Intervju

Har modernismen et kvinneproblem?

Fortsatt kan det synes som formidlinga av modernismen er dominert av menn. Vi har tatt kontakt med professorene Anne Birgitte Rønning og Tone Selboe for å nøste i den tydelig kjønnede modernismen.

Kan du navngi din kvinnelige modernist?
Kan du navngi din kvinnelige modernist?
Publisert digitalt

Anne Birgitte Rønning

er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på modernisme, kvinnelitteraturhistorie og kjønn og estetikk, for å nevne noe.

I disse dager er det 100 år siden James Joyce utga det modernistiske kjerneverket Ulysses, og T.S. Eliot langdiktet The Waste Land. Stadig troner modernismen som den «beste» litterære epoken for mange lesere og litterater. Sammen med Joyce og Eliot har navn som Franz Kafka, Thomas Mann, Marcel Proust og Robert Musil blitt epokegjørende. Men hva med kvinnene – utenom Virginia Woolf? Da vi lagde denne avisa, blei det gjennom flere inkurier sånn at kvinnene falt ut av formidlinga. Forbinder vi fortsatt modernismen mest med en mengde hvite menn? Det kunne se sånn ut. Derfor skreiv vi til to av våre tidligere professorer ved Universitetet i Oslo, Anne Birgitte Rønning og Tone Selboe, for å få noen svar.

Tone Selboe

er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har blant annet forsket på romanhistorie, realisme og modernisme.

Hvorfor var det så vanskelig å få noen til å velge en kvinnelig modernist? Finnes flere enn Virginia Woolf?

Anne Birgitte Rønning: Ja, det finnes mange flere! Bare på en enkel wikipedia-liste finnes det over tretti navn, fra mange forskjellige språkområder. Det kommer selvfølgelig an på hvor snevert en vil definere modernismen – om en vil se det som en synkron bevegelse i de første tiårene av det 20. århundre, eller om en tenker det som en skrivemåte kjennetegnet av en ny type livsopplevelse og formbevissthet/formeksperimentering som også strekker seg utover i det 20. århundre. Men selv om en definerer modernismen veldig snevert, er det andre viktige kvinnenavn ved siden av Virginia Woolf, i hennes samtid: Gertrude Stein, Djuna Barnes, Edith Södergran, Colette, Anna Achmatova, Else Lasker-Schüler, for bare å nevne noen.

I tid sammenfaller modernismen med at kvinner i mange land endelig fikk stemmerett. I sitt kjente essay A Room of One’s Own fra 1929 skriver Woolf om at kvinner trenger et eget rom og økonomisk handlingsrom for å kunne skrive. Hvordan var kvinnelige kunstneres kår på denne tida?

ABR: Det er et veldig relevant spørsmål, med et finnes ikke noe enkelt svar. Det økonomiske handlingsrommet var jo forbeholdt kvinner fra øvre sosiale lag, som Woolf, mens Colette for eksempel en stund fant tid og rom i rammen av ekteskapet for så å måtte gjøre all verdens annet skrivearbeid, og annet arbeid, for å holde det gående. De første romanene hun skrev kom dessuten ut i mannens navn, og det var han som beholdt copyrighten. Så økonomi har nok alltid vært en viktig betingelse, men også friheten selvfølgelig, som er kjernen i skrivingen hos Cora Sandel.

Er det ikke egentlig på tide å innse at Woolf er mer interessant å lese enn Joyce?

Tone Selboe: Nei, det er nettopp slike motsetninger jeg tror vi bør unngå. De er ulike, men interessante, ja, fabelaktige, begge to. Når det er sagt, er det jo et faktum at Joyce lenge ble ansett som bedre og viktigere enn Woolf. Det har heldigvis forandret seg, men det viser at det trengs et bevisst arbeid for å få fram kvinnelige forfattere når selv en så nyskapende forfatter som Woolf til å begynne med ble stående i skyggen av mannlige kolleger.

Forståelsen av litteraturhistoria og de kanoniske verkene er i stadig endring. Hvilke endringer har dere merka dere i formidlinga av modernismen som stilepoke?

TS: Det slår meg at forståelsen av modernismen som stil er nokså stabil, men er det én forandring som er åpenbar, så er det at mange flere kvinnelige forfattere er med i nyere litteraturhistorier enn eldre. Det påvirker selvfølgelig synet på kjønn og legning, men også på rase, etter hvert som også flere forfattere utenfor den vestlige kanon trekkes inn. Der er det fortsatt mye ugjort.

Stemmer det historisk at modernismen er dominert av hvite, europeiske menn, eller er det først og fremst et resultat av hvordan perioden har blitt formidla?

ABR: Det lurer jeg på om ikke er ett og det samme spørsmål: Så lenge litteraturhistorien og kanon har vært forvaltet av hvite, europeiske menn, er det ikke rart at det som får plass er litteratur som de kjenner seg igjen i, eller som gir gjenklang hos dem, altså hvite, europeiske menn. Derfor har feministiske omskrivinger og tillegg til litteraturhistorien vært viktige, som Gilbert og Gubar’s No Man’s Land og Shari Benstocks Women of the Left bank, begge fra slutten av 1980-tallet. I norsk sammenheng kom omskrivingen og tilleggshistorieskrivingen frem i de store prosjektene på denne tiden: Norsk kvinnelitteraturhistorie i 3 bind (1988–1990) og Nordisk kvindelitteraturhistorie i 5 bind (1993–98) Og det kommer fortsatt nye studier – både bøker og artikler som løfter frem kvinners modernisme, både i litteratur og billedkunst.

Sammen med Irene Iversen redigerte du, Anne Birgitte, antologien Modernismens kjønn, som kom i 1996. Inntil nylig har du også undervist studenter i dette emnet. I innledninga til boka står det at modernismen lenge har vært overlevert «som en kjønnsløs, for ikke å si usexy affære». Men er den det?

ABR: Nei, det er den selvfølgelig ikke. Modernismen springer ut av en kriseerfaring, der også identitet og subjektivitet står på spill. Det har definitivt med kjønn og seksualitet å gjøre. Men iblant fremstilles modernismen som et rent intellektuelt, formelt og språklig anliggende, som om det som har med kroppen og kjønnet å gjøre ikke hører hjemme når man snakker om høyverdig litteratur og kanon. Men det bildet har endret seg i de siste tiårene.

Også i norsk modernistisk sammenheng er det mennene som ruver høyest: I første omgang Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder. Etter krigen skreiv Tarjei Vesaas og Johan Borgen modernistiske romaner, og på 1960-tallet blei modernismen fornya av Profil-kretsen rundt poetene Kjell Hegglund, Jan Erik Vold og Einar Økland, og dessuten prosaistene Espen Haavardsholm og selveste Dag Solstad. Jada, vi har utelatt kjente navn som Gunvor Hofmo og Liv Køltzow her. Men også i Norge synes det som modernismen har et kvinneproblem?

ABR: Ja, det er mange som er utelatt! Nå er norsk modernisme uansett litt senere ute enn den engelske og kontinentale, men snakker vi om Profil, må vi i hvert fall også nevne Eldrid Lunden! Og hva ville norsk modernisme vært uten Cecilie Løveid?

Hvordan er modernismens posisjon i dag? Er modernismen virkelig det «beste»?

TS: Jeg er egentlig forbauset over at modernismen har beholdt sin overlegne posisjon så lenge. Mitt inntrykk er at blant mange litteraturstudenter for eksempel, er de modernistiske verkene fremdeles ansett som bedre og mer høyverdige enn for eksempel realismens, i hvert fall blant teoriinteresserte menn. Dette er muligens en forenkling, men det er fortsatt en tendens til at når man skal rehabilitere eller virkelig verdsette en forfatter, så skal man gjøre henne til modernist. Cora Sandel er et godt eksempel i så måte. For meg er hun en veldig god moderne forfatter, men jeg ville klassifisert henne mer som realist enn som modernist, uten at det på noen måte forringer henne, tvert imot.

Siden vi åpenbart trenger å nevne navn: Hvilke modernistiske kvinnelige forfattere vil dere løfte fram, norske som utenlandske? En liten leseliste for sommeren?cc

TS: Anne Birgitte Rønning har allerede nevnt mange fine modernistiske forfattere, de utgjør en leseliste i seg selv. Hvis jeg skal legge til noen, vil jeg gjerne løfte fram to norske poeter som kanskje er mindre kjent blant mange lesere: Kate Næss og Ellen Einan. Ellers er det én romanforfatter jeg benytter enhver anledning til å fremme, og det er Jean Rhys, særlig hennes to samtidsromaner After Leaving Mr Mackenzie (1930) og Good Morning, Midnight (1939). Bedre blir det ikke! Nå er også den siste aktuell i norsk oversettelse (God morgon, midnatt, oversatt av Grethe Fatima Syéd). Romanen er kort, så man kan godt lese både den engelske originalen og den norske oversettelsen i løpet av en lang sommer.P

Powered by Labrador CMS