Denne teksten er en anonym grav

Det var bortkastet tid å skrive denne teksten. Ettersom teksten er anonym, får jeg ingen anerkjennelse av å skrive og publisere dette. Mitt forfatternavn vil ikke stråle ut mot deg, kjære leser, og teksten kan dermed ikke hjelpe meg oppover, til værs, i det litterære hierarkiet. Denne teksten gir meg ingen udødelighet.

Norges eldste tekster er runeinnskrifter på stein, mange av dem gravsteiner. Gravsteinenes hensikt er å huske den avdøde, men personen som skrev runene nevner gjerne seg selv. Runeinnskriftene synes besatt av forfatternavnet. Her er en av sidene fra en stein fra ca 400 e.Kr., fra Tune like ved Tønsberg: «ek WiwaR after Woðuriðe witaðah laiban wor hto [runoR]». Oversatt fra urnordisk til moderne norsk blir det muligens slik: «Jeg Wivar etter Woðuriðe Lags-Felle virkede runer». Steinen er til minne om Woðuriðe, men det var Wivar som skrev runene. Både Wivar og Woðuriðe lever videre i navnet, men forfatternavnet gløder sterkere enn den avdøde. Wivar risset runene, Woduride bare døde.

En enda eldre stein står i Valdres, vestre Slide, datert til ca 350 - 375 e.Kr, en av Nordens aller eldste runeinnskrifter, altså en av de absolutt eldste tekstene i vår kultur. Det er ingen gravstein. En rekonstruksjon av innskriften tyder den slik: ek (gu)dagastiR runo faihido. En mulig oversettelse: «Jeg Gudgæst skrev runen».

Steinens eneste budskap: Dette er meg.

Gudgæst blir stående.

Jeg vil at du skal tenke på meg.

Selv om Markusevangeliet er plassert etter Matteusevangeliet i Bibelen (et ikke ubetydelig retorisk grep som Augustin muligens stod bak), er Markusevangeliet det eldste og mest opprinnelige av alle de fire evangeliene, skrevet i ca år 70 e.Kr. Man kan spekulere i hva agendaen til denne Markus kan ha vært, for eksempel med tanke på tempelkulturen, forholdet til romerne, jødene, synspunktet på legemets oppstandelse, den kristologiske posisjonen og lignende, men alt dette har med tekstens retorikk å gjøre. Vi vet ingenting om den historiske personen Markus. Det eneste vi vet, er at han sannsynligvis ikke het Markus. Navnet Markus kom til en gang på 100-tallet. Omtrent slik dampen stiger fra marken en tidlig vårdag, slik steg forfatternavnet frem fra anonymiteten. Forfatternavnet oppstod som en nødvendig funksjon for å gi teksten troverdighet og autoritet.

Og Markus (som ikke het Markus i det hele tatt) ble kåret til helgen, symbolsk fremstilt med en bevinget løve. De tre andre evangelistene ble også kåret til helgener og fikk hvert sitt symbol. Men slik Markus ikke het Markus, het heller ikke Matteus, Lukas og Johannes, Matteus, Lukas og Johannes. Faktum er at hele Det nye testamentet bortsett fra Paulus-brevene, og hele Det gamle testamentet er anonyme tekster. Men for kirken har forfatternavnene vært viktige og tradisjonelt har tekstene vært tilskrevet forskjellige personer. Moses skrev Mosebøkene. Kong David skrev salmene. Om forfatteren av Lukasevangeliet sier man gjerne at han var lege, at han reiste med Paulus, men dette er senere spekulasjoner. Forfatteren er ukjent.

Heller ikke Homer, het Homer. Vi vet ikke hvem Homer var, om det er samme forfatter bak Iliaden og Odysseen, om tekstene i det hele tatt kan spores tilbake til en enkelt forfatter. Æsop, forfatteren av Æsops fabler, er sannsynligvis også en konstruksjon.

En anonym tekst kan fylle leserne med uro, men også med spenning. Anonymiteten gir grobunn for spekulasjon, mystikk, fantasi.

Maskoroma: Hvem er jeg som har skrevet denne teksten?

Rap-gruppen Yoguttene opptrådde tidlig med masker. Gruppen Ballinciaga opptrer også med masker og sier at musikken står i fokus. Norges Grand Prix-bidrag i 2022, Subwoolfer, er «anonyme». I en kultur der berømmelse ikke lenger er like verdifullt som det en gang var, har anonymitet blitt en måte å skape oppmerksomhet på. Anonymitet er en mediestrategi.

Den tilsynelatende anonymiteten var også med på å skape blest om Søren Kierkegaards første pseudonyme verk Enten-Eller. Men «alle» som var noe i de intellektuelle sirklene i København på 1840-tallet visste at det var Søren Kierkegaard som stod bak. Pseudonymitet var en litterær konvensjon i gullalderen i Danmark, men det var også en performativ strategi.

En fascinerende historie blir fortalt av Meir Aron Goldschmidt fra den tiden da Kierkegaard havnet i en opprivende konflikt med satirebladet Corsaren. Goldschmidt var den anonyme redaktøren av bladet og møtte Kierkegaard på gaten i København. De snakket høflig til hverandre og kom inn på feiden mellom Corsaren og Frater Taciturnus, et av Kierkegaards mange pseudonymer. Men de snakket om forfatterne som om det var ukjente tredjepersoner: «Han holdt strengt paa Anonymiteten. Ligesom jeg selvfølgelig ikke burde vide eller sige, at han var Frater Taciturnus, ligesaa lidt vilde han vide, at jeg havde Nogetsomhelst at gjøre med ‘Corsaren’s Redaktion.» Kierkegaard og Goldschmidt visste begge godt hvilke tekster den andre stod bak, men i passiaren på gaten respekterte de pseudonymenes autonomi.

De pseudonyme forfatternavnene ga Kierkegaard en større frihet. Ved hjelp av de mange pseudonymene kunne han spille ut impulser og krefter i tekstene han aldri ville ha gjort under eget navn. For eksempel var pseudonymiteten helt nødvendig for det slibrige innholdet i «Forførerens dagbok» i Enten –Eller. Under pseudonymene kunne Kierkegaard skrive skamløst selvbiografisk på en måte han aldri gjorde i tekstene han skrev som «Kierkegaard». Kierkegaard-biografen Joakim Garff mener endog han i de psuedonyme bøkene kunne skrive mer likefrem selvbiografisk enn han noen gang gjorde i journalene.

Kirkegaard holdt seg lenge unna å kommentere de pseudonyme tekstene. Han unngikk lenge å ta på seg «farskapet» offentlig. Men i det han trodde skulle bli den siste pseudonyme utgivelsen, Avsluttende uvitenskaplig etterskrift til De philosophiske smuler, falt han til slutt for fristelsen. I et lite tillegg «avslørte» han at han var forfatteren. Kierkegaard strevde med et sterkt ønske om å hjelpe tekstene sine ut i verden, hjelpe leseren til å forstå, samtidig som han visste at et slikt forsøk til syvende og sist var fåfengt. I Efterskriften lar Kierkegaard for eksempel den pseudonyme forfatteren Johannes Climacus formulere en protest mot å skulle styre lesningen av en bok. Climacus har gledet seg over at de pseudonyme forfatterne ikke har forsøkt å meddele direkte hva de har ønsket å si, men også at de ikke har misbrukt et forord til å innta en «officiel Stilling til Frembringelsen: […] som var en Forfatter i reen juridisk Forstand sine egne Ords bedste Fortolker, som kunde det hjælpe en Læser, at en Forfatter ‘vilde det og det’, naar det ikke var realiseret; eller som var det vist, at det var realiseret, da Forfatteren selv siger det i Forordet […]» Her alluderer Kierkegaard til verdenshistoriens mest kjente forord, Hegels fortale i Åndens fenomenologi, der Hegel gjør omtrent den samme refleksjonen, før han like etterpå allikevel går i gang med å forklare leseren hva han egentlig har ment med verket.

Noen år senere gikk Kierkegaard lenger. I forbindelse med utgivelsen av andre utgave av Enten-Eller, ga han ut den korte Om min forfattervirksomhed der han forsøkte å gi en tolkningsnøkkel til alle de pseudonyme bøkene. Han forteller leseren at hele hans forfatterskap er religiøst fra først til sist, «Noget, Enhver, der kan see, naar han vil see, ogsaa maa see». Hvis enhver kan se det, hvorfor må Kierkegaard da fortelle det? Kierkegaard påpeker at han ingen myndighet har: «At jeg var ‘uden Myndighed’, har jeg fra første Øieblik indskærpet og stereotyp gjentaget; jeg betragter mig selv helst som en Læser af Bøgerne, ikke som Forfatter.» Kierkegaards ønske om å både forsvare og hjelpe tekstene sine, men samtidig ta avstand fra disse forklaringene, er et paradoks.

Trangen til å forklare leseren hva man egentlig har ment, er en umulig trang. Det er en drift som aldri helt kan tilfredsstilles, og denne mangelen ligger i selve skriftens natur, slik Platon formulerte det for 2500 år siden. Ettersom skriften er statisk, har den ingen evne til å svare for seg. En tekst alene kan ikke gjøre seg forstått, det er for mye rom for misforståelser og ulike tolkninger. Sannheten må helst formidles muntlig, i et dynamisk felt som muliggjør spørsmål og svar. Platon formulerer det slik via Sokrates: «Ille behandlet og urettferdig dadlet trenger det stadig sin far til hjelp, da det på egen hånd hverken kan forsvare eller hjelpe seg.»

Ettersom forfatternavnet gir leseren en hjelp til å plassere, ordne og tolke teksten, er forfatternavnet dermed forfatterens siste sjanse til å forsvare sin egen tekst, siste skanse i skriftens farsinstans.

Forfatternavnet gir teksten en beskyttelse, som et følgebrev, slik D’artagnan fikk av sin far da han brøt opp fra oppveksthjemmet på slutten av 1600- tallet for å dra til Paris for å oppsøke musketerkorpset. Brevet ble stjålet fra ham, en viktig spenningstopp i Alexandre Dumas’ roman. For hva skulle D’artagnan gjøre uten sin fars beskyttelse?

«Subjektiviteten er sannheten», skrev Johannes Climacus aka Kierkegaard med maske. Men Climacus tok feil. For sannheten er tilgjengelig for alle mennesker til enhver tid og er derfor anonym, ikke subjektiv. Men sannheten må formidles i en konkret virkelighet. Abstraksjonen må konkretiseres. Derfor er forfatternavnet nødvendig. Og derfor hadde Climacus rett.

Sannheten er som såkornene i lignelsen Jesus forteller i Markusevangeliet: «Hør!» sa han. «En mann gikk ut for å så. Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og tok det. Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord, og det skjøt snart opp, fordi jordlaget var tynt. Men da solen steg, ble det avsvidd og visnet fordi det ikke hadde fått slå rot. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp og kvalte det, så det ikke bar frukt. Men noe falt i god jord. Det skjøt opp, vokste og bar frukt: noe tretti foll, noe seksti foll og noe hundre foll.»

Såkornet er sannheten, men den må inkarneres i verden. Såkornene som fuglene tok er ideene som aldri ble materielle. Den anonyme sannheten trenger et forfatternavn å slå ned i, den må erfares subjektivt, bli til kjøtt.

En nyere og nokså utskjelt, men svært interessant retning innenfor den kritiske bibelforskningen foreslår at Jesus aldri har eksistert som historisk person. Den mest stringente versjonen av såkalt «Jesus mythicism» påstår at de aller første kristne trodde Jesus utelukkende var et åndelig vesen. De møtte han gjennom visjoner etter intense lesninger og esoteriske tolkninger av profetiene i den hebraiske Bibel. De trodde ikke at korsfestelsen og oppstandelsen foregikk på jorden, men i himmelske sfærer. Historikeren Richard Carrier utvikler disse argumentene i flere artikler og viser til at Jesus slik han fremstår i Paulus-sbrevene kun viser seg for mennesker i visjoner etter oppstandelsen. Paulus skriver ingenting om det Jesus sa og gjorde. Teorien impliserer at forfatteren av Markusevangeliet, som skriver noen tiår etter Paulus, konstruerer en «backstory» til denne gudesønnen og gjør han menneskelig ved å plassere ham inn i historien sammen med historiske personer som Pontus Pilatus og Kong Herodes. Carrier foreslår at forfatteren av Markusevangeliet gir en tolkningsnøkkel til hele evangeliet når Jesus like etter lignelsen om såkornet sier til disiplene: «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser, for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, så de ikke vender om og får tilgivelse

Alt blir gitt i lignelser! Men hele fortellingen om Jesus er i seg selv en lignelse!

Fra et kristent perspektiv, er det omveltende å tenke seg at Jesus bare var en metafor for sannheten, ikke sannheten i seg selv. Men det gir en vidunderlig ironisk etterklang til den skråsikre holdningen Jesus viser slik han fremstår i Johannesevangeliet: «Jeg er sannheten, veien og livet». Forfatteren av Johannesevangeliet gjør metaforen bokstavelig.

Man kan argumentere for at ikke bare Jesus, men også Muhammed og Buddha er konstruksjoner, forfatternavn som «ordet» kan formidles gjennom. De peker alle på elementære, sanne trekk ved tilværelsen, men de er ikke historiske skikkelser, de er spunnet ut av anonymitetens damp. Nødvendige konkretiseringer av sannhetens anonymitet som må nyttiggjøre seg et forfatternavn for å bli inkarnert i verden.

Men sannheten kristendommen peker på var sann lenge før kristendommen oppstod, og vil være sann lenge etter at kristendommen har forsvunnet, eller i sammenhenger der kristendommen ikke er relevant (en annen planet).

Sannheten er at tap av mening og gjenvinnelsen av den samme meningen, er en uunngåelig prosess som mennesket må gjennomleve hver eneste dag og i en større skala innordne sitt liv etter. Kristendommens store fortelling om offer, død og lys er en uhyre presis beskrivelse av virkeligheten.

Ateisme er en forsvarsmekanisme mot den forferdelige innsikten av at alt betyr noe, at evigheten finnes, at mennesket dypest sett er ånd, at tilværelsens dypeste instans er bevissthet.

Kunne jeg ha skrevet en så bombastisk påstand hvis ikke denne teksten var anonym?

Å faktisk forstå det jeg sier til deg i denne teksten vil ikke være mulig ved hjelp av denne teksten alene. Platon hadde rett, skriften er hjelpeløs i seg selv.

Dersom en tekst stikker med sannhetens brodd, spiller det da noen rolle hvem som snakker?

Å gi avkall på forfatternavnet er å gi avkall på status, å gi avkall på denne verden, å gi avkall på impulsene til kortsiktig nytelse, å ofre noe for en større sammenheng, å gi opp selvet for å tjene, å gjøre døden meningsfull. Å våge anonymiteten er å tømme seg selv ut i verden, å tømme DNA-et sitt ut i bekken for så å igangsette en hel evolusjon.

Det er ingen handlinger et menneske gjør som ikke har konsekvenser for fellesskapet.

Marquis De Sade uttrykker i sitt testamente et ønske om å forsvinne: «Once the grave has been covered up, one will sow acorns, and when the ground has become overgrown and the brushwood turns to be as thick as it used to be, the traces of my tomb may disappear from the surface of the earth, just as I like to think that my memory will be erased from the spirit of mankind.»

Når det har regnet og asfalten er våt, og det er lettere overskyet, og det er vår, og det er en tidlig morgen og det lukter slik det lukter av våt asfalt, men den lukten er også lukten av våt jord, men egentlig noe mer grunnleggende, våt jord, våt verden, det er ikke ubetydelig. Den følelsen du da får, av å bli oppmerksom på noe, av at sansene retter seg inn mot noe, det er fruktbarhet, at tankene dine kan avle, at handlingene dine har konsekvenser, at det er mening i hvert åndedrett, hele universet gjennomsyret av det. Det er den anonyme sannheten som strømmer gjennom deg, inkarnert i deg, du kan ikke flykte fra det, det er ikke et sted under himmelen å gjemme seg, ingen himmelretning å vende seg mot, ingen død kan frigjøre deg, og det er dette som er fruktbarhet, bølger, epler, slim, gjørme, glinsende blomster og 7-Eleven-kioskene, Coca Colas nye smak «Intergalactic», din sorg, du vil bli holdt, det er sang over alt, og fugler synger utrolig stygt sammenlignet med engler, men fuglene er materielle, derfor foretrekker jeg fuglene, men englene synger gjennom erkjennelsen, gjennom den sangen du bare kan høre i ditt indre, derfor avstår jeg fra å velge mellom fugler og engler.

Jeg vil tømme meg ut i verden og dø en rolig, ikke-bråkete død.

Kjærlighet. Alt annet er distraksjoner.

Det var jeg som skrev dette.

Powered by Labrador CMS