Essay

«The Mark on the Wall»: Refleksjoner fra arbeidet med en installasjon.

Selv om man jobber med komposisjon av ord er selve håndverket ikke-verbalt. Det speilvendte byggverket av bly er forgjengelig, oppløst så fort det er trykket. De fleste har aldri sett annet enn skyggen av det. Konsekvensen er at det misforstås, blir oversett eller glemt.

Publisert digitalt

SO NOW

I THINK

Tekstfragmentene er løsrevne

refleksjoner inspirert av formen fra Woolfs roman Jacobs Room, der mange kortere og lengre tekstpassasjer danner et inntrykk av den avdøde Jacob. Denne formen har Knutsen tilpasset arbeidet med å produsere alle trykkene til «The Mark on The Wall», og er refleksjoner og betraktninger over en 3 måneder intens trykkeprosess som krever både kroppslig og mentalt fokus.

Dette er et utdrag av et refleksjonsarbeid tidligere publisert som lydbok. (Som kan høres her: www.anethonknutsen.com)

Installasjonen er hele novellen «The Mark on The Wall» trykket kronologisk på 1837 løse A3 ark i versaler. Målet var å invitere betrakteren/leseren inn i hvordan en tekst oppleves for en som setter teksten for hånd: Hvordan man dveler ved hvert ord og må vurdere hver setning som både form og innhold, der formen viser seg fra et dominerende ståsted grunnet dens fysiske uvilje til å inngå kompromiss.

«The Mark on The Wall» var den første novellen Virginia Woolf selvpubliserte på The Hogarth Press, sammen med mannen Leonard Woolf i pamfletten Two Stories I 1917, i en alder av 35 år. Novellen ble skrevet mens hun lærte seg å sette blybokstaver, der setninger bygges bokstav for bokstav, for hånd. 

Ting jeg har tenkt mens jeg har satt og trykket. Fra innsiden av arbeidet. Tanker jeg prøver å sette i sammenheng. Tanker fra egen kropp.  Noen tanker litt ute av sammenheng. Tanker som har en plass. Tanker jeg ikke er helt ferdige med. Tanker om arbeid. Fra mitt perspektiv på boktrykkeren Virginia Woolf. Tanker som ligger under vann og ser opp til overflaten. Refleksjoner i et kaleidoskop. Et systematisk kaos av avbrutte tanker.

THE

MARK

Bak en burgunderrød dør, i en kjeller på Oslo øst. I ferd med å oversette 3117 ord fra The Mark on The Wall til omtrentlig 1800 liggende A3-postere. Dimensjonene på papir og typer er tilpasset korrekturpressen Otto. Følger hvert eneste ord, bokstav for bokstav, hele veien gjennom. Oversetter novellen til et annet format, fra ett rom til et annet.

ON THE

 WALL

Trykker. Henger trykket med klyper på to spikre jeg har banket inn i døren. Studerer komposisjonen på avstand. Leser mellomrommene. Utligner, sperrer, kniper. Trykker. Gjentar helt til jeg er fornøyd. I tvilstilfeller åpner jeg døren, går syv skritt, snur meg og ser på trykket fra enden av gangen. Noen bokstaver virker til å frastøtes av hverandre. Slik noen ord blir frastøtende lyder eller representerer frastøtende ting. Ord med LA, LL, AV, AT, TT ser sjeldent bra ut i mine øyne. Kanskje fordi jeg foretrekker litt tette ordbilder som disse kombinasjonene ikke tillater. Jeg kunne ha angrepet kegelen, skåret i den. Men det er mot regelene jeg har satt. Objektenes fysiske kropp respekteres. Jeg prøver å finne kompromiss. Blir det for ille bytter jeg ord. Hva tenkte Virginia Woolf når hun kranglet med de løse typenes krav om plass? Har hun redigert teksten underveis mens hun har satt den?

UNABLE

TO FOCUS

I historier som involverer boktrykk tar trykking nesten alltid oppmerksomheten bort fra settingen, siden trykkpressen er så visuell og direkte. På norsk sier vi trykking og på engelsk printing når vi snakker om boktrykk i sin helhet. Men trykking og setting var tradisjonelt to separate profesjoner. Og av dem er setting litt tørt, langsomt og mer komplisert å forstå i teorien. Selv om man jobber med komposisjon av ord er selve håndverket ikke-verbalt. Det speilvendte byggverket av bly er forgjengelig, oppløst så fort det er trykket. De fleste har aldri sett annet enn skyggen av det. Konsekvensen er at det misforstås, blir oversett eller glemt.

THE

WONDER

Heldigvis skrev ikke Woolf noe direkte om setting, for hva skulle jeg oppnådd? Hvor skulle det bragt meg om hun hadde kommet med generaliseringer? Generalizations are very worthless. The military sound of the word is enough. It recalls leading articles, cabinet ministers—a whole class of things indeed which as a child one thought the thing itself, the standard thing, the real thing, from which one could not depart save at the risk of nameless damnation.  Gjøre-tenke og skrive-sette kan ikke leve utelukkende i språket, det lever like mye i kroppen. I muskelminnet. Et muskelminne jeg på sett og vis deler med Woolf, hva angår det som foregår mellom forfatterens tanker og en ferdig trykksak.

BLACK

UPON

I typografien er det mellomrommene vi forsøker å kontrollere. Det hvite som holder det sorte ved å unngå for stor eller liten avstand mellom bokstaver, ord og linjer. Det er jo egentlig det jeg driver med her i trykkeriet. Men mellomrom er ingenting på papiret. Under performancen An Evening of The Book, med Schouskollektivet, inspirert av Varvara Stepanovas performance fra 1924, spilte flere av deltagerne typografiske mellomrom, ikledt hvite kapper. Masterstudent i grafisk design, Katarina Caspersen, delte sine refleksjoner rundt det å være mellomrom. Til stede og helt nødvendig, men samtidig usynlig. Ikke en karakter på trykk, men ikke ingenting. Jeg har tenkt mye på det hun sa, og det har gått opp for meg hvor jeg kan plassere kvinner i designhistorien med en typografisk metafor: I mellomrommene. Kvinner er regletter, gefirter og drittler. Og papiret. Som tar imot, holder og speiler typene. Det er umulig å se bort fra at mulighetene jeg har er relativt unike i en historisk kontektst. Og som Woolf ettertykkelig poengterer først i Et eget rom og senere i Tre Guineas, har kvinners historie vært preget av stor økonomisk og intellektuell fattigdom. Det er kanskje kontroversielt å bruke Woolf som modell for en profesjonsrettet forskning på boktrykk og setting, hun som ikke var (eller er) inkludert i vårt fag. Men på den andre siden hadde hun ingen universitetsutdannelse heller, og er nå både pensum og et enormt forskningsområde innen akademia.     

IN HER

HOUSE

Før jeg oppdaget boktrykk broderte jeg tekst. Det er en helt klar relasjon mellom de to håndverkene, men de er kjønna i hver sin ende. Begge er pirkete og tidkrevende. Grunnen til at det var mange menn innen boktrykk handlet kun om en samfunnsordenen der kvinnene ble holdt hjemme, og i hjemmet broderte man. Men utover å hefte bøker broderer jeg ikke lengre, jeg setter og trykker. Hjemme.

LIKE

THIS

På sin sjette side har Woolf en skrikende horunge. (Jeg lar diskusjonen om selve begrepet ligge.) På midtoppslaget i En egen trykkpresse fikk jeg både en dobbel OG en enkel horunge. Jeg måtte la dem stå. Å rette opp en feil som vi med få tastetrykk kan fikse i InDesign ville i mitt tilfelle kostet flere dagers arbeid. Deadline var nær. Jeg måtte la dem stå. Det ødela humøret mitt i dagesvis. Lurer på i hvilken grad Woolf brydde seg om typografiens regler, og hvorvidt hun kunne dem, for hun brydde seg om rettskrivning. Med en begrenset mengde skrift er det sannsynlig at hun også hadde lagt av og trykket den foregående siden før hun oppdaget feilen. Hun har til tider særdeles løse linjer, en gefirt her, en gefirt der. Og hun har dyttet inn sliser i margene, sikkert grunnet problemer med å låse satsen fast i ramma. Blokksats er en krevende øvelse, særlig i bly. Hun kalte The Hogarth Press sitt «hjernebarn». Horunger er også unger, og mødre er mødre.

COMPARE

LIFE

Typografi lever i et slags mellomrom mellom fantasi og virkelighet, mellom tanke og tale, subjekt og objekt, ord og bilde. Setterne ble drillet i form, linjefall, orddelinger, komposisjon – håndens arbeid. Tekstens innhold var ikke deres sak. Det var forfatterens og redaktørens jobb — åndens arbeid. Det som er spesielt med Woolf er mellomposisjonen. Hun hadde to blikk. Et litterært og et typografisk. Hånden og ånden. Gjennom egen praksis, og i letingen etter eksplisitte refleksjoner rundt setteprosessen, sitter jeg igjen med en samling bruddstykker som indikerer at Virginia Woolf gjorde grafiske fortolkninger gjennom satsarbeidet. I et brev til Vita Sackville-West i 1926 skriver hun: (…) — dabbling in wet type, which make my fingers frozen; and setting up the poems of Mrs Manning Sanders, which the more I set them, the less I like. Da hun satt Hope Mirrlees Paris (1919), sendte de prøvetrykk frem og tilbake med kommentarer på det typografiske i relasjon til innholdet. Hun har for eksempel forsøkt å illustrere Jardin des Tuileries typografisk. (Til sist fikk Woolf nok av Mirrlees evige ønsker og ideer og trykket det slik hun fant best. For henne var dette alltid en bigeskjeft.) T.S. Eliot fortalte Woolf i et brev at han foretrakk hennes versjon av The Waste Land (1923) fremfor den profesjonelt produserte amerikanske versjonen. Selv om hun sleit med å sette diktet, forstod hun hvordan Eliot brukte typografi som et litterært virkemiddel. I utgaven av Kew Gardens fra 1927 nærmest bryter Vanessa Bells illustrasjoner opp teksten og fremhever novellens fragmentariske form. Formen gir assosiasjoner til en samtale der søstrenes kunstformer grafisk flettes sammen. Litteraturens materialitet, taktilitet i trykksaker, influerte det litterære innholdet, Woolf leste form og innhold helhetlig — de gled over i hverandre.

THIS

TREE

Avispapiret bærer i seg treet, som endrer det over tid. Det eldes, går i oppløsning. Avispapiret er en arbeider, billig og uopphøyd. Nest etter dopapiret på verdiskalaen. Overgangen til digitale produksjonsmetoder var ingen god periode for boktrykkerne, som ble erstattet av maskiner i hopetall. Papirvalget er en hommage til en yrkesgruppe hvis teknologi stod i 500 år, som nå gulner og forsvinner. Kanskje vil avispapiret også forsvinne med tiden? Trykker på to forskjellige typer avismakulatur. 45 og 48 gram. Jeg unte meg Woolfs frihet, som skiftet papirer, farger på heftetråder, omslag og etiketter for moro skyld. En slags grafisk tourettes. Det ene papiret er sprøere, gulere - det andre litt gråere, glattere og lukter surere. Vil dra oppmerksomheten mot papiret som sverten har skitnet til, tilbake til treet. Trykkene ligger i bunker. Her nede i kjelleren forholder jeg meg kun til ett ark av gangen. Kommer jeg til å angre på dette valget? På at jeg lot Woolfs opprørske designmetode være med på festen?

WHY

Jeg syns det er underlig at historien om at Virginia Woolf satt og selvpubliserte er så underkommunisert i det store bildet som tegnes av henne. For det var nettopp gjennom en egen trykkpresse at hun fikk mulighet til å være fri, publisere eksperiementer og finne sin egen stemme. The Mark on The Wall er ikke anerkjent som en spesielt viktig tekst. Det er jeg uenig i. Jeg mener den er en nøkkel for å forstå at trykkpressen var helt avgjørende for utviklingen av hennes forfatterskap og hennes syn på språket som noe romlig og materielt, som en form for arkitektur.

Hvis det typografiske diskuteres, så snakkes det svært lite om det som har foregått bak trykket, om komposisjonen av bly. Innen visse retninger ser man på tekster i en sosiokulturell kontekst. I hvilken grad tenkes det over at hensyn til fysiske krav fra trykkpresser, papir og trykksverte har vært med på å diktere litteraturens former og normer? At teksten skal låses, sitte fast og stå vertikalt i en trykkpresse i stor fart, legger store begrensninger på eksperimentelle former for grafisk formgivning. Det var for dyrt. At Woolf relativt billig kunne kjøpe en brukt trykkpresse handlet også om industriell effektiviseringen. Med overgang til nyere metoder i boktrykkindustrien, som for eksempel linotypemaskinen, som støpte hele linjer fremfor å sette løse typer, ble prisen for å utfordre konvensjoner lavere. Det er en sammenheng mellom den industrielle revolusjonen og modernistenes eksperimenter med tegnsetting og skriveformer. Men selve maskineriet bak litteraturen, får altfor sjeldent være med i fortellingen. Et spørsmål er om ikke grafisk design og litteraturvitenskapen bør begynne å samarbeide i en større grad.  At teksten som oftest har blitt tolket som noe immaterielt, kan like fullt skyldes boktrykkindustriens lukkede fagkultur.

BLA 2/2021.

Powered by Labrador CMS