Intervju

Bastardiseringen av norsk litteratur

Etter syv år har forfatter, småforlegger og redaktør Jørn H. Sværen satt punktum for den årlige poesiantologien "Den engelske kanal", et kompromissløst stykke arbeid i den norske samtidslitteraturen. – For meg er ikke poesi en sjanger, det er mer en måte å tenke på, sier han.

Foto: Vidar M.S. Husby.
Foto: Vidar M.S. Husby.
Publisert digitalt

Grunnen til at jeg inviterte deg til å prate er først og fremst Den engelske kanal, tidsskriftet, poesiantologien din, som har løpt siden 2013. Prosjektet er med årets utgave avslutta, i alle fall midlertidig. Jeg har lyst til å spørre generelt: Hva sprang det ut av? Du skriver, i for- og etterord, at det handler om at du savner poesi. Hva går det i?

Jørn H. Sværen

 (f. 1974) er forfatter, forlegger, oversetter og medlem av bandet Ulver. Fra 2013 til 2019 redigerte han Den engelske kanal, en årlig poesiantologi utgitt på Kolon forlag. Fra 2004 til 2009 drev Sværen forlaget H Press. Gjennom England Forlag publiserer han egne arbeider, seinest Klokkene, som kom tidligere i år – disse distribueres via postverket. På Kolon har Sværen gitt ut Dronning av England i 2011, en bok som samler flere av England-utgivelsene i én bok.

Jeg savner poesi når jeg leser norske tidsskrifter, det er så enkelt. Prosjektet henger også sammen med ting jeg har gjort tidligere. Jeg drev et lite forlag for ti år siden, H Press, som jeg la ned etter fem år. Jeg tror at hvis ting avsluttes i tide, så blir det et tydeligere statement, det tenker jeg ofte når jeg lager noe.

Da er det lukka?

Du ser prosjektet tydeligere. Kantene er skarpe. Kanalen kunne i prinsippet fortsatt til jeg ble en gammel mann, men på et eller annet tidspunkt begynner man å gjenta seg selv, ting blir forutsigbare. Samtidig ville jeg at dette skulle være et tydelig subjektivt redigert prosjekt, med mange gjengangere, sånn at leserne kunne følge dem over tid. Den første utgaven fikk kritikk for at den ikke viste bredden i norsk poesi. Det er jo riktig, men det var heller ikke poenget.

Nei, snarere tvert imot å gjøre et kuratert utvalg?

Ja, men det synes jo ikke, så klart, etter bare én utgave. Sånt blir tydeligere etter hvert.

Du sier subjektivt redigert. Hva betyr det i praksis?

Jo, alle forfatterne er invitert, og oversetterne også. Utvalget er subjektivt. Skamløst subjektivt. Det var det samme med H Press, alle bøkene er bestillingsverker fra inviterte forfattere. H Press begynte også med at jeg savna noe, noen spesifikke formater i den norske bokheimen.

De pamflettaktige utgivelsene?

Ja, små, korte bøker – chapbooks – som det ikke har vært noen tradisjon for i Norge. Det er massevis av sånne små bøker i nyere fransk og amerikansk poesi, og der foregår også mye av nybrottsarbeidet på små forlag og i tidsskrifter. Jeg ville gjerne introdusere noen av disse formene her hjemme. Miniatyr-serien er et eksempel på det. Forfatterne kunne skrive hva de ville, men formatet var gitt: 16 ganger 17 cm, og ikke mer enn 32 sider. En chapbook.

Det er formatet som er styrende?

Ja, hva skjer hvis du jobber med en sånn ramme? Noen skriver som de pleier, mens andre kanskje kan finne på noe helt annet, noe de kanskje ikke ville gjort på sitt vanlige forlag, som ikke vil ha så korte bøker. Rammen kan også være tematisk, sånn som for Imperativ-serien. Den hadde mottoet Hvorfor skrive hva hvordan – forfatterne ble invitert til å skrive en poetikk. De kunne skrive så langt de ville, det var ingen formelle begrensninger.

Redigering, normativitet

På ett vis er Kanalen en svært subjektiv utgivelse, men samtidig tenker jeg at den er vid åpen. Hva er det denne typen antologi kan åpne for i det litterære Norge?

Ja, jeg vet ikke … Jeg er glad du opplever det som åpent. Jeg tenker at Kanalen er et ganske smalt prosjekt. For min del handler det også om et fellesskap. Tidsskriftet er et arbeidsfellesskap. Jeg ville gjerne jobbe med disse folka, og tidsskriftet gjør det mulig, det blir et rom som de også kan bruke til noe, over tid. Jeg er nysgjerrig på hva de vil skrive, hvordan de vil oversette noe. Ja … Men jeg mener det når jeg sier at jeg savner poesi i norske tidsskrifter. Jeg snakker først og fremst om de større, etablerte tidsskriftene. Du kan finne tekster om poesi, eller om forfatterskap, men fint lite nyskrevet og oversatt poesi. Jeg ville gjøre det motsatte. Bort med all paratekst. La poesien tale for seg selv.

Ja, det er påfallende hvor lite forklaring man får i Kanalen. Jeg har lest et par anmeldelser av antologiene, hvor det mer eller mindre jevnlig sies at det skulle vært introduksjoner, for å øke tilgjengeligheten. Men det er kanskje hensikten å ikke ha det, å la poesien stå ukommentert?

Ja, det er et bevisst valg, og det har en slagside, så klart. Men jeg ville at det skulle være sånn, og jeg ville gi tekstene plass. Invitasjonen var åpen: Skriv hva du vil, og så langt du vil. Det kan være fem sider, men gjerne mer. Gjerne femti sider.

Det er mye som er nokså langstrakt, og for min del tunglest. Diktene krever mye, i alle fall av en som ikke er særlig godt trent i poesilesing.

Jeg skjønner det. Det finnes bedre steder å begynne. Jeg ville lage et strengt tidsskrift. Jeg kaller Kanalen et tidsskrift, men den er også en bok, en forholdsvis stor bok, med mange sider. Tekstene bestemmer hvor lang den blir. De fleste tidsskrifter har jo andre rammer.

På ett vis handler dette om tidsskriftenes begrensning, samtidig som de kanskje også har blitt mer og mer begrensa. Rommet for å bedrive langstrakt poesi i tidsskriftene har krympa, fordi de kanskje har blitt mer strømlinjeforma, eller retta mot, ikke et spesifikt publikum, snarere tvert imot: et generelt publikum, som man tenker at ikke leser poesi. Sånn sett er Kanalen store bøker, men de er nokså smale likevel?

Ja, igjen, det er et smalt prosjekt. Jeg tror det er lett å tenke at et tidsskrift må være sånn eller sånn, det skal ha et intervju og bokomtaler og så videre. Tidsskriftet er et format, en sjanger, og det blir ofte en bestemt måte å tenke på. Jeg ville gjøre noe annet, både med Kanalen og med H Press, for å markere en forskjell. Dette henger også sammen med å avslutte noe i tide, før det stivner eller går på tomgang. Da årets utgave av Kanalen kom, den sjuende og siste, fulgte Klassekampen opp med en omtale i Bokmagasinet, en slags oppsummering av prosjektet. Jeg er glad for det, og det ville nok ikke skjedd hvis det ikke var avslutta. Nå sitter du og jeg her og snakker sammen, og det ville nok ikke skjedd hvis det ikke var avslutta.

Det er helt sant. Det er som du sier, at noe av det som pirra min interesse var nettopp det at foten settes ned: Her er et ferdig prosjekt. Selv om jeg også misliker det, fordi jeg vil ha mer.

Jeg savner den allerede, boka og arbeidet med den. Jeg kommer nok til å starte et nytt tidsskrift på et eller annet tidspunkt. Akkurat nå sitter jeg med mine egne ting, jeg prøver å sette sammen en bok som forhåpentlig kommer ut neste år. Det var det samme som skjedde med Dronning av England, som kom på Kolon i 2011. Jeg hadde lagt ned H Press, og så satte jeg meg ned med de tingene jeg hadde gitt ut på England Forlag og andre steder, for å samle dem i en større bok. Da jeg var ferdig med det, så tenkte jeg, okei, nå må jeg gjøre noe redaksjonelt igjen, og det ble Kanalen. Det begynte med at jeg sto og snakka med forleggeren min på Kolon, Bjørn Aagenæs, på Audiatur-festivalen i Bergen. Jeg husker ikke hvordan vi kom inn på det, men jeg sa i hvert fall at noen i Norge burde lage et tidsskrift med bare poesi, for det finnes ikke. Det var bare en strøtanke, og en spissformulering, og jeg tenkte ikke noe mer på det, før Bjørn ringte meg opp og sa: «Kanskje du skulle gjøre det, og så kan vi utgi det på Kolon?» Da ble det plutselig virkelig, en mulighet som jeg måtte vurdere. Jeg likte å jobbe med tekstene og forfatterne på H Press, men det vanskelige var distribusjon og markedsføring. Jeg kan ikke noe om det, samtidig som jeg måtte prøve, jeg hadde et ansvar overfor forfatterne og bøkene deres. Jeg hadde dårlig samvittighet for det. Distribusjon er og blir vanskelig for småforlag. Men da Bjørn og Kolon kom på banen, med den store Gyldendal-maskinen i ryggen, da tenkte jeg at dette, dette er en gavepakke. Jeg kan jobbe med tekstene og boka, uten å bekymre meg for alt det som kommer etterpå. Gå på posten, snakke med bokhandlere, purre på regninger. Så jeg sa ja, gjerne, men da må jeg ha frihet til å lage det jeg vil, med de forfatterne jeg vil, og bruke skikkelig papir og sånn.

Og du fikk lov?

Ja, og det var en gave, ikke sant? Jeg kunne ikke takke nei til det. Bjørn leser selvsagt, men han har latt meg styre skuta. Det er generøst.

Tenkemåter, sjangre

Jeg tenkte på det du sa med at sjanger, eller format, er en måte å tenke på. Den engelske kanal lanseres jo som en «poesiantologi», men det er i så fall et svært vidt begrep om poesi. Jeg bladde litt i den første utgaven i sted: Der har Svein Jarvoll en 20 siders ekskurs om Heraklit. Arve Kleiva bidrar jevnlig med prosalyriske tekster, og en dramatisk tekst. Gunnar Berge skriver maskinproduserte protokollsetninger, nesten. Andre bidrag er mer tradisjonelle. Var det bevisst, å strekke poesibegrepet?

For meg er ikke poesi en sjanger, egentlig. Det er mer en måte å tenke på.

Det også?

Ja, en annen måte å tenke på. Et par briller. Du kan sitte og lese avisa, mens du spiser frokost for eksempel, for å følge med på hva som skjer i verden, eller du kan ta på deg poesibrillene og lese avisa på en helt annen måte. Den setningen der, den kan jeg bruke til noe, det bildet der, det kan jeg bruke til noe. For meg er ikke poesi en sjanger, den ser ikke sånn eller sånn ut. Det handler mer om en måte å jobbe på, for meg i det minste.

Apropos Heraklit: Knytta til det antikke poiesis, å skape?

Ja, og det er mange måter å gjøre det på. Du kan klippe og lime, plukke noe fra hverandre, rive det i filler … Se på tingene til Andreas Vermehren Holm, han er også en gjenganger i Kanalen. Han går løs på fysiske bøker med maling og stearinlys, han stryker ut og lar bare noen få ting stå igjen på sidene. Det er som å lese avisa på en bestemt måte. Han lager en ny bok av den gamle, han graver fram noe annet i den, ved å ødelegge den, nesten. Du nevnte Svein Jarvoll og Heraklit, som også er oversatt i den siste utgaven. Jeg leser Heraklit som poesi, og prosaen til Jarvoll også. Det handler om oppmerksomhet og konsentrasjon, blant annet. Oppmerksomhet på de små tingene. Intensitet.

Handler det om språket også? Blikket, eller språket? Eller begge deler?

Begge deler. Poeter arbeider med språk. Sånn er det.

På tross av spredninga i uttrykk er det nokså mange fellestrekk mellom tekstene til bidragsyterne, vil jeg mene: i måten å tenke på, som jo, kan tenkes, går tilbake til den subjektive redigeringa, dine preferanser. Det slår meg som en form for språkkritisk, eller i det minste uhyre språkbevisst måte å skrive poesi på, eller bedrive poesi.

Ja …

Merete Røsvik anmeldte 2017-kanalen i BLA, og leste den i lys av en artikkel av Thomas Lundbo om fransk nypoesi, eller postpoesi. Poetene etterstreber å få setningene til kun å si det de allerede sier, uten at det skal tolkes. Det går i en språkkritisk retning, der språket ikke skal lastes med mer mening.

Jo …

I hvert fall én, kanskje flere av utgavene, har også dikt av Stephane Mallarmé, den «moderne poesiens far». På den andre siden står Heraklit, «den dunkle», som skriver forknytt og vanskelig mange hundre år før Jesu død. Det er jo åpenbart en tråd her, vil jeg mene, som handler nettopp om, jeg skal ikke si det vanskelig tilgjengelige, men en knortete språkforståelse, eller -følelse.

Knortete, det er et flott ord! Men igjen, for min del, jeg har ikke tenkt at dette tidsskriftet skal løfte fram en viss type språk eller poesi. Det ble som det ble, og det ble til underveis. Jeg hadde ingen plan utover det at jeg ville etablere et rom, et arbeidsfellesskap, sånn som jeg nevnte. Der folk kunne jobbe med ting over tid. Jeg ville oversette noen ting, blant annet Mei-mei Berssenbrugge, og Claude Royet-Journoud, som jeg har jobba med tidligere. Jeg oversatte han løpende i Kanalen, parallelt med at han skrev tekstene i et tidsskrift i Frankrike. Det ble til slutt en bok på fransk, og også en bok på norsk. De andre forfatterne jobber med sine ting, flere prosjekter pågår samtidig. Tidsskrifter kan brukes til sånne ting, og forlag også. De er verktøy, konseptuelle verktøy, sånn sett. Skrivemaskiner.

Altså like gjerne et forlagskonsept eller publikasjonskonsept, som et litterært konsept?

Ja.

Forlagsdrift, format

Ditt eget forlag, England, føles nokså beslekta med mye i Kanalen – kanskje også fordi man vet at du har redigert antologiene. Du har en særprega måte å gjennomføre poesi på, som kommer til offentligheten i små, etter hva jeg kan forstå håndlagde bøker, distribuert via postvesenet.

Jo, altså, England Forlag springer på mange måter ut av arbeidet med H Press, de små bøkene der. Jeg drev og skrev selv, og da jeg begynte å jobbe med små formater, så skjønte jeg at dette kan jeg bruke til noe. Jeg hadde ennå ikke funnet en form som fungerte til tingene mine. Korte, små ting. Jeg ser på norske diktsamlinger, 50–60 sider, jeg klarer ikke å skrive så mye. De små bøkene ble et rom der jeg kunne avslutte noe.

Du jobber i et mikroformat: En bok kan bestå av, si, 24 sider, med for eksempel fem linjer til sammen; gjerne én per side. Hvor kommer det fra?

Ja … Fra boka kanskje? Altså, bokformen gjør det mulig å ordne disse små linjene, de kan samles i forskjellige deler for eksempel, samtidig som de får stå alene. Jeg samler på små linjer, jeg skriver noen og jeg finner noen, og så prøver jeg å sette dem sammen til en helhet. Noen ganger blir det en bok på 24 sider, andre ganger kortere. Bøkene har tittel og forlag, og et ISBN-nummer, det er alt. Jeg tok bort forfatternavnet, siden jeg bare bruker England Forlag til å utgi mine egne ting. Jeg vil at så lite som mulig skal forstyrre tekstene. Til å begynne med lurte kanskje folk på hvem som hadde skrevet disse bøkene, men det er ingen hemmelighet, i alle fall ikke nå lenger.

England har blitt etablert som en størrelse etter hvert også? Til den grad at ny bok er en notis i Morgenbladet?

Ja, det er corny, og moro, særlig med tanke på at det ikke går an å få tak i bøkene noe sted.

Jeg veit jo at Bjørn Aagenæs liker å kalle deg for «kongen av undergrunnen». Og det er jo noe i det. Særlig England Forlag er uttrykk for en form for litteratur, og en form for forlagsdrift – hvis man i det hele tatt kan kalle det «drift» – som er fullstendig utelukka fra det kommersielle systemet. Er det et poeng?

Poeng og poeng. Til en viss grad, men det er også praktiske grunner. Jeg vil bruke tiden på å skrive og lage bøker, ikke salg og sånn. Jeg sender bøkene til venner og bekjente, og også til en del ukjente folk. Men … Det tar for så vidt ikke så mye mer tid å sende noen bøker til en bokhandel, og det har jeg også begynt å gjøre, hvis de spør. Jeg har gitt deg noen bøker, til Bislet bok, og Tronsmo, og Boksalongen i Bergen, blant annet. Det er bra steder, det er fint at bøkene finnes der. Jeg gir bokhandlene noen eksemplarer og så kan de gi dem videre eller selge dem.

England forlag uttrykker en slags … Jeg skal ikke si bytteøkonomi, for du får kanskje ikke noe tilbake? Men uten kommersielle interesser er det jo ikke noen økonomi i det hele tatt?

Det koster jo så klart noe å lage bøker, men det trenger ikke å være all verden. Du kommer langt med en kopimaskin, og du kan sy bøkene selv, du trenger bare nål og tråd til det. Det tar først og fremst tid, hvis det er mange bøker. Eller du kan sette bort jobben. Det kommer an på hva man vil bruke tid og penger på. En liten bokproduksjon trenger ikke å koste mer enn en tur til Berlin. Jeg syr ikke bøkene mine lenger, jeg vil at de skal ha et mer industrielt preg, med ryggstifter og sånt, men jeg bruker fortsatt penger på bra papir. Sånne ting er med på å understreke at noe er laget med kjærlighet og oppmerksomhet, og jeg håper og tror at det kan smitte over på den som leser.

Kjærlighet og oppmerksomhet er kanskje noe som særpreger småforlagene kontra de store også? Det har vel kommet til flere og flere de siste 10–15 årene, en slags underskog som ikke nødvendigvis står i opposisjon til de etablerte forlagene, men som befinner seg på siden av dem. Og her finnes muligheten til å operere med noen helt andre kategorier og formater; for eksempel AFV Press, som utgir chapbooks og pamfletter og den slags, eller Blomster & Bureau, som sist ga ut en «mixteip». Jeg vil tro at det ikke finnes noen form for kommersiell interesse her. Man kan kalle det et korrektiv, eller et supplement, til et nokså strigla bokmarked.

Ja, absolutt. Jeg har respekt for disse prosjektene. Måten de gjør ting på, AFV på nettet for eksempel – de jobber med andre formater og andre fellesskap, de bryter med det etablerte. Vi trenger sånne ting, og jeg vil ikke at alle skal lage det samme. Det viktigste er at folk tenker selv.

Ja, hvorfor er det egentlig viktig?

Å tenke selv?

Hah! Nei, med småforlagene. Eller den uavhengige forlagsdriften.

Ja … Det kan jo være et korrektiv, som du sa. Det viser at ting kan gjøres annerledes. Ting blir fort likt, og da tror man kanskje at sånn skal et dikt se ut, sånn må det være hvis det skal være en novelle, og så videre. Du skal være ganske sta og egen for ikke å bli påvirka av en redaktør, for eksempel. Forskjellige former er viktige, og hybride former, sånn at vi ikke stivner i måter å tenke på.

Det er en form for avantgarde, om man skal bruke et så generelt begrep? Det at, som du sier, de store forlagene har en tendens til å lete etter spesielle eller spesifikke måter å gjøre ting på, å ta fra eller glatte ned egenrådighet, mens de mindre forlagene kanskje tvert om tillater det i ganske stor grad.

Ja, det kan jo bli for mye egenrådighet også. Folk kan jo noe, i de store forlagene. De er verdt å høre på, samtidig som man ikke skal svelge alt. Redaktører har også preferanser, og de jobber i en verden med sterke bransjeinteresser.

Poesi, norm

Jeg har notert meg i boka mi at i ditt samlede korpus, både Kanalen og England Forlag, og til en viss grad også H Press, så finner man i en viss forstand en slags «påstand» om hva poesi og litteratur er eller kan være, og i videre forstand hva forlagsdrift og bokutgivelser kan og bør være. Er det tilsikta? Eller bevisst, at du er ute etter en spesifikk form for uttrykk? Eller kanskje en spesifikk form for åpenhet?

Nei, jeg vet ikke … Jeg jobber med bøker, og det er en veldig konkret ting for min del. Så, nei, utgangspunktet er ikke politisk. Jeg er ingen aktivist. Men la oss aktivere noen former, og prøve dem ut og vise dem fram.

En form for aktivisme via praksis? Jeg tror nok det at jeg ser én type poesi her, handler om at jeg leser Kanalen som bokutgivelser. Vi har veldig ulike måter å møte den på. Du har jobba med dem fra start, mens jeg møter dem som ferdig bok og tenker: Her er det mange likhetstrekk. Selv om Heraklit selvsagt skiller seg drastisk fra Arve Kleiva og Kristin Berget. Det er jo ikke gitt at sammenhengen finnes – samtidig som en bokutgivelse nødvendigvis står fram som en helhet, som skaper forbindelser. Men så er det jo en veldig åpen helhet.

Ja, jeg håper jo det. Jeg har alltid likt å sette meg ned med de ferdige tekstene og prøve å lage en helhet. Å finne en rekkefølge. Noen ganger er det likhet som styrer – likheter i form, i tematikk – andre ganger trengs det tydelige forskjeller, brudd. Det er mye å tenke på! Og morsomt. Jeg hadde så klart et bilde av hva det kunne bli, i det store og hele. Det er åpent, men helt åpent er det ikke. Utvalget av forfattere er ikke tilfeldig. Bredde, full åpenhet er ikke poenget. Jeg gjør dette her, og så gjør andre noe annet. Jo flere former, desto bedre.

Det er en form for nesten organisk nettverk her. Ingenting går på bekostning av noe annet. Småforlagene blomstrer, i en viss forstand? Det du og alle sammen driver med er jo en utvidelse av det litterære rommet, som kanskje ikke ville vært gjort fra større hold. Men de mindre forlagene er nettopp muligheter til å åpne rommene, på samme måte som tidsskriftene til en viss grad er det.

Absolutt. Det kommer bare an på hva man bruker disse rommene til.

Poesi, håp

Øyner du en form for håp for poesien framover, i norske tidsskrift?

Poesien klarer seg, den har vært ute i hardt vær før. Å gi den plass er én ting. Det som også var fristende med å lage Kanalen på Kolon, som jo er et etablert forlag, var at dette forholdsvis smale prosjektet ville bli en del av en større litterær offentlighet. Og hvis du da insisterer på skikkelig papir og farger og sånn, ting som folk faktisk legger merke til når de sitter med boka i hendene … Alt dette er virkemidler som kan brukes til å løfte fram noe. Boka, og poesien.

Tom Egil Hverven i Klassekampen skrev vel noe sånt som at nå som prosjektet er avslutta, så er det endt opp med å bli skoledannende, eller å sette en ny standard for tidsskrifter i Norge. Det er jo ikke rent lite?

Det er store jo ord, og hyggelig å høre. Men jeg vet ikke …

Vil det holde seg?

Du mener en viss standard? Det går vel motsatt vei. Forlagene sparer der de kan. Jeg er først og fremst glad for at noen legger merke til sånne ting, som papir og design, og korrektur ikke minst. Jeg er opptatt av skilletegn, mellomrom, sånne små ting. Jeg bruker idiotisk mye tid på pirk, ikke minst når jeg lager mine egne ting. Du nevnte dette med at det bare er én linje per side. Eller, ikke bare …

Jeg så en side med tre.

Fire har det også vært. Men ikke flere, og alltid med blanklinjer mellom dem. Jeg vil ikke at de skal henge helt sammen, selv om de står på samme side. Ja … Men jeg har en drøm om å skrive et godt gammeldags dikt. Med en strofe eller to. Det har jeg alltid drømt om.

Hva betyr det, et godt gammeldags dikt. En sonette?

Ja, det hadde vært noe! Men så fort det blir et dikt, et gjenkjennelig dikt – nei, jeg vil at det skal være noe annet. En form som er vanskeligere å plassere.

Formen er overordna det såkalte innholdet? Det framstår jo, som nevnt, for meg som om både Kanalen og dine egne arbeider er en slags søken, eller streben, etter en viss type form? Både materielt og språklig?

Ja, jeg vet ikke … Hvis det er en form her, en grunnform, så må det vel være boka for min del. Den forener det materielle og det språklige, og den har en form, en struktur som jeg kan bruke til å tenke med. Den kommer med en kronologi, eller en rekkefølge i det minste, og den kan ha flere deler, sånn som vi snakket om tidligere. Den gjør det mulig å arbeide med tid og rom på en helt egen måte. Disse små linjene oppleves annerledes når de står alene enn om de sto under hverandre på samme side. De får mer tid, mer rom. En annen tyngde, på godt og vondt. Så, ja, bokformen fungerer for meg, til mine ting. Men jeg vil ikke at alle skal skrive på denne måten.

Da er vi tilbake på den subjektive, poetiske optikken. Poesien er å gjøre. Og så gjør man det nødvendigvis på sitt eget vis.

Å gjøre noe, å lage noe, og ikke høre på alle andre.

Ikke minst. Derfor småforlag?

Derfor småforlag. Derfor små bøker.

BLA 11-12/19. 4.12.2019.

Powered by Labrador CMS