Intervju

Dråpen henger der …!

Poesien mistenkes for å være vanskelig, og folkets skepsis til lyrikk har vokst seg til en gnagende blemme i kulturen. BLA setter ut for å stikke hull på den.

Mange lesere – og kritikere – møter poesien med en viss ærefrykt, eller også en forventning om at den er «vanskelig». Ikke ulikt moderne kunst, med andre ord – for hva betyr den, egentlig? Her representert ved Piet Mondrians Compositie met groot rood vlak, geel, zwart, grijs en blauw (1921). Kilde: Wikimedia Commons.
Mange lesere – og kritikere – møter poesien med en viss ærefrykt, eller også en forventning om at den er «vanskelig». Ikke ulikt moderne kunst, med andre ord – for hva betyr den, egentlig? Her representert ved Piet Mondrians Compositie met groot rood vlak, geel, zwart, grijs en blauw (1921). Kilde: Wikimedia Commons.
Publisert digitalt

Først en anekdote fra Ulvik poesifestival i Hardanger, 2021:

Det er tidlig september. Fjorden speiler rødt, grønt, gult og blått når jeg får følge med poet Casper André Lugg opp til lokalet der vi sammen skal ha en scenesamtale. Temaet for festivalen er «naturtap», men vi snakker mest om Luggs diktsamling av året, Sted for løpende hjerte. Et av diktene slutter med linjen: «Kjærlighet utsetter gjenkjennelse».

Vi prater om dette på scenen, at det som er umiddelbart gjenkjennelig ofte er selvspeiling. Vi gjenkjenner oss selv, ikke den andre. Det å ikke med en gang forstå, er ikke det samme som ikke å være engasjert: Kanskje er det tvert imot.

Senere den kvelden er mange av festivalens besøkende samlet på Ulvik hotell. Poesielskende mennesker – ikke riktig i alle aldre, men med grei spredning – mingler rundt med glass i hendene. Utenfor har mørket senket seg over trærne, tunge av plommer og epler. En mann i 50-årene eller eldre kommer på et tidspunkt bort og takker for scenesamtalen. Han snakker entusiastisk på en sigen måte, slik man kan gjøre med noen glass innabords, om noe han og selskapet hans har diskutert hele kvelden:

«Hvordan kan det være sånn at ‘Gjenkjennelse utsetter kjærlighet’?»

 Lugg påpeker høflig at ordstillingen er feil, det diktet sier er at kjærlighet utsetter gjenkjennelse, ikke omvendt.

Sånn er det kanskje når man skriver dikt som også utsetter gjenkjennelse, tenker jeg etterpå, at man gir slipp på en god del lesere. Noen vil falle av.

Utvidet oppmerksomhet

Casper André Lugg

(f. 1985) er poet og bor på Manstad. I år gav han ut boka Sted for løpende hjerte.

En måneds tid senere ringer jeg Lugg, for dette med poesiens vanskelighetsgrad er en BLA-reportasje verdig. Jeg spør om han skriver vanskelig med vilje, og han ler:

– Kona mi vil kanskje mene at jeg kan være vanskelig med vilje!

–  Men nei, det er overhodet ikke saken. Vanskelighetsgraden er noe jeg kan forsvare når vi snakker om poesiens arbeidsområde, men det er ikke en metode å gjøre diktet vanskelig. Jeg bruker poesien til å utforske en del kategorier og grenser, og vanskelighetsgraden følger naturlig med det. Jeg ser på diktet som en slags trefoldighet mellom retorikk, tillit og ugjenkjennelighet. Retorikk, altså formen, er tillitsbygging, en slags kontrakt mellom diktet og leseren. Formen handler blant annet om stemmefarge, billedmessighet, rytme og så videre. Når tilliten først er etablert, ser jeg på diktets oppgave som å holde leseren fast i det fremmede. Lenge nok til at vanemessige måter å se på blir destabilisert. Kanskje er «det ugjenkjennelige» et bedre uttrykk, og jeg mener at poesien kan holde oss lengre i det ugjenkjennelige enn hva andre sjangre, eller områder av livet, stort sett gjør. Utvidelsen av oppmerksomheten, utsettelsen av gjenkjennelsen, gjør poesien viktig når vi ser etter andre måter å binde oss til verden på enn den vanemessige.

– Er problemet av og til at enkelte poeter ikke klarer å skape den tilliten, og at vanskelighetsgraden dermed oppfattes som at poeten prøver å gjøre seg viktig?

– Hvis du er dedikert nok og har litt erfaring med poesi, vil du i så fall avsløre det raskt. Man utvikler en viss intuisjon for slikt. I min egen lesning ønsker jeg å nærme meg poesi som tar meg ut av mine vanlige tankemønstre, ut av blikkets gitthet. Det innebærer gjerne at det jeg leser går under betegnelsen «vanskelig». Men det er sjelden jeg får øye på poesi som uten eksistensiell nødvendighet gjør seg vanskelig. Vanskelighetsgrad har tross alt noen omkostninger for en selv som skrivende. Det er en viss sorg knytet til det, fordi man etablerer en form for utveksling som ikke alle kan eller vil delta i. Kanskje ikke engang dem som står en nær. Så vanskelighetsgraden er aldri et ønske, men det er en nødvendighet som følger av det tematiske området.

La fortolkningsiveren fare

–  Har du som leser opplevd at poeter virker ekskluderende og vanskelige uten at det tjener noe formål?

–  Jeg er såpass kritisk i min orientering at jeg sjelden åpner en bok jeg ikke på forhånd er veldig interessert i. Så jeg kan ikke si jeg erfarer det særlig ofte. Men det hender vel jeg kommer over poesi som er hyperkonseptuell og rimelig eskalerende i sin kodifisering.

– Kodifisering som …?

For eksempel at diktene skjuler utsagnsposisjonen bak lag på lag med metanivåer, eller gjør en overdreven bruk av intertekstualitet. Konseptualisme kan på sitt dårligste framstå som gratis intellekt. Det er selkommenterende og selvproduserende. Det finnes nok poesi som har en rimelig innforstått motivasjon, og som kanskje er farget av en gruppetilhørighet. Jeg har ingen tålmodighet med det, og dermed er det også sjelden jeg kommer over det. Og jeg tror det er sjeldent.

Lugg utdyper at når diktene hans kan virke vanskelige, så er det fordi han via språket forsøker å nå fram til soner i erfaringen som ikke er umiddelbart tilgjengelige, og å holde oss i en oppmerksomhet og sansning som krever tålmodighet og konsentrasjon.

Poesi som er vanskelig fordi den har et vanskelig ønske, det ser jeg på som hederlig. Men poesi som er vanskelig for å begrense seg til en lukket gruppe i den litterære samtalen, det er noe annet.

– Dette virker likevel som en viktig distinksjon! Jeg tror mange mistenker at poesien er skrevet for en lukket klubb, kanskje fordi de har opplevd å møte dikt som faktisk er det?

Det er ille, i så fall. Hvis diktet retter seg etter en slags ultra-smal og miljøbetinget forventning. Det kan være viktig å tenke litt rundt ulike måter å være vanskelig på fordi det handler om motivasjonen. Motivasjonen er god hvis du skriver vanskelig fordi du skal inn i et uvant område av oppmerksomheten. Selv om det er ubehag forbundet med det, kommer det ubehaget nettopp av at du er opptatt av at mennesker skal få tilgang til det du søker, og glimtvis får øye på eller erfarer. Det er en humanisme og et ønske om inkludering i det. Samtidig vet du at veldig få er villig til å nedlegge det indre arbeidet som skal til, og derav kommer ubehaget. Det har en pris.

Lugg forteller at han hadde en merkelig erfaring da han gav ut sin forrige bok, mariapbiotopene, en diktsamling han innrømmer går langt i å kreve mye av leseren. Men like fullt fikk han tilbakemeldinger av flere «førstegangslesere» som hadde fått masse ut av diktene.

De sa at de simpelthen likte å oppholde seg i diktene. Kanskje formen gir et såpass tydelig signal til det musiske og intuitive at man lar den rent mentale fortolkningsiveren fare, i første omgang. Den var såpass in your face, at kanskje flere ga slipp på å prøve å forstå den rent intellektuelt. At lesningen ble mindre behovstyrt? De fleste har det de trenger for å ha utbytte av «vanskelig» poesi, men det tilhører en del av våre evner som vi sjelden gir spillerom, nemlig følsomhet, åpenhet, tålmodighet, sårbarhet. Dette kommer før den intellektuelle kapasiteten. Det vanskeligste kravet poesien stiller, er at du må være villig til å la den virke på deg, du må være sårbar i lesningen. Sårbarhet og åpenhet er det samme.

Den kostbare vanskelighetsgraden

Lugg utdyper hvorfor han ønsker å jobbe innfor disse feltene i poesien, som er «vriene».

Jeg opplever at alt står og faller på det relasjonelle, og i vår tid er relasjonen vår til naturen, eller den kosmiske biotopen, akutt. Hvordan kan vi utvide og fordype den relasjonen? Jeg tror ikke vi bare kan gjøre det via stadig mer kompleks vitenskap eller filosofi. Vi må inkludere mer av mennesket, mer av våre sanselige og kroppslige evner i relasjonen. Lytte fra andre nivåer i oss selv enn det rent mentale.

Lugg mener dette også er innviklet fordi vi bærer i oss så mange paradokser: Vi gjenkjenner ikke oss selv i naturen, men vi vet at vi har tilhørigheten til den. Vi er ikke ett med naturen, men vi er natur. 

Slike paradokser og splittelser er dypt menneskelige. Kanskje er det derfor min poesi kan bli vanskelig, fordi jeg vil oppholde meg i disse spennene. Så sant man er født inn i verden, vil man bære på disse paradoksene. Avhengig av hvor følsom du er, så vil de herje deg. Det gjelder alle, og sånn sett er det ikke ekskluderende å skrive i dette feltet.  

Selv finner Lugg glede i poesi han opplever som ærlig i sin vanskelighetsgrad.

Det er en form for felleskap i erkjennelsen av at situasjonen vår er nesten umulig, men vi prøver. Det er en slags trøst i det. Vanskelighetsgraden er kostbar fordi den igangsetter et sprang over i en annen oppmerksomhet. Det er mulighetssvangert hvis vi ønsker å fordype vår relasjon til omverden. Men det er ikke et krav at poesien skal være vanskelig! Den kan slumpe til å være enkel og samtidig veldig god. Men å gå til den med en forventning om enkelhet, det er dårskap. Hvis du ønsker gode ord til konfirmanten, da kan du scrolle på Instagram. Det er en enorm produksjon av søtladen ettertenksomhet i populærkulturen, men poesien er noe helt annet.

Adverbet i linje tre …

Etter å ha snakket med Lugg, tenker jeg på broren min, Gard. Han jobber som utvikler i et IT-selskap og er ikke spesielt interessert i poesi. Hver gang lyrikk allikevel dukker opp som samtaleemne mellom oss, deklamerer han et dikt av Jan Erik Vold som han hadde i lekse på ungdomskolen. Han fremfører det med inderlig patos og teatralske fakter som får meg til å le til jeg gråter, hver gang. Han synes åpenbart ikke at det er vanskelig, hans synes bare det er teit:

dråpen
henger der
ikke

Når jeg søker opp diktet på nett, kommer jeg raskt inn på «norsksidene.no», en ressursside rettet mot grunnskoleelever fra mellomtrinnet og ut ungdomskolen. Om Volds dikt «Dråpen» leser jeg følgende:

Den første linja i diktet forteller hva det bokstavelig talt handler om – en dråpe. Substantivet dråpe står alene på linja og får derfor stor vekt.

På linje to er det to ord, og på siste linje bare ett. Når vi leser slike dikt, er det viktig å legge inn pause etter hver verselinje.

             En mulig tolking

Du ser sikkert at adverbet ikke i linje tre er en kontrast [lenke til forklaring av ordet] til verbet henger i linje toDråpen slipper altså taket og faller ned. Mange vil tolke dette diktet som et bilde på selve livet.

Jeg kan ikke la være å le, fordi broren min sin parodi på poetisk selvhøytidelighet fortsatt treffer. Samtidig føler jeg meg fornærmet både på vegne av ham, alle ungdomsskoleelever, Jan Erik Vold og lyrikken i det hele tatt. For er ikke denne «ressursen» nedlatende? Gjør den ikke meg dum og seg selv viktig?

Øvelse er ikke nok

En grå høstdag litt senere, akkurat idet skylaget har løst seg litt opp og sluppet til et lys som ser varmere ut enn det lufta tilsier mot det grå, kobler poet og professor Ingrid Nielsen og jeg oss på et zoom-møterom. Nielsen befinner seg på kontoret sitt ved Universitetet i Stavanger, hvor hun er professor i nordisk litteratur. Bak henne ser jeg en rikholdig bokhylle. Først vil jeg spørre Nielsen, en poet mang en kresen poesientusiast har trykket til sitt bryst, om hvordan hun forholder seg til dikt med en høyere vanskelighetsgrad som leser og akademiker. Er det noe ved det vanskelige hun setter pris på?

Ingrid Nielsen

(f. 1968) er poet og professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Stavanger. I fjor utkom hennes andre diktsamling, Den andre Jakobsstigen.

– Faglig er det stimulerende, berikende og triggende å arbeide med dikt som krever mye, sier hun.

– Det krever tid, og lyrikkfaglig kunnskap. Og det krever innlevelse, altså noe emosjonelt, men et dikt kan også reise politiske eller filosofiske spørsmål. Så alt dette kan være aktivert i arbeidet: hele meg, både som fagperson og menneske.

Nielsen tror allikevel det som først og fremst kreves, er tid og oppmerksomhet.

– Krevende dikt har noe gåtefullt i seg, en gåte som inviterer til å bli løst, selv om vi kanskje aldri lykkes helt med det. Et dikt er en gåte som også gjør motstand mot å bli løst. Men å lete forutsetter at man står i en utholdenhet og søker nye innganger. Gleden man kan ha over at poesien er krevende, handler ofte om opplevelsen av etter hvert å komme på sporet av hvordan diktet henger sammen.

– Er det en treningssak å kunne løse gåten, og sånn sett det som skiller leserne, om man føler at man har nøklene som skal til eller ikke?

– Jeg tror det har mye med erfaring å gjøre, å ha opplevd at det finnes en slags belønning i å bruke tid på lyrikk, at det kan være store opplevelser der. Sånn sett har det med trening og øving å gjøre. Men det er ikke bare det! Jeg opplever at det krever et moment, et riktig øyeblikk. Jeg kan også sitte og lese dikt jeg egentlig vet kan gi veldig mye, men merke at jeg ikke kommer i berøring med det.

Nielsen vil være forsiktig med å bruke ordet «stemning», men sier at det allikevel handler om å være «stemt inn» eller «innstilt» på diktets måte å tenke på.

– Det er jeg av og til lukka for. Kanskje jeg ikke har sovet nok om natten eller er for opptatt av dagens dont, sånn at jeg ikke får konsentrert meg. Det kan også være forfatterskap jeg ser er rike, men som ikke sier så mye til akkurat meg. Sånn sett er det komplekst. Selv når man er en profesjonell lyrikkleser, er ikke øvelse nok. Det er mye som spiller inn i hvorvidt en kommer i berøring med et dikt.

Den mest umiddelbare av alle sjangre

Som professor opplever Nielsen at en del studenter har forestillinger med seg fra videregående om at det som gjør lyrikken krevende, er det tekniske: rytmen, rimene og klangen. Alt dette finnes det faglige begreper, ord på latin og gresk, for å kategorisere.

– Det er viktig å ikke bare å zoome inn der, men prøve og se for seg hva som utspiller seg i diktene. Det er en fare ved i for stor grad å vektlegge det vanskelige og krevende, for man kan også tenke seg lyrikken som den mest umiddelbare av alle sjangre! Tenk på barneregler, julesanger og «Ja, vi elsker», denne lyrikken som vi tar med inn i livene våre. Eller tenk på hvordan vi tydde til dikt og salmer etter 22. juli. Poesien kan stemme oss inn mot et slags felleskap. Vi kan jo kjenne rytme, klang og rim uten å ha analysert det. Å få tak i det intuitive og umiddelbare når vi leser dikt, det er viktig.

– Vi har det vel med oss fra ganske tidlig i skolen, at tilnærmingen til lyrikk er nesten mer teknisk enn til andre sjangre?

– Ja, det er noe å tenke over. Jeg mener ikke at vi skal gi blaffen i de tekniske sidene, men jeg tror vi skulle begynt i noe mer sansenært og kroppslig, som også er veldig lett. Det viktigste i lyrikken er veldig vanskelig å snakke og skrive om, selv for oss som jobber med det. Hvis du leser diktene til Jo Eggen, for eksempel, er det en utrolig bevegelighet i bildene hans, som er vanskelig å beskrive. Det er kanskje dikt hvor analysen faktisk ikke er et så godt egna verktøy til å fange inn den farten som er i bildene. Analysen deler opp, og slik kommer den til kort. Lyrikkanalysen har vært innstilt på fortolkningen, mens de estetiske sidene ved lyrikken – det som har med sansningens bevegelse i et dikt – det er vanskelig å fange i et analytisk språk.

Jeg forteller Nielsen om broren min sitt forhold til «Dråpen», og at det kanskje viser hvor galt det kan gå når det enkle og levende ved poesien gjøres unødvendig stivt og tungt.

–  Men han husker det, da!, påpeker hun.

–  Kanskje det ikke er så mye som trenger å tolkes der, men Vold-diktet er et godt eksempel på det umiddelbare ved poesien, noe vi burde sette mer pris på.

–  Hvis man er ny poesileser, burde man begynne med noe enkelt, for å opparbeide seg den erfaringen du snakket om, av at man kan finne de rette nøklene?

–  Nei, jeg tenker ikke at man burde begynne med noe enkelt. Jeg tror heller vi skal begynne med noe skikkelig godt. Noe interessant og rart, og så tror jeg ikke man skal kreve tolkning og forståelse med en gang.

Tu Fu hver dag

Nielsen skrev sin doktoravhandling om Paul Celan, en av de aller mest betydningsfulle lyrikerne etter annen verdenskrig.

–  Da jeg hørte et Celan-dikt for første gang forsto jeg ingenting, men det gjorde enormt inntrykk på meg.

Hun forklarer at man umiddelbart merker at det er noe spesielt ved disse diktene, som om de befinner seg helt på kanten av språket.

– De dirrer mot stillheten, som om det bare så vidt var mulig å lage dem. Dette kan man merke uten egentlig å forstå. Det finnes fremdeles dikt av Celan jeg ikke helt kommer på innsiden av, men det plager meg ikke så mye. Kanskje åpner de seg for meg senere. Andre av diktene hans leser jeg igjen og igjen, og de er fremdeles nye. Sånn kan det også være med det Jan Erik Vold-diktet du nevnte. Slik er det ikke med dårlig litteratur.

Kanskje, spør jeg Nielsen, kan det være at innholdet i Celans dikt egentlig er det vanskelige, at formen bare holder følge med vanskelighetsgraden i det som forsøkes å si noe om. Nemlig erfaringen av å leve i skyggen av holocaust.

–  Georg Johannesen sa engang at hvis du har noe på hjertet, så prøv å skrive en artikkel om det. Hvis det ikke går an å skrive en artikkel, så prøv å skrive en roman om det. Og hvis du ikke klarer å skrive romanen, så skriv et dikt! Jeg tror at dikt er skrevet fordi det ikke kunne vært skrevet i en annen form. Det er kanskje en litt jålete tilnærming som ikke alltid stemmer, men jeg tenker at diktets form, måten det lyriske språket er på, er gitt av nødvendighet, særlig hos Celan. Det kunne ikke vært på noen annen måte.

Men hvis diktet er så annerledes enn en artikkel, da burde vi kanskje ikke stresse over at ikke poesien lar seg formidle overalt, for eksempel gjennom kritikk i avisene?

– Georg Johannesen skrev også, i etterordet til gjendiktningen av den kinesiske poeten Tu Fu, at i en fornuftig verden ville Tu Fu blitt utgitt hver dag, mens VG ville kommet ut hvert tusende år. Tidligere trykket man oftere dikt i avisene, og vi kan tenke oss et samfunn som i mye større grad enn vårt anerkjente at dette uttrykket er viktig på et menneskelig plan. At poesien skaper et annet rom for å tenke, sanse og uttrykke seg på, som vi trenger i livet og hverdagen.

Det letteste som finnes

  Når du skriver selv, tenker du over dette da, i henvendelsen til leseren?

–  Nei, overhodet ikke. Hvis en leser etterpå sier at det ikke åpner seg for dem, så er det klart jeg tar det på alvor, men jeg vet nesten ikke selv om det er vanskelig eller enkelt, det jeg skriver. Det blir sånn jeg tror det må bli. Når jeg skriver, søker jeg en følelse av at det stemmer, at noe klikker på plass. De lykkeligste øyeblikkene er for meg å kjenne det. Jeg er opptatt av er å få inn en slags fart, eller bevegelse, i diktet. Dette kan jeg bruke mye tid på finne fram til, ikke akkurat en rytme, men et slags fall.

Nielsens siste diktsamling fra 2020 har tittelen Den andre Jakobsstigen. Jakobsstigen viser til et bibelsk motiv som kanskje ikke alle lesere kjenner fra før. Er det et element som gjør poesien vanskelig, spør jeg Nielsen, at den forutsetter noen forhåndskunnskaper?

– Ofte er jo en del referanser ganske enkle å finne ut av, du må rett og slett bare slå dem opp. For eksempel diktet «Skjærgårdsø» av Knut Hamsun, der handler det om en hvit spirea. Da må du slå opp, ikke bare for å vite at spirea er en blomst, men hvordan den ser ut. Eller alle blomstene Wergeland nevner, alle sommerfuglene til Inger Christensen. Det har blitt ganske enkelt å finne ut av denne typen ting. Samtidig tror jeg det er viktig at vi lar det sanselige og vakre få være umiddelbart. Å la seg berøre er også å gjøre seg tilgjengelig, det tror jeg er det aller viktigste man gjør i møte med lyrikken. Ofte tilnærmer ikke lyrikken seg verden gjennom begreper, men gjennom sansning. Men det er vanskelig å møte lyrikken med den tiden og oppmerksomheten – og å være emosjonelt tilgjengelig, rett og slett.

Nielsen trekker fram den franske litteraturforskeren, Maurice Blanchot, og hans essay «Å lese».

– Blanchot skriver at å lese handler om å gi seg hen til en naiv uskyld og en form for lettsinn, hvor en legger bak seg verden – den verden der alt har en gitt mening og man vet hva ting betyr utfra den kunnskapen vi har. Å lese er for Blanchot som et slags syn, en pågående skapelse. Det er å gå bort fra at å lese er å tolke. Han sier at «å lese er det letteste som finnes.»

– Oi!

– «En frihet uten arbeid og et rent ja som folder seg ut i det umiddelbare.» Det synes jeg er helt fantastisk. Det treffer veldig godt hvordan det kan være å lese dikt. Å si det lille, men enormt avgjørende jaet, og legge bak seg verden på den måten at man gjør seg litt naiv. Å la seg bli oppslukt, gå all in, slik barnet gjør. Det er ikke noen lett øvelse å gjøre seg tilgjengelig på den måten, og legge bak seg verden. Men så er det noe enkelt med det også, i det å gjøre seg uvitende.

–  Tror du ikke det er en flik av fascinasjon, også, spør Nielsen før vi legger på, som gjør at broren din husker det diktet?

Jeg lover henne at jeg skal ringe ham og spørre.

Kulturredaksjonenes dilemma

En del av problemet vi sirkler rundt, later til å handle om formidling. Lugg snakker om å gi slipp på fortolkningsiveren, Nielsen om den overdrevne opptattheten av det tekniske i skolen. Og så har vi broren min, hvis ungdomsskoleundervisning har skadet ham for livet. Men når skolegangen er endt, er det kanskje mediene som framfor alt forvalter formidlingen av poesi til allmennheten.

Neste morgen møter jeg derfor opp på min tidligere arbeidsplass i Grubbegata 6, for å snakke med Arne Borge, kulturredaktør i Vårt Land. Dagen før sprakk nyheten om at han skal bytte jobb: Borge vil fra nyttår av være skjønnlitterær redaktør på Gyldendal. I forlaget kommer han til å redigere alt fra poesi til krim, men det er først og fremst som avismann vi snakker med ham nå. Og han medgir raskt at prioriteringen av poesistoff stiller ham overfor et dilemma som redaktør.

– Rent kommersielt og med tanke på synlighet er lyrikk nesten aldri et godt alternativ. Jeg har følt at jeg bør prioritere det fordi det er viktig for bredden i dekninga, men ikke med tanke på at det kan bli godt lest. Den holdningen tipper jeg du finner i flere kulturredaksjoner: Hvis vi skriver om eller anmelder lyrikk, så handler det om dugnadsarbeidet vårt som kulturbærere. Vi vil jo selvfølgelig at alt skal bli godt lest, men jeg må innrømme at jeg sjeldent har forventninger om at det vi skriver om poesi skal nå bredt ut. Men når det kommer til forfatterintervjuer, så har ikke sjangeren forfatteren skriver i så mye å si. Du har jo gjort noen poet-intervjuer selv, og da har man grunn til å være like forventningsfull som til et intervju med en romanforfatter.

Arne Borge

(f. 1986) er kulturredaktør i Vårt Land.

– For eksempel når Tua Forsström skrev en diktsamling om å miste et barnebarn …

– Ja, da bruker vi de samme knepene, ikke sant. Knep en del litterater hater, fordi de går inn på følelsene og det nære, menneskelige. Forsström-intervjuet fungerte godt fordi det gikk inn i hennes privatliv og hentet ut det som fantes av drama og smerte der. Det er billige presseknep, men det er jo også stoffet diktsamlingen faktisk er vevet av.

Som en trojansk hest

Borge påpeker at denne typen informasjon ville vært merkelig å utelate i en hvilken som helst omtale av boka. Men ved å ta tak i historien bak, blir det også lettere å formidle en diktutgivelse til offentligheten. Forsströms diktsamling Notater, gjendiktet til norsk av Gunnar Wærness i 2019, kan ifølge Borge karakteriseres som «vanskelig» fordi man ikke umiddelbart forstår alt som står der.

–  Samtidig har den noe veldig tilgjengelig ved seg. Jeg husker den som en følelsesmessig sterk bok. Jeg gråt da jeg leste den, fordi den var så intens. Det er en sånn type bok jeg tenker at mange flere burde ha lest. Men når det står «poesi» et sted, blir ikke folk nysgjerrige, de blir skremte! Så du må nesten formidle poesien som en trojansk hest. Du må «late som» at saken ikke egentlig handler om poesi, men så gjør den tilfeldigvis det – men bare formmessig. Grunnen til at folk skremmes, er at de tror poesien er vanskelig. Og grunnen til at de tror den er vanskelig, er at de har for høye krav til hvor mye de skal forstå. Der tror jeg vi alle kan senke skuldrene litt. Det er greit å bare lese og se om det påvirker deg. Og det er greit å bli rørt, for eksempel. Det er greit å la poesien snakke til følelsene og sansene og ikke bare til intellektet. Det er litt trist at så mange er redde for ikke å kunne mene noe fornuftig om poesien, når det er en sjanger som har så mye ufornuft i seg, i positiv forstand.

Hvis du studerer litteratur og har en innføring i lyrikk, så lærer du jo for eksempel at den engelske 1600-tallspoeten John Milton var blind, og at det er relevant. Selv om det ser ut som et tabloid grep, så kan det være nødvendig bakgrunnsinformasjon?

– Ja, det jeg ofte tenker når vi lager kulturjournalistikk, er at vi må undersøke hva drivkraften bak et kunstverk er. Man kan kalle det et tabloid grep, men det er også et veldig menneskelig grep. Hvilken motivasjon ligger bak plata til denne musikeren, og hva vil kunstneren med denne skulpturen? Å komme inn på den menneskelige drivkraften, det er en virksom motor når du skal formidle kunst. Da blir sånne historisk-biografiske kontekster viktige, som at Milton var blind. Man kan mislike det, men jeg har inntrykk av at folk etter hvert har fått et ganske avslappet forhold til det å plukke litt friere i det historisk-biografiske.

Erik Bjerck Hagen hadde rett hele tiden![1]

– Det føles nok litt som at han har vunnet det slaget, ja. Du virker ganske dogmatisk nå, hvis du tenker at det er livsfarlig å blande inn ting utenfor verket i lesingen. Tilnærmingen virker mer heterogen nå, og det har noen fordeler. Det kan gjøre verket sterkere. Hvis du tenker på musikken, som er det stedet lyrikken lever ute blant folk, så er det veldig mye intensjon der. Det kan selvfølgelig være juks, at ikke artisten faktisk har kjærlighetssorg på ekte, men da er det uansett en dramatisering av sterke følelser. Det er veldig menneskelig å være nysgjerrig på hva som ligger bak et kunstverk. Og det er nyttig å vite om Paul Celans erfaringer med holocaust når du leser ham. Det er dumt å se bort fra den erfaringen, og det har du mange eksempler på.

Lærd, men leken

– Du har knyttet poesikritikere til avisa som er poeter selv. Det er kanskje ikke å ta den mest tabloide veien når du skal formidle poesi til folket?

– Vi har Endre Ruset, som er vant til å formidle i mer mainstream-sammenhenger. Han kan være både smal og brei om hverandre. Og så hadde vi Gunnar Wærness, som skriver utrolig morsomt, intelligent og ikke vanskelig i det hele tatt. Men det har ikke handlet om hvorvidt de er poeter eller ikke – anmelder Arve Kleiva er jo ikke det – poenget har bare vært å finne kritikere som kunne poesi. At de er poeter er vel heller litt dumt, fordi det gjør dem inhabile til halvparten av utgivelsene. Miljøet er så lite.

– Det er sikkert for tidlig å si, men har du noen tanker om hva slags tilnærming du vil ha til poesien som skjønnlitterær redaktør?

Jeg vil sikkert overta noen av poetene som allerede er inne i systemet, og jeg skal ikke komme inn der og be noen legge om kursen. Men når det på sikt er snakk om rekruttering av nye poeter, så tror jeg det finnes en fri form for poesi som skrives blant folk i vår generasjon og yngre, som er både intelligent og likandes. Morten Langeland er en god venn av meg, så dette er litt nepotistisk, men han synes jeg har en sånn skrivemåte: Fri, gatesmart, lærd, men leken. Verseformen i poesien har jo vært fri i hundre år eller mer, men det oppstår nye konvensjoner også i frie vers. Og hvis noe føles veldig som et dikt, da tror jeg man er på feil spor. Poesien må føles fri. Det er mitt vage instinkt, foreløpig.

Fallet

Det er kveld, og jeg freser halloumiost i en stekepanne mens jeg får broren min på tråden. Som lovet, spør jeg om ikke det er noen mulighet for at han er litt fascinert av «Dråpen». Han har tross alt husket diktet gjennom alle disse årene, prøver jeg, men han bekrefter min mistanke. Når han ikke kan glemme Jan Erik Volds dikt, så er det fordi det er for teit til å la seg viske ut av minnet. Han insisterer på det.

Så: Hvis poesien er en dråpe, henger den … der?

Tross alt leverer jeg denne reportasjen med en viss optimisme, og tenker på fallet Ingrid Nielsen er ute etter når hun skriver. Har vi ikke avdekket noe i poesiens natur som kan tillate oss å la en del bekymringer fare? Er det ikke et slikt råd en parterapeut ville gitt til et par med en relasjon der noe gnager: «Ok, det er ikke så rart at du opplevde dette som vanskelig, og at du på din side syntes dette var teit.» Og så kan man kanskje, forhåpentligvis, finne tilbake til en måte å bare være sammen på igjen.

 I Sted for løpende hjerte har Casper André Lugg satt et sitat fra den amerikanske poeten Jorie Graham som epigraf:

            The poem is built for this. To come to this limit & see in & fail. It is built for this particular failure.

Jeg tror broren min har skjønt greia.

Live Lundh (f. 1992) er journalist i BLA og kritiker i Morgenbladet.

BLA 10/21.


[1] Erik Bjerck Hagen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Bergen. Gjennom bøker som Kampen om litteraturen har han forsvart verdien av å kunne lese verk for eksempel i lys av en forfatters biografi, eller verkets historiske kontekst, utfra tradisjonen til den amerikanske pragmatismen. Dette er en tilnærming til kunsten som er uglesett i mer autonomestetiske lesemåter.

Powered by Labrador CMS