Essay

Mine signaturer

Fysiske bøker er fulle av minner. Hva forteller en dedikasjon, en understreking eller en innkjøpsdato på et tittelblad?

Publisert digitalt

I slutten av mai 2018, knappe to uker etter at jeg for siste gang forlot Blindern som student, sto jeg i en signeringskø på Lillehammer, i påvente av å treffe Jenny Erpenbeck. To dager tidligere hadde jeg lest ut romanen Aller Tage Abend på toget opp. Det var en leseopplevelse jeg ikke glemmer: både fordi boka var den aller første jeg leste fra perm til perm på tysk – uten støtte i en oversettelse, et arbeid som strakte seg over vel fem måneder – og fordi den traff noe grunnleggende i meg. Jeg tenker på bokas siste del, hvor den fire ganger tidligere døde kvinnen lever sine siste dager på et gamlehjem i det nylig gjenforente Tyskland, tidlig på 1990-tallet. Hennes sønn kommer på besøk til hennes 91årsdag (hun dør dagen deretter, for siste gang), men før dette er han i Wien, hennes barndomshjem, og leter etter en passende gave å ta med seg tilbake. I et gammelt antikvariat står valget mellom et lite portrettbilde av keiser Franz Josef av Habsburg eller en skinninnbundet flerbindsutgave av Goethes samlede verker. Sønnen noterer hvordan en av bokryggene er skadet, hvor upraktisk det vil være å frakte bøkene; han velger keiserportrettet, uvitende om at akkurat disse Goethe-bindene er et familieklenodium; at merket på bokryggen stammer fra en stein kastet inn i familiens hjem i Galicia helt øst i Habsburgriket hundre år tidligere, kastet av bygdas befolkning fordi mannen i huset, hans egen oldefar, var jøde; at merket i bokryggen også er et minnesmerke, et fysisk bevis på at fortiden fortsetter å eksistere i nåtiden, hva enn man måtte tro; ja, at tingene overlever oss, og forteller våre historier videre.

I Aller Tage Abend danner denne skrammen i bokpermen en sløyfe, rett ved romanens slutt: idet sønnen legger merke til den, slynger Erpenbeck fortellinga 100 år tilbake i tid, hun iverksetter et ras av erindring som sprenger det stillferdige nåtidsplanet, vekker til live de døde, så å si, idet den fysiske gjenstanden og dens historie vies oppmerksomhet – men uten at sønnen registrerer det. Han er lukket ute av historien, den dør med moren noen dager etterpå. Og likevel finnes historien der, som et tynt støvlag eller en kaffekoppsirkel på et omslag, i eselører og glemte bokmerker; tegn på at boka har passert gjennom hender og tider.

Derfor husker jeg min egen overraskelse da jeg, 19 år gammel, nylig bekjent med verdenslitteraturen og til stadighet lesende i James Joyces Ulysses (på norsk, og vel vitende om hvor mystisk og fremmed jeg måtte framstå), på et fotografi, hvor jeg neppe kan ha vært mer enn håndfull måneder på det meste, oppdaget en Penguin-utgave av Ulysses i paperback stående i bokhylla, bare noen centimeter fra hodet mitt. Brått forsto jeg at boka jeg hadde oppdaga helt på egen hånd, i et øyeblikk da kun jeg var interessert i å forsvinne i litteraturen, i virkeligheten hadde stått tilgjengelig foran meg hele mitt liv, men at jeg, som bodde der, i en forstand ikke hadde vært hjemme.

Boka tilhørte min far, og da jeg bladde opp i den kunne jeg lese en skråstilt skrift som på tittelbladet noterte ned navn, dato (1982 – ganske nøyaktig ti år før jeg selv ble født) og by. Det er flere av dem, mange i mine egne hyller: jeg slår opp i Georg Johannesens dikt og leser min fars navn, finner hans små kommentarer, understrekinger og fingermerker; i en Obstfelder-pocket, utgitt i Lanterne-serien (som jeg ikke fikk beholde; da han fant den i min hylle, snappa han den ut og brakte den hjem igjen), finner jeg en prikk ved åpningsdiktet «Venner» og omtrent samme dato, 1982. Han var 19.

«Things are the changeless mirror in which we watch ourselves disintegrate. Nothing is more ageing than a collection of works of art», skriver Bruce Chatwin i Utz, hans lille, store roman om kunstens vesen.[1] Med enkelte forbehold gjelder det samme for bøkene: De eldes, noe som synes i sidetall, i liming, revner og blekkvalitet – men likevel forblir de uberørt, mens vi endrer oss. Å notere i en bok er å etterlate spor av seg selv, en skriftlig ariadnetråd som man glemmer altfor raskt. Av samme grunn er det en av de store, mer tungtveiene gledene jeg har å lese i bøker med notater i. Erpenbeck skriver i et essay om de underlige måtene bøkene og skrifta hjemsøker oss på: I en bok kjøpt på et antikvariat finner hun en tidligere lesers understrekinger, tegn på en intens jakt etter noe som for henne selv er utilgjengelig – hun kan kun lese jakten, som et ekko. Men når hun til sist ved en tilfeldighet slår opp på tittelsiden, finner hun frasen Lest 1984 – i sin egen håndskrift.

Notatene er en påminnelse, skriver Erpenbeck:

«Et fireårig barn er ikke det samme som det samme barnet på elleve eller femten, men det sier alltid, når det snakker om seg selv: Jeg. Dag etter dag sier det jeg, inntil jeget er langt unna det jeget det engang var. Samtidig som det hele tiden, time etter time, må være seg selv, mister det seg selv time for time, forvandler det seg time for time ut av seg selv og inn i seg selv, blir det likere seg selv, blir det tydelig, uttaler det seg selv. Mellom det ene jeget og det andre ser man en vei, men veien er ikke en rute, snarere en kropp, et ansikt, hender og føtter.»[2]

Selv om jeg har sagt «jeg» som 19-åring, som 10-åring, og også nå, fylt 28, skriver «jeg», henviser ikke pronomenet til den samme personen. Jeg er ikke meg; den fortiden jeg leser i bøkene i hylla, bøker jeg har notert og markert i, er min fortid, men jeg har dratt videre. Og likevel er det jo ingen tvil om at det er jeg som skrev det, og som sa det – kort sagt: at jeg er «jeg». Men jeget er ingen stabil enhet; som Chatwin bemerker, blir tidens gang, og vår egen forgjengelighet, sjeldent mer påtrengende enn i et rom med uforanderlige gjenstander som stille kan observere vår elde. Men det er ikke nødvendigvis en dum ting.

Uansett hvordan det er, flyter tiden forbi oss, tilsynelatende bare raskere og raskere, godt hjulpet av teknologiens og medienes konstante framover. Det stiller et interessant dilemma for litteraturen som form: Som digitalt uttrykk mister boka den materielle utforminga, den blir ren tekst, eventuelt bilde. Åpenbart kan det også ha sine fordeler, men først påminnes jeg hva Pål Norheim skriver på siste side av Oppdateringer: Etter å møysommelig ha lastet ned et helt bibliotek til iBook-brukeren sin, forsvinner det hele over natta, uten synderlig forklaring:

«En teknisk feil, en automatisk oppdatering, et tastetrykk gjort i lykkelig vanvare, og et helt klassikerbibliotek er borte. Et liksombibliotek; en liksomsamling av cd-er, tekstdokumenter, fotografier; en skinnverden; en som-om-verden.»[3]

Gitt at minner knytter seg til fysiske gjenstander, kan jeg (i de mest pessimistiske øyeblikk) ikke forstå hvordan den digitale litteraturen – eller for så vidt den digitale kulturverdenen i sin helhet – skal fungere som annet enn underholdning, en abstraksjon der ethvert forsøk på å klebe fast minner snart vaskes vekk.

Og kanskje er det derfor jeg gleder meg sånn over å finne min fars signatur i de gamle Fakkelbøkene; derfor det fyller meg av glede å finne fram Arve Kleivas essaysamling Det er synd at noen få skal ødelegge for alle, med en liten dedikasjon fra forfatteren, og studere utformingen, fra de oransje innsidepermene via bokas lille, kompakte format og til omslagets stofflighet og forbydende, røde X på forsiden og ditto svarte X på baksiden, et design som så å si går i ett med boka, som ved sitt vakre og vrange ytre forteller alt om innholdet og forfatterens temperament.

Og kanskje det er derfor jeg til slutt endte foran Jenny Erpenbeck på Lillehammer, med min nylig utleste pocketutgave av Aller Tage Abend i hånda, og stotret fram en rekke tyske fraser som jeg tviler sterkt på at hun forsto. Etter et par minutter (det kan ha vært sekunder) spurte hun om navnet mitt, som jeg hadde glemt å gi henne, og med et par pennestrøk skrev hun inn en så å si uleselig dedikasjon – en ubetydelig notis, men en jeg ikke ville vært foruten. Ikke fordi den har samlerverdi av noe slag, men fordi den, i håndskriftas bevegelser på det allerede svakt gulnede papiret, markerer et skjæringspunkt i tiden som, hvor enn enkelt, bærer en allerede fortidig nåtid med seg – en erkjennelse som er kjernen i min interesse for litteratur.

BLA 2/2021.

[1] Bruce Chatwin, The Novels (2017), s. 425.

[2] Jenny Erpenbeck, Kein Roman (2018), s. 352. Oversettelsen er min egen.

[3] Pål Norheim, Oppdateringer (2014), s. 115.


Powered by Labrador CMS