Intervju

Skriveskolenes logiske dilemma

Thure Erik Lund kom ikke inn på skriveskole, men er en av norsk samtids største forfattere. Burde flere forfatterspirer søke seg mer mot livets skole? BLA relanserer den store skriveskoledebatten.

Geni? Thure Erik Lund har ikke gått på skriveskole.Foto: Niklas Lello.
Geni? Thure Erik Lund har ikke gått på skriveskole.Foto: Niklas Lello.
Publisert digitalt

Debatten om skriveskolene er ikke ny. Med jevne mellomrom dukker en forfatter opp i spaltene og forteller at hen droppet ut av skriveskole fordi den var for ensretta, eller vi leser en anmeldelse der kritikeren akker seg over mangelen på egenart blant debutantene. Kan man lære å bli genial? I Hans Petter Blads siste bok Schitzothemia – en roman om forfatteren Thure Erik Lund, kommer det allerede på side 12-13 en lang tirade mot forfatterskolene. Men så snart vi har koblet oss opp på Zoom for å nå Blad, som for tiden lever den søte virkelighet i Madrid, skjønner vi at det finnes uante dybder i samtalen om hva det vil si å lære å skrive. Vi skal ende opp med å snu det forenklede spørsmålet «Er forfatterskoler bra eller dårlig?» til en eksistensiell problemstilling sett i lys av tetralemma, en gren i buddhistisk logikk om negasjon. Kjære leser, ikke la deg skremme! For før vi innvies i disse høyere nivåene av læring, må vi gjennom en viss prosess. I løpet av denne reportasjen håper vi derfor å få ta BLAs lesere med, skritt for skritt og uten snarveier, gjennom en personlig reise som kanskje, og bare kanskje, vil kunne føre deg videre på din egen vei til læring og avlæring som lesende og skrivende.

I tillegg til et dypdykk i Blads siste roman, vil dette reportasjekurset ta deg med som flue på veggen til et klasserom på en helt ekte skriveskole, nemlig Nansenskolen på Lillehammer. Her vil du kunne høste av innsiktene til skriveskolelærerne Kyrre Andreassen og Marius Emanuelsen. Til sist vil vi snakke om med Anne Oterholm ved Forfatterskolen i Tromsø om poetikk, utforskning, og verdien av påbygningskurs.

Del 1: Læreren skal bli elev

Men først skal vi altså til Madrid, eller rett nord for byen, der Hans Petter Blad bedriver hesteridning hver dag, spiser store familiemiddager med fire generasjoner og skuer mot åsen over Escorial, der den store mesteren Velázquez malte seg selv inn Las meninas, portrettet av den lille prinsessen Margaret. Anledningen for intervjuet er overhøvlingen av skriveskolene i den allerede omtalte romanen om den for mange kjente forfatteren Thure Erik Lund, en passasje som begynner slik:

«Hans [Lunds] omstendelige og strengt tatt fysiske skriveprosess var svært annerledes enn hvordan debutromaner skapes i dag: En ung, håpefull forfatter skriver et dusin sider som danner utgangspunktet for søknaden til et av forfatterstudiene. Disse sidene har allerede når søknaden sendes, vært «trimmet» av vennlige lærere på en folkehøgskole eller av foreldrene, eller rett og slett venner av foreldrene, som har drevet med eller driver med kunst eller skriving i en eller annen forstand, når det da ikke er snakk om spesielt skoleflinke ungdommer med «anlegg» for å skrive, slik en sympatisk innstilt lærer ser det. Deretter ankommer denne teksten klasserommet, altså forfatterstudiet, enten i Bø eller Bergen, der bunken med ark i løpet av det neste året vokser anselig, i selskap med studentens ditto voksende, ofte uttalte tvil på egne evner.»

Jeg synes det er en veldig morsom passasje, forteller jeg Blad, men mener han det alvorlig?

– La meg bare begynne med begynnelsen: Du går ut fra at romanen handler om meg og Thure Erik. Da tar du for gitt at dette er en virkelighetslitterær skildring, at når det står «jeg», så er det meg, og at når det står «Thure», «Thure Erik», eller «Lund», så er det ham. Det premisset er jeg ikke umiddelbart villig til å gå med på.

Når det gjelder hva virkelighetens Hans Petter Blad synes om skriveskoler helt generelt, mener han dette ikke er et interessant nok spørsmål å bruke tid på her. For Blad er det viktigere å få fram et aspekt ved romanen som ikke helt har blitt plukket opp i mottagelsen, kanskje nettopp på grunn av samtidens tilbøyelighet ved å stoppe opp ved såkalte «virkelighetseffekter». For en stor diskusjon i romanen handler nettopp om dannelse og utdannelse, om hva det vil si å bli forfatter og menneske.

– Det er en mye større sammenheng enn spørsmålet «for eller mot» forfatterskoler. Det spørsmålet er så sekundært at jeg nesten ikke kan fatte at det stilles!

Blad presiserer at romanen handler om to skrivende menn med visse fellestrekk, samt visse karakteristikker som skiller dem fra hverandre. Den ene av dem kom ikke inn på forfatterstudiet. Dette er helten i romanen og hans navn er Thure Erik Lund. Den andre underviser på forfatterstudiet i Bø, han heter muligens Hans Petter Blad, men er ikke navngitt i romanen. Han er romanens forteller og antagonist. Vi har altså å gjøre med en mislykket student og en håpløs lærer, forteller Blad, fordi denne lærerens mest fremtredende egenskap er at han er autodidakt. I klasserommet er han altså den minst utdannede av alle.

– Det gjelder også meg, ikke bare som romanpersonen. Jeg har undervist på forfatterskoler og kunstskoler som KHiO, men har selv ingen utdanning. Det er et outsiderperspektiv i denne romanen om to mer eller mindre oppegående skrivende mennesker som står utenfor systemet. I den sammenheng er det at det rettes en kritikk mot forfatterinstitusjonene, som måles opp med hva som blir de to skrivende mennenes «akademi» i boka.

Det finnes nemlig et skrivekunstakademi også i Schizothemia, røper Blad. For det foregår en slags sofistikert skriveundervisning rundt om på en håndfull bakerier og brune kafeer i byen. Mellom de to vennene finnes det en slags mester-elev dynamikk, samtidig som romanpersonen Thure Erik Lund etter hvert får en sverm av disipler rundt seg – uten at de er spesielt lydhøre. I en scene på Adamstuen snakker Lund for eksempel om superintelligenser, men studentene – sannsynligvis elever ved Fagerborg videregående – følger ikke med. Mye tyder på at det er dem, den neste generasjonen, som skal inn å forme det moderne litterære Norge. De to karene står på utsiden av den nye litterære virkeligheten, innrømmer Blad.

–  Er romankarakteren Thure Erik Lund et geni?

Romanen stiller opp en serie bilder på hva den ideelle litterære levemåten og virkeligheten er for noe. Noe av det morsomme med å bruke en så markant figur som Thure Erik Lund i teksten er at den utfordrer leserens evne til å skille roman og virkelighet fra hverandre. Det «jeget» gjør er å ta smulene av et forfatterskap, det ikke-geniale, og se om det går an å skru noe sammen av restene som blir igjen i veikanten. Slik kan du si at alt som står i Schizothemia på sett og vis er helt uinteressant, fordi den handler om alt som ikke blir med i Thure Erik Lunds romaner.

Blad minner meg om en mystisk østerriker vi møter i romanen. Fortelleren har dratt til Wien for å delta på et seminar om narratologi og fortellerkunst. Forfatterskolelæreren Hans Petter Blad inntar altså dette seminaret i rollen som elev. Men den østeriske professoren viser seg å ha snudd ryggen til det han egentlig skal undervise i: I stedet for fortellerkunst har han blitt opptatt av den buddhistiske tenkningen tetralemma.

  I dette ligger en nøkkel: Kanskje har forfatterstudiene sitt motstykke i et mer åndelig og virkelighetsfornektende studium. Dette åndelige studiet er det fortelleren hele tiden forsøker å utøve. Derfor slutter også romanen med en ganske transcendental episode, på utsiden av fortelling og forteller. Tetralemmaperspektivet er nøkkelen til forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og jegets forhold til fortelling og å fortelle. Du kan tolke det som at fortelleren vender ryggen til forfatterutdanningen, ved ikke å ville studere narratologi, samtidig som han vender ryggen til sin egen lærerrolle ved å gå inn i en elevtilstand.

Forteller eller hovedperson

Jeg spør Blad om det ikke er noe sunt i denne ikke-romantiske, pragmatiske holdningen som ligger i ideen om forfatterskoler. Er det ikke noe bra med å forholde seg så praktisk til skrivingen, at dette også kan innebære å vende ryggen til en storslått idé om å skulle bli en stor forfatter?

  En slags måteholdenhet, eller ydmykhet overfor det å skape i seg selv?, spør Blad skeptisk.

  Jeg tror kanskje det er riktig. Ydmykhet er et flott ord og en god egenskap. I en ideell verden ville det være en nøkkel i å skape best mulig litteratur. Jeg har aldri gått noe forfatterstudium, så jeg vet ikke. Men det jeg ofte har tenkt på når jeg står i klasserommet og underviser, er at det viktigste vi øver på er å bli gode til å lese. Da legger vi samtidig bort forfatterrollen og tenker ikke så mye på om den er noe å strebe mot. Det handler mer om å se tett på tekstene, se spranget mellom erfart virkelighet og reprodusert virkelighet på et ark. Jeg underviste på forfatterstudiet av egoistiske grunner: fordi jeg selv trodde jeg hadde noe å lære der. Og det jeg lærte som lærer, var spenningen i å lese tekst som aldri har blitt lest før. Dette er materia prima. Hvis jeg har bidratt med noe til elevene, håper jeg det er en ydmykhet overfor virkeligheten i og bak en tekst, eller kanskje heller, overfor den umerkelige glipen mellom de to, noe også tetralemma åpner øynene våre for. Det synes jeg er en mer interessant form for ydmykhet enn hvorvidt man skal nå fram med å bli forfatter eller ikke.

–  Ordet «trimme» som er brukt i boka om prosessen … er det … hvordan skal jeg stille spørsmålet?

  Svaret er ja! Her er vi inne i fiksjonsuniverset igjen, i romanens diskusjon om hvordan tekster produseres. Det som ligger som en av mange mulige teser i boka, er at forfatterstudiet til en viss grad er del av en moderne kultur der «trimming», «produkt», «orientering», «ydmykhet» og alle disse ordene blir tilhørende en slags institusjonell tenkning. Og denne institusjonelle tenkingen forsøker fortelleren å pendle mellom å leve innenfor og utenfor. Verden deler seg litt opp i romanen, i å leve et litterært isolert liv, og å gå inn i den ganske vanlige virkeligheten – som fortelleren insisterer på at Lund tilhører: Drive et firma, en gård, og snekre. Han bedriver fysisk, samfunnskapende virksomhet.

– Altså, romanen har undertittelen «En roman om Thure Erik Lund» …

– Nei – stopp, stopp, stopp! Den har undertittelen «En roman om forfatteren Thure Erik Lund.»

– Aha! Men uansett, jeg tenkte en del på The Great Gatsby da jeg leste den.

– Det er interessant, fordi det er helt riktig.

– Fitzgeralds forteller Nick Carraway, eller din forteller Hans Petter Blad, er kanskje begge romanenes egentlige hovedpersoner, selv om de tilsynelatende bare forteller om sine venner Gatsby eller Thure Erik Lund.

– Det er en rekke romaner med lignende dynamikker mellom forteller og helt. Gatsby er jo på sitt vis genial, stor, overmenneskelig og mystisk. Men han mangler den følsomheten Nick Carraway besitter i å kunne formidle det som har skjedd. Hvis vi skulle forestille oss The Great Gatsby fortalt fra heltens perspektiv, tror jeg det hadde vært en ufattelig mye dårligere roman.

Forskjellen på fortellerposisjonen og den det fortelles om i Fitzgeralds roman fra 1925 sier kanskje noe om ytterpunktene i forestillingsspekteret om hva det vil si å bli forfatter. I ord som «forfatterskole» og «forfatterstudier» klinger det kanskje et lite håp om å bli et geni. Rollen som forteller innebærer imidlertid tvert imot å være på sidelinjen av det som skjer, ved siden av den store helten.

–  Forskjellen på godt og dårlig kan ses som svært stor, men den kan være svært liten også, sier Hans Petter Blad. 

–  Sånn er det kanskje også i spranget mellom det lille klasserommet i Bø og den store, litterære verden utenfor, mellom geniet og studenten. Samtidig står det vel i romanen at Lund tilhører de «unge døde» i norsk litteratur. Det innebærer en form for ikke-eksistens. Definisjonen på geniet er på sett og vis at det er ikke-levende. Det tilhører historien, og står dermed på utsiden. Boka har en religiøs dimensjon som stiller de to personene opp mot hverandre som motsetninger i stadig skiftende roller. Det er ikke tilfeldig, og handler om en kontakt med fortiden. En tradisjon som er større en forfatterskolenes. 

DEL 2: Øvelse og bevisstgjøring

Leseren vil kanskje ha en anelse om at vår innsikt i tetralemma enda ikke stikker dypt nok til virkelig å erkjenne mysteriet som her blir presentert. Vi skal komme tilbake til det, men først må vi tilbake til skolebenken. Vi reiser til Lillehammer.

Klokka er ni om morgenen når ukens siste leksjon i romankurset setter i gang på Nansenskolen. Jeg kommer inn i klasserommet etter å ha stått opp grytidlig for å ta toget fra Oslo. Pultene er satt i et stort rektangel foran en grønn, gammeldags krittavle. Jeg får plass blant elevene. Etter kroppsholdningene, hårsveisesene, piercingene og klesstilene å dømme ser de fleste av dem ser ut til å komme rett ut av videregående. Men pulten jeg får låne tilhører en voksen elev som ikke er til stede akkurat i dag. Den første av studentene jeg hilser på er også en godt voksen mann. På pultene står navnelapper: A4 ark brettet i to med ornamenterte navn tegnet ut med neonfarget markeringstusj. Foran tavla sitter lærerne: Marius Emanuelsen og Kyrre Andreassen. Førstnevnte er klasseforstander, sistnevnte gjestelærer på romankurset.

I dag foregår undervisningen i form av respons. Alle elevene skulle ha levert inn tekst som utenom lengden peker mot romanformen, og som svarer på en gitt oppgave. Disse tekstene skulle vært levert innen klokka tre på ettermiddagen dagen før, men litt fnising rundt i sirkelen avslører at enkelte snarere leverte klokka tre på natta.

– Det handler om å bli bevisste på grepene dere tar, og å gjenkjenne ulike elementer i en tekst: overganger, perspektivskifter, tidsskifter, sier Kyrre Andreassen til elevene som sitter oppmerksomme og følger med.

Mobiltelefoner ligger ikke framme. I den grad jeg oppdager at noen får annet enn tekst å tenke på, er det når jeg merker at jeg er iakttatt og at en av elevene holder på å tegne meg med kulepenn. Før jeg går gir hun meg en flik av et avrevet ark med portrettet mitt.

Kanskje er det nettopp bevisstgjøring som er det store credoet i metoden for denne skriveundervisningen. Det er derfor veldig mye skriveskoleopplæring har en forsinka effekt, mener Andreassen. Øvelsene gir seg kanskje først utslag i tekster som publiseres mange år etter endt skolegang.

Første økt er i gang: Elev nummer en leser sin tekst høyt for resten av klassen, som er rause med rosen. En kommenterer at eleven har en «fantastisk fortellerstemme – kanskje denne teksten er ment til å bli en lydbok?» Men medelevene er litt uenige i hvor godt skiftet mellom presens og preteritum fungerer.

Når sirkelen er sluttet og alle har fått sagt sitt, kommenterer Kyrre Andreassen at han syntes det var mange gode lesninger. Han understreker at vi nå behandler teksten som om den var ferdig, selv om den er i prosess, og fortellerposisjonen ikke er helt etablert. Skal fortelleren være tett på hovedpersonens tanker hele tiden, eller ha en større distanse?

Lignende problemstillinger melder seg for samtlige av tekstene jeg rekker å være med på gjennomgangen av før lunsj. Kritikken mot skriveskolene går ofte på at de gjør unge forfatterspirer for like, og derfor ser jeg etter likheter. Jeg merker meg ganske riktig at alle de fem tekstene jeg presenteres for finner sted på reise: fire i bil, én med tog. Utover det er de rimelig forskjellige.

Ikke én lærer

I lunsjpausen leser jeg utdraget fra Hans Petter Blad sin bok for Marius Emanuelsen. Jeg er nesten gjennom når Kyrre Andreassen slår seg ned sammen med oss. Jeg gjentar at debutantspirene med Blads ord «trimmes».

– «Trimme», altså å strigle dem rett og slett? Nei, jeg tror jo egentlig ikke det når jeg ser på dem jeg har jobbet sammen med opp igjennom åra, sier Andreassen.

– Vi liker jo originalitet når vi ser den. Det vil vi dyrke. Samtidig er det en balansegang: Det er greit å bryte alle regler, men det er en fordel å vite at det er det du gjør. Du må ha en forståelse av håndverket i bånn. Feilen flest gjør, er at de tror de er originale fordi de liksom har fått ned en helt crazy tekst, men så er det gjort tusen ganger før. Når vi kritiseres for å «trimme» tenker man kanskje at vi forsøker å gi dem en viss forståelse for at man kan prøve å mestre det grunnleggende først, at man vet hvilke regler man eventuelt bryter. Men jeg kjenner ikke igjen at man ikke vil la folk kjøre ut og være ville og gærne hvis det er det som bor i dem.

En av studentene setter fra seg lunsjen sin på bordet vårt og ber oss ikke stikke av med smoothien og havrefrasen hennes.

– Hva kan man lære?

– Du kan lære alt – i alle fall veldig mye, sier Emanuelsen.

– Det ser vi jo, man får inn veldig rått materiale når de først søker. De skriver mye bedre etter et år på skriveskole. Elevene skjønner bedre hva de driver med. Jeg synes det fineste med skriveskole er at alle ikke lærer det samme av én lærer. De lærer av hverandre utfra den unike sammensetningen de kommer inn i det året. De lærer av å bli lest, lese, diskutere og gi respons. Det er dialogiske prosesser med utgangspunkt i de tekstene som faktisk oppstår.

– Tenk på hvor ulike tekstene vi har lest i dag er, selv om de har hatt samme utgangspunkt i en oppgave, føyer Andreassen til.

Er det mest vesentlige skriveskolene gir rett og slett uforstyrret tid til å skrive?

– Det er akkurat det. Om det finnes et problem, er at noen kan bli litt avhengige av å få denne typen tilbakemelding, og derfor søker seg fra skriveskole til skriveskole, sier Emanuelsen, og Andreassen nikker bekreftende:

– De blir bortskjemte, rett og slett.

– Mange får mye ut av all den oppmerksomheten, som du ikke får på dine tekster i noen andre studier. For noen kan nok det være en skjellsettende opplevelse.

Jeg innrømmer overfor skrivelærerne at jeg selv synes det har vært en ganske krevende økt konsentrasjonsmessig, enda vi foreløpig bare er gjennom første del av dagen. Det er få distraksjoner i rommet, man fokuserer intenst.

–  Det krever en veldig sterk tilstedeværelse, sier Emanuelsen.

– Jeg tror det er noe av den tilstedeværelsen folk blir hekta på, selv om den kan være utmattende. Det er en form for oppmerksomhet som tross alt er mindre og mindre tilgjengelig. Det er forskjell på å scrolle på TikTok og på å holde seg fokusert i en tekst som et ikke-geni på samme nivå som deg har skrevet.

Sunn tvil

«Ikke-geniet» som vi var inne på med Blad, er kanskje nøkkelordet her. For legger ikke skriveskolepraksisen for dagen et veldig lite romantisk skrivesyn? Elevene skriver nye tekster hver dag og eksponerer dem for kritikk nesten umiddelbart. Den får ikke akkurat noen stille, mystisk modning i ensomheten.

Kyrre Andreassen er enig i dette, men understreker at de i undervisningen er nøye med å vektlegge at å skrive en god tekst tar tid.

–  Responsen vi nå gir er urettferdig fordi vi later som at vi jobber med en ferdig tekst, mens den i virkeligheten kanskje er skrevet på et kvarter. Den kan ikke være god. Det virker allikevel som at det henger igjen en oppfatning om at andre kunstformer, de kan du til en viss grad lære deg, mens skriving det kan vi jo alle – det har vi lært på skolen. Men skal du bli god må du lese mye, du skrive mye, og så må du bli sittende, sier Andreassen.

Og denne delen, å bli sittende, det innebærer utholdenhet og alenetid. For noen kan det å følges opp tett kanskje framskynde en skriveprosess, men Andreassen mener det for de fleste like gjerne innebærer å begynne å tvile på det de gjør. En sunn tvil.

– Gyldendal forlag får inn rundt tusen manus i året, men det er ikke mer enn opp mot en halv prosent som debuterer. Det skyldes jo at de fleste ikke har skjønt det at skriving tar tid – at du ikke er ferdig når du har skrevet ut dokumentet. Da begynner du å redigere. Det lærer de mye om her.

Kan ha preget formen

Før undervisningen tok til, nevnte Kyrre Andreassen i en bisetning at kanskje skriveskolene var med på å bidra til at kortprosaen fikk en høydare i kjølvannet av at skriveskolene etablerte seg på 80-tallet.

– Men det er ikke mange som debuterer med kortprosa nå, spør Emanuelsen når jeg plukker opp denne tråden.

– Ikke så mye nå, men det var en del på 90-tallet. Det kan også ha sittet folk som var gode på dette i forlagene. Hvor påvirkningen kommer fra vet man jo ikke, men det kan tenkes at det har noe med skriveskole å gjøre. At det var lettere å jobbe i det korte formatet.

Det virker jo sannsynlig at det vil prege formen på det du skriver hvis du har blitt vant til å jobbe raskt med korte tekster?

– De fleste har jo et hovedprosjekt ved siden av de korte oppgavene. Det du viser fram i klasserommet er kanskje ikke hjertebarnet du brenner mest for. Trude Marstein satt og skrev roman i Bø, uten at hun brukte tekst fra denne i undervisningen i noen særlig grad, sier Andreassen og legger til:

–  Samme hvor stor takhøyde man har og hvor romslig det er, så er det dritskummelt å vise fram en tekst som virkelig betyr noe for deg for 15 andre.

Emanuelsen minner om at noe av hva de synes det er viktigst å jobbe med, er teknikker som først og fremst kanskje vil vise seg nyttig i senere skrivning.

–  Vi jobber mye med etableringer og å snakke om hvordan noe kan utvikles videre. Vi konsentrerer oss ikke så masse om å lage avsluttede tekster som må fungere i og for seg selv. Jeg kan ikke snakke for de andre skriveskolene, men det er ikke sånn vi jobber. Vi er prosessorientert og ikke produktorientert. Elevene leverer et avsluttet arbeid høst og vår, og da velger mange å fullføre et prosjekt. Kortprosa er ikke et av kursene, sånn som dramatikk, essay, roman og poesi.

–  Ved påbygningsårene i Bergen og Tromsø jobber de mer mot et ferdig resultat, skyter Andreassen inn.

Han har selv jobbet stadig mer med disse lengre strekkene som lærer ved Gyldendals forfatterskole og som gjestelærer i Tromsø.

– Når jeg henter inn Kyrre nå, er det også fordi vi nærmer oss et vippepunkt i vårsemesteret hvor det ikke er så lenge til vi skal avslutte. Nå trenger de å begynne å tenke på hvordan de fullfører noe, ikke for at det skal bli ferdig her, men senere, sier Emanuelsen.

– Kan du si noe overordnet om hvordan de har utviklet seg til nå?

–  Bare at de ser klarere hva de selv holder på med, hva som er deres styrker og svakheter. Det er en slags selvinnsikt som begynner å melde seg.

– Vi føkker dem jo opp, mer enn vi hjelper dem, sier Andreassen og avslutter:

– Men når du har muligheten i verdens rikeste land til å sette av et år til å gjøre dette, særlig i ung alder, så er det lurt. For hva er bedre enn å finne ut tidlig i 20-årene at å skrive, nei det skal jeg hvert fall ikke kaste bort mer tid på! Det er mange som kommer til den erkjennelsen også.

DEL 3: Tid er vesentlig

Vi ringer Anne Oterholm, leder for forfatterstudiet i Tromsø, i det forfatteren har lagt bak seg dagens økt med romanskriving, og tatt fatt på lesningen av elevarbeider. Under hennes ledelse har utdanningsløpet blitt bygget ut fra to til tre år. Hva har antall år og mengde tid å si for hva et dannelsesløp i skriving er for noe? Det er noe Oterholm og hennes kollega, Morten Wintervold, har tenkt mye på, om det forholder seg noe mer teknisk enn de åndelige dimensjonene dette belyses gjennom hos Blad.

– Vi har jobbet og tenkt mye rundt at hvis vi skulle ha en lengre utdannelse, så vil vi ikke at det skal være et program, en bachelorgrad. Noen innbiller seg at dette er noe vi jobber for å få utdanningen godkjent for, men det gjør vi slett ikke. Det handler om at når folk begynner på forfatterskole, så er det mange som ikke helt vet hva det innebærer. Vi ønsker ikke å binde noen, det er ikke mislykket hvis du hopper av etter ett år.

Når tid er vesentlig, handler det for Oterholm blant annet om at man i skrivingen skal teste ut veldig mye på alle mulige måter. Man kan ikke vite om man kan skrive eller hva man kan skrive før man har holdt på en stund, sier hun.

Derfor er forløpet i utdanningen lagt opp for at hvert år skal kunne gi fullt utbytte i seg selv, samtidig som årene bygger på hverandre for dem som velger å fortsette. Undervisningen er samlingsbasert og gir studiepoeng man eventuelt kan innlemme i en akademisk grad etter endt studieløp.

– Jeg har selvfølgelig lest boken til Hans Petter, sier Oterholm om Schizothemia. 

– Og jeg har sagt at jeg liker hvordan han her har skrevet en ren fiksjon, også om hva et forfatterstudium er for noe.

Noe Oterholm peker på er at alle skriveskolene i Norge begynner med et «sjangerår» der et vidt spekter av sjangre skal utforskes. Ideen om at blivende debutanter søker seg inn med et allerede «trimmet» manus, som senere files ned til en trykkbar debutbok stemmer altså ikke, mener hun. 

– Hvis du kommer inn på skriveskole med en roman du har flikka på i 3 til10 år, så er det ikke den du får anledning til å jobbe med i skoletida, selv om du selvfølgelig kan fortsette skrivingen på den i fritida. På forfatterstudium 1 i Tromsø er hver samling knyttet til utprøving av en ny sjanger eller overskridelsen av en sjanger: Du begynner om igjen og om igjen, du tester, leter etter en form og et innhold som er viktig nok. Det handler ikke bare om å bli god i et håndverk, men om hva man skriver, hvorfor man skriver og hvordan.

Oterholm forteller at klassisk poetikk, altså refleksjon og tenkning omkring «diktningens vesen» er noe de jobber mye med ved forfatterstudiet i Tromsø.

– Man må ikke vite svarene på disse spørsmålene umiddelbart, men hvis du vil skrive skjønnlitterært med tanke på utgivelse, må du etter hvert ha en visshet om at dette skal kunne bety noe for andre enn deg selv. Du må kunne begrunne det. Det er lite ren plotskriving i Tromsø – selv om det å lære seg teknikker for å utvikle plot er nyttig, er ikke det du vil lære mest om hos oss. Vi er opptatt av å åpne, reflektere, teste ut.

De som kommer inn på år to av utdanningen, vil imidlertid jobbe mer langsiktig med ett prosjekt og få mer individuell veiledning. På det tredje året handler det i enda større grad om å kunne reflektere over det man gjør. På slutten av året skal man levere inn et ferdig produkt og samtidig ha en muntlig eksamen der man fremlegger en poetikk.

–  Hvorfor er det så viktig å kunne reflektere over hva man skriver?

–  Jeg tror veldig få forfattere ikke tenker gjennom hva det er de driver med. Det har mye å si i skrivearbeidet. Hvis jeg skriver på en roman i fire år, er jeg nødt til å tenke over hva jeg skriver, hvordan og hvorfor, jeg ønsker også å kunne reflektere rundt det i en samfunnsmessig kontekst. Det tror jeg er viktig i et forfatterskap. Samtidig tror jeg også denne typen refleksjon bidrar til å gjør en til en god leser. Og gode lesere kan brukes til mye.

Verdiløs forfattertittel

Jeg spør Oterholm om det ligger noe i forskjellen på å kalle studiet «forfatterstudium» eller «forfatterskole», heller enn «skriveskole». For Tromsøs del, mener hun det mest er et innarbeidet navn de bare har latt stå.

–  Sånn som i dag er det å være eller «hete» forfatter null verdt: Alle er jo forfattere. Det finnes nesten ikke et menneske i Norge i dag som ikke er forfatter. Om ikke det er et forlag som vil gi ut det en skriver, kan en gi det ut selv, og også bli forfatter. For tjue-tretti år siden var det nok annerledes, da var det mange som ikke kalte seg forfatter før de ga ut den tredje boka si.

– Er det uttrykk for at forfatteryrket er mindre romantisert?

–  Det kan godt hende. Jeg opplever at det er veldig lite romantisert. I alle fall på et forfatterstudium.

–  Hva skjer i løpet av de tre årene?

–  Det skjer innmari mye med elevene. Klisjeen om skriveskolene er: «Hva er det de lærer? De lærer å lese». Og det er sant. Å kunne lese er det aller viktigste hvis du skal skrive. Det er fryktelig mange som ikke kan lese ordentlig. De tror de kan, men det går for fort og de forstår ikke konsekvensene, ordvalgene, setningen, setningsoppbyggingen, perspektivvalg og så videre.

Læren om det som ikke ligner

– I forholdet mellom liv og litteratur, trenger ikke forfatterspirer andre erfaringer enn fra skriveskole?

–  Dette er ikke noen boble. I tilfellet Tromsø er undervisningen samlingsbasert, så de fleste har et liv utenfor skolen. Mange bor ikke i Tromsø. Vi har relativt høy gjennomsnittsalder blant elevene, mellom 25 og 55, og trekker til oss veldig forskjellige folk. Mange har bakgrunn i vidt forskjellige yrker, de kan være kunstnere, prester, leger eller bussjåfører. De har møtt på forskjellige utfordringer i livet, og tilfører hverandre mye fordi de ikke ligner. Så at skriveutdanningen gjør debutantene for like opplever jeg som en klisjé.

–  Hvorfor tror du Thure Erik Lund ikke kom inn på skriveskole?

–  Opptak på skriveskoler er rett og slett ikke en eksakt vitenskap. Hvis du ikke kommer inn må du alltid bare tenke: «Hva faen, de som sitter i den opptakskomiteen har ikke skjønt greia!» Det er nesten alltid så mange gode søknader at flere kunne ha kommet inn. Det har ikke noe å gjøre med at man ønsker seg en standard, et «innafor» eller enkle løsninger. Jeg sitter midt i opptakslesning nå, og kan si at det ønsker vi oss virkelig ikke. Det jeg ikke leiter etter er noen som bare har håndverket på plass, for det kan man alltids lære gjennom trening, trening, trening, lesing, lesing, lesing. Det jeg ser etter er noen med energi eller en kraft, noe som skiller seg ut, som gjør at jeg tenker at dette trengs i verden. Det høres litt vagt ut, men det er noe jeg kan argumentere for og vise i konkrete tekster. Hans Petter er en veldig god venn og romanen hans er kjempemorsom, men jeg mener at framstillingen av forfatterstudiet er ren fiksjon. En morsom fiksjon. Og en nyttig fiksjon fordi den initierer samtale og diskusjon. 

Del 4: Negasjon og sannhet

Det er skjærtorsdag, dagen kirken blant annet minnes hvordan læreren og mesteren Jesus vasket føttene til sine elever. Mens all argumentasjonen for eller mot skriveskoler surrer i hodet, setter jeg meg ned for å lese mer om tetralemma. Det er på tide å konkludere.

På Wikipedia finner jeg en beskrivelse av denne logikken, og forstår svært lite, men broren min[1] som jobber med koding og er god i matematikk hjelper meg. La oss si at x = sant, sier han, før han tegner opp noen formler og skriver hva de betyr:

x= sant

¬x = usant

Andre tegn det er nyttig å kunne for å forstå ligningene i denne logikken, sier broren min, er:

∧ = og

∨ = eller

¬ = ikke

Ifølge denne logikken, kan vi tenke oss at ¬x ∧ x = usant. Både x og ikke-x kan ikke være sanne samtidig ifølge tradisjonell, vestlig logikk. På samme måte kan vi skrive: ¬(x ∨ ¬x) = usant. Her har vi også både x og ikke-x, men siden én av verdiene alltid vil være sann, så vil x eller ¬x alltid bli sann. Negasjonen av dette er usant.

Så langt er vi inne i den vestlige logikken i tradisjonen etter Aristoteles. Etter hva jeg kan skjønne utfra ymse blogger om tetralemma, kan den buddhistiske logikken tilby et alternativ for det som i den vestlige matematikkens mengdelære vil anses som en tom mengde (Ø). For i lys av tetralemma kan vi si at både x og ikke-x kan være sann, samtidig som negasjonen av samme ligning også kan være sann. Paradokset «skriveskoler er bra og skriveskoler er ikke-bra», går opp innenfor denne logikken. Med andre ord: Hvis x = skriveskoler er bra og ¬x = skriveskoler er ikke-bra, kan vi ifølge buddhistisk logikk konstatere at ¬x ∧ x = sant.

[1] Enkelte BLA-lesere av tidligere reportasjer vil huske denne skikkelsen fra saken om poesi i BLA 10/2020.

Live Lundh (f. 1992) er kritiker og journalist i BLA.

28.04.2022, BLA 4/22.

Powered by Labrador CMS