Essay

Å minnes er en politisk handling

Andre verdenskrig har gått fra å være et fellesskap av erfaringer til et fellesskap av symboler. Hendelsen med størst symbolsk styrke i dag er Holocaust. Hvilke konsekvenser har det for vår forståelse av krigen? Og hva skjer når vi glorifiserer ofrene?

Publisert digitalt

Samuel Steinmann døde våren 2015. Han var den siste gjenlevende av de norske jødene som overlevde oppholdet i Auschwitz. Joachim Rønneberg, den siste av deltakerne i Tungtvannsaksjonen, døde høsten 2018. Den siste av grenselosene, Åge Aulie, døde i november 2019, og Ragnar Ulstein, løytnant i kompani Linge, og forfatter av en rekke sentrale verk om krigen, døde måneden etter. Slik kunne jeg ha fortsatt. Tidsvitnene, som de gjerne blir kalt, blir borte, og snart er det ingen igjen som med egne ord kan fortelle om det de var vitne til.

Dette skjer samtidig som krigen og historien om den synes å ta større og større plass i det offentlige ordskiftet, noe som ved første øyekast kan synes som et paradoks. Men egentlig henger tidsvitnenes bortgang og debattens intensitet nøye sammen. For vi er ennå på langt nær ferdige med denne perioden i norsk historie. Jeg mistenker at vi knapt nok har begynt.

To tendenser er tydelige: For det første er det nå mulig å stille nye spørsmål, løsrive seg fra den fastlåste posisjonen som de som deltok uunngåelig fikk, både praktisk, men også moralsk, og på den måten gi historien og hvordan den fortelles flere nyanser. Men for det andre, og like viktig, tillater denne frigjøringen et større rom for forenkling, sentimentalitet og myte.

Eller for å si det på en annen måte: Fortellingen om krigen har gått fra å være et fellesskap av erfaringer, til et fellesskap av symboler. Det som tidligere ble delt i sorg eller skam eller begge deler, kan vi nå betrakte på avstand, og basert på det enorme utvalget av historier og bilder fra disse årene, kan vi felle våre dommer. Symbolenes styrke blir derfor viktigere for hvordan krigen fortelles og forstås, og den hendelsen som utvilsomt bærer den største symbolske styrken i dag, er Holocaust.

Påstanden er følgende: Drapet på seks millioner jøder har inntatt det moralske sentrum i fortellingen om krigen. På mange måter har denne hendelsen blitt selve grunnen til at vi slåss, og et avgjørende element i forestillingen om the good war: Vi gikk til krig fordi nazistene ville utrydde jødene. Vi gikk til krig fordi Tyskland bedrev folkemord. Men ingen seriøs historiker ville kunne gå god for en slik forklaring. Den stemmer rett og slett ikke. Når det kom til spørsmålet om jødene i Europa, foretok de allierte seg lite, til tross for at rapportene var mange og foruroligende. Den polske motstandsmannen Jan Karski, som med egne øyne hadde sett hva som var på vei til å skje, møtte for eksempel både den amerikanske presidenten og den britiske utenriksministeren, uten at det fikk større konsekvenser for de alliertes planer. Kanskje den mest betegnede reaksjonen er den til høyesterettsdommer Felix Frankfurter, som selv var født i Wien, og som, da han traff Karski i USA i 1944, uttalte følgende: «Jeg er ikke i stand til å tro på dette. Jeg sier ikke at den unge mannen lyver. Jeg sier at jeg ikke er i stand til å tro på ham. Det er ikke det samme.»

Jan Karski døde i 2000.

Hva er det vi er vitne til her? En mann står overfor opplysninger som vil endre hele hans verdenssyn, men som han av samme grunn nekter å ta innover seg. I psykologien kalles dette kognitiv dissonans, og et tydeligere eksempel må man vel lete lenge etter. Samtidig kan denne fornektelsen også stå som et bilde på hvordan jødeutryddelsen ble behandlet i europeisk offentlighet etter krigen, og som igjen kan forklare hvilken plass den til slutt har fått.

Mot «Holocaust»

Da jeg selv gikk på skolen på 70- og 80-tallet var motstandskampen alltid det faste innslaget i rektors 17. mai-taler. Aldri mer 9. april!, ble det sagt, og krigen ble forstått som en serie alvorlige grensekrenkelser, som store menns skjebnesvangre valg, som rekken av berømte slag og vendepunkter. Hjemme bygget jeg modeller av Hurricane og Spitfire, flyene som avgjorde Slaget om Storbritannia, og så plasserte jeg de små 1:72 soldatene mine i sirlige formasjoner rundt Märklin-toget på kjellergulvet, for å gjenskape en sabotasjeaksjon et sted i Frankrike. I tillegg leste jeg Spion 13 og Kamp-serien på sengen, hvor alle tyskerne het Fritz, og britene Tommy, men jeg kan ikke huske en eneste Isak eller Jakob. Og selv om klassesettet av Det angår også deg – Herman Sachnowitz’ fortelling om sitt opphold i Auschwitz – sto i hylla, ble folkemordet på jødene likevel ansett som noe perifert, noe som hendte i krigens ytterkanter, et malapropos. Selv ordet var nytt. «Holocaust» var først og fremst en tv-serie, med Meryl Streep og James Wood i hovedrollene, som etter heftig debatt ble sendt på NRK våren 1979, etter å ha gjort et dypt inntrykk på seerne overalt i Vest-Europa, ikke minst i Tyskland. Faktisk har denne serien mye av æren for at ordet fikk feste i offentligheten, og blant folk flest. Tidligere ble det som hendte bare kalt «jødeutryddelsen» eller «drapet på de europeiske jødene», men fra begynnelsen av 80-tallet og fremover, ble nettopp Holocaust det dominerende begrepet. Man skal ikke lengre enn til Sverige for å spore denne navngivnings-prosessen, hvor utryddelsen av jødene fortsatt blir omtalt som nettopp det, «Förintelsen». Serien fikk også den tittelen da den gikk på svensk tv.

Men hva har navngivningen å si? Hvordan påvirker begrepene vår forståelse av historien? Hvilke spor legger de igjen? Hvilke premisser setter de?

Ordene vi bruker er selvfølgelig avgjørende, det sier seg selv, men kanskje ikke alltid slik vi tror.

«Folkemord» kalte jeg det, men ordet i seg selv er egentlig ganske nytt. I boken Tilbake til Lemberg forteller Philippe Sands hvordan «genocide», som det heter på engelsk, ble konstruert. Begrepet fantes ikke før 1943, og ble nettopp skapt for å kunne beskrive det Jan Karski rapporterte om. Vi trengte et nytt vokabular, et nytt språk, som kunne oppheve den kognitive dissonansen. Det var først og fremst en juridisk term, til bruk i rettsoppgjøret som kom etterpå, hvor forbrytelser man ikke hadde sett før, og dermed ikke hadde navn for, måtte få sin straff. Men fra rettslokalene i Nürnberg fikk innholdet i det nye begrepet raskt allmenn relevans og gjennomslag.

Det er med andre ord først i ettertid vi har språket for det som hendte, og selv om det på ingen måte er uvanlig når man skal forstå historien, får det likevel noen uforutsette konsekvenser. På den ene siden er ordet mer presist – Hitler og hans medsammensvorne forsøkte vitterlig å utrydde et helt folk – men samtidig sniker det seg inn et perspektiv, som umerkelig bytter om på hendelsenes rekkefølge. Den kognitive dissonansen oppheves, men i samme bevegelse får «folkemord» forklaringskraft ikke bare som konsekvens og effekt, men som årsak og grunn, og slik er det sentrale elementet i fortellingen om the good war skapt.

Dette skjer selvfølgelig ikke med en gang. I tiårene etter 1945 var det, som nevnt, andre fortellinger som dominerte historien. Sakte inntar likevel Holocaust den sentrale plassen den har i Europa og i USA dag. Det finnes flere milepæler. La meg ta et tilfeldig utvalg: Rettssaken i Nürnberg er startskuddet, selvfølgelig. I 1947 ga Primo Levi ut Hvis dette er et menneske, hans beretning som sitt opphold i Auschwitz. (Boken fikk knapt noe oppmerksomhet.) Året etter ble Paul Celans dikt «Dødsfuge» utgitt på tysk. I 1951 sto den kulturkritikeren Theodor W. Adornos påstand om at det var barbarisk å skrive poesi etter Auschwitz på trykk første gang, og på Cannes-festivalen i 1956 hadde Alain Resnais’ film Natt og tåke premiere. Likevel er det først på 60-tallet at det skjer et markant skifte i oppmerksomheten. Raul Hilbergs standardverk The Destruction of the European Jews utkom i 1961. Samme år gikk Eichmann-saken i Jerusalem, og noen år senere Auschwitz-prosessene i Frankfurt. Så er det altså den allerede nevnte tv-serien på slutten av 70-tallet. På midten av 80-tallet fant den såkalte Historiker-striden sted, som handlet om i hvilken grad det var mulig å sammenligne nazistenes forbrytelser med de sovjetiske, men som samtidig spisset argumentasjonen rundt det unike ved Holocaust. På 90-tallet synliggjorde «Die Wehrmacht-Ausstellung» den alminnelige hærens forbrytelser for den brede offentligheten i Tyskland, og gjorde det samtidig umulig for tyskerne å fortelle seg selv at det bare var de mest hardnakkede nazistene som hadde utført drapene. På denne tiden hadde også konflikten mellom øst og vest opphørt, og interessen for jødeutryddelsen i hele Europa, også i Norge, økte betraktelig. Historikerne fikk tilgang til nye dokumenter. Ny kunnskap kom for dagen. Nye museer ble bygget. I 2000 ble Holocaust-minnesmerket i Oslo avduket. Året etter ble Holocaust-senteret etablert av Universitetet i Oslo. I 2005 ble «Minnesmerket over Europas myrdede jøder» innviet i Berlin, etter tiår med diskusjoner. I 2010 ble de første snublesteinene lagt ned i Norge, brosteinene med ofrenes navn, og som til nå teller over 75 000 i hele Europa.

Den symbolske kraften har vokst, helt til situasjonen vi har i dag, helt til øyeblikket hvor tidsvitnene selv er borte, helt til den siste overlevende er død.

Markeringen av den internasjonale minnedagen for Holocaust viser styrken i denne symbolske kraften. Dagen ble innstiftet av FN i 2005, i forbindelse med 60-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz. 27. januar hvert år fylles både tradisjonelle og sosiale medier opp av historier om og bilder av jødiske ofre. På kort tid har en ny tradisjon oppstått, nemlig å pusse snublesteinene blanke, som et svar på kravet om at vi aldri må glemme. Et iøynefallende trekk er hvor bredt denne minnedagen favner. Hele det politiske spekteret ønsker å markere sin avsky over det som hendte, og hvorfor skulle de ikke det? Det var jo avskyelig. Men spørsmålet er likevel om en minnedag og et minnesmerke er det best egnede stedet for historisk forståelse. For det å minnes er også en politisk handling. Å minnes er også en politisk handling. Hva vi løfter frem, hva vi pusser, flytter samtidig rammene for hva vi ser og legger betydning i. Eller for å si det på en annen måte: Er 27. januar på vei til å bli en viktigere dag enn 8. mai? For hvis historien om krigen kan betraktes som en kamp om symboler, så er det mye som tyder på at Holocaust har inntatt en hegemonisk posisjon i vår forståelse av den.

Dette er ikke bare en spekulativ tanke, men også noe enkelte historikere selv snakker høyt om. I en artikkel i Morgenbladet i desember 2020 stiller for eksempel Andreas Snildal følgende spørsmål: «Er folkemordet på jøder et underkapittel av andre verdenskrig, eller er det den største hendelsen i det tyvende århundre?» Så legger han til: «Jeg mener det siste er ubestridelig.»

For å sette det på spissen er det fristende å stille spørsmålet: Har Holocaust blitt Den andre verdenskrig?

Offerfortellingen

To tendenser: Mot flere nyanser og større forståelse på den ene siden. Mot forenkling og myte på den andre. Det er måten historien om historien utvikler seg på. Det er konsekvensene av at tidsvitnene er borte.

Ta for eksempel Anne Franks dagbok, og fortellingen om hvordan den har fått den formen den har i dag.

Allerede i 1947 ble boken utgitt på nederlandsk med tittelen Het Achterhuis (norsk: Bakhuset). Men den første utgaven var kraftig redigert, og på flere punkter skilte den seg markant fra det originale manuskriptet. Otto Frank, Annes far, var av den oppfatning at enkelte passasjer i dagboken kunne fremstå som støtende, ikke minst fordi de beskrev en ung jentes våknende seksualitet. Bildet av offeret, av det kvinnelige offeret, ble tilpasset slik offentligheten helst ville se det. Den unge, uskyldige jenta og hennes bok – The Diary of A Young Girl, som ble den engelske tittelen noen få år senere – skulle ikke «tilskitnes» av det faktum at hun også var på vei til å bli en kvinne.

Det er vanskelig å dømme Anne Franks far for hardt for dette, som eneste overlevende i familien, som i sorg ønsket å bevare et mer idealisert minne om datteren sin. Men å minnes er, som nevnt, også en politisk handling.

Otto Frank døde i 1980, og seks år senere ble de sensurerte delene inkludert i en kritisk utgave. Men historien er ikke over med det, for nye sider av dagboken har med jevne mellomrom dukket opp, som igjen har ført til nye utgaver. Så sent som i 2018 ble det gjort et nytt funn, nemlig et knippe grove vitser som var skjult under et gummipapir i den originale boken. En av dem går som følger: «Vet du hva de tyske Wehrmacht-jentene gjør i Nederland? De er madrasser for soldatene.»

Hva passer inn i fortellingen? Er ofrene våre nye engler? Har deres skjebne erstattet helteeposet i fortellingen om krigen? Hva er det vi pusser og redigerer? Symbolet eller minnet?

Anne Franks dagbok og dens tilblivelse er likevel et eksempel på at vår forståelse av krigen går i riktig retning. De pågående revisjonene av boken skaper et bilde som er rikere, mer menneskelig, sannere, rett og slett. At et offer for sexisme, for å bruke et moderne ord, selv forteller sexistiske vitser, er i så måte et praktfullt og talende eksempel på hvordan kategoriene oppløser seg.

Symbolkamp

Men den andre tendensen, den mot forenkling og myte er kanskje vel så sterk.

I 2017 kom det ut en usedvanlig roman i Israel, som antagelig bare kunne ha kommet ut i det landet. Yishai Sarids The Memory Monster handler om en navnløs Holocaust-forsker som av mangel på vitenskapelige stillinger i hjemlandet tar seg jobb som guide for israelske turister ved minnestedene for jødeutryddelsen i Polen. Hans spesialfelt er konsentrasjonsleirenes instrumentelle logikk, selve konstruksjonen av den dødsmaskinen leire som Sobibor, Treblinka og Auschwitz var. Han er en god guide, ikke minst takket være sine inngående kunnskaper, men han merker samtidig hvor vanskelig det er å gjenfortelle det som hendte uten å bli møtt med turistenes tiltagende følelse av kjedsomhet. «Kan du gå litt raskere frem,» som en gruppe med pensjonister oppfordrer ham til. Det finnes jo så mange shoppingmuligheter i Warszawa. En annen gruppe, med israelske flagg over skulderen og kippa på hodet, gir på sin side uttrykk for forakt for ofrenes svakhet, og i samme øyeblikk beundring for gjerningsmennenes effektivitet og tenkemåte. «Akkurat slik vi burde gjøre med araberne,» som en av dem hvisker, men uten større blygsel. Senere i romanen får forskeren et oppdrag fra de israelske myndighetene. Han blir bedt om å vurdere hvilken av leirene som er best egnet for en iscenesatt invasjon. I forbindelse med en markering ønsker regjeringen å la en gruppe israelske kommandosoldater, med helikopter og automatgevær, foreta en symbolsk frigjøring av en av dem, som et svar på kravet om aldri mer!. Symbolet for undertrykkelse og undergang skal overvinnes med militære midler. Og alt skal sendes på tv, selvfølgelig.

Satiren er åpenbar, men det finnes faktisk sammenlignbare hendelser også utenfor fiksjonen. I september 2003 gjennomførte tre israelske F-15 jagerfly en seremoniell overflygning over Auschwitz-Birkenau. Pilotene var alle slektninger av overlevende. «Triumph of the Return» kalles hendelsen på videoen som det israelske forsvaret har lagt ut på YouTube. Og selv om midlene er andre, og formålet i tråd med mer humanistiske verdier, så bærer denne symbolske maktdemonstrasjonen likhetstrekk med det som hendte da Holocaust-senteret i Norge overtok Villa Grande på Bygdøy i 2005. Det store huset var jo Vidkun Quislings bolig under mesteparten av krigen. Fra å være et hus som symboliserte forræderen og kollaboratøren, har det altså blitt stedet hvor kunnskapen om Holocaust skal løftes.

Denne symbolske forflytningen, fra Quisling til holocaust-studier, forteller jo sin egen lille komprimerte historie om hvordan forståelsen av andre verdenskrig har utviklet seg i Norge (og i Vesten for øvrig). Med ny kunnskap omfordeles rollene, med større symbolmakt trekkes nye skillelinjer opp, og i fremtiden vil vi kanskje kunne se for oss følgende: at avgrensingen mellom venn og fiende under krigen ikke bare går mellom gode nordmenn og nazister, mellom studenter og hird, mellom motstandsfolk og tyskere, mellom jøssinger og quislinger, men mellom jødene og alle de andre.

Kanskje vi ikke en gang trenger å vente. For i flere debatter i Norge de siste årene har nettopp nordmenns antisemittisme under krigen vært et sentralt premiss. Bare tenk på diskusjonene om Æresretten i Den norske forfatterforeningen og Alf Larsens jødehat, eller debatten om NRK-serien Frontkjemperne, og hvilke holdninger de norske Waffen-SS soldatene gikk i krigen med. Ordskiftet rundt Ståle Dingstads bok Knut Hamsun og det norske Holocaust er også et tydelig eksempel. Bør Hamsuns forhold til jødene få oss til å revurdere hans plass i den litterære kanon? Og for ikke å snakke om debatten rundt Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? hvor spørsmålene hun stiller, uansett hvordan man vurderer dem, er på vei til å sette nye merker i historien om okkupasjonen i Norge. Hvor viktig var betydningen av den norske antisemittismen? Hvor avgjørende var den for det som hendte?

Historien om krigen skapes nå, slik den er blir skapt siden 1945, og slik den vil bli i overskuelig fremtid.

Fra tabu til sentimentalitet

Det fantes lenge et estetisk tabu knyttet til hvordan jødeutryddelsen skulle fremstilles i kunst og litteratur. Adornos berømte utsagn fra 1951 – om det barbariske i å skrive dikt etter Auschwitz – hang som et moralsk styringsprinsipp over både produksjonen og forståelsen av kunstverkene som forsøkte å tilnærme seg det som hendte. Da Holocaust gikk på norske tv-skjermer var nettopp trivialiseringen en viktig del av diskusjonen. Faktisk bestemte NRK seg først for ikke å sende serien, blant annet av den grunn, før de altså ombestemte seg.

Da den franske filmregissøren Claude Lanzmann lanserte sin ni timer lange dokumentarfilm Shoah i 1985, understreket han hvordan jødeutryddelsens unikhet satte klare begrensninger for den kunstneriske friheten. Lanzmann tok med andre ord Adornos utsagn til seg. Blant annet uttalte han: «Holocaust er unik fordi den skapte en sirkel av flammer rundt seg selv, en grense som ikke er til å krysse, siden det absolutt forferdelige ikke kan kommuniseres. Å late som om man har gjort det er den mest alvorlige overtredelsen.»

Lanzmanns eget estetiske grep var blant annet å nekte seg selv arkivopptak, med argumentet om at bildene som fantes, i all hovedsak, var tatt av nazistene selv. Shoah er fullt og helt basert på vitnemålsberetninger, både fra overlevende, gjerningsmenn og andre vitner (Jan Karski er en av dem), og, ikke minst, et kamera som tar oss med til åstedene, slik de så ut de årene filmen ble laget. På den måten respekterer han grensen, mens han samtidig, noe som er åpenbart for alle som har sett filmen, viser hvor levende minnene om det som hendte er i de som er igjen.

Claude Lanzmann døde i 2018.

I dag er situasjonen en ganske annen. Det er knapt diskusjoner når Holocaust gjøres til stoff for underholdning i film, tv-serier eller litteratur. En rask titt på en knippe bestselgende titler i bokhandelen viser hvordan konsentrasjonsleiren som symbol på det absolutt onde, det absolutt forferdelige, nå er mer å betrakte som en genremarkør – Tatovøren i Auschwitz, Fiolinen fra Auschwitz, Urmakeren i Auschwitz – med omslag som forsikrer om melodramaet leseren skal få ta del i. Skolebarn leser ikke lenger Det angår også deg, men Gutten i den stripete pysjamasen, hvis fortelling kanskje vekker tårer, men som kunnskapsformidling og erkjennelse har den lite å bidra med.

Denne utviklingen er et resultat av den symbolmakten Holocaust har fått. Jo, vi har mer kunnskap. Betydningen av jødenes skjebne innenfor rammene av andre verdenskrig har med rette fått større plass. Holocaust er ikke lenger en perifer hendelse i krigens ytterkanter. Men parallelt med kunnskapstilfanget finner altså symbolenes kamp sted. Helt til øyeblikket da de taler uten at vi trenger å vurdere kontekst og nyanser, uten at vi egentlig trenger å tenke, men kan hengi oss til sentimentaliteten, enten den er satt i scene av det israelske forsvaret eller av en kulturindustri som vet å tjene penger.

Historiens gråsone

«Vi har en tendens til å forenkle historien,» skriver Primo Levi i De druknende og de bergede fra 1986, før han beskriver den gråsonen konsentrasjonsleiren skapte, der det ikke fantes tydelige fiender, fordi solidariteten fangene mellom nettopp var noe av det første leiren ødela. «Det er naivt, absurd og historisk feilaktig,» fortsetter han, «at et så perfid system som nasjonalsosialismen jo var, glorifiserer sine ofre: Tvert imot, den fornedrer dem, den gjør dem lik seg selv.»

Primo Levi døde i 1987.

Kanskje forenklingen ikke er til å unngå, mennesket er et fortellende dyr, og uten en fortelling blir historien vanskelig å formidle. Samtidig står vår forståelse av fortiden i fare for å anta former som sier mer om hva vi ønsker oss, enn hva som faktisk hendte. Vi pusser snublesteiner, og skaper engler. Vi erstatter kunnskap med ritualer. Å minnes er en politisk handling. Nei, vi må ta Primo Levis lærdom til oss: Skal vi holde historien i live, må vi vokte oss for å glorifisere ofrene. Som jo er det samme som å unngå å demonisere gjerningsmennene. Ser man forbi symbolene, oppdager man at historien befinner seg i gråsonen, og at det er med utgangspunkt i den vi må felle våre dommer.

Mattis Øybø (f. 1971) er forfatter og forlagsredaktør. Nyeste bok: Den siste overlevende er død (2021).

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS