerens popularitet illustrerer, synes det vanskelig for mange av oss å relatere til offerets opplevelse. Hva om offerets avmakt peker på et eksistensielt vilkår som angår oss alle?

Kort sagt handler Stridsbergs roman om det brutale drapet på den prostituerte kvinnen Kristina, kalt Inni, der selve dødsøyeblikket ikke opphører med å gjenta seg gjennom de om lag 300 sidene. Det spesielle med boka er at den bryter fullstendig med de formlene som vanligvis gjelder for kriminalsjangeren: For det første går gjerningspersonen fri – vi får dessuten vite minimalt om ham – og for det andre utviser ikke offeret noen overlevelsesvilje. I flere anmeldelser av romanen ble det påpekt hvordan Kristina nærmest frivillig går med på drapshandlingen, at hun overgir seg til morderen, om ikke av fri vilje, så heller ikke av ren tvang. Nettopp denne ambivalensen – at det fremstilles som om hun nærmest lar seg drepe frivillig – fremsto som en uløselig knute i flere av anmeldelsene. Spenningen knyttet seg ikke til gjerningspersonens handlinger, men til offerets handlingsrom: Kunne hun ha gjort mer for å unnslippe drapet? Og i så fall, hvorfor gjorde hun det ikke?

Karl Ove Knausgård

(f. 1968) er en norsk prisbelønt og internasjonalt anerkjent forfatter. Han debuterte i 1998 med romanen Ute av verden. Mest kjent er han for de påstått selvbiografiske Min kamp-bøkene, som ble utgitt som seks romaner i tidsrommet 2009–2011. Bøkene er oversatt til en rekke språk, og har fått svært stor medieoppmerksomhet både for de utleverende skildringene av nær familie og for den enorme litterære satsningen de innehar. Det sjette bindet av Min Kamp rommer essayet «Navnet og tallet», der fortellerstemmen gjennom drøyt 400 sider lever seg inn i nazismens appell og beveggrunner.

Ordet skjebne går igjen i omtalen av romanen. Flere anmeldere slutter at drapet på Kristina har noe forutbestemt eller skjebnebestemt ved seg fordi hun unnlater å gjøre motstand. I et essay som blant annet omhandler Kjærlighetens Antarktis setter Klassekampens Bjørn Ivar Fyksen dette skjebnebestemte i sammenheng med fraværet av samfunnsstrukturer i fremstillingen av Kristinas liv. Fyksen viser til en tillært vane han har med å lete etter strukturelle feil i samfunnet som kan forklare at folk som Kristina faller utenfor: «Hos Stridsberg merker jeg at denne tanken får motstand; det er som om Inni sier at hun er slik, hun er ikke et produkt av samfunnet, og det plager meg.»[1] Jeg tror ikke Fyksen er alene om å finne dette ubehagelig. Samtidig tenker jeg at det har med innlevelse å gjøre: Når romanen motsetter seg en anskuelig forklaring på de strukturene Kristina er innfelt i, tvinger den leseren til å innta offerets synsvinkel, til å ta innover seg Kristinas opplevelse av sitt handlingsrom. Selv om samfunnsstrukturer i utgangspunktet kan formes og omformes og slik sett står i motsetning til en uunngåelig skjebne, fortoner det seg ikke slik for det mennesket som blir offer for strukturene. Er du allerede et offer, oppleves det vel gjerne som at du ikke har et handlingsrom – ja, kan det ikke til og med være at du reelt sett ikke har det? For meg var det dette Stridsbergs roman viste så ettertrykkelig: Å leve seg inn i offeret må i en viss forstand innebære å forplikte seg på det gitte, det man ikke kan forhandle seg bort fra – kort sagt: de strukturene som forårsaker offerets avmakt.

Gjerningsperson og offer

Samtidig med at jeg leste Stridsbergs roman, holdt jeg på med en masteroppgave i litteraturvitenskap om Karl Ove Knausgårds Min kamp 6. Også her dreier det seg om innlevelse i et radikalt annet perspektiv enn det egne. Knausgård bruker i dette sjette og avsluttende bindet av Min kamp-serien drøyt 400 sider på å leve seg inn i Hitler og nazismen, i et essay med tittelen «Navnet og tallet». Ved å trekke historiske kilder inn i det egne romanuniverset søker han innsikt i nazismens appell og beveggrunner: Hvordan kunne vanlige mennesker lik ham selv bli nazister?

Knausgårds innlevelse i nazistene er symptomatisk for en kultur der vi har lettere for å identifisere oss med gjerningspersoner enn med ofre. Mens rollen som gjerningsperson fordrer at man tar stilling til egne handlinger, er offeret en rolle der man blir gjort noe med. En innlevelse i offeret krever at man gir slipp på makten til å handle. Eller sagt på en annen måte: Hvordan vi stiller oss til muligheten for egne handlinger, får følger for hvordan vi ser ‘den andre’. Som en følge av vår tids individualistiske kultur er identiteten dynamisk og alltid oppe til forhandling. Vi er i stor grad frigjort fra gitte og varige sosiale former. I boka Evil and Human Agency. Understanding Collective Evildoing (2005) viser filosof Arne Johan Vetlesen hvordan et slikt liberalistisk menneskesyn underkjenner betydningen av ‘den andre’, det faktum at vår eksistensberettigelse er betinget av omverdenen, av ytre vilkår vi ikke rår over. I dette mentale klimaet er ikke en identifikasjon med ofre et alternativ, ifølge Vetlesen: «[…] it is taken for granted, as a simple fact of how things are, that being a victim is meaningless. It is tantamount to utter powerlessness – and that is a destiny too terrible to contemplate, since ours is a world where power is the only currency.»[2]

I «Navnet og tallet» er det altså gjerningspersonene, nazistene, Knausgård søker å forstå handlingene til, og i så måte identifiserer seg med. Dette må sees i sammenheng med at Min kamp er et romanverk der individet, det egne selvet, tar iøynefallende stor plass. Der det er subjektets handlingsrom, grenser og overskridelser i møte med omverdenen som først og fremst opptar Knausgård i hans romanverk, er det offerets manglende handlingsrom som er omdreiningspunktet i Stridsbergs roman. Å lese Kjærlighetens Antarktis parallelt med «Navnet og tallet» reiser dermed perspektivet om hva som skiller innlevelsen i offeret fra en innlevelse i gjerningspersonen. Hvis det er slik Vetlesen sier – at vi har lettere for å identifisere oss med de som forårsaker urett heller enn de som blir ofre for den – hva gjør det med forståelsen av urett i det store og hele? Og hva gjør det med vår evne til å agere?

Sara Stridsberg

(f. 1972) regnes som en av Sveriges og Nordens viktigste samtidsforfattere. Hun debuterte med romanen Happy Sally i 2004, men fikk sitt store gjennombrudd med romanen Drømmefakultetet i 2007. For denne boka ble hun tildelt Nordisk Råds Litteraturpris. Kjærlighetens Antarktis er Stridsbergs femte roman. Den jevnt over strålende mottagelsen har lagt vekt på Stridsbergs evne til å skrive om det forferdelige på en særegen poetisk måte. Boka kom på norsk i år i Monica Aasprongs oversettelse.

Blikket på den andre

I en sentral passasje i «Navnet og tallet» reflekterer Knausgård over det han anser som et misforhold mellom nazistene og deres ofre i vår felles bevissthet – et misforhold som knytter seg til navnet: «Misforholdet er slående: Hitler er et av de store navnene, som alle mennesker kjenner og fortsatt forbinder noe med. De menneskene han fikk utryddet, kunne bare utryddes ved å støte dem ut av språket, ta fra dem navnet, gjøre dem til ett med sine kropper.»[3] Han fortsetter:

«Reiser man i tankene de seks millionene menneskene som ble utryddet i ly av den andre verdenskrig, fra sine graver, samler dem på slettene i Polen og setter Hitler blant dem, vil det sanne forholdet mellom dem bli åpenbart, for hans navn ville bare være ett blant millioner navn, hans stemme bare en blant millioner av stemmer, hans liv bare ett blant millioner av liv.»[4]

Det er slående hvor motsetningsfull denne passasjen er. Knausgård skriver at nazistene fikk jødene utryddet ved å frata dem navnet, «gjøre dem til ett med sine kropper». Like etter skriver han at dersom man ser for seg de seks millioner ofrene oppreist på slettene i Polen, side om side med Hitler – altså at man forplikter seg på kroppene deres, ikke navnene – «vil det sanne forholdet mellom dem bli åpenbart». Med dette utviser han en tiltro til navnet som etisk størrelse, samtidig som det skinner gjennom i resonnementet at navnet er misvisende og bedragersk, ettersom det ikke åpenbarer det sanne forholdet mellom Hitler og hans ofre.

Tiltroen til navnet er representativ for forståelsen av jødeutryddelsen i «Navnet og tallet». Essayet munner ut i en refleksjon om hvilket syn på mennesket som muliggjorde Holocaust, der mennesket ble sett «som helt nakent, uten noe annet enn sin kropp»: «Hvis vi tenker oss en verden uten språk, uten land og uten navn, ville vi alle levd et liv som det, som nakne, navnløse kropper i en navnløs verden.»[5] Ifølge Knausgård ville dette livet, selv om det fant sted midt i den fysiske verdenen, utspille seg utenfor ‘det menneskelige’. Nazistenes rasehierarki viser i så måte det relative og forhandlingsbare ved menneskenes sosiale orden, at det vi kaller ‘menneskelig’ er en abstraksjon fra det kroppslige mennesket. Fra dette slutter Knausgård at nazistenes behandling av sine ofre skyldtes at ofrene ble kroppsliggjorte i så stor grad at de ble fratatt sin ‘menneskelighet’. Ofrene ble sett som bare kropper.

Det er grunn til å stille spørsmål ved denne slutningen. Man kan spørre: Er denne tiltroen til navnet en forveksling av det som egentlig skulle være en forpliktelse på kroppen? Kan det hende at tiltroen til det vi kaller ‘menneskelig’ er del av årsaken til uretten snarere enn motgiften mot den? «Navnet og tallet» åpner, som vi har sett, for en motstridende betydning av navnet. Også i en annen sammenheng reflekterer Knausgård over navnet i essayet. Innledningsvis skriver han om synet av sin døde far, via lesningen av et dikt av Rainer Maria Rilke som omhandler et likskue:

«De var så tilvant at de neppe så ham

Men da nå kjøkkenlampen kom og brant i gjennomtrekken, var den ukjente helt ukjent.

Én uten navn lå på det klamme brett

rettferdig og ga lover, stum og bar.»[6]

Diktet uttrykker ifølge Knausgård at navnet utskilles fra kroppen idet et menneske dør: Kroppen «råtner og blir borte, mens navnet lever videre i det sosiale»[7]. Det mest påfallende ved reaksjonen hans på synet av farens ‘navnløse’ kropp, er at han opplever det som frigjørende. Med henvisning til de fire første linjene i Rilkes dikt, skriver Knausgård:

«Det var det jeg så, ikke at han var ukjent, men at han alltid hadde vært ukjent. […] Han var en kropp, og den befant seg utenfor navnet. Den hadde falt ut av navnet og lå der navnløs. Hele resten av den uken så jeg i korte glimt alt annet jeg hadde rundt meg på den samme måten, som noe utenfor navnet. Det var en hemmelig verden jeg så, og om jeg ikke forstod det da, forstår jeg det nå, slektskapet mellom døden og kunsten, og deres funksjon i livet, som er å hindre virkeligheten, som er vår forestilling om verden, fra å falle sammen med verden.»[8]

Synet av faren utløser et mer intuitivt blikk på omgivelsene, et mer uforpliktende blikk, som samtidig åpner for å se den andre på en ny måte, en måte som ikke bekrefter den forestillingen man har. På sett og vis forplikter man seg da i større grad på den andre enn på seg selv, man forplikter seg til å feste blikket. Mer enn egne forutanelser og fordommer lar man situasjonen her og nå definere hva det er man ser, hva man fester seg ved – omtrent slik Toril Moi er inne på i artikkelen «Skam og åpenhet». Moi skriver om det hun kaller den etiske vendingen i Min kamp. Denne vendingen skjer helt mot slutten av sjette bind, i fremstillingen av Lindas depresjon. Endelig forstår Karl Ove at Lindas virkelighet er forskjellig fra hans egen, at dagliglivet koster henne mer. Når han gråter hele veien hjem fra sykehuset der Linda er innlagt, er det fordi hennes virkelighet har trengt inn til ham: «Her åpner Karl Ove seg for det filosofene kaller den andres nærvær, for det han selv kaller ‘duet’. I dette øyeblikket unnslipper Karl Ove skammens egoisme og blir et medmenneske, en person som er i stand til å se Linda som hun er.»[9]

Nettopp et slikt blikk er det Knausgård opplever at han ikke har evnet å se sin far med: «Jeg har aldri klart å se min far som et menneske i sin egen rett, slik jeg ser meg selv, han eksisterer bare i kraft av sin relasjon til meg.»[10] Først når han ser faren på likskue som en ‘navnløs’ kropp, trenger det fysiske nærværet av faren gjennom til ham, og han ser faren som en annen, adskilt fra seg selv. Hva forteller dette oss? Det forteller at der navnet som språklig kategori impliserer en nærhet og fortrolighet som er etisk forpliktende, kan navnet slik det virker i det umiddelbare, fysiske livet derimot betegne et uoppmerksomt blikk på den andre. Navnet sløver oss, det avleder oss fra å finne betydning i et her og nå. I stedet for å stille seg åpen for den andres nærvær, har man bestemt seg på forhånd for den virkningen nærværet skal ha på en. Tar man den andre for gitt på denne måten, anerkjenner man heller ikke den situasjonen den andre befinner seg i, den virkeligheten som finnes utenfor en selv.

Fraværet av fysisk virkelighet

Knausgård forholder seg altså motstridende til navnet. Der han i resonnementet om jødeutryddelsen fastholder hvilken rolle navnet spiller for å unngå en forvoldelse av kroppen, er det kroppens nærvær som igangsetter den etiske vendingen i det nære livet, i relasjonen til faren. Dette fremtvinger spørsmålet om det er forpliktelsen på kroppen i stedet for navnet som er etisk avgjørende for å motvirke urett – og: for å leve seg inn i offeret? For er ikke en innlevelse i offeret i større grad enn innlevelsen i gjerningspersonen forpliktet på den kroppslige virkeligheten? Mens gjerningspersonen tar bestemmelser på vegne av – den kroppslige, fysiske – omverdenen, er offeret langt på vei fratatt et slikt handlingsrom. Offeret er den det tas bestemmelser på vegne av, med det til ytterste følge at hun eller han ikke har annet valg enn å overgi seg til omverdenen.

At offerets perspektiv skiller seg fra gjerningspersonens, kan virke selvsagt. Desto viktigere er det at vi ikke slår oss til ro med dette opplagte. Vi må tilstrebe å forstå hva disse perspektivene betyr for det å være menneske, og for det menneskelige handlingsrommet. Etter mitt syn vil det ha etiske implikasjoner om vi gir oss selv tilgang til offerets perspektiv eller ikke. Ja, faktisk kan dette være avgjørende for om vi evner å stå opp mot urett. Det er når jeg leser essayet Regarding the Pain of Others at jeg settes på denne tanken. I dette essayet kritiserer Susan Sontag det hun ser som en tendens i det moderne vesten til å nedvurdere fotografiet som et medium egnet til å vekke vår empatiske deltagelse. Der de gamle grekerne vurderte synet som den mest verdifulle av sansene, er synet i våre dager forbundet med en utilstrekkelighet:

«It is felt that there is something morally wrong with the abstract of reality offered by photography; that one has no right to experience the suffering of others at a distance, denuded of its raw power; that we pay too high a human (or moral) price for those hitherto admired qualities of vision – the standing back from the aggressiveness of the world which frees us for observation and for elective attention. But this is only to describe the function of the mind itself.»[11]

Problemet er ikke fotografiet som medium. Problemet er at vi lar være å agere på den virkeligheten fotografiet viser oss. Dette gjør oss passive overfor urett. Heller enn å ta virkeligheten innover oss, fokuserer vi på det mediet virkeligheten fremstilles gjennom, på den distansen til eller det fraværet av fysisk virkelighet som rommes av dette mediet. Men virkeligheten eksisterer like fullt. Knausgård gjør en lignende forveksling. Slutningen han trekker om at nazistenes behandling av sine ofre skyldtes at ofrene ble kroppsliggjorte, impliserer at kroppen alene ikke er tilstrekkelig for en etisk forpliktelse på den. Dette er motsatt av hvordan det fremstår i relasjonen til faren: Den etiske vendingen inntreffer her når farens kroppslige nærvær slipper gjennom til sønnen. Da gjelder det for sistnevnte å feste blikket, å utholde virkeligheten.

Å forplikte seg på offeret

Vi er tilbake ved innlevelsen i offeret: Mer enn noe handler dette perspektivet om å utholde, å feste blikket der man ellers ville ha sett bort, å holde oppmerksomheten der man ellers ville ha latt distraksjonene overta. Det handler om å utholde at man ikke har makt til å velge, slik Sara Stridsberg selv er inne på i essayet «Til tankens grense». Her skriver hun om temaet tilgivelse at «utsattheten kan berøve den utsatte for ikke bare livet, men også muligheten til å tale, den utsletter friheten og kraften og makten som gir autoritet til å si: ‘Jeg tilgir’»[12]. Tilgivelse handler ikke om framtida, «men om det fortidige, å bøye seg til tankens absolutte grense, tilbake til det utilgivelige, og å stå igjen der, holde ut der, bli hengende mellom himmel og jord»: «Kanskje handler litteraturen om å holde ut det utilgivelige.»[13] Ja, er det ikke nettopp dette en innlevelse i offeret må handle om?

I Kjærlighetens Antarktis er det i alle fall dette som fremstår som Stridsbergs prosjekt: å tvinge leseren til å holde ut den drapshandlingen Kristina utsettes for. Drapet omsettes ikke i en meningsgivende ramme der drapet blir oppklart og morderen får sin straff – heller ikke en der offeret viser overlevelsesvilje og yter motstand mot sin skjebne. Ved å ikke innfri forventningene som knytter seg til offerrollen, tvinger Stridsberg leseren til å ta innover seg Kristinas avmaktsfølelse overfor samfunnsstrukturer som er så stivnede at de reelt sett ikke gir henne et handlingsrom. Man tvinges til å ta innover seg det irreversible ved hennes død.

Heller enn skjebne handler dette om avmakt. For jeg tror ikke poenget med Stridsbergs roman er å vise at drapet på Kristina er skjebnebestemt, heller ikke at det er en iboende destruktivitet i offeret selv som fører henne i døden. I stedet viser romanen frem en avmaktsfølelse som er mer rasjonell enn den er irrasjonell. Den fremtvinger spørsmålet om hvor mye et menneske kan forventes å tåle fra omverdenen før en kategori som fri vilje tappes for mening. Slik avdekker Kjærlighetens Antarktis det manglende rommet for avmakt i kulturen vår. Vi er vant til å betrakte rommet mellom offer og gjerningsperson som strukturelt betinget, som noe vi kan utlede gjennom språket. Men selv om vi forstår strukturene bak og vet hva vi må gjøre for å endre dem, er det ikke dermed sagt at vi gjør det. En begrepslig forståelse kan snarere bidra til å opprettholde status quo. Den kan gi inntrykk av at rommet mellom gjerningsperson og offer er forhandlingsbart, at det potensielt sett finnes en løsning, en utvei for offeret. Dette er en fremstilling på gjerningspersonens premisser.

Tenk bare på vår tids flyktningkrise og noen av de holdningene som preger debatten om hvor mange vi skal ta imot. Hva får enkelte politikere til å mene seg etisk berettiget til å advare mot å redde havarerte flyktninger til sjøs? Og hvordan kan myndigheter i europeiske land rettferdiggjøre å kriminalisere det å ta i land flyktninger i havsnød? Jeg tror det har å gjøre med et underliggende premiss om at flykningene som kommer hit har et reelt valg om å la være. At det er intensjonene deres det står på. Men sannheten er at deres virkelighet mangler en mulig løsning eller utvei, de har ikke noe valg. På denne måten bidrar vår manglende identifikasjon med offeret til å gjøre oss handlingslammede, til å fortrenge avmakten i stedet for å stå ansikt til ansikt med den. Som samfunn må man være villige til å anerkjenne offerets avmaktsfølelse for å bli i stand til å yte motstand mot de strukturene som forårsaker den. Å forplikte seg på offeret er også å forplikte seg på en fysisk, irreversibel virkelighet som påkrever handling.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er nyutdannet master i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo (UiO). For tiden jobber hun deltid i Orkana forlag og som anmelder for BLA.


BLA 10/19. 23.10.2019.


[1] Bjørn Ivar Fyksen, «Skjebnens lov», Klassekampen Bokmagasinet, 13. april 2019.

[2] Arne Johan Vetlesen, Evil and Human Agency. Understanding Collective Evildoing. Cambridge

University Press, 2005, s. 137.

[3] Karl Ove Knausgård, Min kamp 6, Forlaget Oktober, 2011, s. 784.

[4] Ibid.

[5] Ibid., s. 809.

[6] Rilke sitert etter Knausgård (2011), s. 407–408.

[7] Knausgård, 2011, s. 408.

[8] Ibid., s. 410.

[9] Toril Moi, «Skam og åpenhet», Morgenbladet, 16. desember 2011.

[10] Knausgård, 2011, s. 367.

[11] Susan Sontag, Regarding the Pain of Others. Penguin Books, 2003, s. 106.

[12] Sara Stridsberg, «Til tankens grense», Klassekampen Bokmagasinet, 16. februar 2019.

[13] Ibid.

Powered by Labrador CMS