Prosa

Mor og datters runddans

Gøhril Gabrielsen er best der hun lar det inngripende morsblikket henge i teksten, svakest der hun trekker blikket tilbake.

Publisert digitalt

Gøhril Gabrielsen

Mellom nord og natt

Roman

Aschehoug, 2021

252 sider

I Mellom nord og natt, Gøhril Gabrielsens sjette roman, er det en uttalt idé som er drivende fra første stund. Fortelleren, alenemora og bibliotekaren Marit, er ikke forsonet med fortida, med forholdet til datteren Lu og ulykken som rammet dem. Hun står foran vinduet i hjemmet sitt og ser ut på trærne, på motiver i barken på stammene, og brått får hun øye på et bestemt ansikt i et av dem, «ansiktet til Tor»: «Jeg har sett ham, og med dét er alt som rammet datteren min og dermed også meg, igjen vekket til live. Hendelsen er tydeligvis ennå ikke døyvet, glemt eller borte, men like nærværende som treet der ute.» Prosjektet er å erkjenne dette som skjedde, og å gjøre det i dialog med litteraturhistorien, mer bestemt fortellingen om Edith Södergran og hennes mor Helena. Også i denne mor-datter-historien finnes nemlig en tragedie. Senere skal vi få vite at den er utløst av en tredjepart, Ediths stesøster Singa. I kildene er det uavklart hva som forårsaket Singas brå forsvinning – hennes eksistens overhodet er fraværende i memoarene til Helena Södergran. Det er nettopp dette fraværet Gabrielsens jeg-forteller utnytter ved å dikte videre på memoarene. Man må altså være oppmerksom på at deler av framstillingen av mor og datter Södergran er basert på diktning heller enn biografisk materiale. Det springende punktet er: «Om jeg, ved å granske hver splint og bit av Helena Södergrans brist, vil makte å se min egen tydeligere.»

Mer konsentrasjon

Den finlandssvenske lyrikeren Edith Södergran (1892–1923) levde i en helt annen tid og på et helt annet sted enn Marit og datteren. Edith vokste opp med sin mor i finske Raivola på Det karelske nes og i St. Petersburg. Faren var alkoholisert og fraværende. Det tette mor-datter-forholdet skildres på medrivende vis av Gøhril Gabrielsen. Det levnes ingen tvil om at entusiasmen for Södergrans diktning er en drivkraft for å formidle akkurat hennes historie. Interessen for Södergran knytter seg til det man kunne kalle en poetikk i romanen: «at bordene og stolene som sto så stødig omkring, skjulte en usynlig og helt annen virkelighet, et sted der fornuften slipper taket og gir etter for alt som hele tiden er i ferd med å bli til.»

Det er allerede skrevet og dokumentert mye om Edith Södergran. Gabrielsens grep er som sagt å la Singas skjebne, dette hullet i kildene, være motor for Marits selvgranskning. I og for seg er det et spennende og ambisiøst grep å ta utgangspunkt i fraværet av en historisk person og insistere på at dette fraværet rommer noe av avgjørende betydning. Ikke nok med det, Gabrielsen bruker dette uuttalte i kildene som en narrativ motor for sin jeg-forteller. Likevel forstyrres jeg litt av ansiktet i treet som en katalysator for Marits erindring. Jeg opplever dette grepet som noe overtydelig plottet. Forfatteren kunne med fordel ha konsentrert seg mer om én inngang, interessen for Södergran, og brukt mer plass på å integrere denne i jeg-perspektivet.

En slags runddans

I fortsettelsen er det nemlig som om historien om Edith og Helena dominerer historien om Marit og datteren. Jeg savner tidvis at fortellingene glir mer inn i hverandre, at de framstår som drevet av den samme narrative motoren. Det er først og fremst i de tematiske likhetene at sammenhengene framtrer.

Marits grunnleggende usikkerhet på seg selv og egen rolle som mor er tydelig fra start: «Ingen burde gjøre seg avhengig av meg, aller minst et barn», leser vi. Hun insisterer på en brist og utilstrekkelighet i seg selv, og ser tilbake på et knippe tilfeller i livet der hun mener bristen kom til syne. Vi får aldri vite hva denne livsfølelsen skyldes, denne snikende «panikken iblandet en følelse av noe veikt og bleikt, hva jeg som maktesløs kunne komme til å gjøre», romanen er kun opptatt av effekten dette har på relasjonen til datteren Lu. Vi ser en slags runddans der mora mener å gjenkjenne sin egen brist i datteren, enten det er i utageringen som barn eller i valget av kjæreste som voksen, for deretter å gjøre det hun kan for å gjendrive det hun ser – beskytte datteren mot seg selv, med andre ord.

Å ikke la tingene være

Helena bestreber seg tilsvarende på å beskytte Edith mot seg selv, og det er i forsøket på dette at den tredje parten, Singa, rammes. Helena mener stedatteren, med sine jordnære kvaliteter, truer kunstnerspiren Edith fra å slå ut i blomst:

«I Singas nærhet, i hennes urokkelige tro på et samsvar mellom fysisk skjønnhet og godene livet ville by på, var det som om den verdenen Edith fornemmet og kjente seg tiltrukket av – en verden der ingenting kunne veies og ingenting kunne måles, og som derfor vanskelig lot seg beskrive i mangelen på noe faktisk og konkret – også for henne ble slik den fremsto for Singas blikk, luftig og fjern og verdiløs, og dét i den grad at hun selv, som menneske, kom til å føle seg fornektet og usynliggjort.»

Igjen tenker jeg: for et spennende utgangspunkt! En mor som er så opptatt av å dyrke fram de åndelige sidene ved sin datter at hun ser henne med et nærmest platonsk blikk. Det er noe uhørt over det hele, når mora samtidig, eller som en følge av det samme, betrakter stedatterens sanselighet med onde øyne.

Det er nettopp i dette blikket at romanens grunnkonflikt trer fram: konflikten mellom å la tingene være som de er – med Marits ord: å «følge egne impulser og se hvor de leder meg» – og å manipulere omgivelsene. Det uuttalte, alt som holdes tilbake med vilje, er det som får fatale følger. I stedet for å konfrontere datteren med hennes dominerende atferd overfor stesøsteren, lar Helena stedatteren ta støyten. Hun påfører Singa skam med hensikt om å skåne Edith – og dermed seg selv. Marit støter på sin side svigersønnen fra seg i et forsøk på å redde datteren fra et usunt forhold, men mangler kontroll over hvordan situasjonen utarter.

Spørsmål som henger

Mellom nord og natt byr på noen ettertenksomme øyeblikk i granskningen av mødres innvirkning på sine omgivelser. Et av dem er da Marit er på umeldt besøk hos Lu og Tor, og «[e]t plutselig lys falt inn i rommet» og blottla alt fra «hårstråene som stakk opp av hodebunnene» til «rommet innerst inne i dem». Brått blir mora oppmerksom på sitt eget nærvær: «At selv lukta, pusten fra meg brøt ned og destruerte enhver mening de hadde forsøkt å skape, hensikten med hver ting de omga seg med.»

Jeg liker denne scenen, tror jeg, på grunn av det åpne rommet den etterlater seg, samtidig som det er en sanselig og mettet beskrivelse. Her er det som om man kjenner moras innsikt, men at det forblir tvetydig om det er en selvinnsikt eller en forsterkning av uviljen mot svigersønnen – eller om dette er to sider av samme sak. Er det en fortrengning, en dissosiasjon av det hun innser om seg selv når Marit «så brydd ned og knyttet hendene, tenkte at det ville gå bra. Hun hadde meg»? Gabrielsen er med sitt sterkt sanselige register best der hun lar slike spørsmål henge i teksten.

Gaper over for mye

Etter mitt syn er Mellom nord og natts svake punkt at den går for langt i å definere og konstatere – å være overtydelig, som med ansiktet i treet som igangsetter det hele. Dette gir enkelte av skildringene et melodramatisk og svulstig preg: «Ja, barnet er til glede, Helena, men der du og Edith klatret sammen opp mot lyset, har jeg villet atskille Lu og meg som stamme og plante, det er Lu som skal klatre opp, og jeg som skal støtte henne på veien.» Viljen til å definere kan stå i fare for å ødelegge det som kunne vokst på boksidene for leserens indre øye. Særlig synes jeg dette gjør seg gjeldende i siste del av romanen, som følger Marit to år etter svigersønnens selvmord og datterens påfølgende depresjon. Det som tidligere har framstått som et genuint forsøk på å gjennomskue tingenes tilstand, blir i denne delen relativisert med utsagn av typen: «Kan noen i det hele tatt betraktes som skyldig?»

Jeg forstår ikke motivasjonen for dette, og tar meg i å tenke at Mellom nord og natt alt i alt forsøker å gape over for mye, for mange perspektiver på én gang. Tidvis lykkes romanen godt med å dissekere de to mødrenes blikk på sine døtre. Derimot kunne den spart seg for å trekke disseksjonen opp i det allmenngyldige.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter og kritiker i BLA. Hun går for tiden Forfatterstudium 1 ved Universitetet i Tromsø og jobber som seminarleder i Exfac ved Universitetet i Oslo.

BLA 2/2021.

Powered by Labrador CMS