Intervju

Erotikk i litteraturen

BLA stilte et knippe forfattere utvalgte spørsmål om erotikk og litteratur – så du kan slippe.

Publisert digitalt

1. Er det vanskelig å skrive om sex?  Hvorfor, hvorfor ikke?

2. Hvilke føringer legger måten sex og seksualitet snakkes om i kulturen for hvordan vi klarer å tenke om den, også litterært?

3. Hva er din favoritt-sexscene i litteraturen?

Arve Kleiva

1. Nei. Ja.

1.1. Pornografiske scener har vært enkle å skrive for meg. Å skrive tematisk om sex er krevende, siden det impliserer hele kulturproduksjonen, medregnet din egen eksistens.

2. Hver epoke ser ut til å definere seg – praktisk og teoretisk – ved sitt forhold til sex og seksualitet. Kulturen legger betydelig press på (teknisk sett) enkle handlinger som å skrive, tenke, ha sex – såpass stort at man ikke helt vet hvorfor & hva man skriver & tenker & gjør; eminent i forhold til sex. Epoken begjærer sin egen behandling av seksualitet, og det iøynefallende for epoken behøver ikke si så mye om hva som foregår utenfor selve diskusjonen. Selv tror jeg klasse – reell makt – legger de førende linjene i seksuelle normer og adferd. Motsetninger mellom hva man sier og hva som skjer, er en åpen resurs både for slike epokale skifter og for litteraturen, og følgelig en potent konfliktsone i forholdet mellom dem. Sex kan få en til å føle at en lever. Det stemmer ikke alltid. Vår tids drama er kanskje ikke epokalt. Mer presist, jeg tror ikke vår tids drama er epokalt. Sex er måten et samfunn lever på. Spørsmålet er om vi lever eller ikke. Svaret på dét finner man selv.

Så kommer det litt an på hva man forstår med termen «kultur». Den synlige, daglige kulturproduksjonen består av videospill, reklame, pornografi, rus, konseptuell tv, meninger/normer, nyheter/fantasier og forskjellige former for penger. Forskning og musikk. Litterær kultur er marginal. Om man beveger seg i den litterære kanon, er behandlingen av sex sammensatt og kolossal. Sex bestemmer for eksempel de antikke sjangrene – Homer, Sofokles, Sapfo. Aristofanes. Eller mine kanoniserte favoritter: Ovid, Shakespeare, forsåvidt evangeliene. Vår litterære kanon overskrider sjelden den seksuelle konfliktsonen – i farten kommer jeg bare på evangeliene, som er lite opptatt av sex, men forskyver konflikten når sex nevnes.

3. Jeg ville ikke besvart spørsmålet om en slik scene fantes. Når dét er sagt, den litterære teksten om seksualitet jeg setter høyest, er Ovids 9. heroide (Carnace til Macareus). Og Bibelens Høysang. Av pornografiske scener … kanskje den med eggene og doskålen, kapittelet «Simone», i Batailles Historien om øyet. Men det er så mange … litt imbesilt sagt: et øyeblikk som fastholdes, men knapt finner sted, i Hitomi Kaneharas Slanger og piercing. Noen av Harry Mathews’ Enkle gleder (Singular Pleasures). Tove Jansson skriver brilliant om seksualitet (f.eks. Det usynlige barnet). Overraskende ofte er sexscener de dårligste partiene i en bok.

Arve Kleiva (f. 1960) er forfatter.

Kjersti Halvorsen

1. Det er vanskelig å skrive. Å skrive om sex er ikke noe unntak, snarere tvert imot, kanskje fordi det er et forsøk på å språkliggjøre noe ordløst. Samtidig er det jo nettopp det vi bruker litteraturen til. Dens oppgave og utfordring er blant annet å finne ord der de mangler. Ett slitt skriveråd gjør seg mer gjeldende enn noen gang for tekster om sex: jo bedre teksten er balansert mellom undertekst og eksposisjon, og jo bedre man forvalter spenningen snarere enn å bare «smøre ut», jo bedre vil resultatet være.

2. Hvilke tekstlige eksempler man kjenner til (eller som har gjort størst inntrykk, på den ene eller andre måten) betyr noe: hvis det som forbindes med litterær sex er klam pocket-erotikk med et syltynt historisk bakteppe og ulike forskjønnende (eller for-eklende) omskrivinger av ordet penis, eller det tørste forfatterblikket som med stor entusiasme maler ut en svulmende vakker (kvinne-)kropp, kan rammene for teksten bli begrenset av det, og det vil føles tryggere å holde seg unna. Interessen for dårlige sexskildringer er jo nærmest større enn for de gode: tenk bare på Bad Sex in Fiction Award (Literary Review). Så lett (og gøy!) det er å latterliggjøre dårlige, eller bare ikke helt vellykkede, sexscener.

En annen ting er at uansett hvor lite selvbiografisk man skriver, inneholder enhver tekst et implisitt budskap om skriveren. Teksten vil alltid si: her er jeg, og jeg har gjort mitt beste. På den måten er all skriving utleverende, og jeg tror sexskildringer er i en særstilling: de viser potensielt fram noe privat og sårbart, kanskje spesielt dersom skildringen er preget av hengivenhet og glede. Det er ingenting å gjemme seg bak, ingen ironi eller hardhet. En entusiastisk sexskildring blir dermed vanskeligere å skrive enn en grenseoverskridende, ubehagelig tekst om sex. Men, da er man plutselig over i overgrepenes og krenkelsenes verden, som ikke nødvendigvis blir riktig å inkludere i «sex», men heller ikke riktig å utelate helt. Mitt inntrykk at litterære skildringer av sex som uttrykk for negative følelser både er lettere å skrive, og har høyere status.

Hvis dette stemmer, virker det naturlig å hevde at sex i noen grad begrenses av skam, også som litterært tema. Eller er det snarere fordi det er de smertefulle, forbudte lystene vi i størst grad vender oss til litteraturen for? Sissel Gran (Morgenbladet, 23.12.2020) skriver at særlig kvinnelig begjær i litteraturen ofte kobles til lidelse og forsakelse. Hvordan vi klarer å tenke og skrive om sex, må være påvirket av implisitte antagelser om kjønn, som ikke alltid er lett å få øye på og overskride. Erotikk bør ideelt sett kunne være et frirom fra politikk og ideologi, men jeg vet ikke om det er mulig.

3. Det er vanskelig å skulle kåre en enkeltstående favoritt sex-scene, men jeg vil gi hederlig omtale til flere jeg mener skildrer sex på en vellykket måte i konteksten av verket, blant annet Om bare av Vigdis Hjorth, Pianolærerinnen av Elfriede Jelinek, Historier om trøst av Ida Hegazi Høyer og bøkene til Hedda Robertsen.

Kjersti Halvorsen (f. 1993) er forfatter. Hun debuterte med romanen Ida tar ansvar (2019), som ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Kenneth Moe

1./2./3. Å skrive om sex er ikke vanskelig. Man bare gjør det. Etterpå må man tørke opp etter seg.

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte med kortromanen Rastløs i 2015, som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. I 2020 utkom hans fjerde bok, Kandida.

Maria Kjos Fonn

1. Jeg synes ikke det. Sex er noe av det største i livet, og det er jo ille om man ikke kan skrive om det største i livet. Jeg synes snarere erotikk er en fin arena for å utforske makt og avmakt, kjærlighet og overskridelse. Det er en veldig effektiv måte å skildre en relasjon på – man er blottstilt, bokstavelig talt. Eller ikke. Noen forstiller seg mer enn noen gang når de er helt nakne. Det er også interessant.

I Heroin chic gjorde jeg noe jeg ikke har funnet litterært nødvendig i de andre bøkene mine – å skrive veldig eksplisitt om sex. Jeg skrev så nært om overskridelsene knyttet til sult og rus i den boka, at det var nødvendig å ha med sex også. Jeg ville blande det som var nærmest pornografisk, med skildringer av overskridelse, noe skittent og hellig samtidig.

En av de største utfordringene ved å skrive om sex, er risikoen for at det skal bli såkalt kleint. Men det blir bare kleint om man skriver på en klein måte, eventuelt om leseren synes sex-skildringer er kleint i sin alminnelighet. Noen vil kanskje føle det er voyeuristisk å lese om andres sexliv, men å lese romaner er jo voyeuristisk. Når man skriver eksplisitt om sex, er nok utfordringen å holde seg så konkret som mulig, og være forsiktig med for mange metaforer. Det er lettere å skrive om dårlig sex enn god sex – for dårlig sex kan egentlig være et skalkeskjul for å skrive om noe annet – men jeg ville at det skulle være varmt og dryppende. Samtidig har jeg ikke hatt noe mål om at leseren skal bli opphisset. Det hadde jo vært gøy om noen ble det, men det er ikke noe jeg har lagt opp til. 

2. Synet på sex i vesten i dag er preget av et litt mekanisk syn på akten, et kartesiansk skille mellom hode og kropp. Det er utrolig mange som skriver eksplisitt om sex, og da gjerne om sex som er klein, dårlig, kald og så videre. Et av de største tabu-ordene når det gjelder sex i dag, tror jeg er elskov. Å skrive om sex som en kjærlighetshandling, som noe nærmest hellig, tror jeg er mye sjeldnere og vanskeligere i dag enn å skrive om gruppesex og SM-klubber.

3. Jeg har en egen hylle med erotisk litteratur: Bataille, Pauline Réage, de Sade. En av de erotiske novellene til Anaïs Nin jeg liker best er en novelle om en jente som blir penetrert med en kniv i en opiumsbule. Jeg synes det er gøy med det groteske. Men en av sexscenene jeg synes er mest vellykket er en sugescene i Houllebecqs Underkastelse som er ren pornografi, men også veldig godt skrevet. Likevel, favoritten er noe helt annet: en scene med elskov mellom et gammelt ektepar i Toni Morrisons Jazz. Det er ikke eksplisitt i det hele tatt, men formidler kjærlighet og ømhet i akten, forsoning og forening, på en utrolig vakker måte: «Their ecstasy is more a leaf-sigh than bray and the body is the vehicle, not the point. They reach, grown people, for something beyond, way beyond and way, way down underneath tissue.»

Maria Kjos Fonn (f. 1990) debuterte med novellesamlinga Dette har jeg aldri fortalt til noen i 2014, og har siden skrevet to romaner – seinest Heroin chic (2020).

BLA 1/21.

Powered by Labrador CMS