Essay

En rasende bok til feil til

Kunne Sigrid Undsets «gjenoppdagede» skildring av flukten fra et Norge i krig, Tilbake til fremtiden, tåles da den kom ut? Og kan den tåles i dag?

Publisert digitalt

Aschehoug har nylig gitt ut Sigrid Undsets Tilbake til fremtiden fra 1949 på nytt. Boka er en reiseskildring, men også et kampskrift, som inneholder politiske samtidsanalyser, historiske refleksjoner og fortellinger fra flukten til eksil i USA.

Sigrid Undset

(1882–1949) debuterte med romanen Fru Marta Oulie i 1907. I 1928 fikk hun Nobelprisen i litteratur for middelalderskildringene i Kristin Lavransdatter-trilogien (1920-1922). Undset flyktet fra Norge til USA under andre verdenskrig, og markerte seg tydelig som anti-nazist i en rekke journalistiske arbeid under krigen. Reiseskildringen Return to the future kom ut på amerikanske forlag i 1942, men kom ikke ut i Norge før 1949. Nå utgis den på nytt hos Aschehoug med et etterord av Morten Strøksnes. 

Det er fint at re-utgivelsen av Undset vies oppmerksomhet. Både boka og resepsjonen av den de siste ukene, i tillegg til andre friske prosjekter som Charlotte Myrvangs skeive perspektiver i den nylig utgitte studien Tause kilders tale, viser at Undset stadig er aktuell å ta tak i, og at hun tåler kritiske nylesninger. Disse samtalene om verkene hennes har ikke minst bidratt til å løfte frem en side av Undset som jeg selv setter høyt, men dessverre tror færre kjenner til: Sigrid Undset – den katolske, strenge og middelalderopphengte forfatteren – kan absolutt være frisk, frekk, kvikk og skarp.
Forfatter og journalist Morten Strøksnes har tatt tak i Tilbake til fremtiden, både gjennom en lengre reportasjeserie om boka i Dag og Tid og med et godt og grundig etterord i årets utgivelse. Særlig opptatt er han, og flere med ham, av at språket i boka har overrasket. I etterordet sitt hevder han dessuten ivrig at boka kan kalles en «glemt klassiker», og dette har ikke gått upåaktet hen. I Morgenbladet 28.05 er kulturredaktør Ane Farsethås kritisk til klassikerstempelet, og stiller gode, betimelige spørsmål ved de politiske analysene Undset gjør. Noe liknende gjør Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land 11.06, der han også konkluderer med at boka ikke kan kalles noen klassiker. Han roser de innledende beskrivelsene hennes fra et Norge i krig, men mener boka «sporar av i visvas».

For meg fremstår det pussig at dette klassikerspørsmålet har fått så stor oppmerksomhet. Jeg kan godt være enig i at det snåle verket ikke er klassiker som sådan, men syns denne vurderingen verken er så interessant, eller gjør Tilbake til fremtiden til et mindre viktig verk. Mer spennende, og noe av det som gjør at det gleder meg at re-utgivelsen kommer, er nettopp hvordan den sinte og beinharde varianten av Undset blir synlig. Som samtlige kritikere har vært innom, kommer hun med noen saftige beskrivelser av både Russland, Japan og Tyskland som rett og slett ikke passer i tida, hverken da eller nå. Dette gjør boka til en kranglete leseropplevelse, men desto mer interessant.

Flotte kimonoer og skitne servietter

I april 1940 må Sigrid Undset reise raskt hjem fra Oslo, der hun har holdt et foredrag for Studentersamfundet og vært på soaré. På togturen til Lillehammer ser hun soldater samle seg. Vel hjemme på Bjerkebæk sender hun fosterbarna sine i sikkerhet, før hun melder seg til tjeneste for den norske pressen. Det tar allikevel ikke lang tid før hun ser at hun, som stor rikskjendis, bør flykte fra landet.

Flukten til USA fører henne gjennom Russland — og allerede med beskrivelsene sine her tråkker Undset feil: Det Russland som hun skriver ut, er virkelig et miserabelt land. Over titalls sider skildrer hun hvordan så og si alt er skittent og stusselig, fra hoteller, flymaskiner, serviettene de bruker, til fjesene, kjolene og lesevanene til russerne. «Russerne virket på mig iallfall meget mere ensartet», skriver hun: «I byene var nesten alle menn skjeggløse, men uraket — blågrumset eller gulgrumset eller rødgrumset om kjakene.» Her syns jeg Farsethås treffer godt i Morgenbladet når hun undrer seg over det veldig estetiske over etikeren Undsets skildringer.

Beskrivelsene blir enda verre når de settes opp mot inntrykkene fra Japan, som hun reiser videre gjennom: «Nei, det er vanskelig å ikke være partisk for Japan og japanerne, når en kommer fra Russland», skriver hun. For i Japan er alt rent, pent og skikkelig. Kimonoene er nydelige, plantene er flotte og alt er nyvaska.

Timing er alt

Det hele ender opp som et ufrivillig, tragikomisk tilfelle. Situasjonen er at Undset, den mildt sagt beleste og svært intelligente kvinnen, sender et manuskript med negative skildringer av Russland og positive skildringer av Japan til sin amerikanske forlegger rett etter at Japan har bombet Pearl Harbor i 1941, og på et tidspunkt der russiske soldater kjemper hardt mot tyske soldater. Tilbake til fremtiden, som er, og skulle være, et tydelig og klart kampskrift, traff ikke tidsånden.

Grunnen til at hun ikke traff i tida trenger en nærmere forklaring. Først er det viktig å merke seg at kvelden før Undset toget fra bombene i Oslo, hadde hun ikke vært på en hvilken som helst soaré, men en soaré til inntekt for Finlandshjelpen, som drev humanitær bistand etter Vinterkrigen. Da hun siden ankom Bjerkebæk, var det viktig for henne å sørge for at de tre finske fosterbarna hennes ble sendt i sikkerhet. Undset var altså virkelig engasjert i Vinterkrigen mellom Russland og Finland som foregikk før andre verdenskrig, og når hun reiser gjennom Russland, preger dette henne. På reisens tidspunkt er Russland enda ikke invadert av tyskerne, og fortsatt en fiende for Undset. Strøksnes mener hun tidvis er ironisk og humoristisk i beskrivelsene sine av Russland, men jeg er ikke helt overbevist.

Japan, på sin side, er Undset overraskende grei mot. Hun vedkjenner at hun har hørt «uhyggelige historier» om Japans «bedrifter» i Korea, og påpeker også at det er fredelig der til tross for at landet er i krig med Kina. Hun kommenterer ikke antikominternpakten som Japan tegnet med Tyskland allerede i 1936. Kanskje er det for tidlig i krigen til at hun evner å se det store bildet?

Selv i brevvekslinga med den amerikanske middelalder-historikeren Hope Emily Allen, som aldri bærer preg av uenigheter i det hele tatt, kommenterer Allen Tilbake til fremtiden (eller Return to the future som den da het) med stor nøyaktighet. Venninna får tilsendt boka like før den skal gis ut i USA på tampen av 1941 med en tittelside med følgende flotte dedikasjon: «To Hope Allen – and if the story is not so good, at least it is true, every word–». I et langt svarbrev stiller Allen seg særlig skeptisk til beskrivelsene av Russland. I svaret sitt vedkjenner Undset at det hun skriver er trøblete i dag, men ville vært greit den forrige våren. Hun påpeker også at de amerikanske forleggerne hennes er ganske nervøse.

Nervøse ble antageligvis også Undsets forleggere i Norge da boka skulle utgis her. I 1945 lå den klar til trykk i Norge, og en rekke andre europeiske land som Sverige, Danmark, Sveits og Island hadde allerede fått den ut. Aschehoug fikk imidlertid beskjed om at de ville få mindre tilgang til russiske forfattere om de publiserte den, og derfor skulle det ta det ytterligere fire år før den forelå her. Kanskje er det også dette som gjør at boka til slutt trykkes med et forord der situasjonen på et vis avklares fra Undsets hold: «Hvad jeg har fortalt fra Russland var det som jeg så sommeren 1940 på gjennemreisen», skriver hun, og følger videre opp med å påpeke at Russland da enda stod i ledetog med Tyskland gjennom ikke-angrepspakten. Det kan knapt kalles å legge seg flat, det hun gjør der, men hun gjør i alle fall rede for hvor stor overgang det var for henne å komme til et så herjet land som Russland, og signerer fire år på forskudd med «Lillehammer 1945».

Psykopaten Luther

Når den gjengse 2021-leser pløyer seg gjennom Tilbake til fremtiden i dag, mistenker jeg allikevel at verken de russiske eller japanske beskrivelsene blir stående som de mest rystende, språklige sprangene. Undset er så nådeløs i beskrivelsene sine av tyskere, tysk kultur og hele det tyske folkeslaget generelt, at det er vanskelig å manøvrere i inntrykkene.

For det er ikke bare nazister, men alle tyskere, som får gjennomgå hos Nobelprisvinneren. Hun argumenterer for at det alltid har vært noe galt i kulturen hos disse: «Det nytter ikke om vi vil bli ved å tro der er ingen fundamental forskjell på tysk folkelynne og alle andre europeiske nasjoners lynde», skriver hun. Det er noe svakt hos dette folket, som gjør at de er ekstra mottagelige for ønsket om å bli ledet. Hun hevder til og med at det tyske er noe som forskningen bør se ekstra nøye på: «Det blir nødvendig at historikere, etnografer og etnologer men først og fremst leger og sinnsykeleger vier problemet Tyskland den mest intense oppmerksomhet, – og delvis på en ny basis.» Hun er inne på at tyskerne ikke er noen rase som sådan, men at de er en etnisk gruppe som har dette felles problemet. Selv Luther får gjennomgå, og kalles for «en psykopat». Det er ikke en ukjent tone hun har her mot det tyske, den er også soleklar i essayet «The War Criminals and the Future» fra 1943 og i andre skriverier fra denne tiden.

Jeg forstår at Walgermo i sin anmeldelse i Vårt land stiller spørsmål ved at Tilbake til fremtiden, som antinazistisk kampskrift, ender opp med å behandle tyskerne på denne måten som grenser farlig mot rasisme. Jeg opplever det samtidig som at Undset, med distinksjonen mellom rase og etnisk gruppe, forsøker å sikte seg inn på en kritikk av den tyske kulturtradisjonen fremfor folkeslaget. Allikevel er det ikke vanntette skodd i argumentasjonen hennes mellom disse ståstedene, og det hjelper heller ikke at beskrivelsene kommer etter de gjennomgående kritikkene av det russiske folkets problemer. En liknende problematikk oppstår, som Farsethås skriver fint om, også når Undset argumenterer strålende (og i vår tid ekstremt høyaktuelt!) for det feilslåtte ved vulgærdarwinismens ideer om at den vestlige utviklingen er den eneste riktige. Det er gode poenger på rad og rekke, men burde vært bedre støtta gjennom resten av boka.

Å forsvare holdningene og språket her går på én måte ikke an, men som med de andre holdningene i boka, går det an å kontekstualisere dem. Som Strøksnes er inne på i nyutgivelsens etterord, påpekes det tidlig i Tilbake til fremtiden på usentimentalt vis (for det er det det gjør—det påpekes) at Undsets eldste sønn Anders blir drept i slaget ved Segelstad bru tidlig i krigen. Han skriver at det er et fravær av sorg i teksten, men jeg tenker at tapet nettopp ligger i bakgrunnen for alt som skrives i resten av boka. En av de fineste kontekstualiseringene jeg har lest av Undsets situasjon står journalist Arne Skouen bak. I «reportasjeboka» Sigrid Undset skriver hjem fra 1982 skildrer han det slik:

«Dette kapitlet tilhører min generasjon, og godt er det. Men det kan ikke underslås, trass i en ny tids berettigede ønsker om mellomfolkelig fordragelighet, for da faller en vegg ut i det feberhete rommet som var Sigrid Undsets verden i krig. Vi må skru klokken tilbake, så vi fanger forutsetningene da hun skrev. Vi må tilbake til desperasjonen over underkuelsen, til ulykkesbudene om eksekusjonene og torturen, til deportasjonene og konsentrasjonsleirene. Og vi må tilbake til sønnetapet. Da skjønner vi Sigrid Undset. Da tåler et nytt slektledd å møte lidenskapen hun var fylt av […].»

(Og som jeg nylig så noen poengterte under en deling av en Morgenbladet-artikkel på Facebook: «Undset hatet Tyskland lenge før nazistene.» Og det stemmer jo dét, på et vis, for Undset var halvt dansk og vokst opp med den dansk-tyske krigen i blodårene.)

En kvinnelig forfatters raseri

Utgaven jeg har av Tilbake til fremtiden fant jeg i en bruktbutikk for en tid tilbake. På tittelsiden har eieren skrevet navnet sitt (er det Reidun? Eller Reidar?), og signert med 1949. Det er vanskelig å ikke lure på hvordan det var for vedkommende å sitte der, i et prega land, og lese denne boka. Nå sitter vi her igjen, med denne vrange og vriene boka som kom feil ut, og som det er vanskelig å plassere som leser, selv i dag.

For boka er rotete og kan nok absolutt kalles ujevn, men det er virkelig fascinerende å lese intensiteten til Undset. Strøksnes drister seg til å kalle det «maskulint» i et intervju med Morgenbladet 21.05, men for meg er det heller en side av Undsets språkføring jeg syns jeg ser tendenser til i mye av litteraturen hennes. Den har nok vært underkommunisert i mye av diskursen omkring hennes forfatterskap, og kanskje er det også ut ifra dette at behovet kommer for å kategorisere det som noe «annet» enn Sigrid Undset; noe maskulint. Det var imidlertid fullt mulig for både menn og kvinner å skrive hardt, urettferdig og nådeløst i 1941, som det er i 2021. Det bør åpenbart være rom for å se dette som noe hevet over kjedelige kjønnsstereotypier. Ja, spennet i Undsets forfatterskap bør være en del av vår nasjonale kunnskap. Derfor tenker jeg også det er ekstra kjærkomment at akkurat denne boken gis ut på nytt og får mer oppmerksomhet.

Det er samtidig lett å bare se boka for dette — de upassende skildringene, det tøffe språket og dette ujevne — men for min del setter jeg aller mest pris på den store dobbeltheten som ligger i verket: Den er hard, streng og nådeløs å lese, men bak alt dette også så veldig menneskelig. Som hun selv skriver i dedikasjonen til Allen (selv om hun nok ikke mente det på akkurat den måten), så er historien slik den står skrevet i alle fall sann for henne der og da. Glimtvis dukker dette menneskelige opp, og for meg stikker det seg klarest frem som sorg og tap bak hardt raseri. Det kommer fint frem i øyeblikk som her, der hun på veien gjennom Sverige litt beklemt, men starstruck, sniker seg til å kysse Carl von Linnés skrivepult:

«Alice [Lyttkens] fortalte provoserende om en gammel svensk forfatterinne, som efter middag for Ibsen hadde kysset bordduken hvor mesterens hånd hadde hvilt. Jeg lo, — men så gjorde jeg det likevel, kysset skrivebordsplaten hvor Linné må ha pleid å legge hånden sin.»

Eline Hystad (f. 1994) jobber som bibliotekar, og har en master i allmenn litteraturvitenskap om Sigrid Undsets brevveksling med historikeren Hope Emily Allen.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS