Essay

Sjelebror, våpenbror

David Diop mottok i år den internasjonale Man Booker-prisen for Om natten er alt blod svart. Romanen kaster lys over et mindre kjent kapittel i historien om første verdenskrig, men er først og fremst en beretning om stort vennskap.

Publisert digitalt

På en av Frankrikes mest ikoniske reklameplakater fra forrige århundre finnes en munn som mot en knallgul bakgrunn blotter tanngarden i et godmodig smil. Smilet tilhører en afrikansk soldat med chéchia, en dyprød fez med dusk, og fyller reklamen for Banania, en sjokolade­drikk som siden første

David Diop

(f. 1966) er en fransk-senegalesisk forfatter og litteraturforsker. Han mottok i juni den internasjonale Man Booker-prisen for romanen Om natten er alt blod svart sammen med sin amerikanske oversetter Anna Moschovakis. Boken utkom opprinnelig på fransk i 2018 og ble i fjor høst utgitt i Tom Lotheringtons norske oversettelse. Den har også blitt tildelt Prix Gon­court des lycéens og den italienske Strega-prisen for beste utenlandske roman. Diop har tidlig­ere utgitt romanen 1889, l’Attraction universelle (2012) og er i disse dager aktuell med La porte du voyage sans retour, om en fransk botanikers søken etter en rømt kvinnelig slave i Senegal på midten av 1700-tallet.

verdenskrigs utbrudd har vært fast inventar ved mange franske frokostbord. Særlig er det reklamens slagord som har festet seg: «Y’a bon Banania» («Banania er godt») bryter med normert fransk og er skrevet på såkalt tiraljørfransk, tidligere kalt petit-nègre, det ytterst nødtørftige språket kolonimakten i årevis lærte bort til sine ikke-fransktalende soldater fra Vest-Afrika. Da selskapet i 2011 ble pålagt å fjerne slagordet fra produktene sine, hadde det, i likhet med den stereotype fremstillingen av koloni­soldaten som et enfoldig, forvokst barn, for lengst etablert seg som et symbol på fransk kolonialisme.

«Jeg vil rive Banania-smilene ned fra alle Frankrikes vegger», skrev den senegalesiske dikteren og senere presidenten Léopold Sédar Senghor i et hyllingsdikt til sine falne med­soldater fra kolonitroppene i april 1940. I romanen Om natten er alt blod svart av fransk-senegalesiske David Diop, som i fjor utkom på norsk i Tom Lotheringtons glimrende over­settelse og nylig vant den inter­nasjonale Man Booker-prisen, er det opplev­elsene til den unge infanteristen Alfa Ndiaye i skyttergravene under første verdenskrig som står i sentrum for beretningen. Romanen er et kløktig og gripende oppgjør med stereotypiene om vest-afrik­anske infanter­ister, som i tysk krigs­­propa­­­ganda ble fremstilt som blodtørstige stridsmenn med sabelen mellom tennene, og i den franske snart fremsto som ville krigere, snart som godslige barn.

Da Alfa blir sendt til hospitalet utenfor krigssonen etter sitt livs traume, er han lutter smil og mild­­­het og tiltrekker seg umiddelbart sykepleiernes velvilje. «Ved Gud i sannhet, smilet er ak­kurat som gjespen, det påkaller smil», tenker han, og med sin oppriktige tro­skyldig­het tar de ham vel for en av de barnlige kolonisoldatene fra avisene. Men med seg til hospitalet har Alfa en koffert hvor han har festet en amulett, dekorert med en liten hånd med bulende fir­­­fisle­fingre. Og i den finnes ting som ikke kan unngå å forstyrre inntrykket deres av den unge infanteristen. 

Brev som ikke finnes

I et intervju med magasinet Les Inrockuptibles har David Diop forklart at han fikk ideen til romanen etter å ha lest Paroles de poilus, en samling brev redigert av Jean-Pierre Guéno som soldater på hver sin side av skyttergravene sendte til sine nærmeste i krigsårene mellom 1914 og 1918. Det er brev som gjør inntrykk, hvor soldatene med vekslende grad av håp og bitter realisme beskriver det som skulle bli hverdagen i de ugjestmilde grøftene på Vestfronten. Diop gikk gjennom et utall bøker og arkiver, men uansett hvor mye han lette, greide han ikke å spore opp tilsvarende brev fra de anslagsvis 165.000 vest-afrikanske infanteristene som kjempet under fransk flagg under første verdenskrig. Kanskje var det tilbakeholdenhet, kanskje var det krigerverdiene en del av dem hadde vokst opp med som hindret dem i å skrive hjem om det de opplevde; i alle tilfeller fikk Diop bare tilgang til knusktørre saksopplysninger som neppe ville vekke den samme innlevelsen som Guénos såre brevsamling fra livet i grøftene.

Diops roman er, tross sitt beskjedne antall sider, et bemerkelsesverdig forsøk på å bøte på denne mangelen. De mange vest-afrikanske soldatene som ga år av livet sitt – og i mange tilfeller ofret det – for å kjempe for et fremmed land, omgitt av et språk mange knapt forsto, blir ikke opphøyet som helter, men får tilbake litt av sin menneskelighet gjennom det på samme tid medfølende og forstyrrende portrettet Diop tegner av en som kunne vært blant dem.

Om natten er alt blod svart er likevel ingen tradisjonell historisk roman. Slagene ved Verdun og Somme nevnes ikke, heller ikke slaget ved Chemin des Dames i 1917, hvor tusenvis av de såkalte sene­gal­­­­­esiske tiraljørene, navnet den franske hæren ga alle sine soldater fra Vest-Afrika, ble brutalt slaktet ned. Her er ingen årstall, ingen statsmenn, ingen kjente steder. I stedet er det den indre bevisst­hetsstrømmen til den muslimske bondesønnen Alfa som får utfolde seg, inntil savnet av hans beste venn, ensomhet og skyld­følelse får sinnet hans til å gå i opp­løsning.

I korte trekk er bokens handling denne: Alfa verver seg for Mademba Diops skyld, som vil gå i krigen for at de kan vende hjem til Senegal som store menn. Mademba er det Alfa kaller sin «mer enn bror», sin aller mest hengivne venn som i barndommen stilte opp for ham da Alfas mor ble bortført, og som alltid har stått ved hans side. En morgen spøker Alfa med vennens  mot, og da kapteinen deres blåser til angrep, stormer Mademba før ham ut i ingen­mannsland. Et øyeblikks tanke­løs­­­het er alt som skal til, og så vrir han seg på bakken, med magen skåret over av en fiende­­soldat. Tre ganger ber Mademba Alfa om å ta livet ham for å slippe å lide mer, og tre ganger avstår han. Da Mademba omsider dør, skyller samvittighetsnaget over ham, og i et håp om tilgivelse går han i gang med en serie groteske botsøvelser. Det gir ham en kort stund en høy stjerne blant medsoldatene før de siden støter ham ut i kulden. Bak fronten venter etter hvert hospitalet, men hvordan kan behandlingen de tilbyr, hjelpe uten et felles språk?

Månesyk monolog

Tre fullmåner lyser opp Alfas beksvarte beretning fra skyttergravene. En flom­belyser natten da Alfa bærer Madembas lik tilbake over ingenmannsland. En annen, gul og storsinnet, fyller minnet om kvelden da han fikk sin Fary Thiam i ibenholtskogen hjemme i Senegal. En siste kaster sitt avslørende lys over ham da han graver ned sine makabre trofeer fra slagmarken. Månene følger Alfa idet han trer over en grense, moralsk og mentalt, i stundene hvor han risikerer noe. Den første er den viktigste: Da Alfa bærer Mademba som et sovende barn gjennom månelyset tilbake til skyttergraven, innser han hvordan han har latt seg styre av normene han er oppfostret med. Hadde han bare tenkt selv tidligere, grubler han, skulle han aldri ha nølt med å utføre barmhjertighetsdrap på Mademba. Et slags etterpåklok­skapens refreng – «jeg vet, jeg har skjønt» – dukker med jevne mellomrom opp i tanke­strømmen hans og slynger ham i voldsomme flashbacks tilbake til vennens død. Alfa hører Mademba klynke, vri seg, gispe etter luft, mens de sleipe innvollene glir ut av den åpne bukhulen. Samtidig er det som om hans eget indre flyter ut, tanker bytter plass, og ingenting er like opplagt som det var. Slik som forfedrenes påbud om ikke å drepe. For hvis å unnlate å drepe Mademba egentlig var umenne­skelig, hva kan vel da være menneskelig?

Som et utslag av den moralske forvirringen han kjenner og av behovet for å gjøre det godt igjen, gjentar han sitt eget traume overfor fienden, kombinerer hevn og bot i en grusom handling, der han snitter over magen deres før han avslutter livet deres så raskt og barmhjertig som han aldri maktet overfor sin mer enn bror. Som avslutning kutter han av en av hendene deres og bringer byttet med hjem til skyttergraven til forlystelse for medsoldatene. Det er da Alfa har med seg den fjerde hånden at omslaget kommer. Ryktene begynner å gå om at tiraljøren er en dëmm, et utyske som i senegalesisk folketro sies å kunne ta bolig i mennesker og bruke dem til å suge ut livskraften hos venner og bekjente. Selvsagt er det en måte å støte ut et problematisk individ fra gruppen, og Alfa gjennomskuer at de dessuten trenger en syndebukk for å forklare all den meningsløse smerten de går gjennom. Snart begynner han imidlertid å fundere på om de kan ha rett, om han kanskje er en slik sjele-eter. Som symbol betraktet, er det uansett et talende bilde på virkningen krigen kan ha på et ensomt og sårbart sinn. For på samme måte som dëmmen smyger seg innpå, kryper gradvis volden inn og snylter på ens menneskelighet.

Et annet språk

I Alfas floke av tanker, glassklare, urimelige og gåtefulle, dukker også andre omkved opp. «Ved Gud i sannhet» er et slikt. Alfa griper til det som et besvergende mantra hver gang virkelig­­heten og minnene slår mot ham med all sin gru. Samtidig som omkvedet røper det indre trykket den unge soldaten opplever, peker det mot utfordringen David Diop må ha stått overfor da han skulle finne et språk for en ikke-fransktalende senegaleser i den franske hærens rekker. Alfa har ingen utdanning, han er analfabet og har med Mademba, som var den av de to med skole­gang og en viss kjennskap til det franske samfunnet, mistet sitt viktigste forbindelsesledd til omverd­enen. Hvordan gi uttrykk til en ung soldats opp­levelse av plutselig å befinne seg helt alene i verden, språklig og psykisk isolert? I mantraet «Ved Gud i sannhet» finnes et mulig svar. Frasen klinger ikke kjent i norske ører, og ori­­ginalens motstykke er heller ingen gangbar fransk ed. Tvert imot er det retorikken og tale­måtene i wolof, slik det tales i Senegal, Gambia og Mauri­tania, Diop antyder gjennom Alfas tankestrøm, som et fjernt minne av språket han egentlig tenker på.

På den måten unngår Diop å ta veien om tiraljørfransken, som stadig er nært knyttet til kolonitidens stereotypier. Da krigen så vidt var overstått, beskrev kunstneren Lucie Coust­urier i den lærerike memoarboken Des inconnus chez moi (Ukjente på besøk, 1920) det absurde i måten den franske hæren hadde lappet sammen et slags esperanto for sine vest­afrikanske sol­dater. Mer presist dreide det seg om et kunstig språk basert på hvordan de bambara-talende rekruttene i kolonitroppene snakket fransk.[1] I erindringene sine forteller Cousturier hvordan hun knyttet vennskap med de senegalesiske tiraljørene hun møtte ved vin­ter­­leiren deres på Riv­i­­eraen og satte sammen et improvisert franskkurs da hun forsto hvor mye tiraljørfransken hindret dem i å kommunisere på like fot med franskmennene. «Tenk om vi [på samme vis] skulle lære en engelskmann språket vårt, noterte oss omhyggelig alle feilene han først gjorde i fransk uttale og syntaks, og så tok utgangs­punkt i disse for å forelegge ham et forenklet fransk basert på hans antatte ressurser,» bemerker hun og påpeker med rette hvordan det angivelig forenklede språket hæren lærte bort, egentlig kun forvansket språk­inn­lær­ingen.

Selv om Diops roman er fri for alle vendinger à la Banania-reklamens «Y’a bon», klarer den likevel å inngi en fornemmelse av hvordan det som fremmed soldat må ha artet seg å hele tiden være omgitt av et ukjent språk i et miljø hvor liv og død sto på spill. En måte boken formidler dette på, er gjennom en eldre tolk som ved flere anledninger oversetter kapteinens ordrer for tiraljørene. Om tolkingen er kurant nok i det daglige, blir den forrædersk idet Ibra­hima Seck skal gi Alfa beskjed fra kapteinen om at han må slutte å bringe fiendehendene hjem. For tolken frykter unggutten, så Alfa må gå ut fra at han holder inne med kapteinens trusler. Og da Alfa sendes til hospitalet, er det enkle tegninger som får gjøre nytten som terapi. I krigen, som i behandlingen av ettervirkningene, legger det språklige utenforskapet stein til byrden, gjør ensomheten dobbelt så tung. Men i Alfas egen tankestrøm er det språket, i form av wolofens refrenger, som gir ham et halmstrå å klynge seg til. I en verden som har mistet sine faste holdepunkter, hvor Gud selv synes å streve med å holde tritt, er det gjennom messingen av det hjemlige omkvedet at Alfa forsøker å holde ut menings­løsheten. Og det er påfallende nok idet hans egne handlinger blir for vanskelige å fatte og Gud virker på sitt mest fraværende, at Alfa griper til frasen i troskyldig storsinn: «Ved Gud i sannhet, vi kan ikke klandre Gud».

Sivilisert krigføring

Åtte hender kapper Alfa av: noen kjøttfulle, noen senete, de fleste grove og hårete, en annen myk og liten, som på et stort barn. «Den måten du kriger på, er i villeste laget,» bemerker kapteinen da han kaller Alfa til seg, «Du må love meg når du kommer tilbake at du ikke skjender fiendene, forstått? Du får nøye deg med å drepe dem, ikke skjende dem. Det er forbudt i sivilisert krig­føring». Diop lar Alfa skifte ham flere ganger og prøve ut klisjeene som festet seg ved soldatene i Frankrikes såkalte «svarte hær». Der infanteristen tidvis legem­liggjør den barnlige kolonisoldaten, spiller han òg ut skremmebildet av tiraljørene i sin ytterste form. Etter at hæren hadde rekruttert soldater fra Vest-Afrika i godt og vel femti år, skrev oberstløytnanten Charles Mangin i sin sentrale bok La Force noire (Den svarte styrken, 1910) at kolonitroppene kunne tilby en løsning på Frankrikes demografiske underskudd ved et mulig krigs­utbrudd. Vestafrikanerne var etter hans skjønn fødte krigere, og deres visstnok under­­­­utviklede nervesystem skulle gjøre dem særlig motstandsdyktige overfor krigens stresspåkjenninger.[2] 

Studerer man karikaturtegningene fra krigens dager, kan man på begge sider av fronten finne villmenn som med mord i blikket og fint lite siselerte trekk. Franskmennene brukte vill­mann­klisjeene som ren skremsel mot fienden og utstyrte i det øyemed tiraljørene med lange sabler med det ekspressive navnet coupe-coupes. Tyskerne svarte med å anklage dem for å ha innført barbariet i en europeisk krig. Skadelig som den alt var, ble propagandaen dobbelt problematisk når den ble brukt mot kolonisoldatene selv. I Alfas øyeblikk av klarsyn ser han hvordan det han betrakter som skokken av lydige ja-menn fra kolonitroppene ureflektert gjør kap­teinens fremstilling av dem til sin og spiller galskapskomedie: «Kapteinen fortalte dem at de er noen store krigere, så derfor liker de å bli drept mens de synger, og så konkurrerer de seg imellom om å være mest gæren». Selv setter han sin stolthet i å ha blitt villmann ved ettertanke. Når han spiller ut villmannrollen etter at kampen er avblåst, bukspretter fienden for så å hogge av hånden deres etter døden, har han tilegnet seg den kolonial­istiske ideologien, men undergraver den samtidig når han etter overveielse trekker den ut i sin mest ekstreme form.

Så er det i villeste laget? Ja, sannelig, men i krigens målestokk, i det vagabond-poeten Blaise Cendrars kalte «den store industrikrigen», hvor hundre liv kunne bli ofret for noen lusne meters fremrykk, fortoner Alfas forrykte mord seg som underlig små, og kapteinens krav om sivilisert krigføring som tilsvarende meningsløs. De avkuttede hendene minner om andre, utført på levende mennesker i Kongo under den belgiske kong Leopold 2s såkalte siviliserte styre. Og da det på et tidspunkt bryter ut mytteri i bataljonen og kapteinen får mennene henrettet, står det klart for Alfa at det ikke er tiraljørene som er de ville. Kapteinen selv må være en dëmm, en sjele-eter.

Erteslektskap

Det er lite å si på en så besk tittel som Om natten er alt blod svart. David Diops roman er så mørk som en bok må bli når den handler om to unge menn som går til grunne i en krig de aldri skulle ha vært med i. Likevel er det verdt å nevne at den franske tittelen, Frère d’âme, betyr «sjelebror» og samtidig spiller fint på «frère d’arme», våpenbror. For selv om boken tar opp et underbelyst kapittel av krigshistorien, så er den først og fremst en beretning om stort vennskap, en beretning som også slipper lys, flir og kameratslig erting inn blant alt det mørke.  

Da psykiateren på hospitalet utstyrer Alfa med blyant og papir, så han kan formidle det han har på hjertet, tegner han først moren han mistet, men så tar Mademba form, stygg og spinkel, men med øynene mysende av latter. Det kan virke forvirrende at forfatteren har gitt en av romanpersonene sitt eget navn, men det utbredte slektsnavnet Diop har en egen betydning i Senegal, der det knyttes til Ndiaye-klanen gjennom et såkalt erteslektskap. Erte­slekt­­skapet er en spesiell sosial praksis, en form for ritualisert fleiping innad i familier eller mellom medlemmer av ulike klaner for å løse opp mulige konflikter. Mellom navnene Ndiaye og Diop skal det fra gammelt av ha eksistert en blodskyld, som gir dem en særlig rett til å gjøre narr av hverandre ­uten at det utarter. Det er denne spøkefullheten som kjennetegner Mademba Diops og Alfa Ndiayes uforbeholdne vennskap i alt de gjør.

«Ved våre blotte navn omfavnet vi hverandre», skriver Diop i epigrafen og siterer med det fra Michel de Montaignes essay om vennskapet, der han skildrer sitt enestående forhold til vennen Étienne de la Boétie. «Krevde man at jeg sa hvorfor jeg hadde ham så kjær,» skriver Montaigne, «kunne jeg bare svare med disse ord: ‘Fordi det var ham, fordi det var jeg’». Opphavet til den lattermilde hengivenheten mellom Alfa og Mademba er lettere å spore, men vennskapet er ikke mindre betydningsfullt for det. Heller ikke fortvilelsen over den døde vennen, som får Alfa til å risikere sinn og helse i håpet om tilgivelse. Blant alle de meningsløse ofrene som skildres i Om natten er alt blod svart, finnes det derfor et med et tydelig svar: Fordi det var en Diop, fordi det var en Ndiaye.

Amanda Aaserød (f. 1994) er franskfilolog, oversetter og medredaktør i Tidsskriftet Mellom.

BLA 8/2021.


[1] Cécile van den Avenne: «Bambara et français-tirailleur» (2005) i Documents pour l’histoire du français langue étrangère ou seconde.

[2] Anna Branach-Kallas: «Tirailleurs Sénégalais, Savagery, and War Trauma in At Night All Night is Black» (2021), i Journal of War and Culture Studies.

Powered by Labrador CMS